Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘fotball’

Det var en gang i slutten av forrige årtusen, syttitallet; da levde en ung mann med masser av kviser. Han var sjenert og hanglete, men hadde et talent for fotball som ble oppdaget av en trener på det lokale guttelaget.

Han ble med treneren til kretssamling, og fikk faktisk en plass på kretslaget. Han spilte fast på laget som slo Brann i Norgescupen for juniorer, og scoret det avgjørende målet. Han drømte aldri om noen proffkarriere, men talentet var der …

Så gikk tida, et nytt årtusen rullet over mannekroppen, og talentet sovnet.

Men det forsvant ikke helt. En vinterkveld i 2009, i en gymsal på en skole i Oslo, der finner vi denne kroppen sammen med andre gamlinger, lekende med en ball i femmer-fotball (fem mot fem, med håndballmål).

Og denne spesielle vinterkvelden våkner talentet igjen. Han er på bana i ei trang kortbukse og ei drakt fra et lag han ikke lenger spiller for. Han står med en forsvarer i ryggen, fem meter foran mål. Det er innkast. Vår gamle fotballspiller signaliserer til mannen med ballen, og den kastes mot ham …

Forsvareren trenger opp i ryggen på ham, for ikke å gi ham rom til å snu og skyte.

Gamlingen ser ballen komme i perfekt høyde og løfter låret. Med en ballfølelse du ellers bare ser i Champions League tar han ballen med låret og sender den i en bue over hodet på seg selv og forsvareren. Forsvareren skjønner ikke hva som skjer, og vår gamling snur seg rundt ham i en vakker piruett og ser ballen komme ned fra buen, bak den hjelpeløse forsvareren.

Han venter brøkdelen av et sekund, mens forsvareren prøver snu seg (for seint), og når ballen kommer ned i riktig høyde …

– da knaller han til med høyrefoten og sender ballen rett opp i vinkelen på målet!

HURRA! JAAA! MÅÅÅL!

Det gamle talentet våknet igjen i kveld, og stod for et øyeblikks fotballpoesi! Det var et mål hentet ut av fotballens drømmebok! Det finnes ingen lærebøker for slikt! Dette er dans med ball, pur poesi, en øyeblikkets perfeksjon av koordinert bevegelse og målrettethet!

Det er disse øyeblikkene vi lever for, vi gamle fotballspillere. Det er disse øyeblikkene som får oss til å juble når motstanderens lag scorer også, fordi det er så forbanna vakkert!

Og i kveld var det en gammel fotballspiller som diktet med ballen …

kanonm

Read Full Post »

hufs.jpgPoden og skolegutt og pappa spiller fotball på plenen bak huset. To benker er mål. Det skrikes og fektes med armene, og sparkes i hytt og pine. Poden er fornøyd hver gang han treffer ballen og ser den fyke mot buskene eller steinene, eller mål (unntaksvis). At pappa akker seg over at ballen havner i buskene er veldig, veldig morsomt. Hver gang ballen fyker inn i buskene ser poden med forventning på pappa, som lydig akker seg og himler med øya.

Han har talent, poden, med sitt pågangsmot og sin kroppslige væremåte. Han kaster seg inn mellom pappa og storebror, og er med i klynga. Han skifter mellom hyperentusiasme og totalfrustrasjon. Skolegutt er eldre, så han er roligere og dyktigere. Hos ham er det et innbitt ønske om å vinne som dominerer. Han vet at pappa er bedre enn dem. Å slå pappa i fotball er nesten umulig, men om han bare kunne få til et smart skudd …

De to guttene er så intense at pappa blir mer andpusten av dem enn av selve spillet. Muligens er det fordi pappa ikke spiller fotball, men skuespiller. Han gjør seg til, slik at de to skal oppleve at dette er både morsomt, spennende og utfordrende på samme tid. Pappa snubler i ballen og faller så lang han er. Poden sparker ballen vekk og skolegutt skyter i mål, og de jubler som om det var en cupfinale!

Poden og skolegutt har vunnet, og pappa føler seg som en ganske vellykket skuespiller. Og scenen er en humpete plen bak huset. Plastikkballen kostet 29 kroner. Teater blir ikke billigere eller bedre enn dette!

Read Full Post »