Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘gråt’

Det er tidlig morgen. Jeg står opp og barberer meg. Begynner å kle meg da det ringer på døra. Går ned og åpner i underbuksa. Der står søstrene mine. De kommer for å hente meg. Det er ikke mulig å hilse på en sober måte i underbuksa, så vi spøker og ler, som vanlig. Underbuksa mi er svart, så jeg er klar, sier jeg og gliser. Ja, kom da, sier ene søstra mi, og gliser tilbake. Vi skal være med å flytte kista fra sykehuskapellet til kirka.

De venter i stua. Jeg kler meg ferdig. Den svarte dressen i dag. Svart sløyfe. Svarte sko.

Vi triller gjennom byen i sakte fart. Det er rusjtid og kø. Men vi har god margin, så selv om det snegler seg frem kommer vi til sykehuset i tide, slik vi har lovet begravelsesbyrået. Det står to menn og venter på oss der. De hilser lavmælt, og sier vi kan gå inn og sette oss i kapellet så lenge.

Kapellet er et vakkert, lyst rom. Midt i rommet står mammas kiste. Vi setter oss. Blir stille. Nå kommer tankene, og de første tårene. Det kommer en bil til, med flere slektninger. Vi hilser. Vi har kranglet om hvordan begravelsen skulle være, og krangelen var litt sår, men den får ligge nå. Seremonien er satt. Dagen i dag er ikke lenger vår å rå over. Det er mammas siste dag. Vi er her for å ta farvel.

Vi løfter henne opp. Bærer henne ut til kistebilen. Den er stor, med skinn over taket, og fløyel inni. Kista glir inn og sikres. De gir oss kors å sette på våre biler, og så kjører vi tilbake gjennom byen. Kistebilen først. Oss i kortesje bak. Fra Lovisenberg kjører vi ut på ringveien, og mot Carl Berner. Så kjører vi ned over Galgeberg. Langs gata står trærne med vårslør av rosa blomster. Jeg tenker at de tar farvel med henne. Hun valgte seg april til å stige inn i livet, og april for å forlate det. Vakkert, tenker jeg, og kjenner tårene samle seg i brystet. Vi ruller gjennom Gamlebyen, der mamma bodde. Kommer til kirka. Løfter ut kista. Bærer den inn. Plasserer den i midtgangen.

Gamlebyen kirke er stygg, tenker jeg. Den har grå himling, et monster av ei altertavle, er kald og dunkel.  Men det gjør ingenting, for dette er kirka mamma valgte. Det tusler en kirketjener rundt her. Hun rydder. Begravelsesagentene begynner å pynte. De setter opp lys ved kista. Det kommer blomster som de legger på kistelokket og ned langs midtgangen. Det er blomster fra oss, de nærmeste, med bånd der det er trykket ord om savn og minne, ord til farvel.

Det er ei stund til begravelsen starter, så vi går over broa til mamma si leilighet. På veien dit møter vi slektninger fra hjemme i dalen. De stopper og hoier. Er glade for å ha funnet frem i byen. Vi hilser. Har ikke sett dem på mange, mange år. De er blitt så mye eldre. Noen kjenner vi knapt igjen. Og de lurer på hvem av oss søsknene som er hvem. Det blir noen små stillheter når folk stirrer hverandre i ansiktene, og prøver å huske. Og så smilene, når navnene gis, og de alvorlige minene, når de gir sin deltagelse over tapet. Kondolerer, sier de, lavt.

programVi går tilbake til kirka. Alt er klart nå. Kirka er grå og kald, men kista er pyntet med markblomster. Kransene ligger der og lyser opp det dunkle. Folk begynner å komme. De får program ved døra. Skriver seg inn i kondolanseboka. Ser på det fine ungdomsbildet av mamma. Hun er vakker på det bildet. Det er tatt like etter krigen, tror jeg. De tar meg i hånda, kondolerer. Flere slektninger jeg ikke husker. Færre smil nå, for folk er preget av at kista ligger der, at dette er ei kirke.

