Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘familie’

Forlagene er bekymret. Det er billigere å kjøpe engelske bøker enn norske. Mange ser kun på pris når de handler, og har ikke noe imot å lese på engelsk. Det er populært å si at man er like flink i engelsk som i norsk, blant unge nordmenn. Selv om det veldig sjelden stemmer, så får det en til å virke moderne og internasjonal.

Det er et problem for flere enn forlagene at folk heller kjøper engelske bøker enn norske. Man kan jo ikke bare se på prisen. Innholdet er langt viktigere. Innholdet i engelske bøker er gitt av engelske forfattere, som har en annen kultur enn vår. Til tross for at kulturene ligner, så er de ikke de samme.

GJENKJENNELSE OG IDENTITET

Alle kultur-uttrykk gir oss en slags «bokstaver» som vi staver livene våre med. De gir oss verktøy til forståelse av oss selv og vårt samfunn. Vår kultur er mer enn et produkt vi kjøper; det er noe vi utvikler hver dag, i samspill med hverandre, i private og offentlige samtaler. Våre kulturuttrykk er viktige premissleverandører for dette samspillet. Innspill utenfra er bra, men vi trenger alle en sterk kultur som springer ut av oss selv.

Vi har vår egen historie, våre egne helt spesielle skikker, tale- og tenkemåter, og en natur og et samfunn som vi er del av. Vår unike og sammensatte måte å være på finner du ikke i engelske bøker. Våre egne bøker, og spill, og filmer, og teaterstykker, er skrevet utfra vårt ståsted, med våre mentaliteter og aktuelle konflikter.

Dette er såpass viktig og verdifullt at vi burde alle være bekymret over det som ligner på en anglosaksisk kulturinvasjon. Populærkulturen er blitt en internasjonal uværs-sky som truer med å skylle vekk et viktig grunnlag for positiv selvforståelse i den oppvoksende generasjonen.

Jeg er spillskaper. Jeg lager rollespill. Å skrive og selge norske rollespill er en liten del av det som demmer opp for denne utviklingen. Jeg syns det er viktig at alle bidrar til å holde vår egen kultur levende. Språket er en enormt viktig del av dette. Å kjøpe norske bøker og spill er en kulturell handling med langt større rekkevidde enn at norske forretningsmenn tjener på det.

Vi er del av noe positivt her i Norge, et samfunn som har helt unike kvaliteter, og som vi har ansvaret for å vedlikeholde og forbedre. Det ansvaret er det verdt å ta. Det må vi ta! Vårt samfunn og vår kultur er verdt å ta vare på. Norske rollespill hører hjemme i dette bildet.

NÆRT SAMVÆR, ÅPENT VERDENSYN

Så vi er del av noe eget, samtidig som vi er del av noe større. Det er viktig å forstå at det ikke er noen motsetning i dette. Vårt nære samvær med hverandre er tvert imot en forutsetning for at det nasjonale og globale skal fungere godt.

– Det lokale er avgjørende for oss; det er først og fremst der vi møter våre medmennesker. Der legges mye av basisen for vår identitet og våre samfunnsroller. Og det lokale beriker det nasjonale, gjennom sine dialekter og sine særegne kulturuttrykk.

– Det nasjonale er avgjørende i utformingen av de lover og regler vi lever etter. De formes både politisk og kulturellt, i samtaler som foregår både privat og offentlig. her foregår også mesteparten av den kulturelle utvekslingen som legger basisen for vår nasjonale identitet, og vår opplevelse av et trygt fellesskap. Og det nasjonale beriker det globale, gjennom sitt språk, sine særegne kulturuttrykk og si evne til positive bidrag i interansjonale konflikter.

– Det globale er et perspektiv vi mennesker har hatt lenge, men det er utvidet og aktualisert med den siste generasjonens problemstillinger. Vi er blitt så mange at vi påvirker planeten vår sterkt. Det gjør at vi er nødt til å ta ansvar for våre handlinger som art, slik at vi ikke undergraver livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner, eller for liv i det hele tatt på jorda. Det handler også om at nasjoner, i alle tider, har hatt disputter om grenser og andre spørsmål, som helst må løses på måter som bringer alle parter fremover. At vi oppfatter oss selv som deler av et globalt fellesskap er vesentlig.

Men den globale fellesskaps-følelsen har sin bunn i det nasjonale og lokale. Uten en sterk identitet fra disse feltene, er det vanskeligere å finne en meningsfull identitet i det globale. Vi er bareverdensborgere hvis vi også er tilstede i vårt nabolag, i vår familie og vennekrets, og opplever oss selv som positive bidragsytere i et fungerende nasjonalt kollektiv.

