Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘glede’

Altså: det er for lite FØLELSER i verden! Alt for lite FØLELSER!!!

Det er faktisk veldig, veldig mange som aldri klarer å uttrykke FØLELSENE sine. Ja, det er det! Store jenter og tøffe gutter vet rett og slett ikke hva FØLELSER er for noe! De sliter med å kjenne FØLELSENE. De sliter med å snakke om dem. De sliter med å grine når FØLELSENE blir vonde. Det er så veldig, veldig mange som SLITER MED FØLELSENE!!!

Du tror kanskje ikke det jeg sier? Du tror kanskje jeg overdriver litt? DER TAR DU FEIL! SKREKKELIG FEIL!!!

Se bare her (hehe):

Jeg syns det er på tide at vi hjelper hverandre litt jeg, at vi kanskje tar inn over oss alle de FØLELSENE som svever rundt i verden uten å bli uttrykt. Alle FØLELSENE som stenges inne! Slipp dem ut! SLIPP FØLELSENE FRI!

Jeg tror du og jeg må ta ansvar her, og uttrykke litt mer FØLELSER enn vi egentlig har, slik at det blir en slags balanse i verden, Slik at fornuften ikke tar helt overhånd! Derfor tenkte jeg at denne fine lille musikkvideoen kanskje kunne være litt inspirerende, at den kanskje kunne hjelpe både du og meg og andre til å stortute litt, liksom … 😀

__________________________________________

Psst: om du ikke orker å se ferdig hele videoen så forstår jeg deg: det handler om FØLELSER! (eh … og om en helt ulidelig video, selvsagt).

Men du kan kanskje trøste deg med en litt mindre utfordrende video, Frankie Valli & The Four Seasons med samme sang:

En av mine første favoritter, som jeg fikk på en fargerik piratkassett fra Dubai (søstra mi var til sjøs på syttitallet).

Read Full Post »

Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Read Full Post »

Så er sommeren her, sommeren,
med regnet og vinden, og våre føtter
flappende mot svartjord på ukjente
stier, i kratt, i skog, i fjell

Aldri er vi så langt ute
fra hverdagen som de sommer-
dagene vi vandrer lenge under skyer
vi aldri før har gjettet formen på

Det er nå, nå er det vi er
hverandres første fremmede
merkelige bevegelser, berøringer
vi aldri fikk tid til før vi gikk

Da var vi stressede, strenge
med tida vi hadde, vi mistet
noe nærliggende i flukten
til møtet til møtet til

Og nå er sommeren her, føttene
peker oppover, og vi ser skyene
sitt langsomme sirkusopptog
fly over vår forstand

_____________________________________

Det blir litt stille i bloggeland under sommersola, tror jeg. Men det betyr ikke at du er glemt, min leser og kommentator. Jeg har hatt stor glede av denne bloggen og deres kommentarer her i våres, og vil gjerne ønske deg en god sommer!

_____________________________________

Og en spesiell hilsen går til de av våre lesere som er litt tykke og litt gærne:

Ella og Louis (fikk ikke fila inn her)

🙂

Read Full Post »

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Dette er den lille gledens dag.

Ikke spør meg hvorfor. Glede trenger ingen grunn. Den kan bare komme og fylle deg. Brått kan den være der, eller langsomt sige inn, innenfor det du ellers går rundt med av følelser. Der kan den lille gleden vokse på måter du knapt registrerer, før den folder seg ut som en sjeleblomst, en kroppslig lykketilstand.

En gledens hverdag.

Ikke spør meg hvordan en hverdag kan føles slik. Hvordan du lager din glede? Med uvitenhet? Med en barnslig vilje til å overraskes? Med et ufrivillig hikst et sted i hugen? Den lille gleden kommer uten åpenbare årsaker. Langsomt som det meningsløse kan den fylle deg, og få deg til å smile slik alle enfoldige mennesker smiler; uten forbehold eller selvbevissthet. Det finnes ingen gode grunner til å leke, ingen grunner til å le. Leken og latteren er sin egen grunn. Og slik er gleden; det enkleste av alt, avslappende fin og følsom.

