Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘mørkrid’

Fotograf: Eugenia Gaisina

Fotograf: Eugenia Gaisina

(Live Action Pocket-Play)

For litt over ei uke siden holdt jeg en «workshop» på den nordiske spillskaper-samlingen Knutepunkt. Verkstedet var et forsøk på å føre en gruppe designere inn i det nye formatet Live Action Pocket-Play (LAPP), som jeg har oppfunnet.

*

Ideen med LAPP er å lage sterke rollespill i et format som gjør dem lette  å selge og spille. Spillet lages på spillkort. Det selges som en kortstokk med alle kortene spillerne trenger for å spille. Man bruker spillet på stedet det er designet for, så jeg ser for meg slike spill satt til allslags alminnelige steder …

Designen av en LAPP har fire hovedpunkter:

  • Sted: spillet designes for et konkret sted; ei stue, en bussholdeplass, et skogholt, et soverom, ei hytte, en cafe, hvor-som-helst …
  • Tema: man velger et tema som passer til stedet, og utforsker det i spillet
  • Rolle: rolleskissene gis på egne kort; enkle punkter og relasjoner hjelper spillere å skape gode roller
  • Instruks: det gis en enkel metode, basert på folks alminnelige evne til innlevelse og improvisasjon

I tillegg har vi tre underpunkter som i varierende grad er viktige for en LAPP, avhengig av hva valgene spillskaperen tar. Ingen av disse tingene er nødvendige for å lage en LAPP, men i noen spill kan de være gode hjelpemidler for å fremme godt samspill:

  • Rekvisitter: kan brukes som fokus for dialog/handling (bør være lett tilgjengelig for ei spillgruppe)
  • Scenekort: kan brukes for å styre dialog/handling i spesielle retninger, om det er ønskelig
  • Matekort: kan brukes for å mate tilfeldige hendelser, vrier og/eller konsekvenser inn i samspillet

NÅTIDS-MILJØ
LAPP er tenkt som en type spill der kostymer er unødvendig. Med andre ord; vi designer en LAPP for spill i et nåtidig miljø (stedet vi velger), med roller som hører hjemme der.

Dette er en begrensning, men den er ikke veldig trang. Vi har enorme muligheter for spennende, morsomt, underfundig, tankevekkende drama i nåtidsmiljøer. Det viste verkstedet på Knutepunkt til fulle. De åtte spillene som ble påbegynt der var svært forskjellige, og alle var spennende ideer på hver sin måte.

Her er en rapport (oversatt fra italiensk) fra den italienske spillskaperen Raffaele Manzo (Rafu):

Fotograf: Eugenia Geisina

Fotograf: Eugenia Geisina

LIVE ACTION POCKET-PLAY
– write your own pocket-larp

Dette var en fantastisk workshop holdt av Tomas Mørkrid, veteran blant norske spillskapere (spesielt «tabletop») og sentral i  utviklingen av den norske spilltradisjonen.

Ideelt sett skulle vi  deltakerne, under veiledning av Tomas, jobbe i små grupper med å realisere våre egne lommelaiver på noen få timer, basert på formatet i hans siste spill: Autumn of Life, et spill i form av en liten kortstokk. Selvfølgelig klarer vi ikke egentlig å komme opp med ferdige spill, men (og dette er ikke overraskende) vi ender opp med et stort antall mulige prosjekter i ulike stadier av ferdigstillelse. Jeg har holdt kontakten med min lagkamerat, nordmannen Erlend Sand Bruer, fordi vi har alle intensjoner om å fullføre spillet vårt (arbeidstittel «The Garden Game»), som allerede har en detaljert spillmetode.

Verkstedet ga meg også interessant lærdom som jeg kan bruke i min design av tabletop rollespill, blant annet det utmerkede slagordet «Design for folk, ikke for spillere» (tenk på vanlige folk når du designer dine spill).

Tomas  gjorde mye for å lage et innbydende rom og en åpen innledning, som sammen med alle deltakerne gjorde opplevelsen morsom og givende fra et emosjonelt synspunkt. Jeg vil huske dette verkstedet i lang tid som min favoritt-hendelse på Knutepunkt 2013.

***

(Rafu sin fulle rapport fra Knutepunkt 2013, på italiensk, kan du lese HER)

Om du har spørsmål om LAPP eller andre ting Tomas driver med, er det bare å spørre. Han kommer til å arrangere en rekke verksteder i dette formatet i tida fremover, for å hjelpe nye designere i å se muligheten i å lage enkle og sterke spill for vanlige mennesker. 🙂

Read Full Post »

Verda er i endring. Dette er, og har alltid vært, et uomtvistelig faktum. I dag endrer verda seg like raskt som før. Vi hypnotiseres nærmest av alle nyvinningene. Vi suges inn i sms og nettsamfunn med kjappe tekster.

Det er rett og slett ikke tid til romaner mer. Vi har knapt tid til TV og film heller. Det går for treigt. Nå taster vi på mobilen, tar bilder på mobilen og har mobilen hengende som en pipende hjertehjelper i brystlomma. Og på jobb plinger epost-programmene sine lystige låter. Livet vårt går ikke på skinner lenger, det er trådløst.

Nettopp i dette er det poesien har sin store sjanse. «Poesi», vet du, den underlige litterære formen som sier mye (av og til alt for mye) med få ord. Omtrent slik:

Rosene i hagen
lokker til seg humler
og mennesker som somler
med å bli moderne.

slyngel.jpgVi må selvsagt vente at poeter strekker seg lenger, særlig at de strekker seg lenger frem i tid, slik at metaforene deres blir mer «up to date». Det nytter ikke å skrive om roser og fullmånen nå. Vi må poetisere det urbane og moderne. Foreksempel slik:

Mennene på fortauet
har syngende mobiler
i sine skjortelommer.
Våren kommer!

Jada, vi kommer, vi poeter. Vi blir virtuelle før du vet ordet av det. Følg med: om ett år er poesi blitt en verdenssuksess! Da er det uinteressant å vurdere et mobilabonnement uten gode poeter tilknyttet. Da er overvekten av eposttrafikk poetisk. Jada, slik vil det bli!

Utrydningstruede ord
vakler ut av rynkede munner.
Mennesker dør, språket deres
reinkarneres.

Hva? Tviler du? Er dette lyriske drømmerier? Phø! Dette jo komme! Hva skal ellers vi poeter gjøre? Et sted må jo diktningen ta veien. Det finnes knapt skrivebordsskuffer lenger, og å utgi diktsamlinger er en fornærmelse mot markedskreftene (markedskreftene styrer både forretningsliv og åndsliv, vet du). Så for å overleve må poesien bli virtuell. Uten mobilen dør poesien, og uten poesien dør … eh … språkets evne til å formidle noe mer enn bare øyeblikkets meldinger.

Jeg skal lære meg lykke,
skal stave de små stundene,
legge sammen det som rører meg,
finne ut hvor smått et smil kan være
og essemesse det til vennekretsen.

Jeg håper fremtida vil gi meg rett. Jeg håper poetene våkner, at poesien livner til og at menneskene blir i stand til å oppleve den rare gleden det er å ordsette verda på denne måten. Jeg vet det er urealistisk, men jeg håper, for den underlige og utfordrende poesien er verdt å ta vare på:

(fra filmen «Il Postino», med Massimo Troisi)

___________________________________________

Mer om poeten TomasHVM finner du HER.

Lurer du på hva en «metafor» er? Du finner forklaringen HER.

Read Full Post »