Slik er verden i dag; vi må stå nær hverandre samtidig som vi tar ansvar for hele menneskeheten. Vi er nødt til tenke OG handle på alle disse nivåene samtidig; lokalt, nasjonalt og globalt.

Dette gjør det ganske utfordrende å være menneske i vår tid, men også ganske spennende.

Hvor kommer JEG og VI fra?

Read Full Post »

Jeg vil gjerne skrive en hilsen til familien til drapsmannen fra Oslo og Utøya. Jeg syns synd på dem, ikke bare for hva de må gå gjennom av sorg og smerte over det som har skjedd, men også fordi de må være ekstra rammet ved tanken på at en av deres egne har gjort dette.

Det står for meg som en grusom situasjon å være i. Jeg håper dere klarer å stå sammen i den, og at dere har venner som virkelig viser at de har ryggrad og klokskap, og som makter å hjelpe dere.

Familie-medlemmet deres er en voksen mann som selv må ta ansvar for det han har gjort. Dere kan ikke ta det ansvaret. Det er naturlig å spørre om dere har gjort feil, noe jeg sikkert tror dere gjør, men svaret kan aldri bli at dette er deres feil. Han har selv valgt sin vei, som voksent tenkende menneske, og har selv valgt å tråkke stier ingen mann burde gå. Han er drapsmannen, som skal stilles for retten for sine gjerninger. La ham sitte med det ansvaret. Dere kan kun ta ansvar for deres egne ord og handlinger. Dere har IKKE drept noen. Dere er IKKE medskyldige.

Dere er en del av vårt fellesskap, og trenger like mye trøst som vi andre. Mer, sannsynligvis. Jeg vil gjerne at dere skal vite at vi er flere som ser dere i alt dette, og tenker på dere, og sender vår kjærlighet til dere i en fortvilt situasjon.

Read Full Post »

Jadda! Da var boka vår ferdigskrevet og levert til forlag! Hurra!

Anne og jeg har jobba med denne boka ei stund, og så virkelig frem til denne dagen. Nå får vi vente noen uker, sikkert til etter nyttår, før vi vet hva forlaget sier.

Håper de tar den, og at vi slipper å flikke for mye.
___________________

For dere som ikke vet det; «LEVE med barn» er ei bok Anne Nielsen og jeg har skrevet, om familieliv og barneoppdragelse. Ideen til boka ble til utfra at Anne brukte noen fortellinger fra denne bloggen i sine foredrag om oppdragelse rundt om i landet, og fikk veldig god respons på det. Så jeg har skrevet de 55 fortellingene i boka, om smått og stort i en familiehverdag, og Anne har supplert med fagkommentarer. Til sammen tror jeg dette er blitt ei bok som både viser og forteller hvordan man bygger en positiv hverdag med unger i alle aldre. Ei praktisk bok for alle foreldre og pedagoger, med andre ord.

Read Full Post »

Poden og Lesehesten og Pappa sitter i sofaen og ser film sammen. De satt der i går også, men filmen er litt for vanskelig for Poden, så de avbrøt når han begynte å kjede seg for mye, og avtalte å se slutten i dag.

Nå er den ferdig, og Pappa syns det har vært fint, så han peker på seg selv og sier: «Jeg».

Så vifter han i lufta med fingeren og sier: «er glad i».

Og så setter han fingeren i magen til Poden og sier: «DEG!»

Poden ler, og pappa syns det er morsomt, så han setter fingeren i Poden på nytt, og på nytt, og enda en gang, mens han gjentar: «glad i deg – glad i deg – glad i deg». Det blir skikkelig kilekosing av det, og enda mer når Lesehesten også blir med, og alle gjør det på hverandre.

Glad i deg – glad i deg – glad i deg – glad i deg – glad i deg!

Slik kan det være når vi er glade i hverandre, og har det morsomt sammen. Det kan være veldig enkelt, tilogmed litt dumt, og likevel er det i stand til å gjøre store pappaer på over førti år myke om hjertet.

Read Full Post »

Mamma og Pappa havner på Frognerseteren en dag, med Poden og Lesehesten. De skal drikke kakao, fordi kakao passer så godt til en kald og regntung søndag når man har rota rundt i byen i flere timer.

De finner et bord i andre etasje, med utsikt over Oslo by og fjorden, og skogene i øst. Vrenger av seg regnvåte jakker og kikker på rosakledte syklister som ruller duknakket ut av Nordmarka i øse, pøse tisseregn.

– Når det regner er det Gud som tisser.

