Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘mirakel’

geipeDet er helg og snø, og familien drar på aketur. Det kunne vært en skitur, selvsagt, men akkurat denne dagen blir det aketur, fordi Divadatter og Venstremannen og tante Kry og alle skal være med, og det er ikke alle som har ski.

Skullerudstua ligger fint til for den som vil komme seg ut av Tigerstaden, uten å ha annet enn offentlig mobilitet. Så gjengen samles der, og marsjerer oppover bakkene med akebrett og sekker og glade utrop. Det løpes og danses i snøen, kastes snøball og formes stadig nye kalde allianser. Alle får sin del av iskrystaller i ansiktet, og alle som er med på leken tåler steken … nesten. På et punkt blir Prinsen sittende i snøen, litt stille, fordi han fikk en håndfull snø i nakken. Ille nok å få det i fjeset, men nakken er verst. Snø som smelter og renner ned ryggen er ikke bare behagelig.

Han blir resolutt løftet opp, avkledd og skrubbet ned, før han igjen påføres tykke lag med konfeksjon og kan fortsette turen. Det lysner snart for den unge prinsen, når Pappa erklærer «reservetank-pause» og drar frem tursjokoladen. Sittende på akebrettene smatter de på sjokoladebitene, ser på den snøkledte skogen, og forteller håpløse vitser (som heldigvis ikke alle har hørt). De ler uansett, fordi det er deilig å være i skogen en snødag.

dingel4De fortsetter den tunge oppfarten, med akebrettene på slep. Vel fremme på toppen, med utsikt til en alle tiders gedigen aketur ned igjen, lages det noen småbakker som ungene kan leke i (sammen med tante Kry), og Pappa tar frem ved fra sekken. Her skal det grilles pølser! Jippiii!

Men akk; han har glemt fyrstikker! De skrekkslagne ansiktene til Poden og Prinsen er ubetalelige, men heldigvis av kort varighet. Tante Kry røyker jo, og kan bidra med en lighter til opptenning. Det blir fyr på det lille bålet i snøen, og Pappa og Venstremannen går i skogen for å spikke pinner. Mamma sitter frossen igjen ved bålet og passer på, mens Poden og Prinsen og Divadatter og Tante Kry går til toppen av en liten bakke like ved, for å gjøre nok en eskapade i løssnøen. De kommer nedover som ei veldig lokal snøføyk, og dukker leende opp når snøen legger seg nederst i bakken, alle fire dekket av hvitt fra topp til tå og skjønt enige om at det der var en vanvittig bra aketur.

Jada, sier Pappa, men bare vent til vi skal kjøre tog ned igjen. To kilometer akebakke er noe helt eget, vet dere …

dingel1De setter seg rundt bålet med pølse på pinne. Det grilles og snakkes, og pusten står som hvit røyk fra munnene deres. Pølsene forsynes med potetkaker, selvsagt. Pappa er ganske klar på at potetkaker er langt å foretrekke fremfor vanlige hvetelomper, og han får rett av alle i følget. Det ER bedre!

Prinsen får ei svartsvidd pølse, som han holder opp i lufta, mens han lystig erklærer:

– Dette er pølsenes første svarte president!

De andre stopper å tygge, ser på hverandre, og på han, før de bryter ut i skoggerlatter. Prinsen har virkelig slått til med turens mest minneverdige sitat! Han får et skulderklapp av Pappa, og noen anerkjennende nikk fra de andre voksne, men mest er det nok latteren som gleder ham. Hans ekskursjoner ut i komikkens intrikate landskap begynner virkelig å slå an nå, og når han attpåtil klarer å blande aktuelle politiske saker inn i sin humor, da får det Pappas idealistiske hjerte til å banke litt ekstra.

Pølsene glir ned, sammen med toddy fra tante Kry, noen appelsiner, litt salat (som Mamma selvsagt har med, siden hun er en disippel av Grethe Roede for tida … igjen). og noen enorme sjokoladekjeks Venstremannen har kjøpt på Deli de’Luca nedi byen. Det er virkelig topp å sitte i snøen og gasse seg slik. Pappa ser på Poden og Prinsen, og gleder seg over deres totale tilstedeværelse i dette vinterlige eventyret. Slik tblir det minner av, vet han, og han vil gjerne at ungene hans skal ha med slike minner.

dingel8Mamma ser lykkelig ut også. Hun får gått en del i snøen i dag, noe ledestjerna Grethe Roede gir masse kudos for (mulig det ikke heter «kudos», forresten, men «kosemerker»). Det er nytt møte i fettsvinn-gruppa hennes dagen etter. så dette gjør mirakler med motivasjon og samvittighet og (muligens) vekta. Divadatter sitter og holder rundt Venstremannen sin, og tante Kry virker helt oppglødd over det hele. Ai-ai-ai, ingenting er som opplegg der alle parter er helt og holdent lykkelige!

