Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘lykke’

Hei alle lesere av Spill levende bloggen! Fint at dere tar turen innom! Takk for alle kommentarer, alle tanker og følelser dere har tatt med dere hit, og herifra, i løpet av det siste året

Tusen takk! Og HURRA for dere!

Denne bloggen handler om livet, og om hvor forunderlige vi kan være, ikke minst i vår egen fantasi. Så den spenner fra politiske kommentarer til figurfjas, og finner det aldeles naturlig å gjøre akkurat det. Livet er kronglete, så en blogg med et navn som denne, må nesten være litt kronglete og rar den også.

Jeg skriver denne posten for å fortelle deg, kjære leser, at her kan du være så kronglete og rar du bare vil. Du kan tenke hva du vil, og gjerne bidra med dine rariteter i kommentarfeltene. Jeg håper du skal føle at denne bloggen har et stort og varmt romjuls-hjerte, hele året gjennom.

Dette gjelder for livet ditt også, kjære leser; du er rar, og det er ingen som egentlig forventer noe annet. Vi mennesker er skapt litt rare, med hoder og tanker og kroppslige fornemmelser som forvirrer og fortviler oss. Men fortvil ikke; slik er vi, og det ligger en stor rikdom og glede i nettopp dette faktum. Vi er sammensatte og unike vesener som har masse å gi hverandre! Hvert menneske er som en forundringsgave!

Av den grunn vil jeg gjerne vite mer om deg, kjære leser. Jeg vil gjerne vite om én spesiell gave du har, én av dine rariteter. Om den er viktig for deg, eller ikke, er det samme, så lenge du er villig til å dele den med oss; å gi den bort som en gave, så og si. Ei lita forundringspakke håper jeg du vil gi meg, og de andre leserne her.

Så om du har noe rart å si om deg selv, gjør det som en kommentar til denne posten. Vær ærlig, og ikke vær blyg. Hva som helst passer; smått og stort. For hver av dere som poster en personlig kommentar om sin egen forunderlighet, vil jeg selv bidra med en merkelighet om meg selv og mitt liv.

Og når vi har gjort det, er jeg sikker på at vi vil føle oss enda rarere, og kanskje en liten tanke lykkeligere, fordi vi har gitt hverandre slike forundringspakker, og fordi vi er så inderlig rare sammen, med våre romjuls-hjerter.

Gledelig jul til deg!

Read Full Post »

Først ser vi et fjell.

Så klatrer vi opp på fjellet. Vi erobrer det. Vi stiller oss på toppen, og ser utover. Vi ser at fjellet er en del av alt, at alt henger sammen. Vi ser at det ikke bare er et fjell, men et uttrykk for universets mangfold og enhet. Vi ser at fjellet er mye mer enn en fjell.

Så klatrer vi ned fra fjellet.

Vi går tilbake til hytta vår. Vi hogger ved og fyrer i ovnen. Vi tar øksa og ei bøtte, og går til elva for å hente vann. Vi koker vann på ovnen. Lager oss kaffi.

Setter oss ved vinduet, med en varm kopp i henda, og ser på fjellet.

Vi ser at fjellet bare er et fjell, ikke noe mer.

Og vi er lykkelige.

Read Full Post »

Jeg har vært ei fattiglus hele mitt liv. De fem siste årene har jeg vært mer blakk enn noen gang. Du har sannsynligvis hatt mer penger å rutte med enn meg, kjære leser. Jeg har sjelden vært over NULL på kontoen min, og har måttet tenke meg godt om hver gang jeg skulle kjøpe ei bukse. Har ønsket meg nye klær til bursdag og jul, for å slippe det regnestykket, fordi det oftest endte med at jeg ikke hadde råd. Det har hjulpet å være gift med ei veldig tålmodig og generøs kvinne, men det har vært plagsomt å være så lite i stand til å bidra til familieøkonomien.