Lesehesten spenner opp et bramfritt glis over sin egen morsomhet. Pappa nikker og smiler, og sier han skal gå og kjøpe kakaoen.

– Jeg vil ha kake!

Poden ser bestemt og forhåpningsfullt på Pappa, som nikker og sier at han skal se hva de har, og kanskje finne på noe. Mamma sier at de er her for å drikke kakao, så det er ikke nødvendig å kjøpe kake. De er hjemme fra ferie, og Mamma er opptatt av lommebokens slunkne tilstand. Pappa nikker til henne også.

– Jada, vi skal ikke kjøpe for mye, men jeg får se hva de har …

De har veldig god kakao, og karamellpudding som ikke koster for mye, og ved kassa ligger det cellofanposer med små marengs. Han kjøper fire kakao, men bare to puddinger, og klarer ikke motstå fristelsen til å kjøpe en pose med åtte marengs også.

Mamma og Poden deler karamellpudding på ene sida av bordet, og Pappa og Lesehesten på andre sida. Hver si skje, og ei lita skål søt pudding mellom seg. Og de drikker kakao med krem, bortsett fra Poden da, som ville ha uten, og som derfor ikke klarer å drikke fordi kakaoen hans er mye varmere (den mister ikke varmen så fort uten krem). Det er litt kritisk at andre nyter en kakao som svir ham på tunga hver gang han prøver, men han trøster seg med karamellpuddingen (som han tar brorparten av på si side av bordet).

Munnene blir fulle av kakao og mmmmmmmmm-glede.

Og så spiller de kort, vriåtter, og ler sammen og kikker på utsikten (men det er blitt tåke, så de ser ikke så mye), og finner ei dør som kan åpnes og som slipper dem ut på en balkong, og undersøker litt i det store, gamle huset som er Frognerseteren …

– Nå vil jeg ha sånn!

Poden står plutselig foran bordet og peker mot den forlokkende marengsposen, med Lesehesten som ivrig støttespiller.

– Nei, de skal vi spare til en annen dag.

– Spare?

– Ja, ikke spise nå, men vente med til for eksempel lørdag.

– Lørdag???

De to er slett ikke fornøyde med denne påtvungne tålmodigheten. Lørdag er en evighet til, i hvert fall ei hel uke. Det er fullstendig høl i hue å spare godteri ei hel uke! Lesehesten klarer ikke dy seg. Han må si noe.

– Det er veldig lenge til …

– Ja, men da har du noe å glede deg til, vet du. Da kan du glede deg veldig lenge!

Pappa ser på de to med et nådeløst smil. Poden ser på Pappa med den sureste minen han kan få til. Pappa skal jammen få vite at nå er han IKKE populær, så det så! Pappa smiler ufortrødent, og Mamma gir sin støtte til urimeligheten. Huff!

Lesehesten ser på marengsene, som ligger søte og fristende i cellofanen. Han biter seg i tunga. Det blir stille. Poden setter seg og surmuler, Mamma og Pappa leser, men Lesehesten står der og stirrer. Så kommer det:

– Jeg klarer ikke glede meg!

Mamma og Pappa ser opp. Der står den eldste gutten deres, og han ser veldig, veldig ulykkelig ut.

Og så smelter de selvsagt, og bestemmer at de kan ta halvparten av marengsen nå, og spare resten. Og så åpner de posen og alle får hver sin lille marengs, og blir fylt av enda mer mmmmmmmm-glede.

Og …

Read Full Post »

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til «LEVE med barn»-sida (se meny til venstre), om du vil.

Read Full Post »

Ja, vi syntes alle det var på høy tid å komme seg ut av bloggen nå, når sola skein og fuglene kvitra og varmen begynte å myke opp den vinterfrosne bakken. Dessuten hadde Herr Sleivkjeft nettopp fått et nytt fotografiapparat, som han gjerne ville prøve ut.

01sleiv.jpgSå vi arrangerte figurtur til Mærrapanna, alle oss i familien Sleivkjeft. Herr og Fru Sleivkjeft, Tante Sonde og Sleivsønn, og hans Kompis med Lillesøster. Vi var seks stykker i bilen som dro nedover for å se Mærrapanna. Det var litt trangt, men turen er ikke så lang, og med de nye ekstrasetene helt bakerst gikk det veldig bra.

Mærrapanna er dette stedet ut mot havet hvor lyset er så fantastisk og svabergene så store, og hvor det bor ville slektninger av oss.

