Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘flørt’

Mann; dans som ein gud, med di gudinne

Vis henne ditt modige hjerte, mann, vis at du våger samliv og kjærleik.
Dra sverdet, sving det, med armen i fullt strekk, sverdspissen mot himmelen.
Våg å drømme, fortell hva du vil, hva du vil skape, hva du vil i hennes liv.
Styr skipet, styr deg, styr mot henne, velg åpent farvann,
vær ein kaptein ho kan stole på.

La sjela di lyse vegen, la sjela hennar stråle inn i di, åpne for lyset i dette forholdet.
Bry deg djupt om hvor dette går, hold ikkje tilbake, vær ærlig, du vil dette, vil henne.
Gi din kjærleik uten frykt, åpne hjertet, uten angsten for å miste det du ikkje har.
Erobre denne kvinna, ta henne inn i livet ditt, opp i senga di,
inn i dei mørke skogene.

Kommer gammel frykt tilbake, engster du deg; sett ord på det, og visk det vekk.
Dette er ei ny tid, for ho, for deg, for dere, dette er starten på det virkelige livet.
Du vil sette ditt merke på henne, ho vil merke deg, det samme bumerket.
Barna dine vil smile og barnebarna vil le, over di store evne til kjærleik,
over di og hennes vilje til å starte ei ny slekt.

Du velger Den Store Kjærleiken nå, akkurat nå, og den velger deg.
Elsk allereie nå, elsk muligheten, elsk åpninga ho har gitt deg.
Nå er ho den vakreste, sanneste, beste kvinna i ditt liv,
ho du holder hellig, di Gudinne.

Du er mannen som tilber henne.
Dans som ein gud, med di gudinne!
Dans, mann, dans!

Read Full Post »

Dette er andre del av historia om mitt voksenliv. Første del finner du HER.

Denne delen handler om hvordan eg fann den store kjærleiken.

Den største kjærleiken i livet mitt så langt fikk sitt forspill sommeren og hausten 1995.  Eg var 32 år gammel. Det starta klokka halv fire ein onsdag ettermiddag den sommeren. Da kjente eg brått ein klarhet i heile meg;
– Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

eggI det neste øyeblikket veit eg at NÅ kommer det til å skje ting i livet mitt! Masse! Eg kommer  til å møte nye, spennende mennesker! Det vil komme kjærleik! Livet mitt vil endre seg totalt!

Det var ein herlig tanke! Eg følte meg fri, og heil, og full av håp!

Men i neste øyeblikk kommer ein ny klarhet;
– Tomas, du er ikkje ferdig. Du har meir å gjøre med deg sjøl. Men du vil få vite når du skal starte på nytt, med det siste arbeidet, så ikkje tenk på det nå. Slapp av!

Det var ein litt skremmende klarhet å få, men den fortalte også at eg kunne slappe av akkurat nå, så det var greit. Eg var veldig klar for å slappe av, etter ti års knallhardt arbeid med meg sjøl!

Eg budde i Oslo den gangen. Det var lett å gå ut og oppleve verda. Den hausten skjedde det mykje, eg møtte både nye venner og fikk nye kjærester! Og mista noen kjærester. Eg vart tilogmed forlova, og blei vraka av forloveden to måneder seinere. Men det vakreste kom første vårdagen 1996. Søndag 2.mars satte eit mirakel av eit menneske seg tett inntil meg …

Eg hadde lagt merke til henne hausten før, da ho kom inn på ein fullsatt og bråkete cafe der eg satt. Når ho kom inn endra heile rommet seg. Det virka som ho hadde eit lys rundt seg, som gjorde alt bedre. Eg hadde aldri opplevd maken! Ho kom bort og satte seg sammen med oss tangodanserne, men vi var mange, så eg snakka ikkje med henne den gangen. Dette «lyset» var oppsiktsvekkende, men at det hadde noe med meg å gjøre skjønte eg ikkje.

Men søndag 2. mars 1996 starta det, med eit tangokurs, eit tangoball og ei misforståing …
– da starta det vakreste forholdet eg noensinne har opplevd med ei kvinne.

