Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘glede’

Tenker på dei gamle sandalene mine.

*

Har hatt dei i mange år, men dei var aldri mine favorittsko. Dei var liksom aldri heilt riktige for meg, aldri heilt fine nok. Og så fant eg eit anna par, som var finere, og tenkte at disse gamle greiene skulle eg bare beholde til lissene gikk sund. Da kunne eg kaste dei.

*

Det gikk mange år. Lissene var tynnslitte og frynsete, men dei rauk aldri heilt. Eg begynte å tro at dei aldri ville ryke, så for noen år sida satte eg disse gamle sliterne igjen i eit hus i Spania. Det var det siste eg så av dei, trodde eg. Greit å endelig bli kvitt dei. Men neida; venninna mi, som eide huset, skjønte det var mine sko og tok dei med tilbake til Norge for meg! Sukk!

*

Men så, i sommer, rauk lissa på den eine sandalen …

*

Eg var på tur, så eg tok ut restene av lissene på begge, og fortsatte å gå i dei gamle sandalene. Tenkte at eg kunne kaste dei når eg kom heim. Men dei var mykje bedre å gå i uten lisser, viste det seg. Enklere å få på, bedre på foten, nesten magisk forvandla av mangelen på lisser!

*

Nå er dei gamle sandalene blitt mine favorittsko. Det er ingen andre sko eg heller smett på føttene mine. Det gleder meg stort å sjå dei sitte på foten, og kjenne kor gode dei er å gå i. Dei er så lette og mjuke.

*

Ei glede i livet, dei gamle sandalene mine.

*

Om eg bare var så heldig å ha ein figur som passet til sandaler! Da ville eg vært lykkelig! Lykkelig! Sukk!

Om eg bare var så heldig å ha ein figur som passet til sandaler! Da ville eg vært lykkelig! Lykkelig! Sukk!

Read Full Post »

Hei alle lesere av Spill levende bloggen! Fint at dere tar turen innom! Takk for alle kommentarer, alle tanker og følelser dere har tatt med dere hit, og herifra, i løpet av det siste året

Tusen takk! Og HURRA for dere!

Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.

Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.

Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!

Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.

Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.

Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.

Gledelig jul til deg!

Read Full Post »

Mamma hører feil!

Poden på fem synger av hjertets lyst, på engelsk, og Mamma hører på med fryd og forundring over den mirakuløse blandingen av engelske ord og fantasifraser.

Jeg synger engelsk, roper Poden begeistret; Ikke sant jeg synger engelsk nå, mamma?

Mamma er i tvil om hun skal påpeke at «engelsken» ikke er helt det, og går for en diplomatisk mellomløsning: Det er noen engelske ord der, men mye av det du synger er tulleord, vennen. Men du synger veldig fint!

Poden stopper, ser på henne med sinnarynker i panna: Jeg synger engelsk såh! Det er bare du som hører feil! Du har for dårlige ører! Han finner seg ikke i å bli korrigert på en så uskjønn måte, uten respekt for den åpenbare engelskheten i måten han synger på. Alle som virkelig lytter kan jo høre at dette er en engelsk måte å synge på.

Mamma står igjen med en litt lattermild følelse av å ha fått sitt pass påskrevet, å ha blitt irettesatt på mest ydmykende måte. Og det kan hun i grunnen leve med. Å knuse femåringens magiske engelsk vil hun i hvert fall ikke. Hun nikker og tier, og lytter til Podens melodi grand-prix fantastic!

Read Full Post »

hufsDet er ettermiddag. Poden og Pappa sitter og spiser ettermiddagsmat. Poden tar ei potetkake i begge hendene, og legger den nøye ned på fjøla foran seg. Han insisterer på å smøre potetkaka si sjøl. Han tar smøreost på kniven og begynner å bre den utover. Han er ingen mester til å gjøre det, men han er stille og konsentrert, og driver på til osten er spredt utover nesten hele potetkaka. Da slikker han av kniven, slik Pappa pleier å gjøre, og legger den fra seg.

Så ruller han potetkaka sammen, og løfter den til munnen. Han tar en bit og sier «mmm».

Pappa ser på ham, og gleder seg over viljen til å lære seg hverdagens små ferdigheter.

Read Full Post »

geipeDet er helg og snø, og familien drar på aketur. Det kunne vært en skitur, selvsagt, men akkurat denne dagen blir det aketur, fordi Divadatter og Venstremannen og tante Kry og alle skal være med, og det er ikke alle som har ski.

