Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘hjerte’

Dette er andre del av historia om mitt voksenliv. Første del finner du HER.

Denne delen handler om hvordan eg fann den store kjærleiken.

Den største kjærleiken i livet mitt så langt fikk sitt forspill sommeren og hausten 1995.  Eg var 32 år gammel. Det starta klokka halv fire ein onsdag ettermiddag den sommeren. Da kjente eg brått ein klarhet i heile meg;
– Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

eggI det neste øyeblikket veit eg at NÅ kommer det til å skje ting i livet mitt! Masse! Eg kommer  til å møte nye, spennende mennesker! Det vil komme kjærleik! Livet mitt vil endre seg totalt!

Det var ein herlig tanke! Eg følte meg fri, og heil, og full av håp!

Men i neste øyeblikk kommer ein ny klarhet;
– Tomas, du er ikkje ferdig. Du har meir å gjøre med deg sjøl. Men du vil få vite når du skal starte på nytt, med det siste arbeidet, så ikkje tenk på det nå. Slapp av!

Det var ein litt skremmende klarhet å få, men den fortalte også at eg kunne slappe av akkurat nå, så det var greit. Eg var veldig klar for å slappe av, etter ti års knallhardt arbeid med meg sjøl!

Eg budde i Oslo den gangen. Det var lett å gå ut og oppleve verda. Den hausten skjedde det mykje, eg møtte både nye venner og fikk nye kjærester! Og mista noen kjærester. Eg vart tilogmed forlova, og blei vraka av forloveden to måneder seinere. Men det vakreste kom første vårdagen 1996. Søndag 2.mars satte eit mirakel av eit menneske seg tett inntil meg …

Eg hadde lagt merke til henne hausten før, da ho kom inn på ein fullsatt og bråkete cafe der eg satt. Når ho kom inn endra heile rommet seg. Det virka som ho hadde eit lys rundt seg, som gjorde alt bedre. Eg hadde aldri opplevd maken! Ho kom bort og satte seg sammen med oss tangodanserne, men vi var mange, så eg snakka ikkje med henne den gangen. Dette «lyset» var oppsiktsvekkende, men at det hadde noe med meg å gjøre skjønte eg ikkje.

Men søndag 2. mars 1996 starta det, med eit tangokurs, eit tangoball og ei misforståing …
– da starta det vakreste forholdet eg noensinne har opplevd med ei kvinne.

Det var tangokurs den helga. Deltagerne kom dit som par (eg sammen med ei venninne), og fikk instruksjon om å danse til musikken mens læreren gikk rundt og observerte hva slag nivå vi var på. Og allereie etter første dansen insisterte denne merkelige kvinna om å få danse med meg, under påskudd av at vi burde bytte partnere ofte, så vi lærte dansen og ikkje partneren …

Eg misforstod (heldigvis), og trodde ho var interessert i MEG! Så når kurset var over den dagen, sverga eg for meg sjøl at om ho dukka opp på tangoballet den kvelden, skulle eg by henne opp.

Ho dukka ikkje opp …
–  før det var veldig seint den kvelden. Eg hadde gitt opp håpet når ho brått var der, og for eit sjokk ho var! Ho gjekk i ein svart kjole som smaug seg inntil kroppen, som lot dei mjuke skuldrene være bare, og som glitra om kapp med stjernenatta. Ho hadde på røde pumps, og såg rett og slett ut som ei femme fatale!

Eg ba henne opp til dans, og gjekk bak henne ut på dansegulvet. Utringingen nedover den nakne ryggen var som ein isbre, hoftene vugga meg svimmel, og dei røde skoene var som glimt av lava mot gulvet. Det var eit syyyyn! Eg svalgte djupt og tok denne kjolekledde kvinna i armene mine, skremmende klar over at dette var den viktigste dansen i mitt liv!

Det gjekk tålig bra.

Vi dansa, eg gjorde det enkelt, og sa høflig takk for dansen etter ein håndfull argentinske tangoer. Eg var skjelven.

