Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kjærlighet’

Livsmot

Å leike i snø,
rase ned fjellet på ski,
fange hverandre, sette fri.
Å leve modig, ikkje dø.

Å oppdage, ikkje jage,
holde eit menneske i age.
Å skape forholdet, det eine,
dele draumen, den reine.

Å dra dit sola varmer,
varsomt flette nakne armer,
bade vakkerville i blått hav,
drikke kroppens kåte rav.

Å fly heim, å flakse
rundt hverandre, krakse
fram eit frieri; Åh, kråka mi,
snille, ta meg, sett meg fri!

Å være kråker for hverandre,
i fjærfull glede, uten å klandre
at vi er grå, eller synger stygt.
Å bygge eit reir som er trygt.

Å sjå hvite glør i eit bål,
månen, stjernene, fjerne mål.
Å padle langsomt over livets vann,
inn i sjelespeilet, kvinne og mann.

Å kjenne lyst til å synge,
kjenne stormvinden gynge
hjertet og sjela, det vi er,
når vi er sammen her.

Å finne livsmot,
danse på versefot
i disse enkle orda,
på denne jorda.

 

– Dette diktet er veldig inspirert av Bonnie Rungarunga. Ho er eit godt hjerte, ei lys sjel!

Read Full Post »

Du kan kanskje ha glede av å høyre på denne mens du leser:

ikon

Det er ikkje lett å miste noen, ikkje lett å vere igjen, aleine.

Sorga kan være vanskelig å finne, vanskelig å leve med. Livet uten ein av våre nærmeste kan være så skremmende at vi ikkje makter å la sorga fylle oss. Vi velger ho bort, bevisst eller ubevisst.

Men kjærleik er ein del av livet. Å miste noen vi elsker er ein del av livet, og da kommer sorga, som den tunge sida av kjærleiken. Ho kommer når det skjer, eller seinere.

Sorg høyrer heime i eit liv med kjærleik.

ikon

Eg mista far min i 1979. Eg var 17 år gammel og forstod ikkje hva som skjedde med meg. Han døydde av kreft i magen. Det ringte ein lege fra sjukehuset i Lærdal og fortalde meg at far min kunne leve ei veke, eller høgst eit par måneder. Eg forstod det ikkje. Eg var ung og dum, og visste ikkje da hvor høgt eg elska pappa.

Han døydde to uker etterpå. Eg var på visitt ein gang, og såg pappa innskrumpa og rar, med tenna i eit glas på nattbordet. Han var framand for meg. Visste ikkje hva eg skulle seie, så han gjorde pinen kort for meg og bad meg vente på gangen mens han snakka med mamma. Det var siste gang eg såg han. Eg fekk aldri sagt farvel. Eg fekk aldri sagt at eg elska han.

Eg gråt ikkje over pappa når han døydde. Eg gråt ikkje når eldste søstra mi kom og holdt rundt meg, og fortalte at pappa var dau. Eg gråt ikkje ved grava eller i gravølet.

Eitt år seinere mista eg bikkja mi; Fant. Han var blitt galen, etter at pappa døydde og eg hadde dratt på folkehøgskule. Det var oss to Fant hadde knytta seg mest til i familien, så han vart farlig etter at vi forsvann. Eg ringte dyrlegen, som kom og satte ei sprøyte. Fant låg på sofaen og døydde, på ein plastsekk. Eg sat på kne ved sida av. Han sovna inn mens eg sat og holdt på han.

Der kom tårene. Eg sat der i fleire timer og skreik, over Fant og over pappa, og over det livet vi tre hadde hatt aleine året før, da pappa var separert fra mamma, før han døydde.

Eg hadde nydt det livet til fulle, i pappa sin rolige omsorg. Og no var han borte, og Fant var borte. Nå var heile det livet tapt. Sorga som kom var så sterk at eg vræla av smerte!

ikon

Ein sommer i livet traff eg ei ung og vakker kvinne. Eg var fullstendig åpen og vergelaus, uten stengsler for det som kom; denne vakre kvinna! Hjertet mitt låg åpent, og eg var i ei livskjensle som best kan sammenlignes med ein sjuåring. Ho steig inn i mitt liv så lett og sjølsagt at eg knapt forstod hva som skjedde, eller hvordan det kunne skje.

