Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Lesehesten’

fisinneFamilien sitter i dobbelsenga og leser julekalenderen. Mamma har tatt bildene, og Pappa har skrevet teksten, om tre små figurer som prøver å finne et hjem. To av figurene er kosedyr fra huset, og den tredje er en liten nisse. De har problemer med å finne et hjem, men de drar i hvert fall innom de fleste steder i byen som ungene kjenner til, og møter mange folk som ungene kjenner. Fortellingen er ganske dramatisk!

Men så er dagens julekalender-fortelling over. Pappa og Mamma sitter i senga og føler seg ganske fornøyd med seg selv, særlig fordi det er ganske mye strev å lage en slik adventsfortelling …

– Hva er klokka, spør Lesehesten. Han skal på skolen og må passe på at han rekker å gå sammen med kameratene.

– Fem på halv, sier Mamma.

– Fem på halv hva da, spør Lesehesten.

– Fem på halv dyne, sier Pappa.

– Hah! Det er ingenting som heter det, sier Lesehesten, med niåringens nyopplyste skråsikkerhet.

– Goddag, sier Pappa da, og tar Lesehesten i hånda; Jeg heter Fem PÅ Halv Dyne! Hva heter du?

Lesehesten himler med øynene!

– Ååh! Er du helt teit, eller! Det er ingen som heter sånn!

Men Poden knise-ler nedi dyna, der han ligger og krummekoser seg i varmen til Mamma og julekalenderen og alt som er bra for en femåring som gjerne vil våkne litt langsomt.

– Men jeg heter jo Fem På Halv Dyne, sier Pappa, så overdrevent uskyldig at det er ekstra plagsomt for niåringen; Det kan jo ikke jeg noe for! Og dessuten har jeg ikke tid til å krangle med deg, fordi jeg må skynde meg å vokse opp, så jeg kan bli Hel Dyne. Ha-ha-ha!

Pappa ler av sin egen dumme vits, og Lesehesten himler så voldsomt med øynene at det nesten er plass til en hel soloppgang der. Pappa er såå vanvittig fjern innimellom, altså!

Read Full Post »

Det er en helt alminnelig ettermiddag. Pappa skal på jobb, og Lesehesten må være aleine hjemme. Men det vil han ikke. han vil gå til Smiler’n, en klassekamerat. Greit det, sier Pappa, men da får du skrive lapp til Mamma.

Dette skriver Lesehesten (dette: ❤  er et hjerte):

Mamma!

Er hos Smiler’n!

Ring når jeg må

hjem!

I love you! ❤ ❤

Hilsen Lesehesten!

❤ ❤   ❤ ❤ ❤ !

Pappa sier at det var en veldig fin lapp.

– Så da går du til Smiler’n da?

– Ja!

– Og hvis han ikke er hjemme, da gå du hjem, ikke sant?

– Eh … nei, da vil jeg heller gå til Pasjen!

– Javel, det er greit, men da må skrive det på lappen. Det er viktig at Mamma vet hvor du er, så hun kan få tak i deg om hun har planlagt noe, eller skal si at du må komme hjem.

– Greit!

Lesehesten skriver mer på lappen, og Pappa drar. Alt går bra. Når Pappa kommer hjem er ungene i seng og Mamma midt i ei god bok. Han finner lappen til Lesehesten, og kikker på den. Da ser han at gutten har føyd til dette under «Er hos Smiler’n»:

(eller noen andre!)

Pappa smiler! Gutten er flink og samvittighetsfull, men skriftlig kommunikasjon er ei vanskelig greie. For å få det til trenger man evna til å sette seg inn i hvordan andre leser det man skriver. Hva får de ut av det? Forteller teksten det de trenger å vite? Hjelper det egentlig med utropstegn bak hver setning?

