Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘fest’

Når figurene fikk vite at de hadde gått videre i Tordenbloggen sist uke ble de rett og slett spinnville! Ja, de ble fullstendig og radbrekkende kataklysmiske!!! Festen ville ingen ende ta! De fester faktisk videre denne uka!

Her følger en hastig reportasjetegning fra festen:

fest

VI MÅ TIL RÅDHUSET !!!

Det er seint på natt når dette ropet gjaller gjennom bloggens galleri i fete typer! Figurene er fulle og fullstendig hekta på tanken om å vinne verdensherredømme i www-land. De har lagd ballonger, kjøpt konfetti og fargerike bånd, synger den nydiktede www-sangen, og skåler i fargeglade drinker som jeg ikke kan huske å ha tegnet til dem. Begivenhetene er i ferd med å løpe helt ut av kontroll i bloggen og nærliggende virtualiteter!

Og nå vil de til Rådhuset!

Jeg prøver å få dem fra det, men de er fullstendig fatale i sitt ønske om å snakke med ordføreren!

– Men hvorfor det? Hva har dere å snakke med ordføreren i Oslo om!?

– Om vi kan bli vennskapsby!

– Hææ!?

– Vennskapsby! Hører du dårlig? Er du så gammel at du ikke kjenner de nye diplomatiske ordene, eller?

– Jeg hørte hva dere sa, og jeg er ikke gammel, men dere glemmer noe vesentlig …

– Å, hva da?

– At dere ikke kan være vennskapsby! Dere er ikke en by! Dere er bare noen spinnville figurer som ikke skjønner seg på virkeligheten!

– Men vi skal spørre om ikke Bloggeby kan være vennskapsby med Oslo!

– Bloggeby!?

– Nemlig!

De ser vanvittig triumferende ut! Som om de har lurt meg fullstendig. Jeg prøver å forklare dem at Bloggeby ikke er en virkelig by, men det øret vil de slett ikke høre på. De påstår hårdnakket at de er fullverdige borgere av Bloggeby, og at de skal sende en delegasjon til Rådhuset i Oslo.

Jeg sier at det ville være synd å avbryte festen, så kanskje de skal vente til det er tomt for sjampanje? Det går de med på, for det er snart tomt, og så feirer de videre med skrik og skrål og www-sangen …

Men jeg har en plan: jeg tegner opp en fire-fem magnumflasker med sjampanje, og legger inn i galleriet uten at de merker det. Det skulle være nok til å få dobbelt så mange figurer til å miste sans og samling.

sjampis

(La dem drikke seg snydens, så går de glipp av hele konkurransen i morgen! Heh-heh!)

– Fest i vei, figurer! Gratulerer og lykke til!

* * *

(I morgen skal vi ut i Tordenblogg-konkurranse igjen, mot Bharfot, en veldig fin kulturblogger (den fineste, faktisk). Da regner jeg med at vi taper, og så tenker jeg at figurene blir ganske flate, og at de legger alle ideer om kongelige og ordførere og jeg vet ikke hva, på hylla. Gud bedre meg om de fikk audiens hos ordføreren! Da ville de sikkert skjemme ut både meg og hele Bloggeby!)

Read Full Post »

– Du krysser Akerselva

Du vandrer i Oslo nattestid, i de stille gatene, der snøen dør i møtet med byens varme. Selv fryser du, og har med deg ei personlig sky som stadig blir ny. Den vokser ut av den åpne kjeften din. Er det den som skaper tåka du nå går inn i? Er det din frostrøyk som legger seg over Akerselva og gjør byen til en blanding av virkelighet og skyggebilde? Bærer du din egen skygge med deg, i deg, som en dom du må sone innen natta er over?

