Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘konkurranse’

Sist uke skjedde det: denne bloggen ble kastet ut i konkurranse med Bharfot-bloggen. Figurene her var helt over seg (selvsagt), og drømte opp aksjoner som var langt utenfor det alminnelige og sømmelige. Jeg skjenket dem fulle og dro selv til fjells for å slippe unna. Det virket: Bharfot vant! Hurra!

Men nå viser det seg at de mest fatalt engasjerte blant figurene har kommet opp med et etterspill i skammens tegn. Det hele er initiert av en helt ny figur her (og en som jeg umiddelbart plasserer blant de mest upålitelige av dem).

bharfotDet har seg altså slik at figurene nå vil SAKSØKE selveste Oda Bharfot for misbruk av navnet til figuren Bharfot. Det er (dessverre) ingen tvil om at denne figuren finnes. Jeg har søkt den opp, og intervjuet den om denne saken:

– Såh, du kaller deg Bharfot?

– Jepp!

– Og du mener Oda Bharfot har stjålet navnet ditt, og misbrukt det i Tordenbloggen, og derfor slått dere ned i støvlene der?

– Jepp!

– Og du mener Tordenbloggen stod i ledtog med henne, og derfor skal dere saksøke Tordenbloggen etter Terrorlovene! Stemmer det?

– Jepp!

– Eier du ingen skam i livet?

– Eh … jepp?

– Du er tydelig mye, mye yngre enn Oda Bharfot!

– Jepp!

– Jeg hadde ikke engang hørt om deg før Tordenbloggen ble arrangert! Stemmer det ikke at du faktisk ble født etter at konkurransen var over?

– Jepp!

– Du er faktisk født i går, ikke sant?

– Jepp!

– Vent litt nå … Kan du egentlig si andre ord enn «jepp»?

– Jepp!

– Hva da? Si noen andre ord!

– Eh … jepp?

– Dette er jo bare helt håpløst! Du er født i går, kan knapt snakke, og tror at noen som helst skal ta et slikt søksmål alvorlig?

– Jepp!

– Nei, vet du hva! Kan du se til å pelle deg ut av bloggen min? Du gjør skam på oss alle! Kom deg ut!

– Jepp!

– Helt ut!

– Jepp!

– Hallo? Du har ikke gjemt deg noe sted her nå?

– Eh … jepp?

Read Full Post »

Når figurene fikk vite at de hadde gått videre i Tordenbloggen sist uke ble de rett og slett spinnville! Ja, de ble fullstendig og radbrekkende kataklysmiske!!! Festen ville ingen ende ta! De fester faktisk videre denne uka!

Her følger en hastig reportasjetegning fra festen:

fest

VI MÅ TIL RÅDHUSET !!!

Det er seint på natt når dette ropet gjaller gjennom bloggens galleri i fete typer! Figurene er fulle og fullstendig hekta på tanken om å vinne verdensherredømme i www-land. De har lagd ballonger, kjøpt konfetti og fargerike bånd, synger den nydiktede www-sangen, og skåler i fargeglade drinker som jeg ikke kan huske å ha tegnet til dem. Begivenhetene er i ferd med å løpe helt ut av kontroll i bloggen og nærliggende virtualiteter!

Og nå vil de til Rådhuset!

Jeg prøver å få dem fra det, men de er fullstendig fatale i sitt ønske om å snakke med ordføreren!

– Men hvorfor det? Hva har dere å snakke med ordføreren i Oslo om!?

– Om vi kan bli vennskapsby!

– Hææ!?

– Vennskapsby! Hører du dårlig? Er du så gammel at du ikke kjenner de nye diplomatiske ordene, eller?

– Jeg hørte hva dere sa, og jeg er ikke gammel, men dere glemmer noe vesentlig …

– Å, hva da?

– At dere ikke kan være vennskapsby! Dere er ikke en by! Dere er bare noen spinnville figurer som ikke skjønner seg på virkeligheten!

– Men vi skal spørre om ikke Bloggeby kan være vennskapsby med Oslo!

– Bloggeby!?

– Nemlig!

De ser vanvittig triumferende ut! Som om de har lurt meg fullstendig. Jeg prøver å forklare dem at Bloggeby ikke er en virkelig by, men det øret vil de slett ikke høre på. De påstår hårdnakket at de er fullverdige borgere av Bloggeby, og at de skal sende en delegasjon til Rådhuset i Oslo.

Jeg sier at det ville være synd å avbryte festen, så kanskje de skal vente til det er tomt for sjampanje? Det går de med på, for det er snart tomt, og så feirer de videre med skrik og skrål og www-sangen …

Men jeg har en plan: jeg tegner opp en fire-fem magnumflasker med sjampanje, og legger inn i galleriet uten at de merker det. Det skulle være nok til å få dobbelt så mange figurer til å miste sans og samling.

sjampis

(La dem drikke seg snydens, så går de glipp av hele konkurransen i morgen! Heh-heh!)