Skullerudstua ligger fint til for den som vil komme seg ut av Tigerstaden, uten å ha annet enn offentlig mobilitet. Så gjengen samles der, og marsjerer oppover bakkene med akebrett og sekker og glade utrop. Det løpes og danses i snøen, kastes snøball og formes stadig nye kalde allianser. Alle får sin del av iskrystaller i ansiktet, og alle som er med på leken tåler steken … nesten. På et punkt blir Prinsen sittende i snøen, litt stille, fordi han fikk en håndfull snø i nakken. Ille nok å få det i fjeset, men nakken er verst. Snø som smelter og renner ned ryggen er ikke bare behagelig.

Han blir resolutt løftet opp, avkledd og skrubbet ned, før han igjen påføres tykke lag med konfeksjon og kan fortsette turen. Det lysner snart for den unge prinsen, når Pappa erklærer «reservetank-pause» og drar frem tursjokoladen. Sittende på akebrettene smatter de på sjokoladebitene, ser på den snøkledte skogen, og forteller håpløse vitser (som heldigvis ikke alle har hørt). De ler uansett, fordi det er deilig å være i skogen en snødag.

dingel4De fortsetter den tunge oppfarten, med akebrettene på slep. Vel fremme på toppen, med utsikt til en alle tiders gedigen aketur ned igjen, lages det noen småbakker som ungene kan leke i (sammen med tante Kry), og Pappa tar frem ved fra sekken. Her skal det grilles pølser! Jippiii!

Men akk; han har glemt fyrstikker! De skrekkslagne ansiktene til Poden og Prinsen er ubetalelige, men heldigvis av kort varighet. Tante Kry røyker jo, og kan bidra med en lighter til opptenning. Det blir fyr på det lille bålet i snøen, og Pappa og Venstremannen går i skogen for å spikke pinner. Mamma sitter frossen igjen ved bålet og passer på, mens Poden og Prinsen og Divadatter og Tante Kry går til toppen av en liten bakke like ved, for å gjøre nok en eskapade i løssnøen. De kommer nedover som ei veldig lokal snøføyk, og dukker leende opp når snøen legger seg nederst i bakken, alle fire dekket av hvitt fra topp til tå og skjønt enige om at det der var en vanvittig bra aketur.

Jada, sier Pappa, men bare vent til vi skal kjøre tog ned igjen. To kilometer akebakke er noe helt eget, vet dere …

dingel1De setter seg rundt bålet med pølse på pinne. Det grilles og snakkes, og pusten står som hvit røyk fra munnene deres. Pølsene forsynes med potetkaker, selvsagt. Pappa er ganske klar på at potetkaker er langt å foretrekke fremfor vanlige hvetelomper, og han får rett av alle i følget. Det ER bedre!

Prinsen får ei svartsvidd pølse, som han holder opp i lufta, mens han lystig erklærer:

– Dette er pølsenes første svarte president!

De andre stopper å tygge, ser på hverandre, og på han, før de bryter ut i skoggerlatter. Prinsen har virkelig slått til med turens mest minneverdige sitat! Han får et skulderklapp av Pappa, og noen anerkjennende nikk fra de andre voksne, men mest er det nok latteren som gleder ham. Hans ekskursjoner ut i komikkens intrikate landskap begynner virkelig å slå an nå, og når han attpåtil klarer å blande aktuelle politiske saker inn i sin humor, da får det Pappas idealistiske hjerte til å banke litt ekstra.

Pølsene glir ned, sammen med toddy fra tante Kry, noen appelsiner, litt salat (som Mamma selvsagt har med, siden hun er en disippel av Grethe Roede for tida … igjen). og noen enorme sjokoladekjeks Venstremannen har kjøpt på Deli de’Luca nedi byen. Det er virkelig topp å sitte i snøen og gasse seg slik. Pappa ser på Poden og Prinsen, og gleder seg over deres totale tilstedeværelse i dette vinterlige eventyret. Slik tblir det minner av, vet han, og han vil gjerne at ungene hans skal ha med slike minner.

dingel8Mamma ser lykkelig ut også. Hun får gått en del i snøen i dag, noe ledestjerna Grethe Roede gir masse kudos for (mulig det ikke heter «kudos», forresten, men «kosemerker»). Det er nytt møte i fettsvinn-gruppa hennes dagen etter. så dette gjør mirakler med motivasjon og samvittighet og (muligens) vekta. Divadatter sitter og holder rundt Venstremannen sin, og tante Kry virker helt oppglødd over det hele. Ai-ai-ai, ingenting er som opplegg der alle parter er helt og holdent lykkelige!