Men det er ingen grunn til å ta opp det med gutten nå. Han sover, og han er ni, så han kan godt bruke noen år enda på å lære seg slikt. Pappa går inn på soverommet og kysser de to guttene sine, og trekker dyna over dem. Så går han og skjenker seg et glass av Churchills White Port, og glir ned i sofaen med lykken liggende som en deilig pirring i brystet.

Read Full Post »

Poden og Lesehesten og Pappa sitter i sofaen og ser film sammen. De satt der i går også, men filmen er litt for vanskelig for Poden, så de avbrøt når han begynte å kjede seg for mye, og avtalte å se slutten i dag.

Nå er den ferdig, og Pappa syns det har vært fint, så han peker på seg selv og sier: «Jeg».

Så vifter han i lufta med fingeren og sier: «er glad i».

Og så setter han fingeren i magen til Poden og sier: «DEG!»

Poden ler, og pappa syns det er morsomt, så han setter fingeren i Poden på nytt, og på nytt, og enda en gang, mens han gjentar: «glad i deg – glad i deg – glad i deg». Det blir skikkelig kilekosing av det, og enda mer når Lesehesten også blir med, og alle gjør det på hverandre.

Glad i deg – glad i deg – glad i deg – glad i deg – glad i deg!

Slik kan det være når vi er glade i hverandre, og har det morsomt sammen. Det kan være veldig enkelt, tilogmed litt dumt, og likevel er det i stand til å gjøre store pappaer på over førti år myke om hjertet.

Read Full Post »

Pappa står opp. Det er søndag. Ungene er allerede oppe. De har spist frokost, og sitter med playstation på stua. Det er regelen: spise før dere spiller. De er flinke å følge opp. Sanksjonen er klar: ingen spilling resten av dagen om dere spiller uten å spise frokost. Har skjedd bare en gang.

Men pusse tenner gjør ikke guttene av seg selv. Det er ikke veldig populært. Så Pappa roper:

– Kom hit! Det er tannpussetid!

– Ja.

Svaret er ikke veldig entusiastisk, og lyden av spillet dør ikke hen. Pappa står klar, og har ikke tenkt å bruke morgentimene på venting, så han tar i bruk et av de eldste av hverdagens trylletriks:

– Førstemann opp får pusse først!

Reaksjonen er umiddelbar. På et tidels sekund er spillet satt på pause. Lesehesten kommer stormene opp til andre etasje, og presenterer et lykkelig seiersglis på toppen av trappa. Han var først!

Pappa pusser tennene hans, og tenker litt over det han kaller «foreldres konkurransefortrinn».

Foreldrenes konkurransefortrinn er rett og slett deres evne til å bruke barnas vilje til å være først og best for å skape entusiastisk driv i ellers lite populære aktiviteter. Ingenting er som å konkurrere om å vinne upopulære premier, faktisk.

Read Full Post »

Mamma og Pappa havner på Frognerseteren en dag, med Poden og Lesehesten. De skal drikke kakao, fordi kakao passer så godt til en kald og regntung søndag når man har rota rundt i byen i flere timer.

De finner et bord i andre etasje, med utsikt over Oslo by og fjorden, og skogene i øst. Vrenger av seg regnvåte jakker og kikker på rosakledte syklister som ruller duknakket ut av Nordmarka i øse, pøse tisseregn.

– Når det regner er det Gud som tisser.

Lesehesten spenner opp et bramfritt glis over sin egen morsomhet. Pappa nikker og smiler, og sier han skal gå og kjøpe kakaoen.

– Jeg vil ha kake!

Poden ser bestemt og forhåpningsfullt på Pappa, som nikker og sier at han skal se hva de har, og kanskje finne på noe. Mamma sier at de er her for å drikke kakao, så det er ikke nødvendig å kjøpe kake. De er hjemme fra ferie, og Mamma er opptatt av lommebokens slunkne tilstand. Pappa nikker til henne også.

– Jada, vi skal ikke kjøpe for mye, men jeg får se hva de har …

De har veldig god kakao, og karamellpudding som ikke koster for mye, og ved kassa ligger det cellofanposer med små marengs. Han kjøper fire kakao, men bare to puddinger, og klarer ikke motstå fristelsen til å kjøpe en pose med åtte marengs også.