Så dette er en gledens dag. En smilelekelattreluskelate-lykkedag.

I dag.

Ja. Akkurat slik. Den lille gleden. Mmm …

_________________________________________

PS: mannen i rød t-skjorte på videoen er forresten Bobby McFerrin, et vokalt unikum og en gledesspreder av de sjeldne. Han opptrer i Konserthuset i Oslo i dag, tirsdag 20.mai klokka 19.30. Den konserten anbefales!

PPS: klarte du å høre sangen ferdig? Ikke? Ti minutter er lang tid når man venter, men det finnes en løsning. Om du har lyst til å lytte til slutten, men ikke får det til, så prøv å synge med! Disse to menneskene leker seg med lyd. Du kan være med å leke. Sitt bare foran datamaskina og syng i vei, eller nynn, eller humm. Det er bare deilig.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Mamma er sliten, veldig, veldig sliten. Det er nesten så Mamma ikke klarer slepe seg opp trappa til andre etasje, for å legge seg, så sliten er Mamma.

Huff-og-huff, hvordan skal det gå?

Åh-pytt, intet slit varer evig!

Og riktig nok; ikke før har Mamma fått seg et par dager i krabbegir, så freser hun til igjen og blir ei vrinskende arbeidsmerr! Det er vår! Vi må rydde i garasjen! Mamma roper det ut, spretter ned trappene og kaster seg inn i garasjekaoset som en rasende tornado!

Vroom-vroom!

VROOOM!

VABLAMM!!!

Det er fantastisk hvor raskt det kan gå når Mamma er en virvelvind! Klok av erfaring (og litt skade) begrenser Pappa seg til å være bærehjelp, og ellers nikke medgjørlig til alle Mammas forslag. Ingenting irriterer virvelvinder mer enn sendrektige menn som holder igjen. Pappa nikker og smiler og er så glad, mens Mamma virvler inn og ut av synsfeltet.

Livet blir ei slagmark av gamle støvler, stygge hagebord, fravokste leker og merkelige dippedutter noen en gang trodde de kunne få bruk for. En stor haug går til loppa, en like stor en går til fyllinga, og det som er igjen suges inn i et himmelsk hyllesystem som virvelvinden Mamma oppfinner der og da! Rotet blåses inn i hyllene, og ligger sjokkskadd og skjelvende på rad, i håp om at virvelvinden har blåst forbi for denne gangen.

Og Pappa ordner håret, stikker hodet inn, og sier: Nei se; her var det blitt fint! Så ryddig! Du er en veldig flink virvelvind, Mamma!

Jeg er sliten, sier Mamma, og sukker tungt.

Read Full Post »

Ah, mens jeg har så veldig mye annet å gjøre, kan jeg likevel ta et lite skritt videre i min lille serie med Neil Diamond, min barndoms helt og store stemme. Her kommer han i en «video» fra før musikkvideoen egentlig oppstod. Det er svart/hvitt og enkelt, og det ender på en litt abrupt måte. Og det er en av hans store slagere: Song Sung Blue, en nydelig sang.

De av dere som har fulgt denne serien, vet at det er slik jeg liker det: at musikken får stå i sentrum. Jeg må faktisk beklage at jeg ikke fant en genuin «ikke-video» denne gangen.

Denne sangen går til alle dere som har lyst til å grine litt. Det er godt å grine. Grin om du er ulykkelig og trenger å få det frem. Grin om du er lykkelig og trenger å flomme over litt. Grin om du er litt sentimental og nostalgisk, slik denne sangen gjør meg, og trenger å hulke litt over hvordan verden var og har forandret seg.

Ja, dette er en typisk hulkesang, en slik en vi liker å høre seint en kveld, eller muligens: tidlig en søndag morgen, i senga, dovne og deilige, mens vi reflekterer over livet.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Denne lille posten er en liten hilsen til alle dere som skriver så fine meldinger i bloggen min. Det er virkelig veldig, veldig hyggelig å få så mange fine ord fra dere!