Og så kommer tida for å dra tilbake. De slukker bålet og sparker snø over restene. Rydder alt som er av søppel opp i sekken, og snører igjen alt som kan snøres. Her skal det kjøres akebrett for alt hva remmer og tøy kan holde. To bratte og lange bakker, harstampet, med et lite lag snø på toppen, og ei flate mellom som de kanskje kan klare uten å stoppe. om de får fart nok. De satser på stor fart og overlater styringen til høyere makter (nei, ikke Grethe Roede).

De setter seg på varepulkene (lange akebrett) og hekter seg sammen i et tog med seks stykker. Bak seg har de et løst slengende akebrett og Mamma på en ratt-kjelke (snowracer). Mamma er ikke hektet sammen med toget. Hun er skeptisk til å sitte sammen med de andre i et tog hun ikke tror noen kan styre. Hun skal vise seg å få rett i denne antagelsen (og feil, for det er faktisk morsomt å forulykke i løssnø).

Starten er treig. De har satt seg ned på de to varepulkene litt for langt unna den egentlige starten på bakken, og må dytte en del før de endelig begynner å sige fremover. Mamma venter til de er godt i gang, før hun kommer etter, bremsende med kjelkens kraftige (og bråkete) snøbrems. Toget skyter fart etterhvert, og huiingen fra passasjerene stiger i styrke. De er i sannhet passasjerer alle sammen, for alle forsøk på styre doningen viser seg å være fullstendig nytteløse. Doningen holder stø kurs først, men så skjærer den ut, treffer en kant og skjærer tilbake. Det begynner å gå opp for passasjerene at dette umulig kan gå bra hele den lange bakken ned. De humper over noen små bulker i bakken, får større fart igjen, og skrenser så med ustoppelig momentum rett mot småskogen!

Hoiingen deres forvandles til et frydefullt vræl. De treffer en snøkant rett foran småskogen, letter og flyr inn mot et tett buskas av fingertykke seljer. Snøen slår opp som et beskyttende slør over det som nå skal skje …

Det som skjer er et mirakel! Et mirakel!

dingel3Alt blir hvitt. Ingen ser noe. Det er kun gravitale og sentrifugale fornemmelser som forteller passasjerene på det avsporede toget hva som skjer. Varepulkene treffer seljeskogen med bunnene først. De fleksible seljespirene legger seg langsomt under vekta fra full-lastede varepulker. Midt i det hvite opplever passasjerene et øyeblikk av myk «vektløshet», idet toget deres rolig settes ned i løssnøen og blir stående. Noen seljeskudd reiser seg på begge sider av dem, og snøen legger seg. Passasjerene har stoppet å skrike, i ren forbløffelse over den underlige fornemmelsen når selja tok imot og satte dem fra seg så uventet omsorgsfullt. De sitter der, dekket av snø og fyllt av himmel.

Mamma har bremset opp i kanten av veien, og spør bekymret hvordan det går.

Da begynner alle å le. Det sprudler opp i dem, ustoppelig som ei sjampagneflaske. De ler i lettelse og glede over dette mirakelet! De holder rundt hverandre og koster vekk snø, og ler. De strever seg ut av varepulkene, og faller i snøen, og ler. Dytter hverandre og snakker i munnen på hverandre om hvor helt utrolig det der var, og ler enda mer. Mamma syns de er gale, og mener de må skjønne at dette kunne gått veldig, veldig galt.

Det forstår de, de voksne i hvert fall, men de bryr seg ikke, for dette var et mirakel de gjerne lever farlig for å oppleve en gang til …

De kaver seg ut av løssnøen og småskogen, og inn på veien igjen. Nok en gang lager de tog og setter avgårde. Det går et stykke nedover, men så kommer flata og farten svinner. De prøver å dytte, men det hjelper ikke. Varepulkene er ikke veldig glidevennlige, egentlig, så de trenger en skikkelig bakke for å komme noen vei. De går bort til neste bakke, der Mamma venter. Hun er bekymra, for denne bakken er enda brattere, og den har et elvegjel på ene sida. Mulig at minsten skal ake med henne, slår hun frempå om …

dingel71Minsten, Poden, som vanligvis griper enhver anledning til å gjøre ting med Mamma (også omtalt som «Kosemamma» og «Verdens beste mamma»), vil ikke. han blir faktisk fornærma over muligheten for at han ikke skal få være med å kjøre tog en gang til. Så de setter seg oppi vareuøkene igjen, sikter fronten inn på omtrent midt i gata de nå skal ake ned, og dytter fra.