Mamma og Poden deler karamellpudding på ene sida av bordet, og Pappa og Lesehesten på andre sida. Hver si skje, og ei lita skål søt pudding mellom seg. Og de drikker kakao med krem, bortsett fra Poden da, som ville ha uten, og som derfor ikke klarer å drikke fordi kakaoen hans er mye varmere (den mister ikke varmen så fort uten krem). Det er litt kritisk at andre nyter en kakao som svir ham på tunga hver gang han prøver, men han trøster seg med karamellpuddingen (som han tar brorparten av på si side av bordet).

Munnene blir fulle av kakao og mmmmmmmmm-glede.

Og så spiller de kort, vriåtter, og ler sammen og kikker på utsikten (men det er blitt tåke, så de ser ikke så mye), og finner ei dør som kan åpnes og som slipper dem ut på en balkong, og undersøker litt i det store, gamle huset som er Frognerseteren …

– Nå vil jeg ha sånn!

Poden står plutselig foran bordet og peker mot den forlokkende marengsposen, med Lesehesten som ivrig støttespiller.

– Nei, de skal vi spare til en annen dag.

– Spare?

– Ja, ikke spise nå, men vente med til for eksempel lørdag.

– Lørdag???

De to er slett ikke fornøyde med denne påtvungne tålmodigheten. Lørdag er en evighet til, i hvert fall ei hel uke. Det er fullstendig høl i hue å spare godteri ei hel uke! Lesehesten klarer ikke dy seg. Han må si noe.

– Det er veldig lenge til …

– Ja, men da har du noe å glede deg til, vet du. Da kan du glede deg veldig lenge!

Pappa ser på de to med et nådeløst smil. Poden ser på Pappa med den sureste minen han kan få til. Pappa skal jammen få vite at nå er han IKKE populær, så det så! Pappa smiler ufortrødent, og Mamma gir sin støtte til urimeligheten. Huff!

Lesehesten ser på marengsene, som ligger søte og fristende i cellofanen. Han biter seg i tunga. Det blir stille. Poden setter seg og surmuler, Mamma og Pappa leser, men Lesehesten står der og stirrer. Så kommer det:

– Jeg klarer ikke glede meg!

Mamma og Pappa ser opp. Der står den eldste gutten deres, og han ser veldig, veldig ulykkelig ut.

Og så smelter de selvsagt, og bestemmer at de kan ta halvparten av marengsen nå, og spare resten. Og så åpner de posen og alle får hver sin lille marengs, og blir fylt av enda mer mmmmmmmm-glede.

Og …

Read Full Post »

Pappa lager lungemos. Mamma er ikke så glad i det, men ungene elsker det, og nå er Mamma borte. Han koker poteter og gulrøtter, og steiker løk med stangselleri, og blander lungemosen i til slutt. Det blir ei deilig krydret gryte som smaker NAM-NAM.

De sitter og spiser; Poden, Lesehesten og Pappa. Lesehesten liker å snakke når han spiser. Han snakker mer enn han spiser, men ingen har det travelt, så de koser seg med det. Han spør om Pappa vet hva det høyeste fjellet i Norge er? Galdhøpiggen, svarer pappa. Lesehesten virker fornøyd med det.

– Hva er det høyeste fjellet i verden, da?

– Mount Everest, svarer Pappa.

– Og hva er det … havet … det … Det stopper opp for Lesehesten.

– Dypeste havområdet, mener du?

– Ja. Hva er det dypeste havområdet?

– Marianer-gropa, sier Pappa, og stiller et spørsmål: Hva er det høyeste fjellet i Europa?

Lesehesten kan ikke svaret på det. Pappa forteller at det er Mont Blanc.