Jeg skjønner nå at jeg har viklet meg inn i noe jeg ikke ante rekkevidden av, da jeg begynte å blogge en gang før jul. Det er følelser i dette her, følelser som vokser og trives og kommer til uttrykk i det vi gir hverandre. Det er «snålt» (som Vibeke sa i en kommentar her) at vi skal skape så sterke og gode følelser hos hverandre, og at vi klarer å skape en samtale som inneholder så mye engasjement og klokskap, uten noensinne å ha sett hverandre. Det er snålt, men det er fint. Jeg liker det. Takk!

Nå vil jeg gjerne gi dere noe helt spesielt, en gave av det unike slaget. Jeg vil at dere skal få en liten sang. Dette er en sang fra meg til alle dere! Ja, til deg også, så følg med nå:

Se for deg at jeg står der, 45 år, skalla, tannløs og en tanke dryg rundt midjen. Jeg har på meg en tettsittende sykkelkortbukse og en skimrende showjakke i brodert kinesisk gullsilke. Til munnen holder jeg en nyinnkjøpt oppvaskbørste fra Jordan (spesialdesignet). Og jeg synger av hjertens lyst.

Og om du virkelig vil ha denne gaven innunder huden, ja da vet jeg hva du kan gjøre:

Start sangen igjen, og syng med!

Syng så høyt du kan foran skjermen din, så synger jeg med foran min! La oss synge i kor, og forestille oss hvordan vi ser ut når vi gjør det!

(og skriv gjerne din fantasi om hvordan DU ser ut her, når du synger med i sangen om kjærligheten)

Figurene elsker dere også!

Så de kommer med en egen liten gave, helt av seg selv, et lite innblikk i det de gjør når de virkelig har det godt. Dette er et sjeldent innblikk i figurenes intime liv, så jeg håper dere setter pris på den fullkomne åpenheten og totale tilliten de viser dere:

Dette er kjærlighetens gave!

Den er til deg!

Vær så god!

🙂

________________________________

Sangen? «Som en gummiboll» med M. A. Numminen, en fantastisk finsk sanger!

Read Full Post »

Et drama i fem akter.

Dramatis personae

– Divadatter (i tyveåra)
– Pappa (noe eldre)
– Dramaduden (i tyveåra)
– Rockeduden (i tyveåra)

Akt 1

Divadatter ser på Pappa over kanten på tekoppen.

– Nei, det er slutt med ham. To måneder siden det ble slutt.

Pappa er overrasket. Dramaduden var jo så flott, og de var så forelska, og nå er det slutt.

– Men Dramaduden … eh … hva skjedde?

– Ingenting.

– Ingenting?

– Vel, han glemte liksom at vi var sammen, og lå med ei dramaqueen i klassen sin.

baelj.jpg

– Og det kaller du «ingenting»?

– Hadde egentlig ikke lyst til å si det.

Akt 2

– Ok. Og ikke noe nytt på gang?

– Eh … (Pappa legger merke til at hun nøler på samme måte som ham selv) … jeg traff en mann, Rockeduden, like etter det var slutt med Dramaduden. Han var her på spillejobb, tre dager, og det var helt fantastisk!

– Fantastisk? Hva mener du?

– Vi var sammen hele tida og hadde det så utrolig fint de tre dagene. Vi var på samme bølgelengde, både mentalt og … fysisk.

– Fysisk? Sex, mener du?

Divadatter smiler brydd. Det er ikke vanlig at hun snakker så fritt med Pappa, og nå angrer hun kanskje litt. Å snakke om sexlivet sitt med gamlingen er å gå altfor langt. Hun nøyer seg med å nikke. Pappa smiler og spør selvsagt om detaljer, som den freidige frosken han er. Hun mumler at det får han ikke.

– Javel, du vil ikke snakke om det, men du kan i hvert fall beskrive det med ett ord.

– Himmelsk.