Ho var forlova, og når det viste seg at vi hadde noe spesielt, steig ho ut igjen fra livet mitt. Det var viktig, kjente eg. Fint at vi ikkje gjorde noe gale, men lot ting skje i rett rekkefølge. Eg håpte ho ville slå opp med forloveden, og det gjorde ho. Men ho kom ikkje tilbake til meg. Ho trengte å finne seg sjøl, og hadde skjønt at ho ikkje kunne gjøre det i samliv med han. Eg var ikkje viktig i det. Det var hardt å ta.

Så kom ho til meg likevel, den hausten, og eg gleda meg over det. Vi snuste på hverandre, og mitt hjerte stod like åpent som før. Eg håpte at dette ville gå bra, men var litt redd for at det ikkje skulle gå. Og rett nok; hennar hjerte var ikkje like åpent. Ho var varsom, ny i si sjølstende, og litt skremt av mine sterke kjensler; mi sterke vilje til å satse på henne.

Så ho går fra meg. Ho forteller meg det i ein telefonsamtale etter ei spesiell helg der ho var med på ei draumereise. Søndag kveld ringer ho og seier det. Eg høyrer det på stemma hennar før ho seier ordene; at ho vil gå fra meg. Ho forteller meg at ho har kjent sin eigen styrke denne helga, og at ho har kasta av seg frykta for å stå aleine. Det var ei «aha-oppleving» forteller ho.

Og da må ho gå fra meg også, sånn at ho virkelig kan stå aleine, være sterk aleine, lære seg hvem ho sjøl er, før ho inviterer andre inn i livet sitt. Ho treng fred til å gå i seg sjøl, og til å gå den bratte vegen som fører dit ho skal. Og min sterke kjærleik, mine draumer om oss, er i vegen for det.

Ho seier noe om å ikkje såre meg, men det bryr meg ikkje. Ho har jo rett til å velge seg sjøl og sitt liv foran meg. Sånn må det jo være! Eg blir avvist, sendt vekk, støtt ut, såra. Det smerter. Sjølsagt!

Eg grin. Eg kjenner ei djup smerte over avvisninga, og sørger over tapet av muligheter som ligger i forholdet vårt. Ho er ei vakker kvinne, sterk og vakker, og eg ville så gjerne skapt ein ny familie med henne, med ei blanding av nye og gamle unger. Eg ville så gjerne bygd eit hus til familien vår, med henne. Eg ville så gjerne utforska livet, og samlivet, med henne. Eg ville så gjerne …

Men sånn vart det ikkje. Så eg grin. Det varer ikkje så lenge. Under ein time grin eg, og så er eg ferdig med det. Smerta tar slutt. Kjensla av avvisning renn ut.

Når eg legg meg den kvelden, er det med ei sterk glede over at ei kvinne eg elsker har tatt eit viktig steg i livet. Ho er på veg mot noe godt for seg sjøl. Det vil eg så gjerne at ho skal oppleve, så eg kan ikkje anna enn å glede meg over det som skjer med henne.

Eg kjenner på sorga over det vi mista, og glede over henne eg elsker. Eg kjenner at dette er to sider av samme sak; ho står i hjertet mitt i sorg og glede, samtidig.

ikon

Eg mista mamma i 2009. Ti dager før ho fylte åtti år døydde ho, på Lovisenberg sjukehus her i Oslo. Vi var samla rundt henne dei siste to vekene; alle barna og barnebarna. Vi sang for henne, prata med henne, holdt henne, lo og hjalp henne med å møte dauden; den store uvissa.

Og vi grein. Eg grein. Eg var ein annan mann nå enn da eg mista far min. Tårene kom fritt. Sorga var der, for vi visste alle at det gjekk mot slutten. Ho visste det. Vi visste det. Dødsleiet var ei nådetid for oss, der vi fekk ta farvel og vise kjærleik, ein siste gang.

Vi brukte den tida godt. Så når mamma døydde, var det med eit letta sukk. Vi gret, men vi var også letta. Vi var faktisk glade i sorga, over at vi hadde fått tid til å seie farvel, tid til å vise all den kjærleiken vi kjente for henne. Det var kjærleik i tårene.

Og når ho døde stod vi der; ved fotenden av senga hennar. Den lille familien min og eg stod der, og vi sang den vakreste vuggevisa vår for henne, for bestemor som låg i senga og var død. Vi sang for henne sjøl om ho ikkje høyrde, fordi sangen er eit kjærleikens språk som ikkje bryr seg om døden. Tonene fra strupene våre vandra sammen med henne inn i det store mørket. Sånn tok vi farvel; to alvorlige barnebarn, ei blankøyd mor, og meg; pappa og sønn, som sang med gråt i halsen.