– Blank, sier Lesehesten og ler litt. Pappa forklarer at det er fransk og betyr «hvit». Lesehesten spør hva «mount» betyr. Fjell, sier pappa, så Mont Blanc betyr «Det hvite fjellet». Da vil Lesehesten vite hva «everest» betyr, men det vet ikke Pappa. De snakker litt om Mount Everest, at lufta er så tynn på toppen at man nesten ikke kan puste der, og at mange klatrer til toppen hvert år, og at noen av dem dør. Og så spør Lesehesten om man kan se toppen av fjellet fra foten av det.

– Jeg har aldri vært der, sier Pappa, så jeg vet ikke. Det kommer vel an på landskapet og været, tenker jeg. Vi får vel dra og sjekke.

Lesehesten lyser opp: Wow! Å se Mount Everest er kuuult!

Og Poden, som har spist en diger porsjon lungemos og vært ganske stille, ser bedende opp på Pappa: Kan vi ha med tursjokolade?

– Eh … ja, jo … vi må vel ha med tursjokolade, sier Pappa.

– Da vil jeg også være med, sier Poden.

– Javel, men det er ganske langt, helt på andre sida av jordkloden, så vi må vente til jeg har fått mye mer penger og dere er blitt litt større.

– Åh, sier Poden, tydelig skuffa, men så kommer han på noe: Pappa, vi kan jo gå i skogen i steden for! Og spise tursjokolade!

– Ja, hvis dere er ferdige med maten så.

– Ja, takk for maten!

– Takk for maten!

De rydder inn. Pappa legger resten av lungemosen i en boks, til Mamma, og så tar de på støvlene og går i skogen. Og tursjokoladen er med. Og de finner en knaus, og står nedenfor den og stirrer mot toppen. Den er ganske høy her nede fra, sikkert femten meter. Pappa holder hånda over øynene og speider mot toppen og roper ut: Jeg syns jeg kan se toppen langt der oppe! Da holder Poden og Lesehesten hånda over øynene på samme måte, og roper: Ja, jeg kan se toppen! Det er Mount Everest! Verdens høyeste fjell!  Og så sier Pappa at den som klarer å klatre til topps på Mount Everest får sjokolade.

Og det klarer alle sammen! Så alle får sjokolade! Og etterpå står de på toppen og speider utover verda, og ser alt mulig rart …

Read Full Post »

PAPPA!

Skriket er totalt, fullt av barnets desperasjon i en umulig situasjon. Pappa og Mamma spretter opp fra sine respektive sofaer og stormer opp trappa til andre etasje. Pappa har lange bein og bryter lydmuren først. Han kaster seg inn som en reddende engel på barnerommet.

JEG ER KVALM!

Lesehesten sitter i overkøya og klager sin nød. Gutten er ikke lykkelig over å skulle kaste opp i si eiga seng. Pappa stopper ikke, selv om han hadde sett for seg verre ting, men skrider resolutt bort til senga, tar gutten, løfter ham ned og bærer ham mot badet. Mamma, like resolutt, finner ei skål og holder under, og på gangen kommer det!

Buwæææ! Klæsj!

Phu! Heldigvis for skåla! Mamma og Pappa puster lettet ut. Oppkast på gulvet og i senga en sein kveld, når de aller helst vil dovne hen foran TV’en, det er langt fra drømmescenariet. Men nå slipper de det; oppkastet er møtt med faglig styrke og handlekraft fra erfarne småbarnsforeldre. Alt er i skåla, ingenting på gulvet.

Neste morgen: yoghurt til Poden, og risbrød med forsiktig pålegg til Lesehesten. Han surner: «Jeg vil også ha yoghurt»! Pappa forklarer at yoghurt er som å mate oppkastet, og holder på sitt. Lesehesten er småsjuk, skal være hjemme, og liker ikke Pappa sin fornuftsbaserte forbudspolitikk. Han marsjerer ut på stua og vil ikke snakke med tyrannen. Gremme-gremme-gremme!