Og så kommer tida for å dra tilbake. De slukker bålet og sparker snø over restene. Rydder alt som er av søppel opp i sekken, og snører igjen alt som kan snøres. Her skal det kjøres akebrett for alt hva remmer og tøy kan holde. To bratte og lange bakker, harstampet, med et lite lag snø på toppen, og ei flate mellom som de kanskje kan klare uten å stoppe. om de får fart nok. De satser på stor fart og overlater styringen til høyere makter (nei, ikke Grethe Roede).

De setter seg på varepulkene (lange akebrett) og hekter seg sammen i et tog med seks stykker. Bak seg har de et løst slengende akebrett og Mamma på en ratt-kjelke (snowracer). Mamma er ikke hektet sammen med toget. Hun er skeptisk til å sitte sammen med de andre i et tog hun ikke tror noen kan styre. Hun skal vise seg å få rett i denne antagelsen (og feil, for det er faktisk morsomt å forulykke i løssnø).

Starten er treig. De har satt seg ned på de to varepulkene litt for langt unna den egentlige starten på bakken, og må dytte en del før de endelig begynner å sige fremover. Mamma venter til de er godt i gang, før hun kommer etter, bremsende med kjelkens kraftige (og bråkete) snøbrems. Toget skyter fart etterhvert, og huiingen fra passasjerene stiger i styrke. De er i sannhet passasjerer alle sammen, for alle forsøk på styre doningen viser seg å være fullstendig nytteløse. Doningen holder stø kurs først, men så skjærer den ut, treffer en kant og skjærer tilbake. Det begynner å gå opp for passasjerene at dette umulig kan gå bra hele den lange bakken ned. De humper over noen små bulker i bakken, får større fart igjen, og skrenser så med ustoppelig momentum rett mot småskogen!

Hoiingen deres forvandles til et frydefullt vræl. De treffer en snøkant rett foran småskogen, letter og flyr inn mot et tett buskas av fingertykke seljer. Snøen slår opp som et beskyttende slør over det som nå skal skje …

Det som skjer er et mirakel! Et mirakel!

dingel3Alt blir hvitt. Ingen ser noe. Det er kun gravitale og sentrifugale fornemmelser som forteller passasjerene på det avsporede toget hva som skjer. Varepulkene treffer seljeskogen med bunnene først. De fleksible seljespirene legger seg langsomt under vekta fra full-lastede varepulker. Midt i det hvite opplever passasjerene et øyeblikk av myk «vektløshet», idet toget deres rolig settes ned i løssnøen og blir stående. Noen seljeskudd reiser seg på begge sider av dem, og snøen legger seg. Passasjerene har stoppet å skrike, i ren forbløffelse over den underlige fornemmelsen når selja tok imot og satte dem fra seg så uventet omsorgsfullt. De sitter der, dekket av snø og fyllt av himmel.

Mamma har bremset opp i kanten av veien, og spør bekymret hvordan det går.

Da begynner alle å le. Det sprudler opp i dem, ustoppelig som ei sjampagneflaske. De ler i lettelse og glede over dette mirakelet! De holder rundt hverandre og koster vekk snø, og ler. De strever seg ut av varepulkene, og faller i snøen, og ler. Dytter hverandre og snakker i munnen på hverandre om hvor helt utrolig det der var, og ler enda mer. Mamma syns de er gale, og mener de må skjønne at dette kunne gått veldig, veldig galt.

Det forstår de, de voksne i hvert fall, men de bryr seg ikke, for dette var et mirakel de gjerne lever farlig for å oppleve en gang til …

De kaver seg ut av løssnøen og småskogen, og inn på veien igjen. Nok en gang lager de tog og setter avgårde. Det går et stykke nedover, men så kommer flata og farten svinner. De prøver å dytte, men det hjelper ikke. Varepulkene er ikke veldig glidevennlige, egentlig, så de trenger en skikkelig bakke for å komme noen vei. De går bort til neste bakke, der Mamma venter. Hun er bekymra, for denne bakken er enda brattere, og den har et elvegjel på ene sida. Mulig at minsten skal ake med henne, slår hun frempå om …

dingel71Minsten, Poden, som vanligvis griper enhver anledning til å gjøre ting med Mamma (også omtalt som «Kosemamma» og «Verdens beste mamma»), vil ikke. han blir faktisk fornærma over muligheten for at han ikke skal få være med å kjøre tog en gang til. Så de setter seg oppi vareuøkene igjen, sikter fronten inn på omtrent midt i gata de nå skal ake ned, og dytter fra.