Det var tangokurs den helga. Deltagerne kom dit som par (eg sammen med ei venninne), og fikk instruksjon om å danse til musikken mens læreren gikk rundt og observerte hva slag nivå vi var på. Og allereie etter første dansen insisterte denne merkelige kvinna om å få danse med meg, under påskudd av at vi burde bytte partnere ofte, så vi lærte dansen og ikkje partneren …

Eg misforstod (heldigvis), og trodde ho var interessert i MEG! Så når kurset var over den dagen, sverga eg for meg sjøl at om ho dukka opp på tangoballet den kvelden, skulle eg by henne opp.

Ho dukka ikkje opp …
–  før det var veldig seint den kvelden. Eg hadde gitt opp håpet når ho brått var der, og for eit sjokk ho var! Ho gjekk i ein svart kjole som smaug seg inntil kroppen, som lot dei mjuke skuldrene være bare, og som glitra om kapp med stjernenatta. Ho hadde på røde pumps, og såg rett og slett ut som ei femme fatale!

Eg ba henne opp til dans, og gjekk bak henne ut på dansegulvet. Utringingen nedover den nakne ryggen var som ein isbre, hoftene vugga meg svimmel, og dei røde skoene var som glimt av lava mot gulvet. Det var eit syyyyn! Eg svalgte djupt og tok denne kjolekledde kvinna i armene mine, skremmende klar over at dette var den viktigste dansen i mitt liv!

Det gjekk tålig bra.

Vi dansa, eg gjorde det enkelt, og sa høflig takk for dansen etter ein håndfull argentinske tangoer. Eg var skjelven.

Seinere dansa vi meir, men eg var nøye med å ikkje legge beslag på henne. Det var fleire som ville danse med denne nydelige kvinna, sjølsagt!

eggNavnlMen så; på slutten, når alle andre var for slitne til å danse; da var det ho og eg som var igjen på gulvet, og vi virvla rundt, svevde avgårde, fulgte hverandre i stille tranedans. Vi dansa oss inn i ei stemning og ein tiltrekning som var synlig i blikk og smil, og i måten vi trykka oss mot hverandre på. Vi leika oss inn eit spirende erotisk og åndelig fellesskap. Ein vakker kjærleik  vart vekka til live mellom oss den natta, på dansegulvet.

Og så vart musikken slått av. Dansen var over. Vi satte oss ved eit bord. Vi satt stille. Eg sansa at her måtte eg være varsom, og med vissa om at det var kurs dagen etter, sa eg takk for dansen. Eg reiste meg, smilte, og sa at dette hadde vært ei fin natt, med fin dansing; Eg vil gjerne utforske det videre ein dag, om du kan tenke deg det?

Ho smilte og og var enig, og sa at ho kunne tenke seg det. Med flimrende hjerte fann eg frakken min og gjekk ut i ein hustrig morgen …

Sukk!

Dagen etter møttes vi på kurs. Vi dansa ikkje sammen der, men var klar over hverandre, og sendte hverandre noen blikk. Og vi brukte begge lang tid på å skifte etter kurset, sånn at det bare var oss to bergtatte mennesker igjen når vi skulle gå. Så vi tok følge, nyfikne på hverandre etter å ha dansa til tidlig morgen den natta.

Sola skinte, så det virka naturlig å sette seg på ein benk i Tøyenparken.  Men sola ga ikkje så mykje varme, så eg måtte tilby henne å låne frakken min. Eg fikk legge frakken min rundt skuldrene på denne litt frosne kvinna. Men uff; da var eg uten frakk i vårkulda, så ho tilbød meg å sitte inntil henne, slik at vi kunne dele frakken. Og når ein sitter sånn, tett sammen, og holder rundt hverandre, da er det lett å la munnene søke sammen, veldig mjukt og forsiktig, i det første kysset …

Eg kan ikkje beskrive det første kysset vårt. Men det var vår. Fuglene sang. Sola skinte. Hjertet mitt hamra. Leppene våre var så mjuke …

Vi flytta sammen to dager seinere. Natt til 1.mai fridde eg, og ho sa ja!
JA!!!
Eit ekte ja, fra eit åpent hjerte, fritt og utvungent! Vi elska hverandre, og var sammen i ønsket om å gifte oss og stifte familie.

Og det gjorde vi!

ikon

Eg unner alle mennesker, deg,
å møte ei sjel som er klar for kjærleik,
som vil dele livet sitt med deg,
som vil DEG.