Tidligere har jeg levd aleine, og vært enda verre stilt. Regninger har jeg vært nødt til å drite i, og ta etterhvert som pengene kom. Og de kom ikke. Jeg har mistet titusener av kroner jeg hadde krav på fra det offentlige, fordi de aldri fortalte meg det og fordi når jeg fant ut av det, var det ingen tibakevirkende virkning for mine rettigheter. Jeg har latt være å søke midler også, fra både trygdeetat, sosialkontor og arbeidsformidling, sikkert hundretusener av kroner, fordi jeg ikke orket tredemølla. Fordi jeg var for svak og syk, og manglet tillit til at mennesker virkelig ville hjelpe meg

Jeg har betalt mye mer til mine kreditorer enn jeg burde, fordi jeg har ikke har orket å se på regningene, og latt dem gå til inkasso. Jeg har opplevd å komme hjem, og finne døra til den 17 kvadratmeter store hybelen min plombert av namsmannen, på grunn av ubetalte regninger.

Jeg har, kort sagt, vært ei fattiglus.
– men det har ikke gjort meg ulykkelig. Det er ingen smerte og lidelse i en tom bankkonto.

Ulykken ligger i å mangle kontakt med seg selv, sin livsfølelse. Smerten ligger i å ikke føle noen ro. Mangel på lykke er en sjelelig tilstand; en mangel på åpne kanaler inn til vår livskraft. Tragedien er å se kjærligheten ligge brakk, fordi vi ikke får tilgang til de kreftene vi vet bor i oss.

De som tror vi kan leve lykkelig i samfunn uten høye idealer, tar feil. Samfunnet trenger likhet, frihet og brorskap i god blanding og balanse. Det gir oss den nødvendige materielle og mellommenneskelige tryggheten til å skape vår egen lykke. Men vi trenger sjelefred også, og der ligger nøkkelen.

Sjelefreden ligger i vår bevissthet; i vår evne til å holde hodet kaldt og kroppen i ro når regningene renner inn, slik at man er i stand til å ta de fornuftige grepene. Jeg var IKKE der, og som følge av det gikk regninger til inkasso, og namsmannen kom på døra. Men så snudde jeg, og begynte å snakke med kreditorer og banker, og da fant jeg en sjelefred som lot meg ta ytterligere grep. Jeg var fremdeles like forbanna fattig, men jeg slapp å plage med selv med dårlig samvittighet fordi jeg ignorerte den vanskelige situasjonen min.

For meg er dette en fortelling om hvordan sjelefred aldri kan oppnås gjennom flukt. Den kan bare oppnås gjennom å se problemene i hvitøyet, og ta ansvar for egne handlinger. Ved å ta ansvar for mine handlinger, skapte jeg det fundamentet jeg trengte for å gå dypere i meg selv, i jakt på lykken. Det høres teit ut; men jeg dro meg selv opp etter nakkehårene!

Det var en lang og utfordrende prosess. Det har tatt årevis. Og det har vært tungt for både meg selv og mine nærmeste. Men jeg er stolt av å ha gjennomført den. Jeg er stolt av resultatet. Jeg er lykkelig.

I dag står det klart for meg at lykke slett ikke skapes av ytre ting. Jeg er fremdeles ingen rik mann, men den store forskjellen ligger i hvordan jeg er menneske i dag. Velstand er ikke det samme som lykke. Lykken skapes av meg og i meg, og den ER meg når jeg lykkes med det. Slik er jeg menneske.

Read Full Post »

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »

Vi presenterer:

Liv sin indre figur:

Liv sin indre figur

Hellevilla Valla

Kort geografi over et indre landskap

Hellevilla liker gele, rød gele. Det er ingenting hun liker bedre enn å sprette opp og ned i rød gele. Hun liker jordbærsmak best, så den spiser hun på søndager. Alle andre dager spiser hun gele med bringebærsmak, fordi hun er veldig opptatt av å skille mellom hverdag og fest. «Gjør hver søndag til en fest, en jordbærfest», sier hun.

Hellevilla flyr jo rundt en del, men hun unngår all trening. Hun mener kroppen har best av å være litt myk. «Uten livvidde virker ikke livet», sier hun. Og dessuten er hun opptatt av støtfangere, i livets små og store kollisjoner.

Hellevilla har alltid ment at hårsveisen bør ligne på solens stråler. Jo mer strålende et hår er, jo bedre er det for selvtilliten. «Håret bør være en bustete ring av selvtillit», sier hun.