Organisten spiller et rolig preludium, og jeg går ut. Trenger å unnslippe hilsingen og blikkene. Står utenfor kirkedøra og ser på våren. Ser folk gå til jobb. En trikk ramler gjennom Gamlebyen.  Ei drosje stopper og noen nye slektninger velter ut. Jeg tar imot, og ber dem skrive seg inn i kondolanseboka. Lar dem gå inn. Blir stående. Ser gravlunden ligge å vente på andre sida av gata. Ei jente dytter barnevogna si langsmed grusgangene der inne. Jeg tenker at «noen kommer, noen går» i dette livet, og nynner litt på den sangen. Svelger tungt. Går inn i kirka.

Seremonien starter. Først spilles «Eg ser» med Bjørn Eidsvåg. Nå kommer tårene som en flom. Kona mi ser på meg. Hun syns jeg er vakker når jeg griner, og gleder seg over at jeg slipper til sorgen. Eldste sønnen min sitter taus ved sida av meg, kjenner på stemningen i kirka, og på sorgen over bestemor. Jeg ser mot den grå himlingen, uten å se den, og tenker på mamma som nå endelig tar farvel med oss.

Så skal det synges av oss alle; Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga; dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga. Dette er en sterk sang for meg, ei salme jeg fikk høre som liten unge, så jeg vil gjerne synge denne for mamma. Men det blir for sterkt. Jeg klarer første setningen, men så velter tårene frem og gjør det umulig å synge med på resten. De andre synger, mens jeg sitter og griner. Jeg prøver å bli med igjen, men det går ikke. Ordene er for sterke. Når de siste linjene i sangen synges; … eg høyrer stilt frå mor si grav, den song som allting heilar … – og orgelet stilner, da er jeg utgrått og sliten allerede.

Presten ønsker oss velkommen til mammas gravferd. Jeg tørker tårene og følger med. Dette er viktig. Hun sier navnet til mamma feil et par ganger, men får det rett til slutt, og gjør alt annet riktig. Snakker om mamma sitt liv. Går gjennom det hele kronologisk. Utbroderer ikke. Lar oss som kjente henne gjøre det, mens hun rolig går gjennom et åtti år langt livsløp.

Så leses hilsenene på kransene opp. Hvil i fred. Vår kjære mor, bestemor og oldemor. Med kjærlighet. Takk!

Søster Ann Elin reiser seg og snakker om mamma sitt liv. Forteller om kampen og slitet. Forteller om sitt forhold til mamma, vårt forhold til henne, og om mamma sitt forhold til kirka og Gud. Det blir en sterk tale, preget av det sterke forholdet Ann Elin hadde til mamma.

Så hører vi på Sondre Bratland synge Olav H. Hauge sin tekst: «Det er den draumen». Det er en enkel tekst om noe stort; forløsning og lykke.

Presten leser fra bibelen. Jeg er ingen kristen, men dette er kjent stoff og jeg trives i kirka. Jeg lar noen få ord gli inn, men lukker ørene for det meste. Jeg sitter heller og tenker på mamma, på det presten og Ann Elin sa om livsløpet hennes.

Vi synger ei fin salme etter skriftlesningen; «Å leva det er å elska». En av mamma sine favoritter.

Så holder presten en tale der hun snakker om døden og etterlivet, og lyser fred over mamma sitt minne. Det syns jeg er fint å høre. Jeg liker presten. Hun heter Anne Grete Hagen, og vet hvordan ei slik avskjed skal gjøres. Kjenner ordene som må sies. Har ei ramme å sette det inn i. Jeg tror ikke på et liv etter døden, men jeg har sterk tro på at vi som lever videre trenger å si farvel på en verdig måte, og det får vi gjøre i kirka i dag, med en klok prest ved talerstolen.

Etter fredlysingen synger i igjen, ei vakker salme jeg er litt usikker på tonen til, men jeg synger så godt jeg kan; Gje meg handa di, ven, når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. Det å synge sammen handler ikke om å skape et perfekt kor, men om å la mange skeive stemmer skape et brus av fellesskap. Det skjer i kirka i dag.