Eg unner deg å møte eit menneske
med sterk evne til å elske og bli elska!
Sånne mennesker er livets mirakler!

ikon

Read Full Post »

– Nei!

De hører ikke etter. Eller de later i hvert fall som om de ikke hører.

– Absolutt ikke! Dere får ikke lov til å drive reklame! Jeg liker ikke reklame! Reklame er løgn! Hører dere? Det er synd å lyve!

Figurene vil drive reklame for bloggen her, fordi det i dag er andre runde i konkurransen på Tordenbloggen. Men jeg syns det er å gå for langt. Vi har klart oss gjennom første runde, og da rekker det. Blir vi med videre tror jeg figurene blir helt spinnville! Og dessuten er det cup, så noen blir slått ut om vi vinner, og da blir de sikkert veldig skuffa. Hun som kan bli skuffa over det, heter Lill Kristin Syversen, og driver bloggen Sjelsord (jeg hvisker nå, så ikke figurene skal høre det: bloggen hennes er veldig bra, faktisk, så derfor er det helt fortjent om hun går videre).

Men slikt tenker ikke figurene på! Neida! De vil drive reklame, de!

En av dem, den nudistiske Sleivkjefthunnen, åler seg inn i skjermfeltet mitt, og kremter.

– Greit, vi skal ikke drive reklame. Men … kremt … er det lov å flørte da?

– Flørte?

Jeg er skeptisk. Figurene er noen luringer. Men flørt er jo både hyggelig og spennende, så jeg nikker.

– Men bare her i bloggen, ikke noe løping rundt i andre medier, eller i virkeligheten! Jeg forbyr deg å flørte ute i virkeligheten!

Hjelpe meg om figurene fikk slippe ut i virkeligheten for å flørte! Huff!

Sleivkjefthunnen nikker lydig, og fyker ut av skjermbildet med et underfundig smil. Et tastetrykk seinere er hun tilbake med bildet av seg selv og en av kongens gardister!

garden1– Hva? Jeg sa jo at virkeligheten var off-limits!!!

– Men han er jo så søøøt!

– Nei, ikke på tale! Fjern det bildet!

– Men jeg har ikke vært ute i virkeligheten nå! Det var da vi gikk for å snakke med kongen at jeg møtte denne gardisten! Ikke nå! Og han er jo så kjempesøøøt, med dusk og alt, og jeg tenker på ham hele tida …

– Så du flørtet med ham da?

– Ja! Det var ikke nå! Ville ikke drømme om å ikke gjøre som du sier, vet du!

Det vet jeg ikke, men hun har uansett et poeng, og jeg er litt svak for kjærlighe… Hei! Vent litt!

– Sleiva! Du er jo sammen med Sleivkjefthannen! Du kan ikke flørte med Kongens gardister når du er sammen med Sleivern! Det går bare ik…

– Jo! Er ikke sammen med ham lenger! Han er en surpomp!

– Sleiva; det der er ikke pent sagt! Både Sleivern og Surpompen vil bli lei seg nå!

– Jeg elsker ikke Sleivern lenger!

Akkurat da dukker Sleivern opp i skjermbildet. Han ser vantro på Sleiva, men hun merker det ikke, og jeg er for paff til å si noe. Sleiva fortsetter å snakke.

slei2han2– Han tar ikke på meg, og kysser meg nesten ikke. Han bryr seg bare med musikk og slikt. Sist lørdag hadde jeg stjå… leid en film på et sånt nettleiested, en erotisk thriller, som vi skulle se sammen, men han skulle på konsert med Oslo Filharmoniske Orkester liksom, så det ble ingenting av det! Jeg ble drittsur!

– Så derfor elsker jeg ikke Sleivern akkurat nå! Det er over, finished, end of story! Og da kan jeg flørte med Kongens gardister så mye jeg vil!

– Se så flott han er da, gardisten min! Han er ikke en slik kjedelig plink-plonk-elsker som Sleivern. Gardisten er stiv og strunk han, og med fryktelig farlig gevær! Det er en slik en jeg vil være sammen med! Nemlig!

Jeg ser at Sleivern blir stadig tristere ettersom hun prater. Hun har kanskje rett i det hun sier, men jeg syns så forferdelig synd på ham der han står, med bøyd nakke og hengende hode.