– Fest i vei, figurer! Gratulerer og lykke til!

* * *

(I morgen skal vi ut i Tordenblogg-konkurranse igjen, mot Bharfot, en veldig fin kulturblogger (den fineste, faktisk). Da regner jeg med at vi taper, og så tenker jeg at figurene blir ganske flate, og at de legger alle ideer om kongelige og ordførere og jeg vet ikke hva, på hylla. Gud bedre meg om de fikk audiens hos ordføreren! Da ville de sikkert skjemme ut både meg og hele Bloggeby!)

Read Full Post »

Altså: det er Tordenblogg-tid, og det er liksom noe en sjenert mann som meg ikke vet hvordan jeg skal forholde meg til, så jeg har bestemt meg for ikke å skrive noe om det i bloggen. Spill Levende får være som den alltid er: litt skråstilt til det som skjer ellers i verda.

Men så skjer det, som det har skjedd før, at figurene ikke er enige med meg. Dere skjønner at det bor noen figurer i denne bloggen, og de driver med sitt, og jeg har ikke alltid kontroll på hva de gjør. Og denne gangen gikk det over alle støvleskaft! Hør bare:

Figurene begynte å snakke om denne Tordenbloggen og konkurransen der, og så øste de seg voldsomt opp over den, og kom opp med alle slags ville ideer. Og da mener jeg VIRKELIG VILLE IDEER!!! De skulle sprenge alle andre blogger! De skulle tisse i dem! De skulle finne ut hvordan man fikset avstemningen i Tordenbloggen, og jukse seg til seier. «Vi må danse nakne», sa Peoten, «for da kommer alle kikkerne og stemmer på oss!» Det var ikke måte på hvilke ideer de hadde …

Og de snakket om hvor fint det skulle bli når de vant konkurransen, at de sikkert kom i alle landets aviser, og på TV (Sonden ville gjerne på Tabloid og «snakke til folket», ikke vet jeg hvorfor). Ja, de fablet endog om at det skulle bli film av dem. De diskuterte om Hollywood eller Bollywood var best, men diskusjonen døde når Pokalpiggen viste til de fargerike kostymene i mange Bollywood-filmer. Det fikk alle til å dagdrømme om en fargerik figurfilm med masse sang og dans …

«og nakenscener», sa Peoten.

Uansett: jeg prøvde å snakke dem fra det, og fikk dem i hvert fall til å gå med på å ikke jukse. Problemet var at jeg ordla meg litt dumt. Jeg sa: Oppfør dere heller litt som kongelige: smil og vink til de som kommer innom bloggen, så går det sikkert bra!

Da bestemte de seg for å gå til Kongen! Ja, du hørte rett: selveste Kongen av Norge! «Fordi vi må lære å vinke», sa de, men jeg mistenker at det bare var et påskudd for å besøke Slottet, og å se Mette-Marit med egne øyne. «Folkets prinsesse», kalte Sonden henne, og ble fjern i blikket.

Jeg prøvde å si at Kongen sikkert ikke ville holde med noen i en slik konkurranse, eller stille opp i bloggen her, men de hørte ikke på det øret. Figurene lagde seg plakater og dro til Slottet i samlet flokk! «Hurra-hurra-hurra!» – ropte de og forlot bloggen. Jeg ble sittende igjen her, og det var veldig stille uten dem. Figurene er rare, ja, og de har flyttet inn i denne bloggen uten å spørre først, men jeg er veldig, veldig glad i dem. Som vanlig savnet jeg dem litt, men det ble overskygget av min uro for hvordan dette skulle gå …

Herunder ser du bildet de tok utenfor Slottet, før de gikk inn for å treffe Kongen av Norge.

tilslott1

.

Det er den blekgule Sonden som holder stemmeplakaten. De skapte litt av et oppstyr foran Slottet. Noen skreik, noen tisset på stolpene, noen flakset rundt (du kan se Hårplutten på rekkverket i bakgrunnen), og Peoten spradet naken rundt med en plakat som heiet på Kongen.

De marsjerte opp til Slottet, og ville ha omvisning og «Aud-Jens» (mulig at de trodde det var Kongens fornavn). De var typisk nok ikke veldig høflige, men trodde at Aud-Jens straks ville komme ned og hjelpe dem. Den som kom var en høflig, men bestemt, hoffsjef Rolf Trolle Andersen som avviste dem med å si at Slottet var stengt for besøkende.

Noen av dem mumlet om at det var ganske håpløst å stenge huset sitt for besøkende. «Da får man ikke mange venner», sa Hårplutten litt veslevoksent. Men når hoffsjefen fortalte at Kongen dessuten var bortreist skjønte figurene godt at de ikke kunne komme på besøk til ham.