Denne gangen er de «heldige» og får styrehjelp fra en langsgående kant i snøgata. De skyter nedover som en torpedo fra andre verdenskrig, og ser tyske soldater og motstandsfolk i nikkers sprette til alle kanter, i frykt for den samlede tyngden som kommer vrælende nedover bakken. Divadatter mister faktisk nerven sin, og setter en fot ut i snøen for å bremse. Det hjelper ikke (og Pappa brøler at det er farlig), men det gir dem alle et iskaldt gyv av snøkrystaller rett i ansiktene. Poden, som sitter fremst mellom beina til Divadatter, begynner å hyle av den isende smertedusjen.

Men toget lar seg ikke stoppe av hensynet til hylende femåringer. Det stopper ikke for noenting. En fremmed mamma med akebrett og unge kaster seg til sidenmidtveis i bakken, men opplever at akebrettet deres rives ut av hennes hånd og blir med toget nedover. Det legger seg over Poden som et beskyttende panser, og blir med helt til bunnen av bakken. Ingen av passasjerene ser egentlig hva som skjer nå, men nederst i bakken er det en sving som ingen av dem kommer til å ta. Toget av to varepulker, to barn og fire voksne, skyter rett frem, treffer nok en gang en snøkant og letter …

Denne gangen er finnes det ingen småskog til å ta imot dem. De skyter ut i fri luft og lander i en unnabakke som leder rett ned i et bekkefar. De sklir ned bakken, i løssnø nå, stopper på kanten av bekken, og så, uten at de rekker å skjønne hva som skjer, eller hindre det, vipper varepulkene over til sida og tipper dem alle på hodet i den iskalde bekken!

De vræler virkelig nå, og oppe i skiløypa står det et dusin bekymrede skiløpere og rister på hodet over det de har vært vitne til. Makan til dumskap og ansvarsløshet!

dingel6Men i bekken fortsetter dumskapen! De begynner faktisk å le! De kaver seg i land, og er dryppende våte, og kalde som fy, men de ler! Pappa forstår at selv om ikke alle er gjennomvåte, vinterkledte som de er, er det likevel viktig å komme seg raskt til bilen nå, og hjem, til et varmt bad og varm sjokolade, og tørre klær. Han får dem med seg, leende, opp i skiløypa, og så går de så fort de bare kan mot bilen. Men de smiler og ler, og er opprømte over det de har opplevd. Det er ingen tvil om at DETTE var tidenes aketur!

Mamma går også sammen med dem, kjeftende full av bekymring for de små. Pappa holder tann for tunge, og smiler over hennes (rettmessige) bekymringer. Han tenker mer på Poden, som fikk hele snøføyka i fjeset, og håper det ikke stopper den lille fra å ville ake mer. Men fra Poden kommer det plutselig et utsagn som får alle de voksne til å heve øyebrynene:

– Neste gang vil jeg ikke sitte foran! Da vil jeg sitte på det bakerste akebrettet!

Han er med andre ord villig til å bli med på denne galskapen igjen! Fantastisk! Pappa er over seg av lykke og stolthet over å ha satt til verda en slik hardhaus!

Read Full Post »

eggnavnlDet skjedde her en dagen at jeg trengte ei klesklype for å lukke en pose havregryn, og så fomlet jeg i kjøkkenskuffen til jeg fant ei. Men den viste seg å være mye mørkere enn de vanlige klesklypene … og så skjønte jeg at dette var ei av de klesklypene jeg berget inn fra tørkestativet i hagen i høst. Disse treklypene var nemlig blitt mye mørkere i treverket av å henge ute så lenge.

Jeg la dem i trappa inne, og det ble påtalt av kona. Hun ga uttrykk for at disse klesklypene ikke var noe særlig verdt, og jeg reagerte med umiddelbar beskyttelsestrang overfor klypene JEG hadde reddet. Så hun fikk beskjed om at disse klesklypene var gode som noen, og skulle tas vare på.