Til slutt ser Sleiva at jeg stirrer forbi henne, og da oppdager hun at Sleivern står der, og at han har hørt hva hun sa …

Han sier ingenting. Hun lukker munnen. De står stille, og jeg sitter hjelpeløs, med tårer i øya.

Så slenger Sleiva med nakken (hun har en nydelig nakke) og stryker forbi ham og ut av skjermbildet. Hun roper til meg fra ute på serveren:

– La bildet stå, eller slett det om du vil! Det spiller ingen rolle!

Jeg ser Sleivern rykke til når hun sier det siste. Det er som hun sier at han ikke spiller noen rolle i livet hennes lenger. Jeg prøver å si noe til ham, noe som kan trøste, men han snur seg bare, og lusker ut på serveren. Skjermbildet er tomt etter ham.

Jeg føler meg ganske tom også.

Ikke kan jeg poste reklame eller flørt eller noe slikt nå. Dette er bare for trist! Jeg tror hun elsker ham enda, men det tror jeg teller lite nå, når hun har klart å såre ham så dypt. Jeg føler virkelig med Sleivern nå, der han stikker seg bort i en glemt kveil på serveren. I håp om at han skal komme tilbake og lese dette, skriver jeg et dikt til ham, en tekst som ikke vil trøste noe særlig, men som kanskje kan hjelpe ham å sette ord på den umulige kjærligheten …

SJØMANNSVISE

Du og jeg, kjære leser,
er i samme båt, samme bok,
samme umulige forsøk på å nå
fremmede kyster.

Nådeløse seilere
i fraværets farlige vind,
kompetente og tøffe gaster
på Den Flyvende Hollender.

Styrer et fordømt skip,
binder oss fast til roret
i jakten på inderlighet.

Huden er våre ømme seil,
truer med å revne i stormen
av lidderlige erfaringer.

Himmelen er likegyldig.
Ingen Gud vokter skjebnen.
Vi drukner sjelenøden i havet
og slår rep om virkeligheten.

Jeg leser seint, hvisker du.
Men du leser godt, skriver jeg.
Og så flyr boka ut av hendene våre.

Ta vare på deg selv, kjære leser, og send en tanke til alle som har det slik Sleivern har det i dag …

Read Full Post »

– en høydramatisk historie fra virkeligheten, inneholdende like deler: action, frykt, heltemot og kjærlighet, og en god slump visdom til slutt.

Dramatis personae:
– Divadatter (modig)
– Venstremannen (havrespisende, fryktsom)
– Hest (dyrisk, grådig, enorm, farlig og antageligvis ondartet)
– Skjebnen (utspekulert)

1. scene: Hjertets Ødemark

Det var en gang ei datter som var langt ute i ødemarken, den bitre Hjertets Ødemark, hvor alle menn viser seg å være feige, forvirrede eller frekke. Hun virret rundt i årevis, og fant hverken modige eller mandige bein å sprelle med.

Men så ville tilfeldighetene (skjebnen) at hun møtte en mann med alt for stor venstrehånd der, og fattet en viss interesse for ham. Siden det var få mennesker å finne i ødemarken, ble det til at de omgikkes en del. Derfor var det ganske naturlig at Venstremannen, som slett ikke var en kløpper til å ri, inviterte Divadatter med på ridetur når han av merkelige grunner ble gitt lov til å ta med noen hester ut i ødemarken.

2. scene: Havrekjeksens fortreffelighet

Så de red sammen, de to, og det gikk helt greit (nei, han falt ikke av), helt til de skulle ta en pause. Venstremannen var en sunn mann, som ikke tok med seg sjokolade og annet rask på tur, men samtidig var han en mann som gjerne ville kose seg litt, så han hadde tatt med havrekjeks.

(merk deg dette, kjære leser: en havrekjeks)

Venstremannen snakket med stor iver om den søte havrekjeksens fortreffelighet, og kunne lett ha kjedet Divadatter med sin sunnhetsfilosofi, men slik skulle det ikke gå. Skjebnen så nemlig sitt snitt til å gripe inn i samspillet mellom den havrespisende mannen og hans feminine ledsager.

3. scene: Dyret angriper!