Her ser dere Herr og Fru Sleivkjeft ved bergveggen på vei bort til selve Mærrapanna. I bakgrunnen ser dere en merkelig skallemann vi hilste på. Han sa han var fra hele Norge og hette Tomtass. Et fint navn, men uvanlig blant folk, tror vi. Det er egentlig hyggelig å møte folk, syns vi. De er jo veldig rare, men vi syns det er viktig at vi figurer aksepterer det. Folk finnes tross alt over alt, så det blir litt vanskelig å ikke akseptere dem, liksom. Nesten som å irritere seg over fuglesang, noe jeg kjenner en figur som gjør (men den figuren er riv ruskende gal, spør du meg).

02gjemt.jpgNåvel, vi løp og spratt og kvitret oss videre utover, til selve Mærrapanna. Sleivsønn, som har en farang gående med gjemsel, måtte selvsagt forsvinne for oss når vi nådde det første krattet. Det førte til en omfattende leteaksjon hvor alle sammen løp rundt og ropte, og Tante Sonde ble veldig, veldig bekymra. Hun gikk i hælene på Fru Sleivkjeft og maste om at han sikkert var falt i sjøen eller hadde falt og slått hodet mot noen steiner, og vi måtte få tak i politiet og redningshelikopter og kalle ut heimevernet for å lete før det var for sent!

Til sist snudde Fru Sleivkjeft seg mot henne med blanke øyne og sa at det ikke akkurat hjalp at Tante Sonde snakket på den måten. Det var faktisk bare veldig fælt og ufølsomt!

Det var liksom ikke så veldig hyggelig akkurat da, akkurat, men akkurat da tittet Sleivsønn frem fra krattet og sa Titt-titt, her er jeg!

Og da ble alle glade, og Tante Sonde lo den nervøse latteren hun alltid ler når bekymringene hennes likevel ikke slår til. Tante Sonde er nemlig veldig bekymra hele tida. Hun er den mest bekymra figur vi vet om. Likevel er det selvsagt hyggelig å ha henne med på tur. Hun har jo ingen andre, stakkars, og blir egentlig veldig, veldig glad over å bli invitert med på våre figurturer.

06gjemt2.jpgOg det er jo ingenting vondt i henne.

Kompis var veldig fornøyd med at Sleivsønn hadde gjemt seg, fordi Kompis elsker å lete. Han var fyr og flamme og ville absolutt leke gjemsel med Sleivsønn (og alle andre, men vi voksne ville heller sitte og se på utsikten og drikke litt varm sjokolade).

De lekte gjemsel en hel halvtime, og det var svært vellykket. Sleivsønn elsker å gjemme seg og Kompis elsker å lete, så det var aldri noen krangel om hvem som skulle gjøre hva. Og når Sleivsønn var så flink til å gjemme seg at Kompis (som, ærlig talt, er elendig på å lete) aldri noengang fant ham, var begge i et lykkeland de trodde aldri skulle ta slutt.

Her er et bilde vi klarte å knipse av Kompis som leter (legg merke til Sleivsønn som kikker opp i bakgrunnen). vi hanket inn begge to like etter dette bildet (til store protester selvsagt, men vi tok dem når vi så dem), og fortsatte utover mot selve svabergene. Lillesøster hadde sittet på fanget til Tante Sonde (som var litt bekymra for den lille, vevre pikefiguren) og var sovnet. Nå våknet hun og var lite fornøyd. Tante Sonde mente hun var sulten, men Lillesøster hadde fått både varm sjokolade og banan og brødskive før hun sovnet.

Herr og Fru Sleivkjeft lyttet til Tante Sonde, kikket på hverandre, smilte overbærende og sa Nei, nå går vi!

07gruppe.jpgSelveste Mærra bor her ute, og vi møtte henne som planlagt, på det høyeste punktet på svabergene. Der de begynner å skråne nedover mot blankfjellet og brenningen. Hun bor fantastisk til, i hvert fall sånn på våren og sommeren.

Når høststormene setter inn og vinterfrosten kommer byksende fra havet er det nok mindre fint å bo her ute. Da må man være en villfigur som Mærra for å tåle det. Slike bloggfigurer som oss passer fint her ute en solfylt vårdag, men ville nok bli både bleke og flate en vinterdag i vinden.

Uansett; vi måtte bare ta et gruppefigurbilde med alle sammen (det ble tatt med selvutløser. Vi tok flere, men dette er det beste … det eneste der alle ble med). Dere ser altså oss alle samlet rundt villfiguren Mærra. Tante Sonde står øverst til høyre (litt utålmodig, for hun hadde glemt veska si ved bordet der vi drakk sjokolade). Herr og Fru Sleivkjeft er oss til venstre for Mærra. Midt foran er Sleivsønn, som er blitt veldig flink til å stirre inn i fotografiapparatet når vi skal ta bilde. Kompis syntes det var kjempemorsomt å løpe frem til fotografiapparatet og si Bø!