Hellevilla leste en bok om fornuftig bruk av lemmer da hun var ung. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på henne, og har vært gunnleggende for hennes livsfilosofi. Nå er det ganske uvanlig at figurer holder seg med livsfilosofier (kong Rex er et unntakk, må vite), så Hellevilla er lite meddelsom på dette punktet. Hun sier det er fornuft i de beste bevegelser, men sier ikke mer.

Hellevilla forstår seg ikke på mennesker. At de har en kropp som legger merke til kulde og varme finner hun svært underlig. Selv foretrekker hun dagen og sommeren, men det er langt fra en fysisk tiltrekning. Hun mener kropper som driver og fornemmer ting på egen hånd i beste fall er feilfysifiserte (hennes ord). I verste fall er de rett og slett revolusjonerte! Hellevilla syns revolusjonerte kropper er motbydelige.

Hellevilla er personlig troende, og håpende, og så full av kjærlighet at ting stort sett ordner seg for henne. Det er slett ikke ille å være Hellevilla, når alt kommer til alt …

* * *

PS: vi vet ikke hvorfor den lille grønne fyren er der! Vi vet ikke en gang hva han heter! Han snek seg med, og nekter å si noenting. Han står bare der og stirrer på henne …

PS2: til Liv: unnskyld at jeg måtte gjøre om litt her! Formen var ikke helt på plass, følte jeg.

Read Full Post »

Som mine lesere vet, handler denne bloggen om en familie og deres hverdager. Nå har jeg tenkt å ta det ett skritt videre. Jeg skal lage ei bok med ei god venninne av meg; Anne Nielsen. Boka skal hete LEVE med barn, og skal være ei positiv bok om gode løsninger i familielivet. Det er altså ikke ei problemfokusert bok, men ei bok som vil fortelle om det gode liv i en familie med unger og voksne.

Historiene i boka skal vi hente fra virkeligheten. Det vil vi gjerne ha hjelp til. Vi trenger historier fra hverdagen, som handler om hvordan du og dere har mestret hverdagens utfordringer, og hvordan familien deres har funnet lykken. Du trenger ikke være forfatter for å hjelpe oss. Send oss dine opplevelser med dine egne ord. Vi vil skrive dem inn i bokas fiktive familie.

Det kan handle om små ting; som en skogtur, en hverdags-konflikt som løses eller en fin samtale rundt frokostbordet. Og det kan handle om store ting; som en konfirmasjon, hvordan dere taklet alvorlig sykdom, eller hvordan dere tok farvel med bestemor på dødsleiet. Send oss gjerne fine historier om oppdragelse, samvær og familieritualer.

Du får ingen betaling for dette, annet enn at du hjelper oss med stoff til ei bok vi håper vil hjelpe folk til å finne gode løsninger i sitt liv. Send oss likevel fullt navn, så vi kan ta deg med blant de vi takker for hjelp til å realisere boka. Om du ikke ønsker fullt navn i ei slik bok, så gi oss fornavnet ditt. Det holder også.

Send din historie til tomas(dot)hvm(at)c2i(dot)net

Korte historier kan du poste i kommentarfeltet til «LEVE med barn»-sida (se meny til venstre), om du vil.

Read Full Post »

Poden sitter ved frokostbordet. Han fikk kaviarskiva først. Den begynte han å spise på. Leverposteiskiva kom på tallerkenen like etterpå. Sin vane tro tar han en bit av den også, før den første skiva er oppspist, men så ber han Pappa dele leverposteien i to.

Pappa deler leverposteiskiva i to, og legger dem på fatet igjen. Poden fortsetter å spise. Han tygger og er fornøyd, så fornøyd og oppslukt en femåring kan være i livets små gleder. Pappa gir ham vann, og lager matpakke til både ham og broren. Poden drikker litt, og spiser, og ser opp på Pappa:

– Det går fortere med to halve enn med én hel!

Pappa ser på ham, uforstående.

– Hva mener du?

Poden peker på brødskivene sine.

– Det går fortere å spise de halve, og langsommere å spise den hele.

– Javel.

Pappa smiler for seg selv, mens han prøver å analysere Podens utsagn. Poden setter faktisk fingeren på en helt reell følelse Pappa også har hatt. Det går faktisk fortere med halve brødskiver!

I hvert fall føles det sånn.

Og dessuten legger han merke til at Poden har spist mer leverposteiskive nå, enn kaviarskive, til tross for at han startet først med kaviaren. Så det…

– Jeg liker kaviar!