Seinere dansa vi meir, men eg var nøye med å ikkje legge beslag på henne. Det var fleire som ville danse med denne nydelige kvinna, sjølsagt!

eggNavnlMen så; på slutten, når alle andre var for slitne til å danse; da var det ho og eg som var igjen på gulvet, og vi virvla rundt, svevde avgårde, fulgte hverandre i stille tranedans. Vi dansa oss inn i ei stemning og ein tiltrekning som var synlig i blikk og smil, og i måten vi trykka oss mot hverandre på. Vi leika oss inn eit spirende erotisk og åndelig fellesskap. Ein vakker kjærleik  vart vekka til live mellom oss den natta, på dansegulvet.

Og så vart musikken slått av. Dansen var over. Vi satte oss ved eit bord. Vi satt stille. Eg sansa at her måtte eg være varsom, og med vissa om at det var kurs dagen etter, sa eg takk for dansen. Eg reiste meg, smilte, og sa at dette hadde vært ei fin natt, med fin dansing; Eg vil gjerne utforske det videre ein dag, om du kan tenke deg det?

Ho smilte og og var enig, og sa at ho kunne tenke seg det. Med flimrende hjerte fann eg frakken min og gjekk ut i ein hustrig morgen …

Sukk!

Dagen etter møttes vi på kurs. Vi dansa ikkje sammen der, men var klar over hverandre, og sendte hverandre noen blikk. Og vi brukte begge lang tid på å skifte etter kurset, sånn at det bare var oss to bergtatte mennesker igjen når vi skulle gå. Så vi tok følge, nyfikne på hverandre etter å ha dansa til tidlig morgen den natta.

Sola skinte, så det virka naturlig å sette seg på ein benk i Tøyenparken.  Men sola ga ikkje så mykje varme, så eg måtte tilby henne å låne frakken min. Eg fikk legge frakken min rundt skuldrene på denne litt frosne kvinna. Men uff; da var eg uten frakk i vårkulda, så ho tilbød meg å sitte inntil henne, slik at vi kunne dele frakken. Og når ein sitter sånn, tett sammen, og holder rundt hverandre, da er det lett å la munnene søke sammen, veldig mjukt og forsiktig, i det første kysset …

Eg kan ikkje beskrive det første kysset vårt. Men det var vår. Fuglene sang. Sola skinte. Hjertet mitt hamra. Leppene våre var så mjuke …

Vi flytta sammen to dager seinere. Natt til 1.mai fridde eg, og ho sa ja!
JA!!!
Eit ekte ja, fra eit åpent hjerte, fritt og utvungent! Vi elska hverandre, og var sammen i ønsket om å gifte oss og stifte familie.

Og det gjorde vi!

ikon

Eg unner alle mennesker, deg,
å møte ei sjel som er klar for kjærleik,
som vil dele livet sitt med deg,
som vil DEG.

Eg unner deg å møte eit menneske
med sterk evne til å elske og bli elska!
Sånne mennesker er livets mirakler!

ikon

Read Full Post »

Hei alle lesere av Spill levende bloggen! Fint at dere tar turen innom! Takk for alle kommentarer, alle tanker og følelser dere har tatt med dere hit, og herifra, i løpet av det siste året

Tusen takk! Og HURRA for dere!

Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.

Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.

Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!

Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.

Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.

Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.

Gledelig jul til deg!

Read Full Post »

– en høydramatisk historie fra virkeligheten, inneholdende like deler: action, frykt, heltemot og kjærlighet, og en god slump visdom til slutt.

Dramatis personae:
– Divadatter (modig)
– Venstremannen (havrespisende, fryktsom)
– Hest (dyrisk, grådig, enorm, farlig og antageligvis ondartet)
– Skjebnen (utspekulert)

1. scene: Hjertets Ødemark

Det var en gang ei datter som var langt ute i ødemarken, den bitre Hjertets Ødemark, hvor alle menn viser seg å være feige, forvirrede eller frekke. Hun virret rundt i årevis, og fant hverken modige eller mandige bein å sprelle med.