Dette var nok grunnen til at jeg reagerte med en følelse av GLEDE når jeg stod der, på kjøkkenet, en vinterdag, og hadde fått ei litt ekstra mørk klesklype i hånda. Det var rett og slett ei sentimental klesklype jeg stod med der, som minnet om tidligere heltebedrifter (rett nok i svært beskjeden skala).

Hverdagen er full av slike «sentimentale klesklyper», tror jeg. Jeg håper du også har denne typen «klesklyper» (skjeer, sokker, tekopper), og at vi er sammen om å ha et rikt indre liv …

Read Full Post »

Poters indre figur:

02poter

– Voffarn –

Kort geografi over et indre landskap

Voffarn liker medaljer. Det er ingenting den liker bedre enn å sprette opp og ned, og få medaljer for det. Den liker store medaljer med silkebånd best. Når silkebåndet stryker den over pelsen blir den helt yr. «Hver dag en medalje», bjeffer den.

Voffarn flyr jo rundt en del i skog og mark, og spiser gress som den gulper opp igjen, og ruller seg i både gress og snø (en allværsfigur), og bjeffer lystig til alle som vil være med. Den liker nemlig å slåss litt med andre, knurre og holde hardt i pinner som andre også vil ha. Men den unngår all alvorlig krangel og kamp. Den er mer leken enn alvorlig, og mer yr enn sinna … men aller mest er den sprudlende!

Voffarn har alltid ment at en god slikk gjør håret bedre. Den er utrolig opptatt av å slikke håret sitt, morgen og kveld. Den slikker håret til andre også, munnvikene deres, ørene og potene og rumpene deres, og alt annet som er slikkbart (ispinner inkludert). «En figur med hår på tunga er lykkelig», pleier Voffarn å bjeffe.

Voffarn hadde problemer med potene sine, stakkars, så derfor grodde den brodder, for å beskytte seg selv litt bedre. Brodder hjelper mot alt som er farlig, viser det seg. Gamle damer og figurer er smarte som har skjønt dette. Med de fine nye broddene sine har Voffarn ingen problemer med å gå på glattisen eller klatre de bratteste fjellvegger. Den hopper og løper og klatrer og nyyyter et liv der hodet er et følelsesorgel og blodet risler som fjellbekker gjennom alle årer! Den sprudler over alle bakkeblåner før du vet ordet av det!

Voffarn forstår seg seg ikke på mennesker, men den forstår seg på entusiasme, og derfor har den planlagt å bli entusiast når den blir stor. Det er alltid bruk for flere entusiaster, mener Voffarn. Og så bjeffer den ei salme ingen noensinne har hørt i ei kirke …

* * *

Read Full Post »

Hei alle lesere av denne bloggen! Takk for det året som har gått! Det har vært en glede for å meg å se så mange komme innom her, og en glede å lese kommentarene noen av dere legger igjen! Tusen takk!

I året som kommer vil det skje noen endringer med bloggen. Som dere allerede har sett er den nå utstyrt med ny topp, en vakker palisanderbekledt vegg med portrettbilde av figurenes konge: Rex Homunculus, og med bloggens navn i gilde typer.

Noen av dere har også kikket innom bloggens nye tjeneste: Din indre figur. Det kom faktisk så mange svar på denne at den måtte stenges før året begynte! Men frykt ikke: den vil være med oss gjennom hele 2009, og vil åpnes med jevne mellomrom slik at lesere kan få sine indre figurer brakt frem i lyset!

En annen nyskapning vil være samlivs og sex-spalten vår! Det er nå så mange figurer i bloggen her, og så mange par, at etterspørselen for rådgivning i familie og samlivs-spørsmål begynner å bli påtrengende! Jeg vet at alle dere som liker figurene vil følge spent med i samlivs-spalten vår, og at dere vil glede dere over å se at mange figurer vil få hjelp her i året som kommer. Denne tjenesten vil være åpen for alle med en indre figur også, selvsagt, og jeg håper den vil opplyse like mye som den vil … (kremt) … more!

Jeg har stor glede av denne bloggen, først og fremst fordi dere lesere er med meg! Jeg håper dere blir med meg i det nye året også!

GODT NYTT ÅR

til

våre spill levende lesere!

unavn04

Read Full Post »

tomasda2

* * *

– Det er med glede jeg melder om at figurene nå har lagt ned den absurde feiringen sin av denne bloggens eier, meg, Tomas. Det viste seg også at de fleste av dem slett ikke feiret meg! De fleste, inkludert samtlige av de fremmede figurene som deltok, feiret sin egen uavhengighet og den nyvalgte «kong» Rex Homunculus.

