Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘hest’

Familien er på ferie, og en viktig begivenhet i ferien er at vi alle drar til en gård der de har islandshester, og bruker en dag på å ri. Ingen av oss kan ri fra før. Pappa red en gang for 32 år sida. Mamma har ridd islandshest før, men har glemt hvordan. Prinsen og Poden er grønne med dyr i det hele tatt (bortsett fra kontakten med den gamle tispa til Venstremannen (Divadatters forlovede), la oss kalle henne Røyta).

Heldigvis har vi funnet et sted der ingen rideerfaring trengs; Skogsbergs Islandshestar (i Vestre Ämtervik, Värmland, Sverige)

Vi hjelper til med hestene først; leier dem ut fra hestehagen, tjorer dem, børster dem fra bringe til bakende, og hjelper til å henge bissel og sal på dem.

Så kommer det store øyeblikket; når vi alle stiger opp, eller blir hjulpet opp, på hestene. Det er flott og spennende, og ikke så lite urovekkende for voksne foreldre som er på dypt vann, sammen med ungene sine. Vi setter oss opp, og Anki, som skal ri sammen med oss, begynner å forklarer hvordan vi får hesten hit og dit, hvordan vi får den fremover og hvordan vi får den til å stoppe. Og viktigst av alt; hvordan vi hindrer hesten fra å spise gress i grøfta.

Poden er bare seks, så han må ri i tau etter Anki. Prinsen er ni, så han får ri selv. Og det går ikke bra. Poden er sur fordi han ikke får ri selv, og Prinsen er så forsiktig med tømmene at hesten hans gjør akkurat som den vil. Den dukker hodet ned i saftig grøftegress, og blir der. Prinsen blir mer og mer fortvila, og til tross for oppfordringer om å bruke muskler, klarer han ikke å styre hesten. Pappa burde egentlig vite bedre; muskler hjelper ikke mot et dyr på 300 kilo, der noen av de sterkeste musklene sitter i nakken. Nakken forblir bøyd mot grøftegresset.

Til slutt må Anki ta Prinsen i tau etter seg også. Prinsen er ganske fornøyd med det. Alt er bedre enn å være prisgitt et fremmed dyr uten språk, men med potensielt ville instinkter …

Mamma og Pappa klarer heldigvis å styre sine beist … eh … hester, og litt etter litt snegler følget seg over jordene og opp mot skogen.

hesteturDer får Poden lov å styre selv, noe han gjør med stor glede og autoritet. Han styrer hit, og han styrer dit, og styrer med vilje hesten sin ut i grøfta for å spise. Pappa misforstår, og prøver å gi gode råd, men Poden forklarer enkelt at han vil at hesten skal spise han. Og så styrer han videre, på sin måte, som om han er født til å sitte på hesteryggen.

De griller pølser i skogen, ved et tjern, og koser seg i sommervåt idyll. Det regner lett, men ingen tar skade av det. Å ri på hest i villmarka er alt for spennende til å bry seg med slikt plukk. Dessuten gjør pølser og tursjokolade bålpausen helt prima.

Og så setter de seg opp igjen, og Prinsen er godt fornøyd med å slepe bak guiden fremdeles. Poden derimot, sitter på hesten og stråler av vellyst.

De rir avgårde, og Poden vil gjerne ri først også, noe han bare gjør, helt av seg selv, til guidens store forbauselse. Hun blir faktisk ridende langt bak med sin hest og Prinsen på slep. De rir opp bakkene og fryder seg over naturen og lydene fra hestene, ikke minst prompelydene fra Mamma sin stolte ganger.

Poden blir dratt inn i folden igjen, av Anki, som ikke vil ha noe av at den nybakte «verdensmesteren» (Podens egen beskrivelse av rideferdighetene sine) mister kontrollen når hesten hans skjønner at nå skal de hjem. Han må ri bak, og blir sur som ei potte av det.

Men noe seinere er han knisende fornøyd, fordi han får mulen på sin hest til å dytte til halen til Prinsen sin hest, noe Prinsen selvsagt ikke liker. Poden styrer hestemulen frem og tilbake, og kniser fornøyd. Muligens er det dette som får Prinsen til å gå med på å ri selv litt etterpå.

Det fikser han. Så det er et fornøyd følge som vender tilbake til gården; alle rir selv, alle er slitne i rumpa og alle kjenner at denne dagen har vært noe helt spesielt.

Hestene blir strigla. Noen kyllinger blir kost med. Vi takker Anki for turen. Pappa roser henne litt, for hun var flink med både hester og folk.

