Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘livet’

Livsmot

Å leike i snø,
rase ned fjellet på ski,
fange hverandre, sette fri.
Å leve modig, ikkje dø.

Å oppdage, ikkje jage,
holde eit menneske i age.
Å skape forholdet, det eine,
dele draumen, den reine.

Å dra dit sola varmer,
varsomt flette nakne armer,
bade vakkerville i blått hav,
drikke kroppens kåte rav.

Å fly heim, å flakse
rundt hverandre, krakse
fram eit frieri; Åh, kråka mi,
snille, ta meg, sett meg fri!

Å være kråker for hverandre,
i fjærfull glede, uten å klandre
at vi er grå, eller synger stygt.
Å bygge eit reir som er trygt.

Å sjå hvite glør i eit bål,
månen, stjernene, fjerne mål.
Å padle langsomt over livets vann,
inn i sjelespeilet, kvinne og mann.

Å kjenne lyst til å synge,
kjenne stormvinden gynge
hjertet og sjela, det vi er,
når vi er sammen her.

Å finne livsmot,
danse på versefot
i disse enkle orda,
på denne jorda.

 

– Dette diktet er veldig inspirert av Bonnie Rungarunga. Ho er eit godt hjerte, ei lys sjel!

Read Full Post »

Vi vil jo gjerne ha gode dager, med skyfrie himler og glade tanker, og gode venner som holder rundt oss, og kjærester som kommer med breie smil og kysser oss midt på truten! JA; det vil vi!
Skrik og skrål, gråt og tenners gnissel! alt er til det beste, sier Aum, som er ein ekspert i å skrike seg sunn!

Skrik og skrål, gråt og tenners gnissel! Alt er til det beste, sier Aum, som er ein ekspert i å skrike seg sunn!

MEN …
– så får vi dager og netter med skrik og gråt, og vi får masse smerte fordi vi endrer oss og blir friske, og når vi blir friske vil vi gjerne være det, og ikkje fortsette å endre oss, og måtte streve med gammel smerte!

Men det må vi berre! Og da gjeld det at vi klarer å sjå at smertene vi føler kommer fra oss sjøl, og at det faktisk er godt for oss! Vi trenger ikkje være redd for smertene; dei er gamle sår som heles! Det må til!

Den siste tida har eg blitt hela både dag og natt! Eg skrik og gråter, banner og protesterer, og plager mine venner med fødsels-smertene mine. og dei held ut med meg, så langt dei kan! Flotte venner! (tålmodige så det holder)

Og samtidig kommer det nye venner! Dei berre dukker opp! Dei gir meg også trøst, dei gir meg håp om ny giv i livet, og dei gir meg gode råd med på vegen. Ikkje alle blir værende, men det er så mange av dei at livet mitt er fullt av gode møter! Livet mitt er fullt av åpne hjerter og kjærleik!

Det er så vondt innimellom, alt dette, og det kan være vanskelig å sjå at denne emosjonelle malstrømmen faktisk ER bra! Men det er den! Og eg elsker å vite at dette skjer med meg! Eg elsker at livet nå riv og slit i meg, og gjør meg ny, frisk!

Eg har rett og slett herlige voksesmerter! 😉

Bjørn Eidsvåg – Skyfri Himmel

Read Full Post »

Eg vil

Eg vil

Drømme, tenke og føle i klarhet.
Handle med klare mål, med heile meg.
Åpne livet mitt for større oppgaver.
Ta imot, sjå og hjelpe mennesker.
Være ei god kraft.

Spre fred, glede og kjærleik.
Tenne sjelelys, åpne for åndelighet.
Skape bevegelse, skape ro, i gode rytmer.
Følge naturens gang, vandre kronglete stier.
Søke balanse i natur og menneskesinn.

Holde min kropp og mitt hus reint.
Gro nyttige og skjønne planter i min hage.
Kjenne krafta i jorda og elva, i blesten og bålet.
Arbeide med sjeler, språk og samspill.
Vekke mennesker til livslyst.