Poden bemerker dette mens han tygger og ser ned på kaviarskiva si. Pappa smiler. Av en eller annen merkelig grunn føler Pappa seg veldig, veldig lykkelig.

Read Full Post »

Dette er den lille gledens dag.

Ikke spør meg hvorfor. Glede trenger ingen grunn. Den kan bare komme og fylle deg. Brått kan den være der, eller langsomt sige inn, innenfor det du ellers går rundt med av følelser. Der kan den lille gleden vokse på måter du knapt registrerer, før den folder seg ut som en sjeleblomst, en kroppslig lykketilstand.

En gledens hverdag.

Ikke spør meg hvordan en hverdag kan føles slik. Hvordan du lager din glede? Med uvitenhet? Med en barnslig vilje til å overraskes? Med et ufrivillig hikst et sted i hugen? Den lille gleden kommer uten åpenbare årsaker. Langsomt som det meningsløse kan den fylle deg, og få deg til å smile slik alle enfoldige mennesker smiler; uten forbehold eller selvbevissthet. Det finnes ingen gode grunner til å leke, ingen grunner til å le. Leken og latteren er sin egen grunn. Og slik er gleden; det enkleste av alt, avslappende fin og følsom.

Så dette er en gledens dag. En smilelekelattreluskelate-lykkedag.

I dag.

Ja. Akkurat slik. Den lille gleden. Mmm …

_________________________________________

PS: mannen i rød t-skjorte på videoen er forresten Bobby McFerrin, et vokalt unikum og en gledesspreder av de sjeldne. Han opptrer i Konserthuset i Oslo i dag, tirsdag 20.mai klokka 19.30. Den konserten anbefales!

PPS: klarte du å høre sangen ferdig? Ikke? Ti minutter er lang tid når man venter, men det finnes en løsning. Om du har lyst til å lytte til slutten, men ikke får det til, så prøv å synge med! Disse to menneskene leker seg med lyd. Du kan være med å leke. Sitt bare foran datamaskina og syng i vei, eller nynn, eller humm. Det er bare deilig.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si «ha det» og «elsker deg». Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.

Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: «Neida, det er da slett ingenting!» Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: «Bra! Jeg er opptatt.»

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier «god natt» på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

Read Full Post »

Nicolas sa dette: Jeg har et godt forhold til mamma! Er en flinkis, er utadvendt og er veldig bekymret for min vaklevorenhet i det amerikanske presidentvalget! Hvilken presidentkandidat skal jeg støtte???

flakjeft.jpg

Spåmannen svarer:

Din personlighet tilhører stjernetegnet Flåkjeften, Nicolas. Personer i dette stjernetegnet kjennetegnes ved en enorm vilje til å flå seg selv og alle andre. De mener blikket er vesentlig, og tror på synspunktenes evne til å lyse opp det store mørke som omgir oss. Samtidig er åndelig nakenhet et sterkt ideal hos flåkjeften. Dette idealet fører til mye smerte, både på det personlige plan og i flåkjeftens forhold til virkeligheten.

Virkeligheten er ofte ikke naken nok!

Ah, fremtida! Å se i fremtida til en flåkjeft er virkelig «gefundenes fressen» (rein åndelig fråtsing). Flåkjeften Nicolas er intet unntak. Men det ville ta for mye plass å dvele ved alle sider av denne personlighetens mangesidige fremtidsliv. La meg derfor fatte meg i korthet, og dvele kun ved de fysiske utslag av hans ville liv. For her er det sannelig nok «ghost in the machine» for en hel hær med dørbankere fra Jehovas Vitner!

Weltsmertz, her kommer vi!

.

Jeg tror ikke på sykdom som Guds straff over mennesker som ikke skikker seg, Nicolas, og jeg ser heldigvis ingen spedalskhet i di fremtid. Men jeg ser flere typer befriende hjernedød, deriblant en oppsiktsvekkende svekkelse av de seksuelle lystsentrene. Befriende!

Og jeg ser en arm som slett ikke vil løfte skjea til munnen når det skal spises grøt. Det er faktisk snakk om en ømhetens revolusjon fra armens side, Nicolas. Å ha armer som føler ømhet for vertsorganismen er egentlig ganske flott, når du tenker over det. Tenk over armens ømhet for deg selv, Nicolas, og gjør noe fint for den.