Men så ville tilfeldighetene (skjebnen) at hun møtte en mann med alt for stor venstrehånd der, og fattet en viss interesse for ham. Siden det var få mennesker å finne i ødemarken, ble det til at de omgikkes en del. Derfor var det ganske naturlig at Venstremannen, som slett ikke var en kløpper til å ri, inviterte Divadatter med på ridetur når han av merkelige grunner ble gitt lov til å ta med noen hester ut i ødemarken.

2. scene: Havrekjeksens fortreffelighet

Så de red sammen, de to, og det gikk helt greit (nei, han falt ikke av), helt til de skulle ta en pause. Venstremannen var en sunn mann, som ikke tok med seg sjokolade og annet rask på tur, men samtidig var han en mann som gjerne ville kose seg litt, så han hadde tatt med havrekjeks.

(merk deg dette, kjære leser: en havrekjeks)

Venstremannen snakket med stor iver om den søte havrekjeksens fortreffelighet, og kunne lett ha kjedet Divadatter med sin sunnhetsfilosofi, men slik skulle det ikke gå. Skjebnen så nemlig sitt snitt til å gripe inn i samspillet mellom den havrespisende mannen og hans feminine ledsager.

3. scene: Dyret angriper!

Hesten til Venstremannen, som han forsøksvis tøylet i si høyre hånd, var nemlig et grådig beist som også likte havre. Og den var av det lettere uregjerlige slaget, noe som gjør at man med rette kan spørre seg hvorfor den uerfarne Venstremannen hadde fått dette dyret i hende? Men om enn svaret kunne være interessant, kjære leser, og gå langt i å bevise Gudenes eksistens, har vi dessverre ikke tid til å dvele ved dette spørsmålet.

Faktum er at Venstremannen holdt nettopp denne hesten i tøylene, og at hestebeistet nå gikk til angrep! Hesten dultet borti Venstremannen for å varsle at den også kunne tenke seg havrekjeks. Venstremannen ble befippet, men klarte ikke å gjøre annet enn å snuble bakover mot noen busker. Hesten fulgte etter og ble mer pågående. Den blottet en imponerende rekke hestetenner over Venstremannens kjeks, klar til å nappe både kjeks og fingre ut av Venstremannens venstre hånd!

Venstremannen var i en prekær situasjon! Prekær!!!

4. scene: Havrekjeksens (og hjertets) redning

Da griper Divadatter inn, uten å nøle og med et smil om munnen. Resolutt griper hun, som har lang erfaring med hester, tømmene til Venstremannens hest, rykker til får kontroll over beistet, og roer det med myndig stemme.

Venstremannen står i buskaset han rygget inn i, og bivåner med beundring hvordan hans ledsagende kvinne temmer det enorme beistet. Det er såpass imponerende at mannen umiddelbart faller i staver, og hengir seg til den totale forelskelse!

Det merkelige er at Divadatter, som faktisk har lært seg å like sin enegang i Hjertets Ødemark, smelter av Venstremannens ubehjelpelige forsøk på å forsvare sin egen havrekjeks, og åpner sitt hjerte i like stor grad. Så det er med glitrende øyne de to, med hestene i stram givakt, deler Venstremannens havrekjeks.

Epilog

Så er det sagt av de gamle og vise, kjære leser, at veien til mannens hjerte går gjennom hans mage. Dette er alminnelig kjent og akseptert. Det som kanskje ikke er like kjent, er at veien til kvinnens hjerte går gjennom manglende mannsmot …

Ta lærdom av dette, om du er kvinne:
Heltemot er kjekt å ha, særlig i møte med menn!

Og ta lærdom av dette, om du er mann:
Jenter driver med hester, så la dem være riddere!

flammen

Read Full Post »