Bygge eit pustende hus, med rom til liv og arbeid.
Skape sann og vakker kjærleik, med ei god kvinne.
Fylle hverdagen med lyset fra venner og familie.
Leve i åndelig lys og jordisk lykke.
Ha heftig sex!

trompyyt

Read Full Post »

Forlagene er bekymret. Det er billigere å kjøpe engelske bøker enn norske. Mange ser kun på pris når de handler, og har ikke noe imot å lese på engelsk. Det er populært å si at man er like flink i engelsk som i norsk, blant unge nordmenn. Selv om det veldig sjelden stemmer, så får det en til å virke moderne og internasjonal.

Det er et problem for flere enn forlagene at folk heller kjøper engelske bøker enn norske. Man kan jo ikke bare se på prisen. Innholdet er langt viktigere. Innholdet i engelske bøker er gitt av engelske forfattere, som har en annen kultur enn vår. Til tross for at kulturene ligner, så er de ikke de samme.

GJENKJENNELSE OG IDENTITET

Alle kultur-uttrykk gir oss en slags «bokstaver» som vi staver livene våre med. De gir oss verktøy til forståelse av oss selv og vårt samfunn. Vår kultur er mer enn et produkt vi kjøper; det er noe vi utvikler hver dag, i samspill med hverandre, i private og offentlige samtaler. Våre kulturuttrykk er viktige premissleverandører for dette samspillet. Innspill utenfra er bra, men vi trenger alle en sterk kultur som springer ut av oss selv.

Vi har vår egen historie, våre egne helt spesielle skikker, tale- og tenkemåter, og en natur og et samfunn som vi er del av. Vår unike og sammensatte måte å være på finner du ikke i engelske bøker. Våre egne bøker, og spill, og filmer, og teaterstykker, er skrevet utfra vårt ståsted, med våre mentaliteter og aktuelle konflikter.

Dette er såpass viktig og verdifullt at vi burde alle være bekymret over det som ligner på en anglosaksisk kulturinvasjon. Populærkulturen er blitt en internasjonal uværs-sky som truer med å skylle vekk et viktig grunnlag for positiv selvforståelse i den oppvoksende generasjonen.

Jeg er spillskaper. Jeg lager rollespill. Å skrive og selge norske rollespill er en liten del av det som demmer opp for denne utviklingen. Jeg syns det er viktig at alle bidrar til å holde vår egen kultur levende. Språket er en enormt viktig del av dette. Å kjøpe norske bøker og spill er en kulturell handling med langt større rekkevidde enn at norske forretningsmenn tjener på det.

Vi er del av noe positivt her i Norge, et samfunn som har helt unike kvaliteter, og som vi har ansvaret for å vedlikeholde og forbedre. Det ansvaret er det verdt å ta. Det må vi ta! Vårt samfunn og vår kultur er verdt å ta vare på. Norske rollespill hører hjemme i dette bildet.

NÆRT SAMVÆR, ÅPENT VERDENSYN

Så vi er del av noe eget, samtidig som vi er del av noe større. Det er viktig å forstå at det ikke er noen motsetning i dette. Vårt nære samvær med hverandre er tvert imot en forutsetning for at det nasjonale og globale skal fungere godt.

– Det lokale er avgjørende for oss; det er først og fremst der vi møter våre medmennesker. Der legges mye av basisen for vår identitet og våre samfunnsroller. Og det lokale beriker det nasjonale, gjennom sine dialekter og sine særegne kulturuttrykk.

– Det nasjonale er avgjørende i utformingen av de lover og regler vi lever etter. De formes både politisk og kulturellt, i samtaler som foregår både privat og offentlig. her foregår også mesteparten av den kulturelle utvekslingen som legger basisen for vår nasjonale identitet, og vår opplevelse av et trygt fellesskap. Og det nasjonale beriker det globale, gjennom sitt språk, sine særegne kulturuttrykk og si evne til positive bidrag i interansjonale konflikter.