Det var forresten her Lillesøster begynte å skrike. Vi vet ikke hvorfor, men hun likte ikke å bli tatt bilde av. Lillesøster virket slett ikke som en vever pikefigur når hun åpnet kjeften og satte på sirenene. Vi skulle gitt henne mat, sa Tante Sonde, som om vi ikke hadde matet henne i det hele tatt.

07merra.jpgHerr Sleivkjeft var jo kjæreste med Mærra før han traff Fru Sleivkjeft, og Mærra er jo en fantastisk figur, så han insisterte på å ta et bilde av henne aleine også. Her er figurbildet av Mærra. Litt av en figur, eller hva? Uten bark hadde hun gått rett inn på midtsidene i Alle Figurer! (Alle Figurer er et «illustrert billedblad» for maskuline figurfyrer, for dere som ikke vet det) Det var først når vi kom hjem Herr Sleivkjeft oppdaget at både Tante Sonde sin hale og ei skrikende Lillesøster var med på bildet.

Det er bare såå hyggelig å møte Mærra! Hun er morsom og kunnskapsrik, og har et eget lag med unger. De syns hun er både bedårende og spennende (det syns nok Herr Sleivkjeft også, fremdeles). Og Fru Sleivkjeft ser på henne som ei veldig god venninne (etter at de to hadde en dyp samtale om alle Herr Sleivkjeft sine svake sider for to år siden). Det var som om det knapt hadde gått en eneste dag siden sist. Vi så henne sist på seinsommeren i fjor, da vi seilte forbi i den flotte figurseileren til Herr Snurrbunn. Det var forresten litt av en tur!

Mærra husket forresten Herr Snurrbunn veldig godt, og spurte hvordan det gikk. Vi fortalte den tragiske historien om Snurrbunn og figurseileren og supertankeren utenfor Lindesnes. Ulykken figurerte på nyhetene i oktober, men Mærra har ikke TV, og lytter bare til værmeldinga på radio, så hun hadde ikke fått med seg noe. Hun ble litt stille når vi fortalte det. Vi fikk bekreftet våre mistanker: Herr Snurrbunn hadde nok bedåret henne litt i fjor sommer. Det var trist å tenke på at de to kunne funnet hverandre, men at nå var den sjansen tapt.

09dytta.jpgMærra ble ikke med oss ned på svabergene. Hun måtte være litt for seg selv, sa hun, og det respekterte vi. Mærra har en flott figur, men innvendig er hun ei vakker sjel med tanke for figurers liv og skjebne. Det gikk nok innpå henne at Herr Snurrbunn var revet bort fra oss før tida.

Lillesøster hylte som besatt og blødde fra et skrubbsår på haka. Såret var et ganske lite et, det sluttet å blø nesten med det samme, men det var stort nok til å sette igang de store katastrofesirenene. Kompis gjemte seg bak noen busker (i bakgrunnen på bildet), så det var ganske tydelig hva som hadde skjedd. Han ville ikke si unnskyld for å ha dyttet Lillesøster («fordi hun er dum«), men den slags ville ikke Herr Sleivkjeft høre på. Og når Herr Sleivkjeft spiller på de dypeste strengene er det lite en figurgutt kan gjøre annet enn å føye seg og gjøre som Herr Sleivkjeft vil. Kompis kom til sist med et trassig Unnskyld da! Herr Sleivkjeft ga ham en overfladisk formaning om å ikke gjøre det igjen, og dermed var krisa over.

Det vil si: Lillesøster sluttet jo ikke å skrike. Nå var hun virkelig varm i kjeften …

Sleivsønn og Kompis klatret selvsagt på kampesteinen som ligger nedpå selve Mærrapanna. Vi fikk tatt bilde av dem, jublende, på toppen av steinen, med Tante Sonde masende om at de måtte være forsiktige i bakgrunnen. Her ser dere bildet, i full størrelse, siden vi syns Sleivsønn er så flott på det.

 

10stein.jpg

Sleivsønn ropte: Jeg er kongen på toppen!

Ja, nå var vi helt nede på selve Mærrapanna, og da skjedde det et mirakel! Ja, et utrolig, fantastisk, figurhoppende mirakel!!!

13lykke.jpgNår vi kom ned til brenningen hoppet Tante Sonde ned på steinene og stilte seg opp i vinden og sjøføyka og SMILTE!