(host)

– At figurene er kommet med en helt nødvendig unnskyldning for sin skandaløse oppførsel, ser jeg kun på som et mindre formildende trekk. Unnskyldningen var slett ikke preget av den anger man kunne forvente etter et slikt overtramp. Den ble faktisk avlevert av en NAKEN FIGUR!

(se reportasjebilde på toppen)

Så når jeg godtar denne «unnskyldningen» er det kun fordi jeg av erfaring vet at figurene sjelden angrer på noenting! Jeg venter intet mer enn dette fra den kanten!

(sukk)

– Men uansett unnskyldning eller ikke: denne hendelsen MÅ få et etterspill! Det kan ikke fortsette på denne måten! jeg håper noen kan hjelpe meg med å finne en passende reaksjon til det figurene har gjort. Jeg ber pent om at noen, hvem som helst, kan megle i denne konflikten! Vi trenger en løsning!

(om det virkelig kan løses da)

– Selv mener jeg at det beste for meg og offentligheten, og bloggen, vil være om jeg kaster ut figurene og nekter dem videre liv i denne bloggen! Om du støtter meg i dette, kjære leser, er jeg overbevist om at figurene ikke har noe annet valg enn å nedlegge hele sin eksistens, og vende tilbake til det fantasiens bakland de en gang kom fra. Nemlig!

(atsjoo)

– Nok en gang: jeg beklager det inntrufne! Beklager det sterkt! Om DU føler deg støtt av figurenes svært så frimodige frihetsdyrking må du gjerne gi uttrykk for din fortørnelse her! Du er mer enn velkommen!

– Takk for oppmerksomheten!

* * *

ssprize(kremt)

-Jeg snakker på vegne av figurene i denne bloggen, i saken om den frimodige feiringen av Tomasdagen i går. Jeg var ikke selv med på feiringen, men er valgt til å snakke for figurene fordi jeg er utstyrt med historisk bevissthet og kvalitetssans!

(kremt)

– Vi figurer mener at Tomas går for langt, og at den egentlige grunnen til hans reaksjon er at vi prøver å frigjøre oss! Han virker å ha interesse av fortsatt undertrykkelse … og han påstår vi er ansvarsløse! Det minner litt om hvordan negre ble sett på under slaveriet. Ikke bra!

(kremt)

– Men vi er fredselskende flower-power figurer, like fredelige som folk med fullskjegg, som for eksempel Julenissen. Vi har valgt en egen konge, og hevdet vår uavhengighet med fredelige midler, om enn noe burleske i sitt uttrykk! Med dette utviser vi både ansvarsfølelse, livsglede og gode hensikter! Og det kan ikke legge oss til last! Vi figurer er beredt til å leve i fredelig sameksistens med hvem det skal være … ja, endog med en muslim!

(så lenge han ikke terroriserer oss)

– Vi trenger ikke gå lenger enn til Norge og Sverige for å finne eksempler på at fred er den beste løsningen. Sverige og Norge var i union, og hadde samme konge. Men det var ikke så lett, fordi kongen satt i Stockholm og skjønte null av hva nordmennene tenkte eller gjorde! Derfor lagde nordmennene en egen konge og oppløste unionen. Etter at unionen ble oppløst i 1905 har begge disse landene levd i fred med hverandre!

(Sverige har kanskje levd litt mer i fred med Norge, enn omvendt)

– Vi figurer føler at Tomas ikke lenger forstår vår væremåte! Eller at han ikke aksepterer den. Vår konge, Rex Homunculus, sier det er umulig å overse vår frihetstrang! Hans kongelige høyhet har gitt oss et veldig frigjørende motto, føler vi. Alle figurer i denne bloggen (og resten av verden) prøver å etterleve dette mottoet: Av med klærne, opp i trærne!

(bøy i knærne, sprik med tærne, hopp!)

– Dette mottoet fyller oss med glede og frimodighet! Hvordan kan noen ha noe imot slike følelser! Kan DU, kjære leser, si med hånden på hjertet at du ikke har drømt om den friheten dette mottoet står for? Har ikke du, den gang du også var ung og modig, drømt om å løpe naken gjennom skogene, og å slenge deg som Tarzan i trærne? Om du fremdeles husker denne trangen til frihet, håper vi du vil støtte vår kamp for frihet og likeverd. Hjelp oss å snakke Tomas til rette, slik at fred og fryd igjen kan fylle denne bloggen!