– Det globale er et perspektiv vi mennesker har hatt lenge, men det er utvidet og aktualisert med den siste generasjonens problemstillinger. Vi er blitt så mange at vi påvirker planeten vår sterkt. Det gjør at vi er nødt til å ta ansvar for våre handlinger som art, slik at vi ikke undergraver livsgrunnlaget for fremtidige generasjoner, eller for liv i det hele tatt på jorda. Det handler også om at nasjoner, i alle tider, har hatt disputter om grenser og andre spørsmål, som helst må løses på måter som bringer alle parter fremover. At vi oppfatter oss selv som deler av et globalt fellesskap er vesentlig.

Men den globale fellesskaps-følelsen har sin bunn i det nasjonale og lokale. Uten en sterk identitet fra disse feltene, er det vanskeligere å finne en meningsfull identitet i det globale. Vi er bareverdensborgere hvis vi også er tilstede i vårt nabolag, i vår familie og vennekrets, og opplever oss selv som positive bidragsytere i et fungerende nasjonalt kollektiv.

Slik er verden i dag; vi må stå nær hverandre samtidig som vi tar ansvar for hele menneskeheten. Vi er nødt til tenke OG handle på alle disse nivåene samtidig; lokalt, nasjonalt og globalt.

Dette gjør det ganske utfordrende å være menneske i vår tid, men også ganske spennende.

Hvor kommer JEG og VI fra?

Read Full Post »

Jeg har vært ei fattiglus hele mitt liv. De fem siste årene har jeg vært mer blakk enn noen gang. Du har sannsynligvis hatt mer penger å rutte med enn meg, kjære leser. Jeg har sjelden vært over NULL på kontoen min, og har måttet tenke meg godt om hver gang jeg skulle kjøpe ei bukse. Har ønsket meg nye klær til bursdag og jul, for å slippe det regnestykket, fordi det oftest endte med at jeg ikke hadde råd. Det har hjulpet å være gift med ei veldig tålmodig og generøs kvinne, men det har vært plagsomt å være så lite i stand til å bidra til familieøkonomien.

Tidligere har jeg levd aleine, og vært enda verre stilt. Regninger har jeg vært nødt til å drite i, og ta etterhvert som pengene kom. Og de kom ikke. Jeg har mistet titusener av kroner jeg hadde krav på fra det offentlige, fordi de aldri fortalte meg det og fordi når jeg fant ut av det, var det ingen tibakevirkende virkning for mine rettigheter. Jeg har latt være å søke midler også, fra både trygdeetat, sosialkontor og arbeidsformidling, sikkert hundretusener av kroner, fordi jeg ikke orket tredemølla. Fordi jeg var for svak og syk, og manglet tillit til at mennesker virkelig ville hjelpe meg

Jeg har betalt mye mer til mine kreditorer enn jeg burde, fordi jeg har ikke har orket å se på regningene, og latt dem gå til inkasso. Jeg har opplevd å komme hjem, og finne døra til den 17 kvadratmeter store hybelen min plombert av namsmannen, på grunn av ubetalte regninger.

Jeg har, kort sagt, vært ei fattiglus.
– men det har ikke gjort meg ulykkelig. Det er ingen smerte og lidelse i en tom bankkonto.

Ulykken ligger i å mangle kontakt med seg selv, sin livsfølelse. Smerten ligger i å ikke føle noen ro. Mangel på lykke er en sjelelig tilstand; en mangel på åpne kanaler inn til vår livskraft. Tragedien er å se kjærligheten ligge brakk, fordi vi ikke får tilgang til de kreftene vi vet bor i oss.

De som tror vi kan leve lykkelig i samfunn uten høye idealer, tar feil. Samfunnet trenger likhet, frihet og brorskap i god blanding og balanse. Det gir oss den nødvendige materielle og mellommenneskelige tryggheten til å skape vår egen lykke. Men vi trenger sjelefred også, og der ligger nøkkelen.