Ja, det er sant: Tante Sonde smilte!

Du kan tydelig se det på bildet Herr Sleivkjeft knipset. Han var veldig fornøyd med det bildet. Det er jo en verdenssensasjon, sa han. Fru Sleivkjeft hysjet på ham og sa at han ikke skulle tulle med slikt. Det er rørende, sa hun, veldig rørende! Og så snufset hun litt og snudde seg vekk.

Det er egentlig litt trist også. Etterpå, når vi satt på bordet ved kampesteinen og drakk resten av sjokoladen, fortalte Tante Sonde at hun alltid hadde drømt om havet. Hun sa «havet» med så rar stemme at alle sluttet å drikke, og bare så på henne. Men du har jo vært ved havet før, sa Fru Sleivkjeft. Da ristet Tante Sonde på hodet og sa Nei, aldri. Hun sa det så lavmælt og vemodig at både Herr og Fru Sleivkjeft fikk klump i halsen.

Kompis ropte Ædda-bædda! Har ikke vært i havet! – så vi jagde ham og Sleivsønn ned i brenningen for å se etter småkrabber. De ble selvsagt suppe blaute, men de hadde det helt herlig, og Herr Sleivkjeft hadde tatt med skift til dem i ryggsekken.

Det var fint å sitte her nede, ikke minst fordi brenningene overdøvde skrikingen til Lillesøster. Hun stabbet rundt, falt og slo seg noen ganger, og skreik hele tida. Vi prøvde å trøste, men det var umulig, så vi endte med å spøke om at skrikingen var naturtilstanden hennes. Akkurat da skreik hun opp igjen, fordi ei flue hadde landet på skoen hennes, og da sprutet vi alle sammen ut i latter. Sleivsønn hadde munnen full av varm sjokolade, som han sprutet på ryggsekken til Herr Sleivkjeft. Heldigvis lå ikke fotografiapparatet der akkurat da!

19bommen.jpgTante Sonde smilte igjen etterpå også, når hun gikk ned igjen og stirret i bølgene. Det var utrolig fint å se, Herr og Fru Sleivkjeft satt igjen oppe ved bordet og tok hverandre i hendene når de så hvor glad Tante Sonde ble. Det varmet.

Men det var kaldt i vinden, og Lillesøster ville ikke stoppe å skrike, så vi bestemte at det var på tide å dra hjemover.

Vi stoppet ved bommen og fikk tatt et fint familiebilde av Sleivkjeftene. Tante Sonde tok bildet, fremdeles smilende (Sleivsønn lurte på hva det var med Tante, men vi hysjet på ham).

Og så gikk vi til bilen, satte oss inn, la tepper over de kalde ungene og kjørte hjem. Lillesøster sluttet å skrike straks hun kom inn i bilen, og før vi var ute på motorveien sov hun søtt i baksetet. Tante Sonde satt ved siden av Lillesøster og smilte, og holdt henne i hånda, og stirret ut av vinduet. Hun sa ingenting og vi sa ingenting, Sleivsønn og Kompis spilte gameboy helt bakerst, og alle var ganske så fornøyde med figurturen.

PS: Herr Sleivkjeft tok selvsagt mange flere bilder på turen. Det nye fotografiapparatet måtte jo prøves ut! Ikke alle bildene ble like vellykkede. Her er ett hvor hånda til Sleivsønn kom i veien når Herr Sleivkjeft skulle ta bilde av noen fine røtter.

20rot.jpg

___________________________________

For deg som kan tenke deg en tur til Mærrapanna (anbefales), så ligger stedet i nærheten av Fredrikstad. Det har morsomme klatretrær, fantastisk flotte bergvegger og huler og lekeplasser og svaberg, og det heter «Merrapanna» på de fleste kart. Det er fint å bade der på sommeren.

Du finner kort omtale og kart på Oslofjorden Friluftsråd sitt nettsted.

 

Read Full Post »

Mama Grande er på besøk. Hun blir med å spille Spøkelsesskogen, et brettspill med en nisse (kalles «Kjempedvergen» i spillet, men er en nisse) og spøkelser og fine trebrikker, og et fint brett med trær og elv og tårnruin og steinlagt sti. Poden og Lesehesten og Pappa utgjør resten av spillerne.