Etter sangen gir presten tegn til oss som skal bære, og vi stiller oss opp ved kista. Så bærer bi kista med mamma ut av kirka, inn på gravplassen og opp til det nye gravfeltet på bakketoppen. Der står grava klar. Et langt og dypt hull i jorda. Vi setter kista forsiktig på stroppene som skal senke henne, og tar et skritt tilbake. Resten av følget samler seg rundt oss. Det blåser. Bjørkene hvisker med nyutsprungne blader. Fuglene synger. Lydene fra byen danner bakteppe for den mørke samlingen rundt grava.

Presten sier noen ord. Hun lyser fred over minnet til mamma igjen. Kaster jord på kista. Fra jord er du kommet … En spade til med jord. Til jord skal du bli … Ny spade med jord. Fra jord skal du gjenoppstå …

Så synger vi den siste salmen for mamma;
Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim,
lei du meg fram!
Eg går i mørke natt langt frå min heim,
lei du meg fram!
Før du min fot, eg treng å sjå min veg
så langt og vidt – eit steg er nok åt meg.

Kista senkes i graven mens vi synger. Vi kaster rosene våre på kista. Så signer presten hennes minne og avslutter seremonien. På vegne av oss i famlien inviterer hun alle til minnestund på Oslo Spiseforretning, like i nærheten.

Vi står ei stund ved graven, litt nølende til å slippe henne. Vi holder rundt hverandre, griner, hilser på folk, tar imot kondolanser. Jeg ser at eldste sønnen min gråter, og får tatt rundt ham. Dattera mi kommer bort og holder meg i hånda. Jeg går et stykke bort, men så går jeg tilbake og ser ned på kista. Det er så fullt av blomster at kista nesten ikke synes. Kona mi kommer bort og holder rundt meg.

Det begynner å regne, og noen lurer på hvor denne «Spiseforretningen» er. Jeg hvisker et stille «Ha det, mamma», og går for å vise vei for selskapet. Yngste sønnen min er misfornøyd med regnet, men får gå under jakkevinga mi. Laila må gå med rullator, så vi går langsomt nedover bakkene. Vi spøker om at hun trenger trimmen, og tonen letter litt igjen.

På selskapslokalet vi har leid er alt klart. Bordene er pyntet. Kaffen står klar. Ungene får brus. Maten er god. Folk fra forskjellige kanter av mamma sitt liv setter seg til bords. Vi i familien setter oss på forskjellige bord, for å vise at her er alle like velkomne, og for å snakke med flest mulig om deres forhold til mamma.

Jeg ønsker alle velkomne, og sier de får spise og prate så lenge de orker. Praten er allerede startet. Det blir ei rolig samling. Folk er sultne etter den lange seremonien. og de trenger å snakke sammen, snakke om mamma, om seremonien, om hva som har skjedd i livene deres siden sist de snakkes …

Jeg snakker med slektninger nordfra, om mammas opprinnelse og liv der oppe. Hilser på en fjern slektning som var barndomsvenninne med mamma. Snakker med slektninger vestfra også, om mammas møte med deres hjemsted, og hennes fine humør.

Jeg reiser meg etter ei stund, og ber om oppmerksomhet. Sier takk til Katarina Zwilgmeyer på Jølstad begravelsesbyrå, som har hjulpet oss på en veldig god måte med alt rundt begravelsen. Takker presten Anne Grete Hagen for hennes gode ledelse av seremonien, og hennes gode ord om mamma. Glemmer å takke organisten Olav Rune Ekeland Bastrup for hans gode spill. Takker de fremmøtte som er her for å dele sorgen med oss, og for å feire mamma sitt liv. Forteller dem at mamma slett ikke var lei av livet, selv om hun hadde bedt om å få slippe.

Så ber jeg Stein komme frem, for å spille Krekafossens brus. Det er en slått laget av pappa sin bror; Hans Mørkrid. Stein spiller den vakkert, enkelt, slik vi alle husker den, på sitt melodika. Instrumentet gir litt trekkspillaktig lyd, og det er helt riktig til denne slåtten.

