Poden på fem synger av hjertets lyst, på engelsk, og Mamma hører på med fryd og forundring over den mirakuløse blandingen av engelske ord og fantasifraser.
– Jeg synger engelsk, roper Poden begeistret; Ikke sant jeg synger engelsk nå, mamma?
Mamma er i tvil om hun skal påpeke at «engelsken» ikke er helt det, og går for en diplomatisk mellomløsning: Det er noen engelske ord der, men mye av det du synger er tulleord, vennen. Men du synger veldig fint!
Poden stopper, ser på henne med sinnarynker i panna: Jeg synger engelsk såh! Det er bare du som hører feil! Du har for dårlige ører! Han finner seg ikke i å bli korrigert på en så uskjønn måte, uten respekt for den åpenbare engelskheten i måten han synger på. Alle som virkelig lytter kan jo høre at dette er en engelsk måte å synge på.
Mamma står igjen med en litt lattermild følelse av å ha fått sitt pass påskrevet, å ha blitt irettesatt på mest ydmykende måte. Og det kan hun i grunnen leve med. Å knuse femåringens magiske engelsk vil hun i hvert fall ikke. Hun nikker og tier, og lytter til Podens melodi grand-prix fantastic!
Spill levende 