Det var to vakre veker, det dødsleiet. Og begravinga vart fin. Fine ord vart sagt, både av prest og av familie. Og gravølet hadde allslags folk fra livet til mamma. Det var godt, og rett, og vakkert.

ikon

Eg gifte meg i 1998, med den vakreste kvinna på jorda! Bryllaupet var ein fest, ei feiring av kjærleiken.

I våres mista eg henne, etter femten års ekteskap. Eg endra meg, vart frisk, og i dei voldsomme prosessene rundt dette klarte ikkje vi å holde ekteskapet levende. Eg hadde fått noen varsler om at det kunne skje, men eg hadde ikkje forstått varslene i det heile tatt.

Når bruddet kom var det ufattelig vondt! Eg hadde gråtetokter i fanget hennar, i sofaen for meg sjøl og med henne, i senga, ute i skogen … og ho grein også. Det var vondt for oss begge. Det var vondt fordi vi elska hverandre. Vi elsker hverandre ennå, sjøl om vi er einige om at samlivet er over.

For det var noe vi klarte å gjøre midt i den voldsomme endringa, og i konfliktene den skapte; vi klarte å holde på kjærleiken til hverandre. Vi klarte å la være å bebreide hverandre for at vi ikkje lenger passa til å leve sammen. Vi gjorde sjølsagt det, men vi vart ikkje værende i ei slik bebreiding. Vi raste også, og banna, men vi vart ikkje værende i sinnet. Vi lot kjærleiken gi oss retning gjennom bruddet.

Eg hata ikkje at ho ikkje ville endre seg, eller at ho ikkje ville endre forholdet for å redde det. Ho hata ikkje at eg endra meg, eller at eg ville endre forholdet vårt. Vi såg hvor nødvendig det var for oss begge å være den vi var; eg måtte endre meg, ho måtte holde på seg sjøl.

Denne innsikten i hverandres natur, og den kjærleiken vi kjente for hverandres forskjellige natur, gjorde sorga vår vakker. Vi skiltes som venner, i respekt og kjærleik. Eg er vanvittig glad for at vi makta å gjøre det, og stolt over måten vi gjorde det på.

Vi sørger nok ennå, men vi har kjærleiken som ei bru mellom oss, og den gjør både sorga og samarbeidet om barna våre lettere.

ikon

Sorga er ei tung, men vakker, side av kjærleiken. Sorg er vakkert.

Så eg sørger. Denne gangen lar eg den tunge kjensla av sorg vare, eg vil at ho skal vare. Eg skriv denne posten for å kjenne på gammel sorg også, og  tårene renn mens eg skriv, stille, her eg sit for meg sjøl. Hjertet er åpent, kjærleiken lever, eg grin over pappa og Fant, over den vakre kvinna eg aldri fikk, over mamma og eks-kona, over alle andre eg har mista; venner, kjærester, familie …

Eg vil kjenne på denne sida av kjærleiken, kjenne på sanninga som ligg i sorga, det vakre i henne, og kjenne hvor godt sorga gjør for hjertet.

Ja, for sorga gjør godt, når vi aksepterer henne som ein del av kjærleiken. Smertene vekker oss, om vi lar dei. Sorg åpner hjertet for meir kjærleik, både til den vi sørger over, dei vi framleis er sammen med, og dei vi ennå ikkje har møtt.

Eg sørger fordi eg elsker.

ikon

PS: her er ei av mine favoritt synge-damer; Sinead O’Connor. Ho synger vakkert om sorg og smerte i denne sangen; «Nothing Compares to You«, i ein video som er skjærende vakker fordi den lar henne stå så naken foran kamera.

Tårene i denne videoen er det vakreste eg noensinne har sett i ein musikkvideo.

Read Full Post »

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

Dette er andre del av historia om mitt voksenliv. Første del finner du HER.

Denne delen handler om hvordan eg fann den store kjærleiken.

Den største kjærleiken i livet mitt så langt fikk sitt forspill sommeren og hausten 1995.  Eg var 32 år gammel. Det starta klokka halv fire ein onsdag ettermiddag den sommeren. Da kjente eg brått ein klarhet i heile meg;
– Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

eggI det neste øyeblikket veit eg at NÅ kommer det til å skje ting i livet mitt! Masse! Eg kommer  til å møte nye, spennende mennesker! Det vil komme kjærleik! Livet mitt vil endre seg totalt!