Det kommer med en lavmælt inderlighet som får Pappa til å forstå at dette er helt utenom det vanlige. Han smiler til henne. Himmelsk sex i tre dager er ingen liten ting å ta med seg videre i livet. Og får hun med seg mannen også er det sjanse for gjentagelser …

Akt 3

– Det høres jo veldig bra ut. Men, du sa han hadde spillejobb her, bor han et annet sted?

– New York. Han er med i et rockeband.

– Åh, uffda!

– Men vi har sms’et og mailet masse, og det har vært helt toppen. Rockeduden er klok. Han tenker masse på meg, og skriver ting som gjør meg glad.

– Jøss! Så da skal du flytte til New York da?

– Nei, vi er ikke kjærester.

– Men, om han er så flott på alle måter må du jo bli kjæreste med ham!

– Han skreiv at han hadde fått kjæreste for to dager siden. Og nå måtte han tenke mindre på meg, sa han, fordi han ellers fikk dårlig samvittighet for henne.

mufs.jpgAkt 4

– Og det er greit for deg?

– Trodde det, men i går, når jeg gikk til øving, tenkte jeg på ham og så begynte jeg å grine.

– Hmm … så han har fått kjæreste, men strever med å ikke tenke på deg, og du griner når du tenker på ham … er det mulig dere begge egentlig ønsker å være kjærester, med hverandre?

Divadatter ser på Pappa. Hun er litt blank i øya, sår over det som har skjedd. Hun sier ingenting. Pappa kjenner det knyte seg i brystet. Han føler med henne. Å miste noe som kan bli den store kjærligheten er vondt. Og det må være fælt å forstå det for seint.

Akt 5

– Du kan be ham gjøre det slutt med kjæresten, vet du. At han bor i New York trenger ikke bety noe. Dere liker hverandre og har det himmelsk sammen. Ta det på alvor! Drit i avstander og andre praktiske problemer! Om du og han er så sjelefrender som du sier, så vil et forhold mellom dere overleve det. Dere kan tenke langsiktig, og se om ikke livet gir dere muligheten til å flytte sammen om noen år.

Divadatter ser hoderystende på Pappa.

– Joda, men da må du først fortelle ham at du faktisk elsker ham, og be ham bli din.

Hun rister mer på hodet, men Pappa gir seg ikke.

– Jeg vet det høres gammeldags ut, men jeg mener virkelig at du bør forsøke. Sier han nei, så greit, men før du har sagt det finnes det ikke håp! Og skal du virkelig gi opp noe som er himmelsk?

Hun rister ikke på hodet lenger nå. Blikket hennes er et annet sted. Pappa holder kjeft. Han har fått henne til å tenke. Mer enn det kan han ikke gjøre. Han kikker på klokka. Tid for å gå. Poden er i barnehagen og skal hentes. Middag lages. Og det hverdagslige ekteskapet hans skal gå en ny omdreining. «Himmelsk», tenker han, «har vi hatt det himmelsk»? Han tenker tilbake, og smiler bredt når han husker noen av de himmelske øyeblikkene.

Han gir Divadatter en klem, og sier noe om at himmelsk sex uansett er bra å ha hatt, men at hun bør forsøke å kapre Rockeduden. Han høres jo mer enn himmelsk ut!

– Den mannen er jo et lite paradis på to bein!

Divadatter smiler og Pappa løper til bilen. På vei dit smiler han over den uventa åpenhjertigheten hennes. Så fint å bli fortalt slike ting av dattera si! Han ler og tenker at hun virkelig er i ferd med å bli ei voksen kvinne. Nå står det kanskje bare på ham, at han er voksen nok til å la henne ha disse tingene i fred. «Selvsagt kan du gi råd, men husk å ikke mase med det. Hennes liv, hennes valg. Husk det!», sier han formanende til seg selv, når han låser opp bilen.

Fortsettelse følger …

Read Full Post »

baselusk.jpgPappa blir skikkelig syk. Han blir liggende i influensa. Feberen er høyere enn noe han har hatt før. Han drikker ustanselig, men tisser enda mer. En morgen ligger han som et skjelvende vrak og tror kroppen snart ikke tåler mer. Han føler seg sårbar og kraftløs, dehydrert og desalinert, og gråter nesten av lettelse når Mamma beslutter seg for å bli hjemme og stelle ham.

