Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘håp’

Håp

I går, under høymessa, sang vi Til ungdommen mens tårene trillet. Da gråt lillebror også. Mest fordi mor og far og mormor gråt, tror jeg.

I dag var det ett minutts stillhet. Da satt vi i sofaen; kona, de to guttene og jeg. Lillebror lukket øynene, og satt helt stille. Jeg vet ikke hva han tenker på, men han sitter stille sammen med oss.

Seinere sitter jeg og jobber, på kontoret. Lillebror kommer inn, finner seg et blankt ark, og sier han vil tegne. Han setter seg på tegneplassen ved vinduet, og begynner å tegne en ridder. Han liker å sitte der og tegne, når jeg jobber. Lillebror tegner en hjelm, og er svært fornøyd med det. Han sitter og godter seg over sin egen tegning, og viser den stolt frem til far i forskjellige faser. På et punkt i prosessen så snur han seg mot meg og sier: Ååå, pappa! Jeg er så utrolig fornøyd med denne tegningen! Og så ser han litt mer på den, og legger til: Gjett om jeg er fornøyd!

Lillebror forstår at noe alvorlig har skjedd, og deltar på sin måte når vi ber om det. Men han er mer opptatt av å tegne, og å spille det nye Donkey Kong spillet,og å være sammen med vennene som er i byen. Verden er ikke vesentlig forandret for ham. Det er ferie, og han har sitt å stelle med.

Og det syns jeg er veldig godt å se. Det er som om denne tragedien tilhører oss; de litt eldre, mens lillebror er så uskyldig at han skånes fra sorgen og smerten. Den virkelige uskylden, den barnet besitter, er ikke berørt.

Det er fremdeles håp.

Reklamer

Read Full Post »

unavn021Det fødes ingen unger med skyld
i Gaza-stripens flyktningeleire.
Selv om foreldre valgte galt,
selv om fortida stjal deres
nåtid og nestekjærlighet.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

La meg slippe å oppdra unger
der steinkasting er pensum.
Gi meg makt til å gi nyfødte
noe bedre enn bomber,
noe enklere enn krig.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

Vi velger galt hver gang vi bomber,
hver gang vi hevner vår utrygghet,
hver gang vi gir etter for hatet.
Krigens kalde logikk er vårt eget
blindt bankende hjerte.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

Logikken er at flyktningen
skal se sitt hus bli knust,
sine barn bli gjennomhullet,
sine ungdommer bli steingale,
sitt folk miste drømmene.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

Israels unge soldater
læres opp i krigens logikk,
i makta sitt opprivende språk.
En generasjon av skytegale
forsvarer sitt Holocaust.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.

La oss gi Israel ansvar
for de bomber hun velger.
La oss gi Palestina rett til forsvar,
men ingen rett til hat. La ingen
velge hat og frykt for sine barn.

Blåser snø forbi vårt vindu,
det er vinter i verden.
La oss fyre mot hat og frykt.
Kun nestekjærligheten kan sikre
liv i dette kalde klimaet.

Read Full Post »

Vi presenterer:

Liv sin indre figur:

Liv sin indre figur

Hellevilla Valla

Kort geografi over et indre landskap

Hellevilla liker gele, rød gele. Det er ingenting hun liker bedre enn å sprette opp og ned i rød gele. Hun liker jordbærsmak best, så den spiser hun på søndager. Alle andre dager spiser hun gele med bringebærsmak, fordi hun er veldig opptatt av å skille mellom hverdag og fest. «Gjør hver søndag til en fest, en jordbærfest», sier hun.

Hellevilla flyr jo rundt en del, men hun unngår all trening. Hun mener kroppen har best av å være litt myk. «Uten livvidde virker ikke livet», sier hun. Og dessuten er hun opptatt av støtfangere, i livets små og store kollisjoner.

Hellevilla har alltid ment at hårsveisen bør ligne på solens stråler. Jo mer strålende et hår er, jo bedre er det for selvtilliten. «Håret bør være en bustete ring av selvtillit», sier hun.