Denne gangen er de «heldige» og får styrehjelp fra en langsgående kant i snøgata. De skyter nedover som en torpedo fra andre verdenskrig, og ser tyske soldater og motstandsfolk i nikkers sprette til alle kanter, i frykt for den samlede tyngden som kommer vrælende nedover bakken. Divadatter mister faktisk nerven sin, og setter en fot ut i snøen for å bremse. Det hjelper ikke (og Pappa brøler at det er farlig), men det gir dem alle et iskaldt gyv av snøkrystaller rett i ansiktene. Poden, som sitter fremst mellom beina til Divadatter, begynner å hyle av den isende smertedusjen.

Men toget lar seg ikke stoppe av hensynet til hylende femåringer. Det stopper ikke for noenting. En fremmed mamma med akebrett og unge kaster seg til sidenmidtveis i bakken, men opplever at akebrettet deres rives ut av hennes hånd og blir med toget nedover. Det legger seg over Poden som et beskyttende panser, og blir med helt til bunnen av bakken. Ingen av passasjerene ser egentlig hva som skjer nå, men nederst i bakken er det en sving som ingen av dem kommer til å ta. Toget av to varepulker, to barn og fire voksne, skyter rett frem, treffer nok en gang en snøkant og letter …

Denne gangen er finnes det ingen småskog til å ta imot dem. De skyter ut i fri luft og lander i en unnabakke som leder rett ned i et bekkefar. De sklir ned bakken, i løssnø nå, stopper på kanten av bekken, og så, uten at de rekker å skjønne hva som skjer, eller hindre det, vipper varepulkene over til sida og tipper dem alle på hodet i den iskalde bekken!

De vræler virkelig nå, og oppe i skiløypa står det et dusin bekymrede skiløpere og rister på hodet over det de har vært vitne til. Makan til dumskap og ansvarsløshet!

dingel6Men i bekken fortsetter dumskapen! De begynner faktisk å le! De kaver seg i land, og er dryppende våte, og kalde som fy, men de ler! Pappa forstår at selv om ikke alle er gjennomvåte, vinterkledte som de er, er det likevel viktig å komme seg raskt til bilen nå, og hjem, til et varmt bad og varm sjokolade, og tørre klær. Han får dem med seg, leende, opp i skiløypa, og så går de så fort de bare kan mot bilen. Men de smiler og ler, og er opprømte over det de har opplevd. Det er ingen tvil om at DETTE var tidenes aketur!

Mamma går også sammen med dem, kjeftende full av bekymring for de små. Pappa holder tann for tunge, og smiler over hennes (rettmessige) bekymringer. Han tenker mer på Poden, som fikk hele snøføyka i fjeset, og håper det ikke stopper den lille fra å ville ake mer. Men fra Poden kommer det plutselig et utsagn som får alle de voksne til å heve øyebrynene:

– Neste gang vil jeg ikke sitte foran! Da vil jeg sitte på det bakerste akebrettet!

Han er med andre ord villig til å bli med på denne galskapen igjen! Fantastisk! Pappa er over seg av lykke og stolthet over å ha satt til verda en slik hardhaus!

Read Full Post »

tromp2Rett foran øynene mine skjer det. Mirakelet. Gutten min vokser opp. Han lærer å lese. Han lærer vitser som han forteller, litt klønete, ved middagsbordet. Han lærer å stille lurespørsmål til foreldre og søsken. Han hjelper lillebroren sin, og lekeslåss med ham. Han sier «I love you» om morgenen når han går på skolen, og klemmer Mamma lenge hver kveld. Han kommer med åpenbare provokasjoner mot pappaen sin, så jeg skal løfte ham opp eller kile ham, eller gjøre noe annet «fælt» noe.

Det er et mirakel.