Hoffsjefen, som er en vennlig og tålmodig mann, fikk dem etterhvert til å forlate slottet smilende, kanskje fordi han gjorde et stort nummer utav å «forære» dem (ja, det var ordet han brukte, sikkert for å få dem til å føle seg viktige) et fint fargebilde av kongefamilien.

De kom gledesstrålende tilbake til bloggen og erklærte at jeg måtte skrive: «Kongen er på vår side! Stem på oss i Tordenbloggen Jeg kremtet og sa at det ikke var helt sant, så jeg ville heller skrive om turen deres, og bruke de fine bildene av Slottet og kongefamilien.

Og da var de fornøyde. Takk og lov!

kongefamilien

Read Full Post »

Pappa står opp. Det er søndag. Ungene er allerede oppe. De har spist frokost, og sitter med playstation på stua. Det er regelen: spise før dere spiller. De er flinke å følge opp. Sanksjonen er klar: ingen spilling resten av dagen om dere spiller uten å spise frokost. Har skjedd bare en gang.

Men pusse tenner gjør ikke guttene av seg selv. Det er ikke veldig populært. Så Pappa roper:

– Kom hit! Det er tannpussetid!

– Ja.

Svaret er ikke veldig entusiastisk, og lyden av spillet dør ikke hen. Pappa står klar, og har ikke tenkt å bruke morgentimene på venting, så han tar i bruk et av de eldste av hverdagens trylletriks:

– Førstemann opp får pusse først!

Reaksjonen er umiddelbar. På et tidels sekund er spillet satt på pause. Lesehesten kommer stormene opp til andre etasje, og presenterer et lykkelig seiersglis på toppen av trappa. Han var først!

Pappa pusser tennene hans, og tenker litt over det han kaller «foreldres konkurransefortrinn».

Foreldrenes konkurransefortrinn er rett og slett deres evne til å bruke barnas vilje til å være først og best for å skape entusiastisk driv i ellers lite populære aktiviteter. Ingenting er som å konkurrere om å vinne upopulære premier, faktisk.

Read Full Post »

slyngel.jpgSkolegutt og pappa spiller Ludo. Det er anstrengende. Pappa bygger tårn og sperrer brikkene til skolegutt. Og mens skolegutt sine brikker står stille, kan pappa flytte de andre brikkene sine og ta ham igjen. Det er urettferdig! Skolegutt vil gjerne være stor, men han vil være flink også, og vinne. Vinne!

Spill handler om å belønne riktig innsats. Belønningen er å vinne. Når man ikke vinner har man mislykkes, i et vanlig spill. I Ludo er det riktig å sperre motspillerens brikker, og flytte sine egne. Men det er frustrerende for en skolegutt å se pappa spise opp hele forspranget. Så frustrerende at skolegutt får tårer i øynene!

Heldigvis endrer det seg. Pappa kommer frem til tårnet selv også, og da har han ikke noe valg: han må flytte brikkene i tårnet. Da kan skolegutt endelig få hevnen sin. Han flytter etter, og slår inn brikkene til pappa. Og når skolegutt må flytte sitt tårn klarer ikke pappa slå inn hans brikker. Så det er skolegutt som vinner! Hurra!

Pappa gjør sitt beste for å være en forferdelig nedslått taper, og skolegutt legger ikke fingrene imellom. «Ha-hah! Jeg slo deg», utbasunerer han, «Jeg er bedre enn deg»! Og så legger han til noen gode råd om hvordan pappa kan bli bedre. Ja, for nå er skolegutt blitt en vinner, og angsten for å tape har endelig sluppet taket. Den grusomme angsten i et slag Ludo. Puh!

Ludo: et pappbrett med enkle farger, simple regler og masse terningflaks. Det er veldig anspent, langtekkelig, og så grusomt at pappa lover seg selv at han skal finne bedre spill til skolegutt. Pappa gir den angstfylte Ludo’en til korpsets sitt loppemarked. Han vil heller lete frem de gode spillene!

De finnes jo; de spillene som underholder og utfordrer på en positiv måte. De spillene som er en opplevelse å spille, ikke bare en konkurranse. Pappa finner nye brettspill med historiske temaer, og samarbeidsspill med fine pedagogiske vinklinger for skolegutt (og poden). Han snuser litt på de «rare» spillene også, de som ikke handler om å vinne i det hele tatt: rollespillene. Pappa finner rollespillet Fabula. Skolegutt og mamma blir med. De spiller rollene, mens pappa er fortelleren.

Ludo’en er glemt, for nå er skolegutt og mamma opptatt med å utforske en hel verden!

Read Full Post »