Jeg ser også at det venstre øret vil få en sentral posisjon i ditt fremtidige tankeliv, kanskje fordi det begynner å vokse ukontrollert straks du passerer midtpunktet i livet, Nicolas. Det vil vokse til blomkålaktige proporsjoner, og skape et voksbelagt vakuum som suger til seg mesteparten av hjernen din. Men med hjernen i øret vil du faktisk bli langt lykkeligere enn du er nå, Nicolas, ikke minst fordi det vil føre til større bevissthet om lydens rolle for ditt fysiske velvære. Av den grunn vil du også insistere på å bare snakke russisk, fordi det rett og slett er umulig for deg å oppnå full lykke på et annet språk. Dette vil selvsagt føre til en del konflikter i familien, men du vil overleve det også, Nicolas, fordi din lykke til slutt vil bety mer for dem enn at de forstår hva du sier (de har i grunnen aldri vært særlig opptatt av å forstå deg). Du vil holde en rørende tale på russisk ved din eldste sønns konfirmasjon (simultantolket for din sønns skyld), og vil utgi ei lite kjøpt, men kritikerrost, plate sammen med visesangeren Jørn Simen Øverli (som også er lykkelig på russisk).

Hemoroider er omgitt av mye latter og glede, Nicolas, men du vil feile i å se humoren i perlene som detter ut av rumpa di og gjør vanlige sittestillinger vanskelige. Det vil gi deg et aktivt liv. Du vil være på beina både seint og tidlig, og vil løpe mye mer enn før.

Men jeg ser også en urovekkende rykning i din høyre ringfinger. Det kan hende dette er et rent nevrologisk problem, men jeg kan ikke fri meg for å tenke at det kan være en liten åndebesettelse, en aldri så liten «ghost in the machine«. Men du vil være gammel når det skjer, Nicolas, så det er langt frem. Du har god tid til å forberede deg på ringfingerens skavank.

Du vil dø av fysiske årsaker, Nicolas. En voldsom øreverk vil ta kverken på deg, en verk som får hjernen til å renne ut som grønt puss fra øret. Det vil være en langsom og pinefull død, men du vil finne stor trøst i smerten, Nicolas, for den vil klare tankene etterhvert som de renner ut. Jada, det er stor trøst i å være klartenkt!

Men i en annen dimensjon …

– vil du møte Gud.

Og du vil føle deg utvalgt når Gud forteller at han vil gjenføde deg som elefant! Du blir litt overraska over at Gud tror på reinkarnasjonen, men forstår umiddelbart at når Gud gjør det, ja da er det selvsagt slik. Og da blir du overrasket på ny, over hvor lett du tror på Gud og hvor enkelt livet er når du gjør det. Du går derfor til ditt nye liv som elefant med stor entusiasme!

Men i den dimensjonen er du slett ikke overrasket over at Gud faktisk eksisterer! Neida! Akkurat det er helt greit, i akkurat den dimensjonen.

Det skal vise seg å bli et vendepunkt for deg å bli født på ny, Nicolas. Du vil forstå mye som var skjult for deg i ditt liv som menneske. Blant annet vil du forstå hvor dumme dyr egentlig er. Ja, de er dumme, og de trenger fast ledelse. Du vil bli lederen deres, Nicolas! Snabelkongen over alle!

Når istida kommer (forurensning og alt det der, vet du) vil du lede elefantene og alle andre dyr i jungelen til Paradis. Der vil du få sitte med snufsende snabel og viftende ører ved Guds føtter. Gud vil klappe deg på hodet innimellom, og gi deg en maiskolbe å gnage på. Og engler vil stå klar med enorme piperensere om snabelen din blir litt tett.

Du vil være en lykkelig elefant, Nicolas!

PS: Du vil med tida innse at den amerikanske presidenten velges av det amerikanske folket, og at du ikke trenger holde med noen av dem. Denne innsikten vil løfte ei tung bør fra dine skuldre. Du vil rett og slett oppleve at livet blir langt lettere uten angst for amerikanske presidenter.

Ord for dagen:

Elefanter tråkker på alt, også på døden.

Read Full Post »

Older Posts »