Hellevilla leste en bok om fornuftig bruk av lemmer da hun var ung. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på henne, og har vært gunnleggende for hennes livsfilosofi. Nå er det ganske uvanlig at figurer holder seg med livsfilosofier (kong Rex er et unntakk, må vite), så Hellevilla er lite meddelsom på dette punktet. Hun sier det er fornuft i de beste bevegelser, men sier ikke mer.

Hellevilla forstår seg ikke på mennesker. At de har en kropp som legger merke til kulde og varme finner hun svært underlig. Selv foretrekker hun dagen og sommeren, men det er langt fra en fysisk tiltrekning. Hun mener kropper som driver og fornemmer ting på egen hånd i beste fall er feilfysifiserte (hennes ord). I verste fall er de rett og slett revolusjonerte! Hellevilla syns revolusjonerte kropper er motbydelige.

Hellevilla er personlig troende, og håpende, og så full av kjærlighet at ting stort sett ordner seg for henne. Det er slett ikke ille å være Hellevilla, når alt kommer til alt …

* * *

PS: vi vet ikke hvorfor den lille grønne fyren er der! Vi vet ikke en gang hva han heter! Han snek seg med, og nekter å si noenting. Han står bare der og stirrer på henne …

PS2: til Liv: unnskyld at jeg måtte gjøre om litt her! Formen var ikke helt på plass, følte jeg.

Read Full Post »

Mamma er blitt slank!

Pappa forstår det med lynets hurtighet, at når Mamma står morgenfrisk og strålende og postulerer dette, da er det absolutt mest populære svaret et forbløffet:

– Jammen er du blitt slank! Det er helt tydelig!

Mamma smiler enda bredere. Hun står på tærne, trekker inn magen og strutter med puppene. Hun har på én eneste dag oppnådd eksepsjonelle resultater! Hun syklet nemlig til jobben i går. Nå er hun blitt slank.

Pappa vet hun har prøvd før, og mislykkes, og spiller gjerne med i den håpløse illusjonen om en slanking så abrupt at fettet sannsynligvis i denne stund faller som næringsrik nedbør i regnskogen i Amazonas. Ja, for slik er det i en drømmeverden. Og Pappa unner gjerne Mamma en drømmeverden. Hun er jo drømmekvinna hans!

– Jeg hadde lyst til å ta bussen i går kveld, men jeg sykla, sier Mamma.

Pappa nikker megetsigende, og sier hun var veldig, veldig flink. Mange tror at nikkedukke er en negativ benevnelse på mennesker, men det stemmer slett ikke. Nikkedukker er alle de som ved sin positive bekreftelse av alle ville illusjoner sørger for at det fremdeles er håp! Det er mange av dem, og de er viktige for verden. De produserer håp i enorme mengder! Håp!

Man trenger pågangsmot for å sykle, når bussen er så mye behageligere og bilen står i oppkjørselen og lokker. Man trenger pågangsmot for å slanke seg, når kaketeknologien når nye høyder på cafebordene rundt en. Man trenger pågangsmot for å leve det gode livet, og ikke det søte liv. Man trenger pågangsmot for å redde verden!

Mamma vil redde verden, og hun starter med seg selv først. Hun er et uendelig klokt menneske, som forstår at om hun ikke klarer å redusere si eiga rumpe, vil hun heller ikke lykkes med å redusere CO2-utslippene som ødelegger verden. Det er nemlig slik at håp skaper pågangsmot, og for å redde verden trenger vi enorme mengder pågangsmot!

Og derfor er Pappa også med å redde verden, når han spiller med i Mammas håpefulle illusjon om at slankingen allerede er synlig og suksessfull etter én dags syklig til jobben. For om hun virkelig lykkes med sitt forsett, vil hun også kunne lykkes med andre forsetter, bare fordi hun er håpefull nok!

Derfor er det slik at verden kun kan reddes om Mamma lykkes med slankingen, og slik at Pappa allerede nå ser for seg ei slank kvinne dansende naken i regnskogen i Amazonas, mens trærne skyter til værs rundt henne og regnet faller og verden puster i takt med de spretne puppene!

Nemlig! Dette er nøkkelen til suksessfull slanking: total aksept av fantasien om en bedre verden!