Det går ikke bra! Når spillet nærmer seg slutten er Poden sur som ei sitron, og Lesehesten hevngjerrig. Lesehesten setter et spøkelse på Podens brikke, slik at den ikke kan flytte. Fordi han var slem mot meg, utbasunerer Lesehesten, og gjør Poden blank i øya. Pappa reagerer på hevnmotivet, men Poden har beviselig satt spøkelset på Lesehesten si brikke flere ganger, så han får beskjed av Pappa at det må han tåle. Hevn er tillatt i spill, selv om det ikke er vakkert.

pkh.jpgMen det blir verre …

Litt etter får Lesehesten nok en gang spøkelset på brikka si, og når det er hans tur er det ikke mulig å holde ut forsmedelsen lenger. Han ruller terningen og blir nødt til å flytte Pappa si brikke! Og da blir han sist! Han har jo ikke fått flytte brikka si på såå lenge, og har brukt opp jokeren som kan frigjøre brikka og ALT ER GALT!!! Lesehesten bryter ut i hjerteskjærende hulkegråt!

Da brister demningen for Poden også. Han har også spøkelse på brikka si nå, slik at han ikke lenger får bli med nissen! Og det like før mål! Og Poden vil veldig, veldig gjerne VINNE!!! Poden griner lyn og torden! Det spruter snørr og tårer, og Pappa må finne en serviett og snyte Poden midt i tordenværet, og DET ER IKKE NOE MORO!!!

Mama Grande og Pappa sitter som hjelpeløse voksne og ser de to medspillerne bryte sammen under presset fra spillets ubendige regler. Spøkelsene MÅ flyttes, og noen MÅ fanges av dem, og dermed MÅ noen flytte andres brikker, og ikke sine egne. Og da flytter man konkurrentene mot seieren! Det er rett og slett for tøft for to seiersglade gutter på fire og åtte år! Det går ikke an å være god taper når spillet er så ondt!

Spillet fullføres, men ingen er særlig lykkelige over «kvalitetstida» de har tilbrakt sammen. Mama Grande forsøker seg med en gave, men ingen vil ha gave når de er virkelig sinna og lei seg, selv om det ikke er Mama Grande de er sinna på (hun satte jo konsekvent spøkelsene på Pappa si brikke, i en uforståelig vendetta). Poden rømmer opp på loftet. Lesehesten går på do. Pappa begynner med middagen.

Mama Grande blir sittende på stua, ensom, og litt trist etter spillet.

Read Full Post »

blagg.jpgHver kveld det samme. Etter nattasangen vil Pappa kysse Poden godnatt på kinnet, men Poden nekter. Når pappa gjør det lager Poden grimaser og sier: Æææsj! Poden misliker den klissete kyssingen så sterkt at han begynner å si fra på forhånd: Ikke no kyssing! Og så gjemmer han seg under dyna til Pappa lover at han bare skal gi klem. Hodet stikker frem, og allernådigst får Pappa gi klem til Poden.

Pappa er ikke fornøyd med klem. Klem er kjedelig. Pappa vil ha unger som tåler et kyss på kinnet, og som liker Pappa sin måte å vise kjærlighet på. Men ungene vil ikke ha en Pappa som kysser. Joda, Lesehesten er også motstander av kyssing. Ingen av guttene til Pappa syns det er kult med klissete kinn. Og da det handler om deres kinn, må Pappa gi seg.

Så, slik er det. Pappa må lære seg å leve uten kyssing på kinnet, og familien går langsomt i hundene … Ja, kremt, det er mulig Pappa er litt vel dyster når han tror det, men man vet jo aldri; en total mangel på kyssing kan jo ha alvorlige konsekvenser!

Men så en dag gis Pappa en vidunderlig mulighet til å rette opp alt! Poden lister seg innpå Pappa som ligger i sofaen og leser, og til Pappas store forskrekkelse sier Poden: Bø! Det får Pappa til å skvette så voldsomt at han gir Poden et kyss på kinnet! Og Pappa advarer Poden mot å gjøre flere bø’er, fordi Pappa vil bli så skremt at han kan komme til å kysse Poden på kinnet hver gang!

Trusselen om kyssing er ikke sterk nok til å avholde Poden fra å si: Bø! – en gang til. Pappa skvetter opp og kysser Poden igjen. Poden syns det er så fantastisk at Pappa skvetter, at han ikke engang husker å si Æsj! for kyssingen. Han ler av fryd over å kunne skremme Pappa.

Ny sniking:

Bø!

Pappa skvetter. Kyssing og latter, og mer sniking fra Poden (Pappa passer på å ikke oppdage noe):

Bø!

Pappa skvetter høyt opp i lufta! Kyssing og latter, og enda mer sniking:

Bø!