Det var ein herlig tanke! Eg følte meg fri, og heil, og full av håp!

Men i neste øyeblikk kommer ein ny klarhet;
– Tomas, du er ikkje ferdig. Du har meir å gjøre med deg sjøl. Men du vil få vite når du skal starte på nytt, med det siste arbeidet, så ikkje tenk på det nå. Slapp av!

Det var ein litt skremmende klarhet å få, men den fortalte også at eg kunne slappe av akkurat nå, så det var greit. Eg var veldig klar for å slappe av, etter ti års knallhardt arbeid med meg sjøl!

Eg budde i Oslo den gangen. Det var lett å gå ut og oppleve verda. Den hausten skjedde det mykje, eg møtte både nye venner og fikk nye kjærester! Og mista noen kjærester. Eg vart tilogmed forlova, og blei vraka av forloveden to måneder seinere. Men det vakreste kom første vårdagen 1996. Søndag 2.mars satte eit mirakel av eit menneske seg tett inntil meg …

Eg hadde lagt merke til henne hausten før, da ho kom inn på ein fullsatt og bråkete cafe der eg satt. Når ho kom inn endra heile rommet seg. Det virka som ho hadde eit lys rundt seg, som gjorde alt bedre. Eg hadde aldri opplevd maken! Ho kom bort og satte seg sammen med oss tangodanserne, men vi var mange, så eg snakka ikkje med henne den gangen. Dette «lyset» var oppsiktsvekkende, men at det hadde noe med meg å gjøre skjønte eg ikkje.

Men søndag 2. mars 1996 starta det, med eit tangokurs, eit tangoball og ei misforståing …
– da starta det vakreste forholdet eg noensinne har opplevd med ei kvinne.

Det var tangokurs den helga. Deltagerne kom dit som par (eg sammen med ei venninne), og fikk instruksjon om å danse til musikken mens læreren gikk rundt og observerte hva slag nivå vi var på. Og allereie etter første dansen insisterte denne merkelige kvinna om å få danse med meg, under påskudd av at vi burde bytte partnere ofte, så vi lærte dansen og ikkje partneren …

Eg misforstod (heldigvis), og trodde ho var interessert i MEG! Så når kurset var over den dagen, sverga eg for meg sjøl at om ho dukka opp på tangoballet den kvelden, skulle eg by henne opp.

Ho dukka ikkje opp …
–  før det var veldig seint den kvelden. Eg hadde gitt opp håpet når ho brått var der, og for eit sjokk ho var! Ho gjekk i ein svart kjole som smaug seg inntil kroppen, som lot dei mjuke skuldrene være bare, og som glitra om kapp med stjernenatta. Ho hadde på røde pumps, og såg rett og slett ut som ei femme fatale!

Eg ba henne opp til dans, og gjekk bak henne ut på dansegulvet. Utringingen nedover den nakne ryggen var som ein isbre, hoftene vugga meg svimmel, og dei røde skoene var som glimt av lava mot gulvet. Det var eit syyyyn! Eg svalgte djupt og tok denne kjolekledde kvinna i armene mine, skremmende klar over at dette var den viktigste dansen i mitt liv!

Det gjekk tålig bra.

Vi dansa, eg gjorde det enkelt, og sa høflig takk for dansen etter ein håndfull argentinske tangoer. Eg var skjelven.

Seinere dansa vi meir, men eg var nøye med å ikkje legge beslag på henne. Det var fleire som ville danse med denne nydelige kvinna, sjølsagt!

eggNavnlMen så; på slutten, når alle andre var for slitne til å danse; da var det ho og eg som var igjen på gulvet, og vi virvla rundt, svevde avgårde, fulgte hverandre i stille tranedans. Vi dansa oss inn i ei stemning og ein tiltrekning som var synlig i blikk og smil, og i måten vi trykka oss mot hverandre på. Vi leika oss inn eit spirende erotisk og åndelig fellesskap. Ein vakker kjærleik  vart vekka til live mellom oss den natta, på dansegulvet.

Og så vart musikken slått av. Dansen var over. Vi satte oss ved eit bord. Vi satt stille. Eg sansa at her måtte eg være varsom, og med vissa om at det var kurs dagen etter, sa eg takk for dansen. Eg reiste meg, smilte, og sa at dette hadde vært ei fin natt, med fin dansing; Eg vil gjerne utforske det videre ein dag, om du kan tenke deg det?

Ho smilte og og var enig, og sa at ho kunne tenke seg det. Med flimrende hjerte fann eg frakken min og gjekk ut i ein hustrig morgen …

Sukk!

Dagen etter møttes vi på kurs. Vi dansa ikkje sammen der, men var klar over hverandre, og sendte hverandre noen blikk. Og vi brukte begge lang tid på å skifte etter kurset, sånn at det bare var oss to bergtatte mennesker igjen når vi skulle gå. Så vi tok følge, nyfikne på hverandre etter å ha dansa til tidlig morgen den natta.

Sola skinte, så det virka naturlig å sette seg på ein benk i Tøyenparken.  Men sola ga ikkje så mykje varme, så eg måtte tilby henne å låne frakken min. Eg fikk legge frakken min rundt skuldrene på denne litt frosne kvinna. Men uff; da var eg uten frakk i vårkulda, så ho tilbød meg å sitte inntil henne, slik at vi kunne dele frakken. Og når ein sitter sånn, tett sammen, og holder rundt hverandre, da er det lett å la munnene søke sammen, veldig mjukt og forsiktig, i det første kysset …

Eg kan ikkje beskrive det første kysset vårt. Men det var vår. Fuglene sang. Sola skinte. Hjertet mitt hamra. Leppene våre var så mjuke …

Vi flytta sammen to dager seinere. Natt til 1.mai fridde eg, og ho sa ja!
JA!!!
Eit ekte ja, fra eit åpent hjerte, fritt og utvungent! Vi elska hverandre, og var sammen i ønsket om å gifte oss og stifte familie.

Og det gjorde vi!

ikon

Eg unner alle mennesker, deg,
å møte ei sjel som er klar for kjærleik,
som vil dele livet sitt med deg,
som vil DEG.

Eg unner deg å møte eit menneske
med sterk evne til å elske og bli elska!
Sånne mennesker er livets mirakler!

ikon

Read Full Post »

Leste ein amerikansk artikkel om hvordan menns rovdyr-seksualitet virker dårlig for både menn og kvinner. Det gjelder her også, kanskje i mindre grad, men det gjelder. Artikkelen ga meg lyst til å skrive noe om hvordan noe større; kjærleiken, kan romme ein seksualitet som er positivt lada.

*

Først litt om rovdyr-seksualiteten …

Rovdyr-seksualiteten tilhører mennesker som ikkje har ein balansert kjærleik i livet. I ein kultur der seksualiteten (Eros) er den eineste formen for kjærleik, blir spennet mellom menn og kvinner (eller mellom homofile) eit JAKT-TERRENG eller ein arena for viljenes kamp. Da snakker vi om ein skeiv og potensielt farlig kjærleik.

Seksualiteten gir masse glede, sjølsagt, men når den dyrkes einsidig, og oppfattes som «den store kjærleiken», er den eit lotteri. Ein mann som tror seksualitet = kjærleik kan være ganske kravstor og hensynsløs mot sin partner (og andre kvinner), og kan bli rasende om han blir avvist.

Dette er hovedgrunnen til voldtekt og andre former for seksualiserte overgrep, slik eg ser det.

*

I kulturer der alle dei tre hoved-uttrykka for kjærleiken er i balanse, der vennskapet (filia) og godviljen (apage) er i balanse med seksualiteten (eros), blir spennet mellom kvinner og menn ein LEIKEPLASS for likesinna sjeler, ein spennende møteplass. Da snakker vi om balansert og heil kjærleik.

Dette er eit kjærlig felt der mennesker, heterofile og homofile, kan møtes på fleire plan. Det er eit felt der vi kan løfte hverandre i kjærleiksfulle møter; i vennskap og samtale, i flørt og samleie, i omsorg fri for kravmentalitet, og i eit samliv tufta på tillit og fridom til sjølutvikling.

*

Eg foretrekker kvinner som kan meir enn å lokke; som kan velge menn aktivt, samtale med meining og gi positiv oppmerksomheit, kvinner som er i stand til å velge si eiga lykke, og vise kjærleik på meir enn ein måte. Eg foretrekk dei som er tiltrekkende i sin tryggleik, i si livslyst og i si evne til full kjærleik.

Eg vil sjøl være eit slikt menneske. Eg vil være ein mann som står støtt, som ikkje jakter på kvinner, men som ønsker moden kjærleik velkommen. Eg vil være ein som kan kunsten å gi positiv oppmerksomheit, og som makter å ta imot. Eg vil synge og danse i senga, og på stua, i den frodige hagen eit samliv kan være.

Eg vil være eit menneske som makter å fylle  livet med sann og god, og heftig, kjærleik.

*

Eg vil være ei fri sjel, ein lystig kropp og eit godt menneske. Det vil vi alle. La oss gå ut og leike det fram!

Når to figurer møtes melder det seg noen naturlige spørsmål; Hvem er du? Hvor skal vi? Hvor ER vi? Har du eit kompass!?

Når to figurer møtes melder det seg noen naturlige spørsmål; Hvem er du? Hvor skal vi? Hvor ER vi? Har du eit kompass!?

Her er artikkelen eg leste: The Danger in Demonizing Male Sexuality

Read Full Post »

Har ei bok inne til vurdering, men verden kan ikke vente på lesende og ferierende redaktører, så jeg starter på ei ny bok, men den viser seg å ikke være klar til å skrives enda, så jeg hopper over på et helt annet prosjekt, og det får meg til å glemme å spise og trene idag, men det gjør ingenting når man er full av poesi …

Smakebiten her er fra «Hestehåndens innside», en del av den boka jeg nå skriver på.

____________________________

Elskov

Sengestille.
Fliken av ei dyne
klamrer seg til huden.
To ben i vinklet parallell,
en mage med rester av natt.

Munnfullfine
ordfnugg virvler i solen:
God morgen, Mari.

Mari strekker leppene
til smilet fyller rommet.
Han reiser seg på hennes
leppemyke surfebrett
i demringsbølgen.

Hun slynger halen
rundt hans voksne lem,
myrgyngende.

Huldrevrinsk.

*

Read Full Post »

Forlagene er bekymret. Det er billigere å kjøpe engelske bøker enn norske. Mange ser kun på pris når de handler, og har ikke noe imot å lese på engelsk. Det er populært å si at man er like flink i engelsk som i norsk, blant unge nordmenn. Selv om det veldig sjelden stemmer, så får det en til å virke moderne og internasjonal.

Det er et problem for flere enn forlagene at folk heller kjøper engelske bøker enn norske. Man kan jo ikke bare se på prisen. Innholdet er langt viktigere. Innholdet i engelske bøker er gitt av engelske forfattere, som har en annen kultur enn vår. Til tross for at kulturene ligner, så er de ikke de samme.

GJENKJENNELSE OG IDENTITET

Alle kultur-uttrykk gir oss en slags «bokstaver» som vi staver livene våre med. De gir oss verktøy til forståelse av oss selv og vårt samfunn. Vår kultur er mer enn et produkt vi kjøper; det er noe vi utvikler hver dag, i samspill med hverandre, i private og offentlige samtaler. Våre kulturuttrykk er viktige premissleverandører for dette samspillet. Innspill utenfra er bra, men vi trenger alle en sterk kultur som springer ut av oss selv.

Vi har vår egen historie, våre egne helt spesielle skikker, tale- og tenkemåter, og en natur og et samfunn som vi er del av. Vår unike og sammensatte måte å være på finner du ikke i engelske bøker. Våre egne bøker, og spill, og filmer, og teaterstykker, er skrevet utfra vårt ståsted, med våre mentaliteter og aktuelle konflikter.

Dette er såpass viktig og verdifullt at vi burde alle være bekymret over det som ligner på en anglosaksisk kulturinvasjon. Populærkulturen er blitt en internasjonal uværs-sky som truer med å skylle vekk et viktig grunnlag for positiv selvforståelse i den oppvoksende generasjonen.

Jeg er spillskaper. Jeg lager rollespill. Å skrive og selge norske rollespill er en liten del av det som demmer opp for denne utviklingen. Jeg syns det er viktig at alle bidrar til å holde vår egen kultur levende. Språket er en enormt viktig del av dette. Å kjøpe norske bøker og spill er en kulturell handling med langt større rekkevidde enn at norske forretningsmenn tjener på det.

Vi er del av noe positivt her i Norge, et samfunn som har helt unike kvaliteter, og som vi har ansvaret for å vedlikeholde og forbedre. Det ansvaret er det verdt å ta. Det må vi ta! Vårt samfunn og vår kultur er verdt å ta vare på. Norske rollespill hører hjemme i dette bildet.

NÆRT SAMVÆR, ÅPENT VERDENSYN

Så vi er del av noe eget, samtidig som vi er del av noe større. Det er viktig å forstå at det ikke er noen motsetning i dette. Vårt nære samvær med hverandre er tvert imot en forutsetning for at det nasjonale og globale skal fungere godt.

– Det lokale er avgjørende for oss; det er først og fremst der vi møter våre medmennesker. Der legges mye av basisen for vår identitet og våre samfunnsroller. Og det lokale beriker det nasjonale, gjennom sine dialekter og sine særegne kulturuttrykk.

– Det nasjonale er avgjørende i utformingen av de lover og regler vi lever etter. De formes både politisk og kulturellt, i samtaler som foregår både privat og offentlig. her foregår også mesteparten av den kulturelle utvekslingen som legger basisen for vår nasjonale identitet, og vår opplevelse av et trygt fellesskap. Og det nasjonale beriker det globale, gjennom sitt språk, sine særegne kulturuttrykk og si evne til positive bidrag i interansjonale konflikter.

– Det globale er et perspektiv vi mennesker har hatt lenge, men det er utvidet og aktualisert med den siste generasjonens problemstillinger. Vi er blitt så mange at vi påvirker planeten vår sterkt. Det gjør at vi er nødt til å ta ansvar for våre handlinger som art, slik at vi ikke undergraver livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner, eller for liv i det hele tatt på jorda. Det handler også om at nasjoner, i alle tider, har hatt disputter om grenser og andre spørsmål, som helst må løses på måter som bringer alle parter fremover. At vi oppfatter oss selv som deler av et globalt fellesskap er vesentlig.

Men den globale fellesskaps-følelsen har sin bunn i det nasjonale og lokale. Uten en sterk identitet fra disse feltene, er det vanskeligere å finne en meningsfull identitet i det globale. Vi er bareverdensborgere hvis vi også er tilstede i vårt nabolag, i vår familie og vennekrets, og opplever oss selv som positive bidragsytere i et fungerende nasjonalt kollektiv.

Slik er verden i dag; vi må stå nær hverandre samtidig som vi tar ansvar for hele menneskeheten. Vi er nødt til tenke OG handle på alle disse nivåene samtidig; lokalt, nasjonalt og globalt.

Dette gjør det ganske utfordrende å være menneske i vår tid, men også ganske spennende.

Hvor kommer JEG og VI fra?

Read Full Post »

Jeg vil gjerne skrive en hilsen til familien til drapsmannen fra Oslo og Utøya. Jeg syns synd på dem, ikke bare for hva de må gå gjennom av sorg og smerte over det som har skjedd, men også fordi de må være ekstra rammet ved tanken på at en av deres egne har gjort dette.

Det står for meg som en grusom situasjon å være i. Jeg håper dere klarer å stå sammen i den, og at dere har venner som virkelig viser at de har ryggrad og klokskap, og som makter å hjelpe dere.

Familie-medlemmet deres er en voksen mann som selv må ta ansvar for det han har gjort. Dere kan ikke ta det ansvaret. Det er naturlig å spørre om dere har gjort feil, noe jeg sikkert tror dere gjør, men svaret kan aldri bli at dette er deres feil. Han har selv valgt sin vei, som voksent tenkende menneske, og har selv valgt å tråkke stier ingen mann burde gå. Han er drapsmannen, som skal stilles for retten for sine gjerninger. La ham sitte med det ansvaret. Dere kan kun ta ansvar for deres egne ord og handlinger. Dere har IKKE drept noen. Dere er IKKE medskyldige.

Dere er en del av vårt fellesskap, og trenger like mye trøst som vi andre. Mer, sannsynligvis. Jeg vil gjerne at dere skal vite at vi er flere som ser dere i alt dette, og tenker på dere, og sender vår kjærlighet til dere i en fortvilt situasjon.

Read Full Post »

Hei alle lesere av Spill levende bloggen! Fint at dere tar turen innom! Takk for alle kommentarer, alle tanker og følelser dere har tatt med dere hit, og herifra, i løpet av det siste året

Tusen takk! Og HURRA for dere!

Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.

Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.

Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!

Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.

Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.

Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.

Gledelig jul til deg!

Read Full Post »

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »

Older Posts »