– Schous plass

Du ser en skygge ved Deichmanske. Den gamle murbygningen til biblioteket ligger som en straffeanstalt i mørket. Snøen er begynt å legge seg, men sporene dine er svarte hull i det hvite, bevis for og varsel om en forbrytelse. Du blir plutselig redd for at Skyggen skal gli inn i sporene dine, og følge dem mot din rygg. Ryggen din blir stivere ved tanken, og hånda di knytter seg. Du skynder deg videre. Må komme deg hjem før tanken tar deg!

skyggen– 7-eleven ved Olav Ryes plass

Full og sliten snubler du inn på 7-eleven, møter blikket til en skeptisk nattekspeditør og later som du leter etter noe i hyllene ved vinduet. Gjennom vinduet ser du den: Skyggen. Det er ingen tvil nå, Skyggen har fulgt sporene dine hit. Den venter på deg under det skitne lyset fra ei lampe øverst på Olav Ryes plass. Du snur deg vekk, og ekspeditøren snur seg mot deg, spør om du skal ha noe. Du vet plutselig ikke hva du gjør i denne butikken. Du får panikk og flykter, ut i snøen og natta.

– Helgesens gate

Snøen legger seg over alt og alle. Det laver ned. Natta blir hvit under fallende flak, hvit og stille. Du lager ikke lyd når du subber oppover Thorvald Meyers gate. En gjeng kalde festdeltagere velter ut av Helgesens gate. De går med hvite snøkalotter på hodene, som om de bærer på hver sin personlige nordpol. Selv bærer du en kulde i ryggen, for du vet at om du snur deg er Skyggen der, som et sort hull i det hvite. Den følger deg like sikkert som døden.

– Birkelunden

Du ser inn i snøkavet over Birkelunden. Tårnet på Paulus kirke forsvinner i det hvite. Trærne står som hvite voktere over deg. Du hufser deg sammen om din egen litenhet og subber videre i den ubrutte dynen av kulde. Føttene dine er kalde. Kinnene dine er stive. Fingrene graver seg inn i brystet ditt, holder jakka sammen, stenger Skyggen og døden og angsten ute. Du er arvingen etter gamle polfarere, og krysser denne plassen som om den var innlandsisen på Grønnland.

– Waldemar Thranes gate / Sannergata

Du stopper. Du snur deg brått. Du stirrer rett på den: Skyggen. Den står der, svart og svær, full av natt. Du tar et skritt mot den, puster tungt, knytter hendene, tenker at nå er det nok! Den har drept gleden du gikk hjem med. Dansen og latteren med dine venner er visket vekk av dette mørket. Men den står like taus, ubeveget, som om den var en upersonlig skjebne du ikke kan rikke ved. Gleden er død, men raseriet lever, og nå skriker du det mot denne skikkelsen: Dra til helvete! Dette er Oslo, Grünerløkka! Her har du ingen makt!

Frontlyktene fra en bil skjærer gjennom snøkavet og nattemørket. Du ser skyggen løse seg opp i intet når lyset treffer den. Bilen farer forbi, snøen virvler, du står igjen med bankende hjerte. Faen heller, tenker du: Jeg er altfor skvetten! Det var jo ingenting! Du ler av deg selv, og så går du videre. Det blir deilig å komme hjem, ta en kopp te, slappe av med litt nattradio og et teppe over beina. Og så senga …

Bak deg samler Skyggen seg igjen, men den lar deg gå. Driver ned mot byen nå. Skyggen trenger en ny redsel å leve på …

Read Full Post »

sleivhun.jpg– Dagslys er for jævlig!

– Hva i all verden er det du sier?

Pappa kaster et bestyrtet blikk mot Mamma, før han fester blikket på veien igjen. Han kjører fort. De har det travelt, noe Mamma bebreider ham, selv om hun var den som aldri ble ferdig med å velge kjole.

– For sminken da, skjønner du vel?

Mamma er stressa, og når hun er stressa kan hvem som helst komme i klem. Pappa er intet unntak. Den irriterte tonen gjør det klart at mannlig uforstand ikke duger i denne situasjonen.

– Javel.

Pappa tar den nøytralt positive posisjonen som vanligvis begrenser skadene.

– Det er jo helt umulig å sminke seg når en fest begynner så tidlig! Legger jeg på for mye så ser jeg oversminka ut når vi kommer frem, men legger jeg på for lite så syns det ikke til kvelden!

Hun strekker seg opp mot speilet igjen, for å legge på ett eller annet. Hun har et imponerende arsenal av pussemidler for festrustningen i den lille sminkepungen sin. At hun tør å legge sminke mens de kjører, forstår ikke Pappa, men så går det også galt.