Og så er dagen over. Fire såre rumper setter seg inn i bilen for å kjøre hjem, men når Pappa lar falle en bemerkning om det, blir det dårlig mottatt i baksetet. Prinsen syns all prat om tiss og rumpe er pinlig, så han himler med øynene over Pappas pinligheter. Og Poden er «verdensmester til å ri»! Det holder han hardnakket på, og følger opp med å erklære: «Så jeg har ihvertfall ikke vondt i rumpa! Ikke i det hele tatt! Jeg får ikke vondt i rumpa av å ri, jeg»!

Mamma og Pappa ser på hverandre, og smiler. Slik er det bare.

Read Full Post »

– en høydramatisk historie fra virkeligheten, inneholdende like deler: action, frykt, heltemot og kjærlighet, og en god slump visdom til slutt.

Dramatis personae:
– Divadatter (modig)
– Venstremannen (havrespisende, fryktsom)
– Hest (dyrisk, grådig, enorm, farlig og antageligvis ondartet)
– Skjebnen (utspekulert)

1. scene: Hjertets Ødemark

Det var en gang ei datter som var langt ute i ødemarken, den bitre Hjertets Ødemark, hvor alle menn viser seg å være feige, forvirrede eller frekke. Hun virret rundt i årevis, og fant hverken modige eller mandige bein å sprelle med.

Men så ville tilfeldighetene (skjebnen) at hun møtte en mann med alt for stor venstrehånd der, og fattet en viss interesse for ham. Siden det var få mennesker å finne i ødemarken, ble det til at de omgikkes en del. Derfor var det ganske naturlig at Venstremannen, som slett ikke var en kløpper til å ri, inviterte Divadatter med på ridetur når han av merkelige grunner ble gitt lov til å ta med noen hester ut i ødemarken.

2. scene: Havrekjeksens fortreffelighet

Så de red sammen, de to, og det gikk helt greit (nei, han falt ikke av), helt til de skulle ta en pause. Venstremannen var en sunn mann, som ikke tok med seg sjokolade og annet rask på tur, men samtidig var han en mann som gjerne ville kose seg litt, så han hadde tatt med havrekjeks.

(merk deg dette, kjære leser: en havrekjeks)

Venstremannen snakket med stor iver om den søte havrekjeksens fortreffelighet, og kunne lett ha kjedet Divadatter med sin sunnhetsfilosofi, men slik skulle det ikke gå. Skjebnen så nemlig sitt snitt til å gripe inn i samspillet mellom den havrespisende mannen og hans feminine ledsager.

3. scene: Dyret angriper!

Hesten til Venstremannen, som han forsøksvis tøylet i si høyre hånd, var nemlig et grådig beist som også likte havre. Og den var av det lettere uregjerlige slaget, noe som gjør at man med rette kan spørre seg hvorfor den uerfarne Venstremannen hadde fått dette dyret i hende? Men om enn svaret kunne være interessant, kjære leser, og gå langt i å bevise Gudenes eksistens, har vi dessverre ikke tid til å dvele ved dette spørsmålet.

Faktum er at Venstremannen holdt nettopp denne hesten i tøylene, og at hestebeistet nå gikk til angrep! Hesten dultet borti Venstremannen for å varsle at den også kunne tenke seg havrekjeks. Venstremannen ble befippet, men klarte ikke å gjøre annet enn å snuble bakover mot noen busker. Hesten fulgte etter og ble mer pågående. Den blottet en imponerende rekke hestetenner over Venstremannens kjeks, klar til å nappe både kjeks og fingre ut av Venstremannens venstre hånd!

Venstremannen var i en prekær situasjon! Prekær!!!

4. scene: Havrekjeksens (og hjertets) redning

Da griper Divadatter inn, uten å nøle og med et smil om munnen. Resolutt griper hun, som har lang erfaring med hester, tømmene til Venstremannens hest, rykker til får kontroll over beistet, og roer det med myndig stemme.

Venstremannen står i buskaset han rygget inn i, og bivåner med beundring hvordan hans ledsagende kvinne temmer det enorme beistet. Det er såpass imponerende at mannen umiddelbart faller i staver, og hengir seg til den totale forelskelse!

Det merkelige er at Divadatter, som faktisk har lært seg å like sin enegang i Hjertets Ødemark, smelter av Venstremannens ubehjelpelige forsøk på å forsvare sin egen havrekjeks, og åpner sitt hjerte i like stor grad. Så det er med glitrende øyne de to, med hestene i stram givakt, deler Venstremannens havrekjeks.

Epilog

Så er det sagt av de gamle og vise, kjære leser, at veien til mannens hjerte går gjennom hans mage. Dette er alminnelig kjent og akseptert. Det som kanskje ikke er like kjent, er at veien til kvinnens hjerte går gjennom manglende mannsmot …

Ta lærdom av dette, om du er kvinne:
Heltemot er kjekt å ha, særlig i møte med menn!

Og ta lærdom av dette, om du er mann:
Jenter driver med hester, så la dem være riddere!

flammen

Read Full Post »