Etter dette kommer Tomas Kreken frem, og sier noen ord om Krekafossen, dalen der heime, og sitt forhold til mamma. Så stiger bror hans frem, Ola Kreken, og han snakker litt mer om deres forhold til mamma og pappa, hvordan hun hjalp dem med husvask og slikt. Hvor vakker hun var, og snill.

Etter det kommer kakene, og mer prat, og så begynner folk litt etter litt å gå. Kona mi tar med seg guttene våre hjem, men jeg får gitt eldstegutten en klem før han drar, og satt noen ord på sorgen over bestemor sammen med ham. jeg blir igjen for å snakke med flere i selskapet, men snart ebber det ut. Vi sier takk til Oslo spiseforretning, og underskriver regningen. Spisesalen deres var ei fin ramme rundt minnestunda. De serverte og ryddet av uten å forstyrre, og ga oss veldig god mat.

Vi går rett over gata fra Spiseforretningen, til St.Halvards bistro, stampuben til mamma. Der sitter vi ei stund. Jeg tar en øl. Gjør sjelden det, men det passer her. Snakker litt med en fyr som var i kirka. Han er full nå, men han kjente henne, og nå vil han snakke med oss i slekta hennes. Vi snakker med ham. Han røler litt, men det bryr meg ikke. Pubverten kondolerer oss, og en annen gjest forteller at de skal henge opp et bilde av henne i puben. Det er tydelig at mange her likte henne. Det er godt høre. Godt å se andre mennesker som brydde seg om mamma.

Så går vi hjem til leiligheten hennes. Snakker litt mer sammen, vi slektningene, før klokka blir mange og vi bryter opp. Noen skal fly til Bergen. Noen skal kjøre til Sogn. Noen skal overnatte, og så fly nordover til Alta. Vi tar farvel. Jeg går hjem til dattera mi, får litt mat der, ser litt på TV, kjenner meg sliten. Kona kommer og henter meg i bilen, og vi drar hjem.

Resten av kvelden gjør jeg ingenting. Legger ungene. Synger for dem, og snakker litt om bestemor. Gir nattaklem. Går ned i stua. Kjenner meg tom, og rolig. Mamma er stedt til hvile.

Read Full Post »

– Åh, jeg er så sint, så sint!

Poden sitter på rommet sitt og leker, og snakker med seg selv. Pappa går tilfeldigvis forbi og stopper. Hva er det gutten sier? Sint?

– Poden, er du sint for noe?

– Nei.

Poden ser opp på Pappa. Smiler.

– Men du sa du var så sint, så sint!

– Det er Karius og Baktus som sier det! Vet du hva? Kan du gjette når de sier det?

– Eh … nei, det vet jeg ikke.

– Helt på slutten!

– Åja, nå husker jeg det, ja. Det er når tannlegen har ødelagt husene deres, ikke sant?

– Ja.

– Hvor har du sett Karius og Baktus da?

– På barnehagen.

– Åja, fikk du vist frem den løse tanna di da?

– Ja, begge to!

– Hvordan går det med tanna di forresten? Få se!

Poden gaper lydig opp og Pappa undersøker. Han har to løse tenner foran nede, og den ene er veldig løs. Kan komme ut hver dag som helst nå.

* * *

Når de pusser tenner den kvelden, og Poden skal skylle, kommer det masse blod i vasken. Pappa undersøker og finner ut at tanna er falt ut. Men den er ikke å finne noe sted. Poden må ha spytta den ut i vasken, og så er den blitt skylt ned. Uff da!

Det blir ei lita krise, ja. For Poden har en storebror som har forklart alt om Tannfeen og ratene som tenner ligger på nå for tida: 20 kroner! men da må man ha ei tann å legge i glasset, slik at Tannfeen har noe å bytte med. Verken Pappa eller storebror tror Tannfeen legger penger i tomme glass. Storebror hevder dette utfra tradisjonens sterke overbevisning, selvsagt, og Pappa støtter opp utfra en frykt for at tomme vannglass plutselig skal få større symbolverdi enn de er verdt.