Read Full Post »

Dette er et forsøk på å forklare min Gud. Jeg håper du blir med meg når jeg nå forteller historien om hvordan min Gud ble skapt og hva min Gud er, og at du ved slutten av historien forstår betydningen av mitt håndverk.

unavn07.jpg

Jeg forkaster Gud

Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.

Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.

Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.

Jeg skaper Gud

Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.

At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.

Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.

– Troens ryggsøyle

Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.

– Håpets utviklingsevne

Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.

– Kjærlighetens handlekraft

Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.

Et liv i balanse

Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.

Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.

Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.

Read Full Post »

parfymsk.jpg

En mann på butikken med matseddel fra sosialkontoret. Kassadama diskuterer det høylydt med sjefen. Både han og vi andre i køa syns det er flaut: det er flaut å være fattig.

Men det er feil; en fattig mann kan stå rakrygget. Vi andre burde skamme oss:

Det er ei skam at VI holder så mange i fattigdom!

For ei stund siden leste jeg en uttalelse av en europeisk kulturperson (husker ikke navnet). Vedkommende sa at folk trenger filmstjerner og milliardærer fordi de trenger noen å se opp til. Jeg trakk på skuldrene over uttalelsen der og da, men klarte ikke å slippe den. Ettersom jeg tenkte på den, blei jeg egentlig ganske bekymra. Kanskje mest over at intervjueren ikke stilte kritiske spørsmål til dette tankegodset.

For dette er jo gamle føydaltanker i ny forkledning! Noblesse obligé i moderne utgave: den rike/noble/berømte/opphøyde får enorme privilegier i samfunnet, og «betaler» ved å sørge for sine undersåtter (veldedighet, å tale de svakes sak, etc.). Det fungerte ikke den gangen, for adelen brydde seg for lite om undersåttene, og glemte for ofte sine egne «ridderidealer».

Det fungerer ikke i dag heller, fordi de privilegerte lever på bekostning av de mange. «Eliten» av nyrike stjerner går i stadig større grad inn i en egen «stjernesfære», og forlater den alminnelige samfunns-sfæren. Den sfæren som satt på spissen består av frihet, likhet og brorskap i god balanse (se: Den Franske Revolusjon).

sprull.jpg

Vi har beklageligvis latt friheten spise sine brødre. Likheten og brorskapet er undergravd og devaluert. Samfunnet dyrker friheten til å drømme og tjene penger, eller i hvert fall frihet til å drømme om å tjene penger (sukk).

På skuldrene til det drømmende folket står en opphøyd samfunnsklasse av nyrike. De lever i «det forjettede land»: i blitzregnets stråleglans, i limousiner og designerkjoler, og i egne slott med fontener i hagen. Privilegiene gjør dem spesielle på alle mulige måter.

Reklame og ublu selvpromotering skaper et hyllningskor for den nyrike eliten. Deres forretnings-sans, karisma og sterke ego-driv gjør dem til strålende forbilder for alle mennesker! Det er fantastisk, og vi kan også bli slik! I reklamen blir vi fortalt at alle er fri og lykkelige og kjøpekraftige! Vi er alle arvinger av elitens privilegier, om vi bare kan legge gullegget/kjøpe gulloddet/finne gullstemma …

– Det første problemet med greia er at de færreste arver noe som helst. Det store flertallet blir aldri annet enn konsumenter av reklamemyten, og ikke innehavere av reelle privilegier. Reklamen er løgn og drømmerier og eventyr! Men dette har vi selvsagt gjennomskuet, så «det virker ikke på oss». Beklager, men det er nok ei myte. Vi er fri til å kaste av oss reklamens makt, ja, men likevel blir vi påvirket av reklame hver eneste dag. Reklamen virker, og den sier ikke bare noe om hva vi skal kjøpe, men også veldig mye om hvordan vi skal tenke.

– Det andre problemet er at de få som tar del i privilegiene, får så store fordeler at det står i skarp kontrast til levekårene for vanlige mennesker. Kontrasten er helt horribel i forhold til de mange fattige som skapes av turbokapitalismen. Folk er forskjellige, men når de materielle forskjellene blir så skrikende, ødelegger det tanken om likeverd mellom mennesker.

