Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘frisk’

Vi vil jo gjerne ha gode dager, med skyfrie himler og glade tanker, og gode venner som holder rundt oss, og kjærester som kommer med breie smil og kysser oss midt på truten! JA; det vil vi!
Skrik og skrål, gråt og tenners gnissel! alt er til det beste, sier Aum, som er ein ekspert i å skrike seg sunn!

Skrik og skrål, gråt og tenners gnissel! Alt er til det beste, sier Aum, som er ein ekspert i å skrike seg sunn!

MEN …
– så får vi dager og netter med skrik og gråt, og vi får masse smerte fordi vi endrer oss og blir friske, og når vi blir friske vil vi gjerne være det, og ikkje fortsette å endre oss, og måtte streve med gammel smerte!

Men det må vi berre! Og da gjeld det at vi klarer å sjå at smertene vi føler kommer fra oss sjøl, og at det faktisk er godt for oss! Vi trenger ikkje være redd for smertene; dei er gamle sår som heles! Det må til!

Den siste tida har eg blitt hela både dag og natt! Eg skrik og gråter, banner og protesterer, og plager mine venner med fødsels-smertene mine. og dei held ut med meg, så langt dei kan! Flotte venner! (tålmodige så det holder)

Og samtidig kommer det nye venner! Dei berre dukker opp! Dei gir meg også trøst, dei gir meg håp om ny giv i livet, og dei gir meg gode råd med på vegen. Ikkje alle blir værende, men det er så mange av dei at livet mitt er fullt av gode møter! Livet mitt er fullt av åpne hjerter og kjærleik!

Det er så vondt innimellom, alt dette, og det kan være vanskelig å sjå at denne emosjonelle malstrømmen faktisk ER bra! Men det er den! Og eg elsker å vite at dette skjer med meg! Eg elsker at livet nå riv og slit i meg, og gjør meg ny, frisk!

Eg har rett og slett herlige voksesmerter! 😉

Bjørn Eidsvåg – Skyfri Himmel

Read Full Post »

Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Read Full Post »