Men det største mirakelet er det jeg bare kan ane bak alle disse hverdagshendelsene. Det største mirakelet er at gutten min skaper seg selv. Han vokser inn i seg selv, og tar valg, og blir et menneske med vilje og følelser. Og det er ham selv som gjør det. Jeg kan ikke fortelle ham hva han skal føle eller tenke, eller hvordan han skal snakke. Det er ham selv som finner ut hva han liker og misliker. Det er ham selv som skaper sin personlighet.

Jeg er bare en heldig tilskuer til dette fantastiske skaperverket, og det går så langsomt at jeg bare har en vag anelse om dybden og rekkevidden i det. Det er et mirakel over min fatteevne. Jeg er heldig som i det hele tatt merker at dette faktisk skjer rett foran øynene mine.

Slik er det å være far. Jeg er hjelperen, men også den hjelpeløse, og den som får se min sønn utrette et mirakel.

Read Full Post »

blagg.jpgHver kveld det samme. Etter nattasangen vil Pappa kysse Poden godnatt på kinnet, men Poden nekter. Når pappa gjør det lager Poden grimaser og sier: Æææsj! Poden misliker den klissete kyssingen så sterkt at han begynner å si fra på forhånd: Ikke no kyssing! Og så gjemmer han seg under dyna til Pappa lover at han bare skal gi klem. Hodet stikker frem, og allernådigst får Pappa gi klem til Poden.

Pappa er ikke fornøyd med klem. Klem er kjedelig. Pappa vil ha unger som tåler et kyss på kinnet, og som liker Pappa sin måte å vise kjærlighet på. Men ungene vil ikke ha en Pappa som kysser. Joda, Lesehesten er også motstander av kyssing. Ingen av guttene til Pappa syns det er kult med klissete kinn. Og da det handler om deres kinn, må Pappa gi seg.

Så, slik er det. Pappa må lære seg å leve uten kyssing på kinnet, og familien går langsomt i hundene … Ja, kremt, det er mulig Pappa er litt vel dyster når han tror det, men man vet jo aldri; en total mangel på kyssing kan jo ha alvorlige konsekvenser!

Men så en dag gis Pappa en vidunderlig mulighet til å rette opp alt! Poden lister seg innpå Pappa som ligger i sofaen og leser, og til Pappas store forskrekkelse sier Poden: Bø! Det får Pappa til å skvette så voldsomt at han gir Poden et kyss på kinnet! Og Pappa advarer Poden mot å gjøre flere bø’er, fordi Pappa vil bli så skremt at han kan komme til å kysse Poden på kinnet hver gang!

Trusselen om kyssing er ikke sterk nok til å avholde Poden fra å si: Bø! – en gang til. Pappa skvetter opp og kysser Poden igjen. Poden syns det er så fantastisk at Pappa skvetter, at han ikke engang husker å si Æsj! for kyssingen. Han ler av fryd over å kunne skremme Pappa.

Ny sniking:

Bø!

Pappa skvetter. Kyssing og latter, og mer sniking fra Poden (Pappa passer på å ikke oppdage noe):

Bø!

Pappa skvetter høyt opp i lufta! Kyssing og latter, og enda mer sniking:

Bø!

Mer skvetting og kyssing og latter. Nå ler Pappa høyt også. Leken er helt perfekt. Pappa får kysse Poden masse på kinnet (og panna og nesa og ørene og halsen), og Poden får skremme Pappa og oppleve at Pappa skvetter opp fra sofaen hver eneste gang! Kjempeflott!

Til sist ligger begge ganske utslitte i sofaen og ler masse. Nå går vi og vasker opp, sier Pappa, og så lager vi kjempegod middag med stor dessert! Ja, sier Poden, dessert med sjokolade og is! Nemlig, sier Pappa, slik at Mamma og Lesehesten blir kjempeglade når de kommer hjem! Og Poden er så opprømt at han fortsetter: Og så gjemmer vi oss inni kjempedesserten og er helt stille! Og så hopper vi frem når Mamma og Lesehesten kommer hjem! Og DA skvetter de masse da!

Hææ, sier Pappa: Skal vi gjemme oss INNI desserten? Og hoppe ut når de kommer hjem?

Ja, sier Poden.

Men, sier Pappa, men da må jo desserten være helt kjempe-dempediger da, jo!

JA, kjempe-jempediger! – sier Poden, med all den lyst og glede og fullstendige oppslukthet i fantasien som en fireåring har. Det stråler så mye lyst og glede og fantasi fra Poden at Pappa nesten griner av fryd over dette mirakelet av en gutt …

Read Full Post »