Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘harnisk’

sleivhun.jpg– Dagslys er for jævlig!

– Hva i all verden er det du sier?

Pappa kaster et bestyrtet blikk mot Mamma, før han fester blikket på veien igjen. Han kjører fort. De har det travelt, noe Mamma bebreider ham, selv om hun var den som aldri ble ferdig med å velge kjole.

– For sminken da, skjønner du vel?

Mamma er stressa, og når hun er stressa kan hvem som helst komme i klem. Pappa er intet unntak. Den irriterte tonen gjør det klart at mannlig uforstand ikke duger i denne situasjonen.

– Javel.

Pappa tar den nøytralt positive posisjonen som vanligvis begrenser skadene.

– Det er jo helt umulig å sminke seg når en fest begynner så tidlig! Legger jeg på for mye så ser jeg oversminka ut når vi kommer frem, men legger jeg på for lite så syns det ikke til kvelden!

Hun strekker seg opp mot speilet igjen, for å legge på ett eller annet. Hun har et imponerende arsenal av pussemidler for festrustningen i den lille sminkepungen sin. At hun tør å legge sminke mens de kjører, forstår ikke Pappa, men så går det også galt.

– Åhhh!

Mammas frustrasjon er total! Hun forvandler seg til en ildsprutende drage!

– KJØR FORSIKTIG!!! MÅ DU ALLTID LEKE RALLY!!!

Pappa sier «jada» og «unnskyld», og senker farten. Han kan ikke for at det dukker opp fartshumper og uforutsette hull i veien de kjører på. Han prøver så godt han kan å unngå dem, men brå unnamanøvre er heller ikke heldig når dragen legger sminke i sidesetet. Nå snegler de seg frem, og har snart en utålmodig kø bak bilen.

Dragen tar en våtserviett og tørker bort feiltrinnet. Pappa kjenner heten stige i sidesetet, et sikkert tegn på et nytt utbrudd, og det kommer:

– NEIII!!!

– Hva er det?

– Jeg glemte å barbere her. Tenkte at jeg måtte gjøre det, men ble så stressa at jeg glemte det!

Mamma løfter hånda og peker på noe, men trafikken lar ikke Pappa se hva hun peker på. Han våger et spørsmål, og Mamma forklarer at hun glemte å barbere bort håret på overleppa. Mamma har nemlig noen ganske små og usynlige fjon på overleppa. Pappa vet at alle kvinner har det. De vil vanligvis ikke innrømme det (det tok Mamma ti år, Pappa så dem på første daten). Kvinner er redde for at menn skal oppdage leppehåret deres, og innbiller seg samtidig at menn ikke allerede har oppdaget det. De tror øyensynligvis at menn stirrer på kvinner uten å se noenting, og at om mennene så leppehårene ville de eksplodere av vemmelse. Så liten tillit har kvinner til menn. Sukk!

Pappa blinker bilen inn på det siste smale veistykket. Køa forsvinner videre på riksveien, med økende fart nå da Pappa er ute av veien. Mamma og Pappa nærmer seg kirka. Det er bryllup for en av hennes beste venninner og Mamma er som vanlig i harnisk. Pappa syns det er fantastisk at det finnes et ord som «harnisk». Det betyr jo både «rustning» og «opphisselse», og er et perfekt ord for å beskrive Mammas tilstand akkurat nå (hissig, og i kjole/sminke-harnisk). Selv ikke når Mamma går på møter i departementet blir hun så stressa som når hun skal på fest. Dette er Mammas vanlige førfesthumør, ei krigssone der du aldri vet hvor fronten er. Akkurat nå er fronten på Mammas overleppe.

sleivhan.jpg– Men kjære deg da …

Sier Pappa, og tar seg sammen for å ikke le.

– Du har jo med deg sminkepungen, så du kan legge mer sminke når skumringen kommer, ikke sant?

– Joo …

– Og de små fjonene på overleppa kan du legge maskara på, så får du en skikkelig bart som syns!

– Hææ?

– Maskara! I følge reklamen forlenger og fortykker maskaraen hårene, og gjør dem svartere, så det vil jo hjelpe.

– Hva er det du snakker om?

– At hårene på overleppa di er usynlige, men at maskara kan trylle dem om til en mandig bart! Tror du har anlegg for en flott, svart snurrbart jeg!

Pappa snakker høyt og fort, så han skal rekke å si det før han må gi seg over til en boblende latter. Det spruter ut av ham, en latter som ikke tar hensyn til situasjonens lettantennelige element: DRAGEN (som lever midt blant oss under aliaset «Mamma»).

Han merker at Mamma ser på ham, men holder blikket stivt festa på veien og ler så blikket begynner å dogge. Han ser kirkespiret over trærne foran dem. De vil rekke vielsen. Nå begynner Mamma å humre også. «Snurrbarten» var en så vill fleip at selv hun ser humoren i det, og dessuten inneholdt den en forsikring om at hårene på overleppa hennes er usynlige. Hun ler vel like mye av lettelse. Samma det, bare hun ler!

Han kaster et raskt blikk mot henne, ser smilet og de lattermilde øynene, og puster letta ut.

– Jeg elsker deg! Du ser fin ut nå!

– Jada-jada, og jeg elsker deg, din raring!

Krisa er over. Mamma er forvandlet. De er klare for fest.

Read Full Post »