– Jammen, da får jeg ikke noen penger fra Tannfeen da! Ikke noen …

Poden snufser og kvelden er ganske trist. For Pappa, en godhjertet og middelaldrende mann med svake punkter både her og der når det gjelder ungene sine, er gode råd dyre. Innimellom snufsing og storebrors hjerteløse snusfornuft prøver Pappa å samle tankene til en løsning …

– Poden! Vi kan prøve å lure Tannfeen!

– Snufs! Åh, kan vi lure … hvordan da?

– Jeg kan gå ut og finne en slik liten hvit stein vi har i oppkjørselen, en som er omtrent så stor som ei tann, og så kan vi legge den i glasset!

– Åh, snufs!

– Ja, for Tannfeen kommer jo når det er mørkt, så han vil ikke se at det er en stein, og ikke ei tann!

Storebror rykker til. Her er det noe som tydeligvis ikke stemmer.

– Pappa! Tannfeen er ei dame!

– Nei, det er en mannetannfe som henter guttetenner! Visste du ikke det?

– Mannetannfe?

– Japp!

– Åh …

* * *

Det går bra. Neste morgen lyder brølet fra barnerommet:

– Pappa! Pappa! Mannetannfeen har vært her! Vi har lurt han! Han har tatt steinen og lagt igjen en penge!

Poden kommer inn med glasset i hendene. Han stirrer oppi og sier det er en penge der. Pappa får se, og spiller veldig, veldig overrasket.

– Jøss! Det var flaks! vi klarte jammen å lure mannetannfeen! Det er jo tyve kroner jo, akkurat som om det skulle vært ei ekte tann oppi der!

– TYVE KRONER!!!

Poden er svært fornøyd. De fisker ut pengen og tørker den, og Poden går og finner lommeboka, og så må de telle alle pengene som er i den, og der er det 49 kroner! Poden føler seg rik!

Og både Poden og Pappa føler seg veldig lure, så de snakker lavt sammen, slik luringer gjør. For de har jo lurt Tannfeen, og det er det best å snakke ganske lavt om, så ikke Tannfeen hører det og blir sur. For Poden har jo ei tann til som er løs også, og det er ganske viktig at han får en penge for den også!

Seinere samme dag kommer Poden til Pappa og sier han må hviske noe. Pappa bøyer seg ned.

– Vet du hva?

– Nei, hvisker Pappa.

– Det er bra med Karius og Baktus!

– Åh, hvordan da?

– Fordi at de gjør at tennene faller ut! Og da får vi penger!

Read Full Post »

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si «ha det» og «elsker deg». Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.

Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: «Neida, det er da slett ingenting!» Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: «Bra! Jeg er opptatt.»

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier «god natt» på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

Read Full Post »

spungogq.jpgLesehesten sier han har vondt i magen. Så han får være hjemme fra skolen. Pappa sitter hjemme og skriver, og kan se etter gutten (som traver rastløst rundt i huset).

Til lunsj virker Lesehesten veldig lite syk, og han vil så gjerne på biblioteket. Han har lest ut alle bøkene siden sist besøk, flere av dem to ganger.

Pappa er fortapt i arbeidet, og blir litt vag i svaret til Lesehesten. Han gir et halvveis løfte, og går på kontoret igjen.

Lesehesten kommer ei stund seinere og spør igjen. Pappa gir nok et halvveisløfte, og Lesehesten traver litt mer. Han leser bøker han har lest før, kommer flere ganger og viser frem morsomme passasjer til Pappa, og sysselsetter seg ganske bra.

Men det holder ikke evig, selvsagt. Lesehesten kommer til Pappa for tredje gang, og fjerde, og vil på biblioteket. Siste gangen ser Pappa på klokka og sier at: Nei, det går ikke. Klokka er for mye. Lesehesten, som har fått halvveisløfter gjennom hele dagen, blir veldig skuffa. Pappa er kynisk nok til å la ham spille litt playstation, slik at Lesehesten skal finne seg i det. Så Lesehesten går ned på stua pg Pappa kan fortsette jobbingen. Alt er bra.

