Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘far og sønn’

tromp2Rett foran øynene mine skjer det. Mirakelet. Gutten min vokser opp. Han lærer å lese. Han lærer vitser som han forteller, litt klønete, ved middagsbordet. Han lærer å stille lurespørsmål til foreldre og søsken. Han hjelper lillebroren sin, og lekeslåss med ham. Han sier «I love you» om morgenen når han går på skolen, og klemmer Mamma lenge hver kveld. Han kommer med åpenbare provokasjoner mot pappaen sin, så jeg skal løfte ham opp eller kile ham, eller gjøre noe annet «fælt» noe.

Det er et mirakel.

Men det største mirakelet er det jeg bare kan ane bak alle disse hverdagshendelsene. Det største mirakelet er at gutten min skaper seg selv. Han vokser inn i seg selv, og tar valg, og blir et menneske med vilje og følelser. Og det er ham selv som gjør det. Jeg kan ikke fortelle ham hva han skal føle eller tenke, eller hvordan han skal snakke. Det er ham selv som finner ut hva han liker og misliker. Det er ham selv som skaper sin personlighet.

Jeg er bare en heldig tilskuer til dette fantastiske skaperverket, og det går så langsomt at jeg bare har en vag anelse om dybden og rekkevidden i det. Det er et mirakel over min fatteevne. Jeg er heldig som i det hele tatt merker at dette faktisk skjer rett foran øynene mine.

Slik er det å være far. Jeg er hjelperen, men også den hjelpeløse, og den som får se min sønn utrette et mirakel.

Read Full Post »

Lesehesten kommer hjem. Han vet at Pappa sitter på kontoret i tredje, så han ringer på dørklokka.

RING!

Det tar ei stund for Pappa å gå ned alle trappene, så Lesehesten trykker utålmodig noen ganger til på klokka.

RING! RING! RING!

Pappa åpner døra. Lesehesten står og smiler, og sier freidig at Pappa var sein. Pappa sier at om det haster slik, kan Lesehesten bruke nøkkelen han har i sekken. «Det er lettere å ringe på klokka», sier Lesehesten. «Og få meg til å gå ned tre trapper», svarer Pappa. Lesehesten ser opp på ham og smiler lurt: «Det er bare to trapper, såh!»

-o-

Det er noen dager seinere. Det ringer. Pappa blir revet ut av teksten han holder på med, skjønner at det ikke er telefonen, og løper ned trappene. Åpner døra, og blir møtt av et bredt smil: «Det var på tide! Jeg må tisse!» Lesehesten presser seg forbi Pappa i døra, slenger fra seg sekken og forsvinner inn på do. «Men du kunne jo låst opp selv», roper Pappa gjennom dodøra. Det kommer ikke noe svar.

-o-

Neste dag ringer det på døra igjen. Pappa åpner. Lesehesten står der, smilende. Pappa smiler oppgitt, og kjefter på gutten som plager ham sånn hver ettermiddag. Og gutten bare smiler, for han vet at Pappa ikke mener noe med den kjeftingen. Pappa elsker gutten sin og liker å se ham komme hjem fra skolen, og derfor kan Lesehesten tillate seg å plage Pappa litt, og smile freidig når han gjør det.

Slik er det bare.

Read Full Post »