Sjelefreden ligger i vår bevissthet; i vår evne til å holde hodet kaldt og kroppen i ro når regningene renner inn, slik at man er i stand til å ta de fornuftige grepene. Jeg var IKKE der, og som følge av det gikk regninger til inkasso, og namsmannen kom på døra. Men så snudde jeg, og begynte å snakke med kreditorer og banker, og da fant jeg en sjelefred som lot meg ta ytterligere grep. Jeg var fremdeles like forbanna fattig, men jeg slapp å plage med selv med dårlig samvittighet fordi jeg ignorerte den vanskelige situasjonen min.

For meg er dette en fortelling om hvordan sjelefred aldri kan oppnås gjennom flukt. Den kan bare oppnås gjennom å se problemene i hvitøyet, og ta ansvar for egne handlinger. Ved å ta ansvar for mine handlinger, skapte jeg det fundamentet jeg trengte for å gå dypere i meg selv, i jakt på lykken. Det høres teit ut; men jeg dro meg selv opp etter nakkehårene!

Det var en lang og utfordrende prosess. Det har tatt årevis. Og det har vært tungt for både meg selv og mine nærmeste. Men jeg er stolt av å ha gjennomført den. Jeg er stolt av resultatet. Jeg er lykkelig.

I dag står det klart for meg at lykke slett ikke skapes av ytre ting. Jeg er fremdeles ingen rik mann, men den store forskjellen ligger i hvordan jeg er menneske i dag. Velstand er ikke det samme som lykke. Lykken skapes av meg og i meg, og den ER meg når jeg lykkes med det. Slik er jeg menneske.

Read Full Post »

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »

Savannah har gitt Spåmannen en liten bit av sin sjel. Hun forklarer sin mor som et menneske som aldri elsket seg selv, som hun nå har en positiv prosess med. Barndommen hennes lå i spennet mellom virkelighetens kjedelige betong og fantasiens fargerike flyveanordninger. Hun beskriver seg selv som hensynsløst søkende etter sannhet og Gud, og hun vil gjerne ha et spørsmål av Spåmannen som kan åpne for svar i henne selv.

Spåmannen svarer

spirrevi.jpg

Ditt ønske om det forløsende spørsmålet er stort og utfordrende, men samtidig er det også det eneste riktige ønsket en figur av ditt format kunne fremme til en spåmann: du trenger å være delaktig i de svarene livet gir deg. Ditt interaktive forhold til omverdenen, og til egen skjebne, er typisk for det fargerike og sjelelig åpne skjebnetegnet Spirrevippen.

Dette er et forhold som gjelder for alle sjeler, selvsagt, men hos Spirrevippen er det typisk at denne interaksjonen uttrykkes, og at den gjøres til et dominerende mantra.

Spirrevippen er en person med et enormt potensiale for lykke, og for gråt. Den har en evne til å drømme som knapt overgås av noen, og evner å få andre med i sine drømmerier på måter som kan åpne for fantastiske fellesreiser. Det sies at den som stirrer dypt nok inn i øynene på en spirrevipp, vil se hele verda før natta er omme.

Personer av skjebnetegnet Spirrevippen kan beskrives som livsdansens sjelelige vadefugler, men deri ligger også deres store sorg: de kysser sjelden uten å føle en viss distanse, de mangler vingene som kunne gjort dem fullkomne i eget bilde, og de er veldig utsatt for beinbrudd.

Og veldig ofte mangler de styrefjær. Så mange av spirrevippene roter så mye rundt i livet og verden, at de like gjerne kunne kalles spirrevirrer. De roter det til for seg i yrkeslivet, de roter det til i familielivet, de roter med kjærligheten og de har så mye rot i hodet at det er et under ørene ikke faller av! Løsningen på alt dette er selvsagt mekanisk: hver eneste spirrevipp i verdens historie har hatt behov for å finne opp egne styrefjær, med intrikate springfjærsystemer som tillater både vertikal og horisontal navigasjon, slik at de har kunnet mestre sitt eget livsløp.