Hesten til Venstremannen, som han forsøksvis tøylet i si høyre hånd, var nemlig et grådig beist som også likte havre. Og den var av det lettere uregjerlige slaget, noe som gjør at man med rette kan spørre seg hvorfor den uerfarne Venstremannen hadde fått dette dyret i hende? Men om enn svaret kunne være interessant, kjære leser, og gå langt i å bevise Gudenes eksistens, har vi dessverre ikke tid til å dvele ved dette spørsmålet.

Faktum er at Venstremannen holdt nettopp denne hesten i tøylene, og at hestebeistet nå gikk til angrep! Hesten dultet borti Venstremannen for å varsle at den også kunne tenke seg havrekjeks. Venstremannen ble befippet, men klarte ikke å gjøre annet enn å snuble bakover mot noen busker. Hesten fulgte etter og ble mer pågående. Den blottet en imponerende rekke hestetenner over Venstremannens kjeks, klar til å nappe både kjeks og fingre ut av Venstremannens venstre hånd!

Venstremannen var i en prekær situasjon! Prekær!!!

4. scene: Havrekjeksens (og hjertets) redning

Da griper Divadatter inn, uten å nøle og med et smil om munnen. Resolutt griper hun, som har lang erfaring med hester, tømmene til Venstremannens hest, rykker til får kontroll over beistet, og roer det med myndig stemme.

Venstremannen står i buskaset han rygget inn i, og bivåner med beundring hvordan hans ledsagende kvinne temmer det enorme beistet. Det er såpass imponerende at mannen umiddelbart faller i staver, og hengir seg til den totale forelskelse!

Det merkelige er at Divadatter, som faktisk har lært seg å like sin enegang i Hjertets Ødemark, smelter av Venstremannens ubehjelpelige forsøk på å forsvare sin egen havrekjeks, og åpner sitt hjerte i like stor grad. Så det er med glitrende øyne de to, med hestene i stram givakt, deler Venstremannens havrekjeks.

Epilog

Så er det sagt av de gamle og vise, kjære leser, at veien til mannens hjerte går gjennom hans mage. Dette er alminnelig kjent og akseptert. Det som kanskje ikke er like kjent, er at veien til kvinnens hjerte går gjennom manglende mannsmot …

Ta lærdom av dette, om du er kvinne:
Heltemot er kjekt å ha, særlig i møte med menn!

Og ta lærdom av dette, om du er mann:
Jenter driver med hester, så la dem være riddere!

flammen

Read Full Post »

unavn01.jpgPappa er på reise. Han går på en fortauskafe i et fremmed land, og der kommer han i snakk med Gullkvinna. Hun er gyllen i håret, gyllen i tankene og forlokkende som Soria Moria for den sommerkledde Pappa.

Lokkene hennes leker med sollyset og fingrene hennes leker med underarmen hans. Pappa føler seg som attråverdig mann. Smilet hans møter kvinna sine smil. Gullkvinna er så tydelig ei kvinne, ei jagende løvinne, og hennes rovdyrblikk er freidig dvelende ved Pappas lepper. De føler begge glede over denne flørten, det er tydelig.

Så er det også naturlig, og deilig, at hun bøyer seg over bordet og kysser ham. Brystene hennes velter mot ham og duftene hennes omringer ham. Pappa kysser jo tilbake, men gjør det kort, og overrasker seg selv når hun spør om han vil bli med til hennes hotell. Han sier: Nei, jeg har mitt eget rom, og et eget liv der jeg trives godt, men denne flørten var en fin opplevelse. Var jeg fri til å gjøre det, var ditt kyss en start på noe mer. Nå er det en liten skatt, som jeg vil holde for meg selv. Du er ei gyllen sjel, og fortjener en fri og freidig og blankpusset bronsemann. Jeg håper at du finner ham.

Pappa nikker til Gullkvinna, kysser henne på kinnet, kjenner duften en siste gang og forlater henne der; på en fortauskafe i et fremmed land.

Litt seinere ringer han hjem, og Mamma tar telefonen. Har du det bra, spør hun. Jeg har det strålende, sier han, lengter ikke hjem et minutt! Hun blir litt stille i telefonen. Så kommer det: Men du kommer snart hjem igjen? Og han jubler plutselig: Jeg vil fly hjem til dine armer!

_________________________________

En fin artikkel om Skjønne kvinner og sublime menn, av Else Wiestad

(om du spør hvorfor det er bilde av en navnløs her, så kan jeg ikke svare)

Read Full Post »