Ettermiddag: Mamma kommer hjem og endelig får Lesehesten spise yoghurt igjen. Ah, yoghurt! Himmelske føde! Kaukasiske mesterstykke! Lesehesten spiser fornøyd og intetanende om hva som skal komme.

Kveld: Pappa! Ropet er ikke fullt så desperat, men Pappa vet umiddelbart hva det dreier seg om. Han løper, men stikker innom kjøkkenet og tar med ei bøtte, og kommer frem i tide til å stikke bøtta under haka på Lesehesten.

Buwæææ! Klæsj!

Pappa hjelper Lesehesten ned på gulvet, og lar ham sitte over bøtta til magen er tom. Hnng! Hnng! Hnng! Det kommer mistenkelig hvitt oppkast i bøtta …

Oppkast er vondt, men det går over, og etterpå føler man seg bedre igjen. Pappa sier at nå må Lesehesten unngå yoghurt i fire dager! Han sier det mest på spøk, men Lesehesten er så klok av nylig erfart skade at han nikker megetsigende; dette er han enig i! Ikke mer yoghurt i dag eller de neste dagene! Pappa ser fortørnet på gutten: er det virkelig hans sønn som sier seg enig i å IKKE innta yoghurt, den hellige yoghurt, på FIRE HELE DAGER???

Joda, det var det, men neste morgen er alt glemt! Lesehesten vil ha yoghurt til frokost. Pappa minner ham på enigheten om å ligge unna yoghurt i fire dager. Lesehesten lager ei grimase, som om akkurat DET er det dummeste han noensinne har hørt, og sier: Nå er jeg frisk! Jeg vil ha yoghurt! Det er nesten som om gutten på ett eller annet plan har oppfattet Pappas utfall som en spøk likevel. Doh!

Så det blir yoghurt til frokost. Heldigvis viser det seg at Lesehesten ER frisk. Yoghurten går ned og intet oppkast kommer opp. Tilbake til normalen. Den hellige morgenstunda med yoghurt er trygg og uendret!

To dager seinere: alt vel, trodde alle. Alle gjør seg klar til den store feiringen. Lesehesten dresses opp i finklær og flagg, og skippes tidlig ut av huset. Flaggheising på skolen, og buss til byen for å gå i tog forbi slottet. Vinking til kongen på balkongen, hilsing på ordførereren i Rådhuset og familiesamling på ettermiddagen. Lesehesten har et heseblesende program, og kommer til tante ganske blek om nebbet.

Er det bra med deg, spør Pappa. Nei, sier Lesehesten, jeg er kvalm. Han får legge seg ned i et rom for seg selv, med ei bøtte på gulvet for sikkerhets skyld. Feiringen fortsetter, men litt seinere skjer det fatale tilbakefallet.

Buwæææ! Klæsj!

Yoghurtguden krever stadige ofre av sine tilbedere.

Read Full Post »

Lesehesten kommer hjem. Han vet at Pappa sitter på kontoret i tredje, så han ringer på dørklokka.

RING!

Det tar ei stund for Pappa å gå ned alle trappene, så Lesehesten trykker utålmodig noen ganger til på klokka.

RING! RING! RING!

Pappa åpner døra. Lesehesten står og smiler, og sier freidig at Pappa var sein. Pappa sier at om det haster slik, kan Lesehesten bruke nøkkelen han har i sekken. «Det er lettere å ringe på klokka», sier Lesehesten. «Og få meg til å gå ned tre trapper», svarer Pappa. Lesehesten ser opp på ham og smiler lurt: «Det er bare to trapper, såh!»

-o-

Det er noen dager seinere. Det ringer. Pappa blir revet ut av teksten han holder på med, skjønner at det ikke er telefonen, og løper ned trappene. Åpner døra, og blir møtt av et bredt smil: «Det var på tide! Jeg må tisse!» Lesehesten presser seg forbi Pappa i døra, slenger fra seg sekken og forsvinner inn på do. «Men du kunne jo låst opp selv», roper Pappa gjennom dodøra. Det kommer ikke noe svar.