– Åhhh!

Mammas frustrasjon er total! Hun forvandler seg til en ildsprutende drage!

– KJØR FORSIKTIG!!! MÅ DU ALLTID LEKE RALLY!!!

Pappa sier «jada» og «unnskyld», og senker farten. Han kan ikke for at det dukker opp fartshumper og uforutsette hull i veien de kjører på. Han prøver så godt han kan å unngå dem, men brå unnamanøvre er heller ikke heldig når dragen legger sminke i sidesetet. Nå snegler de seg frem, og har snart en utålmodig kø bak bilen.

Dragen tar en våtserviett og tørker bort feiltrinnet. Pappa kjenner heten stige i sidesetet, et sikkert tegn på et nytt utbrudd, og det kommer:

– NEIII!!!

– Hva er det?

– Jeg glemte å barbere her. Tenkte at jeg måtte gjøre det, men ble så stressa at jeg glemte det!

Mamma løfter hånda og peker på noe, men trafikken lar ikke Pappa se hva hun peker på. Han våger et spørsmål, og Mamma forklarer at hun glemte å barbere bort håret på overleppa. Mamma har nemlig noen ganske små og usynlige fjon på overleppa. Pappa vet at alle kvinner har det. De vil vanligvis ikke innrømme det (det tok Mamma ti år, Pappa så dem på første daten). Kvinner er redde for at menn skal oppdage leppehåret deres, og innbiller seg samtidig at menn ikke allerede har oppdaget det. De tror øyensynligvis at menn stirrer på kvinner uten å se noenting, og at om mennene så leppehårene ville de eksplodere av vemmelse. Så liten tillit har kvinner til menn. Sukk!

Pappa blinker bilen inn på det siste smale veistykket. Køa forsvinner videre på riksveien, med økende fart nå da Pappa er ute av veien. Mamma og Pappa nærmer seg kirka. Det er bryllup for en av hennes beste venninner og Mamma er som vanlig i harnisk. Pappa syns det er fantastisk at det finnes et ord som «harnisk». Det betyr jo både «rustning» og «opphisselse», og er et perfekt ord for å beskrive Mammas tilstand akkurat nå (hissig, og i kjole/sminke-harnisk). Selv ikke når Mamma går på møter i departementet blir hun så stressa som når hun skal på fest. Dette er Mammas vanlige førfesthumør, ei krigssone der du aldri vet hvor fronten er. Akkurat nå er fronten på Mammas overleppe.

sleivhan.jpg– Men kjære deg da …

Sier Pappa, og tar seg sammen for å ikke le.

– Du har jo med deg sminkepungen, så du kan legge mer sminke når skumringen kommer, ikke sant?

– Joo …

– Og de små fjonene på overleppa kan du legge maskara på, så får du en skikkelig bart som syns!

– Hææ?

– Maskara! I følge reklamen forlenger og fortykker maskaraen hårene, og gjør dem svartere, så det vil jo hjelpe.

– Hva er det du snakker om?

– At hårene på overleppa di er usynlige, men at maskara kan trylle dem om til en mandig bart! Tror du har anlegg for en flott, svart snurrbart jeg!

Pappa snakker høyt og fort, så han skal rekke å si det før han må gi seg over til en boblende latter. Det spruter ut av ham, en latter som ikke tar hensyn til situasjonens lettantennelige element: DRAGEN (som lever midt blant oss under aliaset «Mamma»).

Han merker at Mamma ser på ham, men holder blikket stivt festa på veien og ler så blikket begynner å dogge. Han ser kirkespiret over trærne foran dem. De vil rekke vielsen. Nå begynner Mamma å humre også. «Snurrbarten» var en så vill fleip at selv hun ser humoren i det, og dessuten inneholdt den en forsikring om at hårene på overleppa hennes er usynlige. Hun ler vel like mye av lettelse. Samma det, bare hun ler!

Han kaster et raskt blikk mot henne, ser smilet og de lattermilde øynene, og puster letta ut.

– Jeg elsker deg! Du ser fin ut nå!

– Jada-jada, og jeg elsker deg, din raring!

Krisa er over. Mamma er forvandlet. De er klare for fest.

Read Full Post »