– Det tredje problemet er at de rike blir del av en elite, en opphøyd samfunnsklasse som helt naturlig får andre normer enn resten av folket. De sitter med enorme materielle verdier som de selvsagt forvalter så godt de kan. De bruker sine ressurser og sin innflytelse til å styre samfunnsutviklingen i visse retninger, retninger som gavner dem selv. Det er ikke rikmannens skyld at han blir del av en grådighetskultur. Han har like stor rett som andre til å kjempe for seg og sitt. Slik er demokratiet. Likevel er det et politisk problem, særlig i vår tid. Vi har ikke lenger råd til å holde oss med det forbruket denne kapitalismen bygger på. Så rikmannen må finne seg i å miste mer enn oss andre (og rike land må finne seg i å miste fordeler fattige land ikke har).

Utfordringen er å få forbruket ned,

samtidig som vi tar vare på hverandre!

hoi.jpg

De nordiske landene har klart å skape en praktisk balanse mellom idealene frihet, likhet og brorskap. Vi har et velferdssamfunn med bedre fordeling mellom samfunnsmedlemmene. De svake blant oss blir tatt vare på av de sterke. Det er bra for både svake og sterke at dette skjer, og at det skjer på en måte som ikke gjør den sterke til giver og den svake til mottager. Det vi har lykkes med er å skape samfunn der de sterke er garantister for de svakes livsvilkår.

Det er jeg glad for. Jeg føler at det har gitt meg en motgift mot en reindyrka kapitalisme som vil at markedet skal styre alt. Det er virkelig både urealistisk å tro at verden blir bedre av å sette menneskelige hensyn tilside for et markedsideal. Det er ikke annet enn blind idealisme, og det oppløfter grådigheten til styrende prinsipp. I min verden blir de færreste lykkelige når grådigheten får rå.

Politisk pragmatisme med menneskelig ansikt

Norden har klart å styre unna flertallets diktatur, slik det utviklet seg i Sovjetstaten. Samtidig har vi styrt unna den reindyrka kapitalismen, slik den har utviklet seg i USA. Vi har praktisert en politisk pragmatisme med menneskelig ansikt, og det har gitt oss stabile samfunn med omsorg og industri i god balanse. Vi er ikke perfekte, og det er en evig kamp, men vi har en god grunnholdning. Vår politiske kapital er fremdeles sterk.

Når vi nå står overfor en av vår tids største utfordringer; en overhengede miljøkatastrofe, blir det enda klarere for meg at den reindyrka kapitalismen må kastes på historiens skraphaug, sammen med den grådighetskulturen den fører til. Vi kan ikke fortsette å forbruke i samme tempo. Vi kan faktisk ikke holde oss med milliardærer. Vi trenger å endre måten samfunnet fungerer på, slik at milliardformuer ikke lenger er mulig å bygge opp. Slike formuer er et symptom på hva vi alle bedriver: et ubetenksomt og farlig forbruk!

Et annet symptom er den økende fattigdommen. Den henger nøye sammen med fremveksten av en nyrik elite.

En kursendring er positivt, men utfordrende

For å lykkes med en virkelig endring må vi velge politikere som er klartenkte og modige. Og vi må selv følge opp; engasjere oss, diskutere, tenke og gå til aksjon i vår egen hverdag. Det handler ikke bare om å resirkulere og spare strøm, men også om å bidra til en bedre fordeling.

I dette perspektivet er de fattige i vårt eget samfunn kanskje den første prøvesteinen. Når godene er knappe, må de fordeles rettferdig. Miljøsaken er et omfattende dugnadsverk der alle må inkluderes og hjelpe til. Vi må stå last og brast med hverandre. Sørger vi ikke for hverandre, men tenker mest på å trygge oss selv (holde på egne goder, forlange ofre av andre), går vi alle under. De fattige i vårt samfunn er den første prøvesteinen, men dette gjelder jo resten av verda også: vi må sørge for en fordeling der fattige land også får del i de knappe godene.

Dette er den store utfordringen for vår generasjon. Ikke bare må vi få ned forbruket, men vi må samtidig sørge for at verda kan fordele de knappe godene på en rettferdig måte. Vi har fremdeles friheten til å handle, slik at vi kan klare dette, men uten likhet og brorskap går ikke regnestykket opp!


Read Full Post »