Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘livslyst’

skrill.jpgVi spiller alle Skjebnespillet, ikke sant? Det har vi gjort siden vi var små poder og podinner. Skjebnespillet er veldig enkelt: du sier JA eller NEI eller TJA til alt som skjer i virkeligheten, og hvert valg du gjør får innvirkning på samspillet ditt med virkeligheten. Veldig, veldig enkelt …

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte «feil», begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

bustyvel.jpgNeimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne «store» endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

plutt.jpgLivets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en «mentsh», som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.

Read Full Post »