-o-

Neste dag ringer det på døra igjen. Pappa åpner. Lesehesten står der, smilende. Pappa smiler oppgitt, og kjefter på gutten som plager ham sånn hver ettermiddag. Og gutten bare smiler, for han vet at Pappa ikke mener noe med den kjeftingen. Pappa elsker gutten sin og liker å se ham komme hjem fra skolen, og derfor kan Lesehesten tillate seg å plage Pappa litt, og smile freidig når han gjør det.

Slik er det bare.

Read Full Post »

spungogq.jpgLesehesten sier han har vondt i magen. Så han får være hjemme fra skolen. Pappa sitter hjemme og skriver, og kan se etter gutten (som traver rastløst rundt i huset).

Til lunsj virker Lesehesten veldig lite syk, og han vil så gjerne på biblioteket. Han har lest ut alle bøkene siden sist besøk, flere av dem to ganger.

Pappa er fortapt i arbeidet, og blir litt vag i svaret til Lesehesten. Han gir et halvveis løfte, og går på kontoret igjen.

Lesehesten kommer ei stund seinere og spør igjen. Pappa gir nok et halvveisløfte, og Lesehesten traver litt mer. Han leser bøker han har lest før, kommer flere ganger og viser frem morsomme passasjer til Pappa, og sysselsetter seg ganske bra.

Men det holder ikke evig, selvsagt. Lesehesten kommer til Pappa for tredje gang, og fjerde, og vil på biblioteket. Siste gangen ser Pappa på klokka og sier at: Nei, det går ikke. Klokka er for mye. Lesehesten, som har fått halvveisløfter gjennom hele dagen, blir veldig skuffa. Pappa er kynisk nok til å la ham spille litt playstation, slik at Lesehesten skal finne seg i det. Så Lesehesten går ned på stua pg Pappa kan fortsette jobbingen. Alt er bra.

Seinere samme dag skal Lesehesten på svømming, sammen med Klassekompisen. Mamma skal kjøre dem. De setter seg i bilen og kjører over til Klassekompisen. Men han har falt og slått kneet og skrubba opp hendene like før, og dessuten er han litt engstelig for det store bassenget, så han griner og vil ikke på svømming. Da vil ikke Lesehesten heller, men det sier Mamma at han må, og da begynner Lesehesten å grine.

Det er rett og slett for mye ulykke på en gang! Klassekompisen står og griner! Lesehesten må på svømming, selv om han er aleine! Og han fikk ikke gå på biblioteket i dag! Lesehesten hulkeskriker og er fullstendig oppløst, og Mamma får alt sammen i fanget. Lesehesten griner i bange anelser, i sympati og i retrospekt på en gang. Dette er en fryktelig dag!

Mamma er flink til å trøste, og hun gir effektiv trøst mens hun får Lesehesten ut i bilen igjen, og kjører mot Svømmehallen. Gråting og manglende kompiser får ikke avlyse svømmingen. Men hun lurer virkelig på hva Pappa har drevet med den dagen, når hun hører Lesehesten hulke i retrospekt i baksetet …

Read Full Post »

unavn06.jpgLesehesten og Mamma drar på biblioteket. Der finner lesehesten en ny bokserie han låner. Han begynner å lese første boka allerede i bilen på vei hjem. Når han kommer hjem må Mamma si flere ganger at de er hjemme, før han oppfatter det og ser opp fra boka.

– Åh, er vi hjemme alt?

De går inn. Mamma lager middag, dekker bordet og tenner to lys for dem. De er aleine hjemme og skal ha en kosemiddag sammen, med kjøttkaker og karamellpudding. Mens hun steller i stand sitter Lesehesten og leser. Han leser seg halvveis i boka innen middagen er klar. Mamma roper flere ganger, og til slutt går hun og tar fra ham boka.

– Middagen er klar, din bokorm!

