Joda, vi er tilbake med Neil Diamond, crooneren fra seksti-syttitallet. «I am, I said» er ei nydelig låt som fikk meg til å grine som ungdom.
En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.
Når han kommer til «I am, I cried! … And I am lost, and I can’t even say why», da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!
Sukk!
MEN …
Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt «ikkevideo»), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer’n:
Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang …
