Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘kommunikasjon’

Det er en helt alminnelig ettermiddag. Pappa skal på jobb, og Lesehesten må være aleine hjemme. Men det vil han ikke. han vil gå til Smiler’n, en klassekamerat. Greit det, sier Pappa, men da får du skrive lapp til Mamma.

Dette skriver Lesehesten (dette: ❤  er et hjerte):

Mamma!

Er hos Smiler’n!

Ring når jeg må

hjem!

I love you! ❤ ❤

Hilsen Lesehesten!

❤ ❤   ❤ ❤ ❤ !

Pappa sier at det var en veldig fin lapp.

– Så da går du til Smiler’n da?

– Ja!

– Og hvis han ikke er hjemme, da gå du hjem, ikke sant?

– Eh … nei, da vil jeg heller gå til Pasjen!

– Javel, det er greit, men da må skrive det på lappen. Det er viktig at Mamma vet hvor du er, så hun kan få tak i deg om hun har planlagt noe, eller skal si at du må komme hjem.

– Greit!

Lesehesten skriver mer på lappen, og Pappa drar. Alt går bra. Når Pappa kommer hjem er ungene i seng og Mamma midt i ei god bok. Han finner lappen til Lesehesten, og kikker på den. Da ser han at gutten har føyd til dette under «Er hos Smiler’n»:

(eller noen andre!)

Pappa smiler! Gutten er flink og samvittighetsfull, men skriftlig kommunikasjon er ei vanskelig greie. For å få det til trenger man evna til å sette seg inn i hvordan andre leser det man skriver. Hva får de ut av det? Forteller teksten det de trenger å vite? Hjelper det egentlig med utropstegn bak hver setning?

Men det er ingen grunn til å ta opp det med gutten nå. Han sover, og han er ni, så han kan godt bruke noen år enda på å lære seg slikt. Pappa går inn på soverommet og kysser de to guttene sine, og trekker dyna over dem. Så går han og skjenker seg et glass av Churchills White Port, og glir ned i sofaen med lykken liggende som en deilig pirring i brystet.

Read Full Post »

Pappa svinger ut fra porten hjemme med Poden i baksetet. De skal til barnehagen. Plutselig roper Poden ut: «Fotgjengere!»

Pappa skvetter og ser seg om, men ser ikke et eneste menneske på veien. Fortau og hager og balkonger er også tomme. Det er ingen alminnelige fotgjengere å se. Vel-vel, Poden er jo kjent for å se masse som andre ikke ser, spesielt når de kjører bil. De har for eksempel en lek som heter «Gul bil», som handler om å se flest gule biler, og det er ikke måte på hvor mange gule biler Poden ser da …

Når de nærmer seg barnehagen skriker poden «Fotgjengere!» igjen. Pappa ser fremdeles ikke et menneske på veien eller andre steder. Når han stopper bilen spør han forsiktig: «Hvordan ser sånne Fotgjengere ut da?»

«Fire streker og en hump», sier Poden bestemt og hopper ut av bilen. Pappa låser bilen og går etter Poden opp til barnehagen. Han er like klok. Fire streker og en hump har ikke opplyst Pappa det grann. Det er tidlig morgen og Pappas kreative kretser virker døde.

Samme ettermiddag roper Poden nok en gang ut, like før de er hjemme: «Fotgjengere!» Det kommer med stor begeistring, som om det er noe fint han ser. Nok en gang er Pappa på bar bakke når det gjelder forståelse. Det var folk i veien litt lenger nedi bakken, men akkurat her er det ingen. Altså må dette dreie seg om fotgjengere i mer enn alminnelig forstand.

virvlant.jpgDisse fotgjengerne til Poden er noen mystiske fabeldyr, med en hump og fire streker. Kan det være en dromedar, tenker Pappa, men slår det fra seg. Han har ikke sett så mange dromedarer i nabolaget i det siste.

Neste dag gjentar utropene seg, og Pappa setter igang seriøs etterforskning.

– Poden; er fotgjengerne levende?

Poden tenker seg om, og nikker så bekreftende.

– Hvor lever de da?

– Nedi jorda.

Det kommer med all den sakkyndighet en fireåring kan oppdrive. Pappa er like klok, og fortsetter etterforskningen.

– Beveger de seg da?

– Nææi!

Det høres ut som Pappa nå har avdekket håpløs uforstand om verda. Poden ser på ham med lattermilde og himlende øyne. Det er «pappa tuller»-blikket. Så dumt går det tydeligvis ikke an å spørre!

– Men, hvordan ser fotgjengerne ut da?

– Det er to streker og en hump … og så to streker til … og en hump.

Jaha, tenker Pappa, som du roper i skogen får du svar. Fabeldyrene til Poden kan tydeligvis ha to humper, slik som kamelen. Han ser selvsagt den nye beskrivelsen i forbindelse med sine tanker om dromedarer dagen før, men føler seg slett ikke klokere. Dette fabeldyret er tydeligvis noe bare Poden kan se, noe som skifter form etter Podens humør. Pappa ser for seg en hamskiftende figur med pinnebein eller vinger eller horn, og humper både her og der.

Poden blir levert, og Pappa drar hjem. Arbeidsdagen begynner jo, og en voksen mann kan ikke tulle seg bort i slike spekulasjoner. Han låser seg inn, tar av skoene og legger nøklene i vinduskarmen. Mamma har stått opp. Hun sitter og spiser frokost. «Har du hørt om fotgjengerne», spør Pappa.

– Ja, morsomt, ikke sant?

Mamma smiler, tydeligvis overbevist om at Pappa har intuitiv innsikt i fabeldyrenes verden.

– Eh … jo, men jeg vet ikke hva de er.

– Fartshumper.

Mamma ser ikke opp en gang. Hun sitter med suveren innsikt i Podens indre verden, spiser cornflakes og leser sakspapirer, og bare vet slikt! Pappa klarer ikke la være å blåse av den irriterende overlegenheten hennes.

– Pff!

Han tramper opp på kontoret, setter i gang maskinen og begynner å skrive. Han er forfatter. Ordene er hans domene. Han skriver om troll og fabeldyr og alt mulig fantastisk. Og han har ikke noe problem med å skille fantasi og virkelighet! Nemlig!

Read Full Post »