– Åh, er det middag alt?

Lesehesten ser mot bordet og er genuint overrasket. Det er blitt mørkt ute og stearinlysene skinner på bordet. Mamma ler av ham, gir ham en klem, og de setter seg. De spiser og prater og koser seg med desserten, som de begge får masse av, siden de er aleine denne kvelden. Og så sitter de i stua og leser litt begge to, før Mamma ser på klokka og sier at nå er det leggetid.

Hun sender ham opp. Lesehesten blir sittende lenge på do, mens han leser. Til slutt roper Mamma opp og ber han bli ferdig, og ta på seg pysjamasen. Hun hører ham trekke ned og så går det ei stund, ei lang stund, før hun husker at han bare skulle ta på pysjamasen. Det er veldig stille der oppe. Hun går opp, og finner lesehesten i pysjamas, sittende på sengekanten med boka i henda.

Hun sukker, tar boka og legger den på hylla og tar med Lesehesten inn på badet. Tennene blir pusset og hendene vasket. De går inn på soverommet og Lesehesten klatrer opp i overkøya. Han ser lengselsfullt ned på boka si.

– Kan jeg lese på senga, pliiis?

Mamma sier nei. Hun har ikke lyst til at Lesehesten skal venne seg til å lese på senga. Han deler jo rom med Poden, og selv om Poden ikke er her nå, syns hun Lesehesten kan sove nå. De snakker litt om dagen som har vært. Lesehesten er mest begeistra over bøkene han har lånt, men får sagt at middagen var koselig også. Mamma smiler og sier hun også syntes den middagen var fin. Så synger hun nattasangen, gir klem og slukker lyset.

Hun går ned på stua, fornøyd med kvelden og gutten sin og livet. Hun setter seg og jobber litt, slik hun har for vane. Lager seg en kopp te, ser en episode av en dansk krim på TV, og går for å legge seg. Gjør nattstellet og går inn for å se til gutten. Han sover stille, men har sparket av seg dyna. Hun klatrer opp for å dra dyna over ham, og ser noe i senga. Det er noe blankt, ei lommelykt. Hun strekker seg over ham for å ta den, og ser ei bok der også. Boka han lånte på biblioteket! Han har lest på senga likevel!

Først blir hun sint, men han ligger der og sover, og ser helt uskyldig ut … og han er blitt så lang … og så tenker hun at det er fint at han er litt ulydig. Fint at han liker så godt å lese at han trosser mamma for å lese litt til. Fint at han får oppleve spenningen i å gjøre noe forbudt, som samtidig er fint. Hun gir ham et kyss på kinnet, drar dyna over ham og legger boka på hylla.

– Hvor er boka mi?

Det er neste morgen og Lesehesten roper fra senga. Mamma er våken og går inn til ham. Hun lurer på hva det er, og han sier han ikke finner boka si. Hun sier at den ligger her, på hylla, og hvor trodde Lesehesten at den skulle ligge?

– I sen… eh … vet ikke.

– I senga?

– Nei!

– Du leste på senga i går, ikke sant?

Lesehesten rødmer og smiler, og innrømmer at jo, det gjorde han. Mamma syns smilet hans er forferdelig søtt, og gleder seg over å se det. Han smiler, selv om han er avslørt. Så fint! Hun gir ham boka og sier at hun har ombestemt seg. Han skal få lese på senga hver kveld så lenge det er vinterferie. Lesehesten ser takknemlig ut, legger puta opp mot sengegjerdet, trekker dyna rundt seg, åpner boka og setter seg til å lese.

– Vil du ikke ha frokost?

– Jo, men jeg vil lese litt først.

Han svarer uten å se på henne. Mamma ser på ham, ser hvor oppslukt han er. Hun sukker av ømhet for den rare gutten sin, og går ned for å spise. Gutten hennes har sine egne greier, sitt eget liv, og hun er så glad for å se hvordan han blomstrer!

Read Full Post »

Older Posts »