Hun spør om han vil ha en kopp kaffe, og han sier ja, så hun koker kjapt opp en velduftende kopp. Han får koppen, og hun går ut for å kjøpe saltvann (Farris) og febermedisin. Pappa sitter igjen kald og skjelvende, men med en varm kaffekopp mellom hendene. Han elsker kaffe, og nå trenger han virkelig noe varmt.

Men når han løfter koppen til munnen stopper det. Kroppen sier NEI. Den vil ikke ha kaffe. «Melk», tenker Pappa, «jeg foretrekker kaffen med melk». Men når han skal helle melk i kaffen sier kroppen NEI nok en gang. Kroppen vil ikke ha noe med kaffen å gjøre i det hele tatt! Kaffen vekker bare avskyfølelser i Pappa. Det er ikke mulig å ta så mye som en eneste liten slurk. Pappa forstår plutselig at han aldri mer skal drikke kaffe. Aldri mer!

Pappa smiler av det. Det føles riktig, og det er litt morsomt å få slike visjoner. Han heller ut kaffen. Så åpner han en pose potetgull. Han trenger å få i seg litt salt. Men nok en gang sier kroppen NEI. Dette vil han heller ikke ha. Det er bare ekkelt. Pappa skjønner plutselig at han aldri mer skal spise potetgull heller. Aldri mer!

Disse plutselige innsiktene er så lyse og kraftfulle at Pappa ler av lykke. Kaffe og potetgull er de to eneste lastene Pappa har, så han burde egentlig være trist over aldri mer å kunne nyte det, men han er slett ikke trist. Han er lykkelig fordi kroppen sier fra så klart og entydig. Han er lykkelig over å få så klare visjoner, over den inderlige og overbevisende kontakten han plutselig har med sin egen kropp.

Pappa er full av jubel! Han ligger svak og febersyk i senga, og ler høyt! Han er innhylla i febertåke, og får tanken at dette kan være en slags hallusinasjoner, og da ler han enda mer! Selv om han er syk, føler han seg merkelig klar og lykkelig …

Mamma kommer hjem med saltvann og en ny, veldig effektiv feberdreper. Pappa drikker feberdreperen (kroppen protesterer ikke). En halvtime seinere føler han seg helt fin igjen (en løgn, men bedre enn sykdommens elendighet), og klarer å spise litt. Han forteller Mamma om sine visjoner og hun ryster skeptisk på hodet. Dette er slikt Mamma ikke tror på, så hennes konklusjon er klar: feberfantasier. Hun ser bekymra på ham. Hun så jo hvor alvorlig redusert han var i dag morges, og dette gjør henne ikke mindre bekymra.

Men Pappa smiler. Når han forteller det til Mamma, kjenner han at det er slik. Han vil faktisk aldri mer drikke kaffe eller spise potetgull. Uansett hvor rart dette er, så stemmer visjonene!

Og siden den dagen har Pappa aldri mer drukket kaffe. Han forsøkte å spise potetgull én gang til, men det var rett og slett ikke noe godt lenger, så han har slutta med det også. Og Mamma? Hva sier hun? Ingenting, rett og slett. Hun ser jo at han har slutta med både kaffe og potetgull, og det er jo bra, så det kan hun ikke si noe på. At det skyldes en «visjon», det er en såpass fremmed tanke at hun holder munn om det. Hun tenker kanskje at han er henne litt fremmed, denne mannen hun har gifta seg med, og at det gjør hverdagen litt mer spennende … (Pappa håper hun tenker slik).

Pappa på si side er riktig fornøyd. Han tenker tilbake på den dagen da han var så veldig syk, men fikk så klare visjoner, med stor glede. Det føles som et skritt fremover for ham. Det er viktig å akseptere fremskrittet. Ja, for av og til kommer de riktige valgene på veldig rare måter.

Read Full Post »

« Newer Posts - Older Posts »