Seinere samme dag skal Lesehesten på svømming, sammen med Klassekompisen. Mamma skal kjøre dem. De setter seg i bilen og kjører over til Klassekompisen. Men han har falt og slått kneet og skrubba opp hendene like før, og dessuten er han litt engstelig for det store bassenget, så han griner og vil ikke på svømming. Da vil ikke Lesehesten heller, men det sier Mamma at han må, og da begynner Lesehesten å grine.

Det er rett og slett for mye ulykke på en gang! Klassekompisen står og griner! Lesehesten må på svømming, selv om han er aleine! Og han fikk ikke gå på biblioteket i dag! Lesehesten hulkeskriker og er fullstendig oppløst, og Mamma får alt sammen i fanget. Lesehesten griner i bange anelser, i sympati og i retrospekt på en gang. Dette er en fryktelig dag!

Mamma er flink til å trøste, og hun gir effektiv trøst mens hun får Lesehesten ut i bilen igjen, og kjører mot Svømmehallen. Gråting og manglende kompiser får ikke avlyse svømmingen. Men hun lurer virkelig på hva Pappa har drevet med den dagen, når hun hører Lesehesten hulke i retrospekt i baksetet …

Read Full Post »

Mama Grande er på besøk. Hun blir med å spille Spøkelsesskogen, et brettspill med en nisse (kalles «Kjempedvergen» i spillet, men er en nisse) og spøkelser og fine trebrikker, og et fint brett med trær og elv og tårnruin og steinlagt sti. Poden og Lesehesten og Pappa utgjør resten av spillerne.

Det går ikke bra! Når spillet nærmer seg slutten er Poden sur som ei sitron, og Lesehesten hevngjerrig. Lesehesten setter et spøkelse på Podens brikke, slik at den ikke kan flytte. Fordi han var slem mot meg, utbasunerer Lesehesten, og gjør Poden blank i øya. Pappa reagerer på hevnmotivet, men Poden har beviselig satt spøkelset på Lesehesten si brikke flere ganger, så han får beskjed av Pappa at det må han tåle. Hevn er tillatt i spill, selv om det ikke er vakkert.

pkh.jpgMen det blir verre …

Litt etter får Lesehesten nok en gang spøkelset på brikka si, og når det er hans tur er det ikke mulig å holde ut forsmedelsen lenger. Han ruller terningen og blir nødt til å flytte Pappa si brikke! Og da blir han sist! Han har jo ikke fått flytte brikka si på såå lenge, og har brukt opp jokeren som kan frigjøre brikka og ALT ER GALT!!! Lesehesten bryter ut i hjerteskjærende hulkegråt!

Da brister demningen for Poden også. Han har også spøkelse på brikka si nå, slik at han ikke lenger får bli med nissen! Og det like før mål! Og Poden vil veldig, veldig gjerne VINNE!!! Poden griner lyn og torden! Det spruter snørr og tårer, og Pappa må finne en serviett og snyte Poden midt i tordenværet, og DET ER IKKE NOE MORO!!!

Mama Grande og Pappa sitter som hjelpeløse voksne og ser de to medspillerne bryte sammen under presset fra spillets ubendige regler. Spøkelsene MÅ flyttes, og noen MÅ fanges av dem, og dermed MÅ noen flytte andres brikker, og ikke sine egne. Og da flytter man konkurrentene mot seieren! Det er rett og slett for tøft for to seiersglade gutter på fire og åtte år! Det går ikke an å være god taper når spillet er så ondt!

Spillet fullføres, men ingen er særlig lykkelige over «kvalitetstida» de har tilbrakt sammen. Mama Grande forsøker seg med en gave, men ingen vil ha gave når de er virkelig sinna og lei seg, selv om det ikke er Mama Grande de er sinna på (hun satte jo konsekvent spøkelsene på Pappa si brikke, i en uforståelig vendetta). Poden rømmer opp på loftet. Lesehesten går på do. Pappa begynner med middagen.

Mama Grande blir sittende på stua, ensom, og litt trist etter spillet.

Read Full Post »