De som mislykkes krasjlander ofte på verste måte, med fysiske, sosiale og mentale beinbrudd til følge. De som lykkes skaper ofte store fremskritt for menneskeheten. Alle store pionerer i flyvningens historie var spirrevipper, inkludert det tyske flyveresset; baron Manfred Albrecht von Richthofen, også kjent som «Der rote Kampfflieger» (Den Røde Baron). Ikke alle lykkes i å bli en berømt «kampfflieger», men det er altså mulig. Det er mulig å manøvrere gjennom livets mørke skylag.

Med hjemmebygde styrefjær i rumpesprekken, Savannah, kan du logre tillitsfullt når morgenvinden tar deg.

Ditt liv trenger ikke domineres av tyngdekraftens undertrykkende tommel. Flukt er mulig! Flukt er ikke bare mulig, det er ønskelig også. Skjebnen har stygge beinbrudd på lager for den spirrevipp som ikke klarer å flykte fra virkelighetens begrensninger. Flykt, Savannah, men husk:

Det er ingen grunn til å erobre universet
om vi ikke tar gleden med oss. Vi har ingen grunn
bedre enn den rene, barnslige gleden over livet. Gleden
er vår beste rådgiver i livets mange krokveier.

Ta gleden og kjærligheten med deg. Ingenting er som å leke sammen mellom stjernetåkene, med mennesker du har valgt deg, mennesker som er villige til å følge deg i livets såreste stunts! Øv deg på å kysse til alle stjernetåker svinner hen i minnenes grumsete dyp. Det er i den vågale nærheten din egen stjerne fødes. Øv deg på å kysse til du en dag møter din elskede i et BIG BANG!

Det finnes ingen begrensninger for den oppfinnsomme sjel. Fantasiens himmelrom kan erobres. Drømmerienes verdensrom kan utforskes. Livet trenger ikke bygges av betong. Det kan være en fri og freidig dimensjonsreise! Jeg ser en strålende fremtid som stuntflyverske for deg, Savannah! Du vil bli kjent som verdens første mentale stuntflyverske! Fantasifluktens gulgrønne baronesse!

Men i andre dimensjoner …

– vil du seile inn og ut av virkeligheter, som om fantasien slett ikke var oppspinn, men vindenes åndelige oppdrift og vingenes lykkebringende dirigentbevegelser. Du vil spille på multiversets dimensjonsmangfold som om det var et symfoniorkester, Savannah Marie. Dimensjonenes musikk vil følge deg gjennom alle stjernetåker, rundt alle spinnende galakser, inn og ut av våken tilstand. Og du vil aldri spørre deg selv hvorfor du våkner hver dag, Savannah. Du vil aldri spørre deg selv hvorfor du våkner. Du vil aldri spørre.

Og derfor vil du heller aldri vite hvorfor du lever. I andre dimensjoner vil aldri døden bli en hvile for deg, Savannah. Du vil være for rastløs til å dø, og må flykte mellom stjernene til evig tid.

I andre dimensjoner vil du aldri stille det forløsende spørsmålet. Der vil du kun danse og synge, uten tanke på meningen med det hele. Det er i denne dimensjonen din sjanse ligger, Savannah. Her kan livet ditt virkelig få mening. I denne beskjedne lille dimensjonen finnes spørsmålet som kan forløse deg.

Hvordan kan jeg stirre døden i øynene?

_______________________________________________

For flyktig inspirasjon, les mer om Den Røde Baron.

Les mer om hvor vi alle er på vei i en artikkel om døden! (den er dessverre altfor kort og mangelfull)

Dypere lesning: «Veien til seier, – de fem ringers bok» (Gorin no sho) , skrevet av samuraien Miyamoto Musashi midt på sekstenhundretallet.

Read Full Post »

pokalpi1.jpgDette er en støttepost for Idas mentale helse. Hun har skrevet et brev fra asylet på sin blogg, der hun forteller at hun er innlagt.