Mer skvetting og kyssing og latter. Nå ler Pappa høyt også. Leken er helt perfekt. Pappa får kysse Poden masse på kinnet (og panna og nesa og ørene og halsen), og Poden får skremme Pappa og oppleve at Pappa skvetter opp fra sofaen hver eneste gang! Kjempeflott!

Til sist ligger begge ganske utslitte i sofaen og ler masse. Nå går vi og vasker opp, sier Pappa, og så lager vi kjempegod middag med stor dessert! Ja, sier Poden, dessert med sjokolade og is! Nemlig, sier Pappa, slik at Mamma og Lesehesten blir kjempeglade når de kommer hjem! Og Poden er så opprømt at han fortsetter: Og så gjemmer vi oss inni kjempedesserten og er helt stille! Og så hopper vi frem når Mamma og Lesehesten kommer hjem! Og DA skvetter de masse da!

Hææ, sier Pappa: Skal vi gjemme oss INNI desserten? Og hoppe ut når de kommer hjem?

Ja, sier Poden.

Men, sier Pappa, men da må jo desserten være helt kjempe-dempediger da, jo!

JA, kjempe-jempediger! – sier Poden, med all den lyst og glede og fullstendige oppslukthet i fantasien som en fireåring har. Det stråler så mye lyst og glede og fantasi fra Poden at Pappa nesten griner av fryd over dette mirakelet av en gutt …

Read Full Post »

Nadine Humblen sier: Vi får bare håpe at dette året blir 3 ganger bedre enn forrige. Ja, tre ganger bedre, trengs for å få et riktig godt nytt år. Med andre ord, året i fjor var ikke det beste!

lampehak.jpgSpåmannen svarer:

Din personlighet tilhører stjernetegnet Lampehaka, Nadine. Den typiske lampehaka er full av tungsinn og bekymringer, og drar til seg mygg like raskt som ei kuruke lokker fluer. Men lampehaka kan være et lyspunkt i tilværelsen også, særlig for andre.

Fremtida di er full av glitrende lys, Nadine. Det er en stjernehimmel som venter deg, funklende full av håp! Og selv om du er et månemenneske, og trenger sola di for å skinne, spår jeg at du vil lyse for mange småstjerner, og at du vil holde deg varm i lyset fra di eiga privatsol.

Joda, jeg ser tydelig at privatsola di er en hel familie, og at fremtida er full av håp for dem og deg. Jeg ser at familien tar deg i hendene neste jul, og at de synger for deg med et åndedrett så åndfullt at du får hakaslepp (vær ikke urolig, haka kan settes på plass igjen av en dyktig lege, som tilfeldigvis er til stede, selvsagt). Men, altså: familien din vil SYNGE:

Jeg gikk meg inn i Lykkeland, der møtte jeg Nadine, sann!
Jeg sagde så, hun svarte så: Hvor hører du vel hjemme?
Jeg hører hjemme i Lykkeland, i Lykkeland, i Lykkeland!
Og alle de som klemmer meg, de hører hjemme i Lykkeland!

Ja, jeg ser at de synger, Nadine, og at du gråter av lykke når de gjør det, fordi du endelig føler at kjærleiken din blomstrer i takt med deres, og at dere tilsammen er ei blomstereng full av helt nyskapte, enestående, regnbueskimrende blomster! Og når dere er ferdige med sangen og dansen rundt familietreet, da faller alle deg om halsen og gir deg gode klemmer, og sier:

Vi elsker deg!

(og det virker helt naturlig, Nadine, og slett ikke overraskende, selv om det aldri har skjedd med så stor kraft før)

Og du vil gjøre suksess med den nye boka di: Spontan glede – en lommeguide til Lykkeland

Men i en annen dimensjon …

– vil du få mye motgang, ikke minst fordi istida kaster seg over deg som julekvelden på kjerringa! Istida fører til at fyringsutgiftene skyter i været, Nadine! Og da vil vannrørene fryse hele tida, slik at du sjelden får tatt et varmt bad. Vannrør er ganske viktige i en annen dimensjon, Nadine! Det blir en illeluktende dimensjon der alle de du elsker vil rynke nesa når du kommer nær. Og noen du står nær kan komme til å si «fysjom» til deg! Det vil være fryktelig fælt! Til slutt vil du forstå at den eneste løsningen er at du flytter på igloohybel, og holder deg unna folk og familier og alt annet som gir varme. Aleine i iglooen vil du gråte tårer som fryser fast til kinnet, og det vil være så kaldt at smilet ditt rett og slett stivner til evig tid. Huffadeg!

Ord for dagen: Skrik deg tom, og fyll opp igjen med kjærleik!

Read Full Post »

Older Posts »