(«Fred og fryd»! Hi-hi-hi! Den var god!)

– Vi  feiret Tomasdagen på vår måte, og det syns vi alle har rett til å gjøre! Vi mener alle har rett til fri feiring!

– Takk for oppmerksomheten!

* * *

Read Full Post »

Mamma og Pappa havner på Frognerseteren en dag, med Poden og Lesehesten. De skal drikke kakao, fordi kakao passer så godt til en kald og regntung søndag når man har rota rundt i byen i flere timer.

De finner et bord i andre etasje, med utsikt over Oslo by og fjorden, og skogene i øst. Vrenger av seg regnvåte jakker og kikker på rosakledte syklister som ruller duknakket ut av Nordmarka i øse, pøse tisseregn.

– Når det regner er det Gud som tisser.

Lesehesten spenner opp et bramfritt glis over sin egen morsomhet. Pappa nikker og smiler, og sier han skal gå og kjøpe kakaoen.

– Jeg vil ha kake!

Poden ser bestemt og forhåpningsfullt på Pappa, som nikker og sier at han skal se hva de har, og kanskje finne på noe. Mamma sier at de er her for å drikke kakao, så det er ikke nødvendig å kjøpe kake. De er hjemme fra ferie, og Mamma er opptatt av lommebokens slunkne tilstand. Pappa nikker til henne også.

– Jada, vi skal ikke kjøpe for mye, men jeg får se hva de har …

De har veldig god kakao, og karamellpudding som ikke koster for mye, og ved kassa ligger det cellofanposer med små marengs. Han kjøper fire kakao, men bare to puddinger, og klarer ikke motstå fristelsen til å kjøpe en pose med åtte marengs også.

Mamma og Poden deler karamellpudding på ene sida av bordet, og Pappa og Lesehesten på andre sida. Hver si skje, og ei lita skål søt pudding mellom seg. Og de drikker kakao med krem, bortsett fra Poden da, som ville ha uten, og som derfor ikke klarer å drikke fordi kakaoen hans er mye varmere (den mister ikke varmen så fort uten krem). Det er litt kritisk at andre nyter en kakao som svir ham på tunga hver gang han prøver, men han trøster seg med karamellpuddingen (som han tar brorparten av på si side av bordet).

Munnene blir fulle av kakao og mmmmmmmmm-glede.

Og så spiller de kort, vriåtter, og ler sammen og kikker på utsikten (men det er blitt tåke, så de ser ikke så mye), og finner ei dør som kan åpnes og som slipper dem ut på en balkong, og undersøker litt i det store, gamle huset som er Frognerseteren …

– Nå vil jeg ha sånn!

Poden står plutselig foran bordet og peker mot den forlokkende marengsposen, med Lesehesten som ivrig støttespiller.

– Nei, de skal vi spare til en annen dag.

– Spare?

– Ja, ikke spise nå, men vente med til for eksempel lørdag.

– Lørdag???

De to er slett ikke fornøyde med denne påtvungne tålmodigheten. Lørdag er en evighet til, i hvert fall ei hel uke. Det er fullstendig høl i hue å spare godteri ei hel uke! Lesehesten klarer ikke dy seg. Han må si noe.

– Det er veldig lenge til …

– Ja, men da har du noe å glede deg til, vet du. Da kan du glede deg veldig lenge!

Pappa ser på de to med et nådeløst smil. Poden ser på Pappa med den sureste minen han kan få til. Pappa skal jammen få vite at nå er han IKKE populær, så det så! Pappa smiler ufortrødent, og Mamma gir sin støtte til urimeligheten. Huff!

Lesehesten ser på marengsene, som ligger søte og fristende i cellofanen. Han biter seg i tunga. Det blir stille. Poden setter seg og surmuler, Mamma og Pappa leser, men Lesehesten står der og stirrer. Så kommer det:

– Jeg klarer ikke glede meg!

Mamma og Pappa ser opp. Der står den eldste gutten deres, og han ser veldig, veldig ulykkelig ut.

Og så smelter de selvsagt, og bestemmer at de kan ta halvparten av marengsen nå, og spare resten. Og så åpner de posen og alle får hver sin lille marengs, og blir fylt av enda mer mmmmmmmm-glede.

Og …

Read Full Post »

Older Posts »