Jeg skulle gjerne hatt mot til å være like ærlig som Ida, og jeg setter pris på den ærligheten. Samtidig håper jeg den ikke koster for mye, og føler et behov for å gi noe tilbake. Jeg vil gjerne bidra litt for å hjelpe henne og kjæresten hennes, Mr. Jackson. Jeg kjenner dem bare gjennom bloggen, så derfor gir jeg min støtte gjennom bloggen.

Selv har jeg kjempet en ensom kamp, Ida, i hele mitt voksne liv. Det har vært en kamp for å lege skadene ni års mobbehelvete på skolen ga meg. En del av problemet mitt var at jeg mistet all tillit til mennesker rundt meg, etter å ha blitt sviktet fullstendig av skolens lærere. Så jeg kom aldri inn i noe behandlingsopplegg, fikk aldri noe hjelp, og har derfor brukt hele mitt voksne liv på å hjelpe meg selv. Men slik trenger det ikke være …

Jeg håper du klarer å ta imot den hjelpa du nå får tilbud om Ida. Tror det er en enorm styrke å ikke stå aleine i kampen mot en psykisk lidelse. Bruk dine gode hjelpere for alt de er verdt. Når du finner mennesker med innsikter du trenger, så lytt og lær og vær med på det opplegget de gir deg. Du må selvsagt stå fremst i kampen mot din sykdom, men du er heldig som får hjelp.

Hjelp er et redskap du kan bruke, Ida. Bruk det!

Jeg håper dette lille inspirativet også kan hjelpe litt:

Mr. Jackson, til deg vil jeg si at det er mange måter å løse ei slik nøtt på. En av de fineste måtene er å være tålmodig nok til å la nøtta åpne seg selv. Ikke glem deg selv mens du venter. Puss tennene, spis maten din og trekk på smilebåndet hver dag. Det hjelper!

___________________________________

Figuren Pigg kom og insisterte på å få være med i denne posten. Selv om han er en figur som nesten aldri går ut, har han faktisk vært på besøk i Ida sin virrvarr-blogg. Han har våget seg dit fordi hun er noe helt eget, et eksempel som har gjort Pigg til en bedre figur, og derfor våger han nå også å skrive noe helt på egen hånd:

Ida! Jeg er glad i deg! Hilsen Pigg!

De andre figurene ba ham hilse og si at selv om du er steike rar i hodet, Ida, så er du flott!

Read Full Post »

Dette er et forsøk på å forklare min Gud. Jeg håper du blir med meg når jeg nå forteller historien om hvordan min Gud ble skapt og hva min Gud er, og at du ved slutten av historien forstår betydningen av mitt håndverk.

unavn07.jpg

Jeg forkaster Gud

Til konfirmasjonen forsøkte jeg å tro på Gud, men det gikk ikke. I årene etter forkastet jeg Gud fullstendig. Jeg diskuterte med troende av alle avskygninger, og de var rett og slett ikke overbevisende. Deres budskap om en allmektig Gud rimte ikke med den verden jeg levde i. Jeg så lykken bli skapt på siden av og delvis på tross av Gud. Og jeg så lidelse bli skapt i Guds navn, uten at de troende hadde gode forklaringer på hvorfor dette skjedde. At så mange udåder ble gjort av troende mennesker, inspirert av troens dogmer, gjorde det vanskelig å tro at deres Gud var hellig.

Etter å ha diskutert Gud med troende i alle mulige sammenhenger, satt jeg igjen med følelsen av at deres frelse var en blindvei. Den kunne gi noe, men tok like mye og innebar en stor risiko for å glemme noe vesentlig. Det fikk meg til å forkaste Gud som et unyttig begrep jeg ikke trengte bry meg med. Så jeg sluttet å tenke på Gud.

Det gikk lang tid, men en dag begynte jeg å tenke på Gud igjen. Det hadde gått så mange år at jeg faktisk så på troende med nye øyne. Jeg så hvordan troende mennesker kunne hente kraft i sin hengivenhet til Gud. Jeg forstod at troens kraft er reell. Prinsippene som ligger nedfelt i de ti budene er sunne. Tenkningen i dydene og syndene er sterk. Det stod for meg som så sunne og sentrale prinsipper at jeg ikke kunne avfeie dem som irrelevante, selv om jeg var en ateist. Gud finnes ikke, det visste jeg, og det endret seg ikke.

Jeg skaper Gud

Jeg innså at gudsbegrepet er så sterkt at det var synd å kaste det bort. Så jeg skapte Gud om i mitt bilde. Dette sier jeg helt uten ironi, med en freidighet lånt fra det faktum at gudsbegrepet er en viktig del av min kultur. Jeg har rett til å skape meg en egen Gud, slik alle har rett til å finne noe hellig i sitt liv. Jeg føler sterkt at vi alle trenger ankerfeste i noe hellig. I mitt tilfelle er det hellige min verdi som menneske. Min menneskelighet er hellig.

At min menneskelighet er hellig har mange implikasjoner. Det betyr at jeg er hellig selv om jeg mislykkes. Jeg er hellig selv om jeg forbryter meg mot andre mennesker. Jeg slutter aldri å bære den helligheten som er Gud. Ingen mennesker lever uten denne helligheten, derfor skal forbrytere behandles med respekt, og de skal får anledning til å gjøre opp for seg. De skal ha en mulighet for tilgivelse. Derfor skal også de som mislykkes få en ny sjanse, slik at muligheten for et godt liv ikke stjeles fra dem. Vår menneskelighet er hellig.

Dette er Gud, Gud skapt av tvil på min evne til å skape perleporter og paradigmer. Gud er kjernen i min skapertrang og i min evne til å forme jordisk lykke. Mitt hode og mine hender er redskaper for min Gud. Men de beste redskapene er troens ryggsøyle, håpets utviklingsevne og kjærlighetens handlekraft.

– Troens ryggsøyle

Vi trenger å tro på hverandre. Vi trenger tillit og trygghet. Dette handler om respekt og frihet. Gjennom å tro på deg, gir jeg deg den friheten og tryggheten du trenger for å handle. Gjennom å tro på meg selv skaper jeg den selvtilliten jeg trenger. Vi trenger tro.

– Håpets utviklingsevne

Vi trenger håp i våre liv. Vi trenger mål og drømmer, og livsglede. Dette handler om idealer, og det handler om muligheter for lykke. Gjennom å forvente gode ting skaper jeg godhet og positivitet, i mitt eget liv og andres. Våre forventninger til livet er med på å forme det. Dette er den milde kraften som ligger under lykkens muligheter i det samfunnet vi skaper. Vi trenger håp.

– Kjærlighetens handlekraft

Vi trenger kjærlighet. Vi trenger engasjement og rettferdighetsans. Dette handler om toleranse, innlevelse og omsorg, og det handler om vår evne til å tilgi. Tilgivelse krever handlekraft. Toleranse, innlevelse og omsorg krever handlekraft. Alle gode og oppbyggelige sider i livet krever en handlekraft vi bare kan finne i kjærligheten. Uten handlekraft mangler vi evnen til å skape gode liv og gode samfunn. Vi trenger kjærlighet.

Et liv i balanse

Livet trenger tro, håp og kjærlighet i store doser. Jeg selv og mitt liv, og mitt virke i andres liv, trenger de beste redskaper. Og vi trenger god balanse når vi bruker dem, slik at vår tro ikke blir en forvrengt egoisme, slik at vårt håp ikke blir flyktige drømmerier, og slik at vår kjærlighet ikke blir en hensynsløs kraftutfoldelse.

Når vi skaper oss et liv i god balanse, forløser vi også vår evne til å bruke de redskaper jeg har fortalt om her. Da blir vi livets mesterhåndverkere, vi blir fylt av en nådegave som kan deles med andre. Vi blir bærere av den sanne Gud.

Jeg tror, håper og elsker. Dette er min Gud. Mitt håndverk heter menneske.

Read Full Post »

hurra.jpg

Read Full Post »

Older Posts »