Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘mobbing’

Mobbing er fælt. Det gir skader som er så stygge, og som tar så lang tid å hele. I noen tilfeller blir eit menneske aldri bra igjen fra mobbinga; det sit med angst og ensomhet og jobbvansker heile livet. Dette er noe vi veit. Så eg tror vi er enige om at mobbing er eit problem som må møtes med gode tiltak, så vi begrenser skadene, og kanskje redder noen mennesker som ellers mister store deler av livskvaliteten, eller som kanskje går hen og tar livet av seg.
Men hva gjør vi? Eitt åpenbart tiltak er å ta barnet bort fra mobbe-situasjonen …
– men hvilket barn? Offeret? Mobberen?
– Hvem takler lettest å bli tatt vekk fra det kjente?
– Hvem blir sittende igjen som taper, om han/hun får straffen det er å måtte bytte skole, og gå til ein hverdag med heilt fremmede unger?
eggnavnlEg har tenkt ein del på disse tingene, og har kommet til at offeret må bli der, om ikkje foreldrene velger å flytte. Men velger dei å flytte er sannsynligvis mobbinga grov, og skadene store, så da må hjelpa følge etter det skada barnet, med ekstra ressurser og oppmerksomhet. Det er nødvendig. Nok av mobbeofre som har flytta … inn i ny mobbing på ein ny skole.
At akkurat det skjer er eit hint om hva som skjer her: barn tester hverandre. Denne testinga er naturlig. Den hjelper barn å finne ut hvem andre unger er, og hva dei står for. Men det kan bli eit problem for den som reagerer for sterkt; ungen som mangler sosiale ferdigheter og sjølregulerende redskaper; han/ho blir lett eit offer for denne testinga; ved at testinga fortsetter, fordi reaksjonene er «morsomme», og så utvikler det seg til hakking, eller til daglig og vedvarende mobbing. Det er viktig å forstå at ungene ikkje forstår hva som skjer her. Dei har problemer med å innse omfanget og skadevirkningene av sine eigne handlinger. Om testing mellom unger «tar av», må voksne inn og regulere adferda. Denne voksen-reguleringa er viktig, for den kan lære ungene hvordan dei sjøl regulerer si adferd i forhold til dette, og den kan lære ungene meir om konsekvensene av sosiale handlinger. Viktig læring!
ikonikon      Min bakgrunn for å snakke om dette er todelt …
      – eg har jobba med unger og ungdom i over tredve år
      – eg var sjøl eit mobbeoffer.
Dei siste tjue åra har eg jobba med små grupper unger og ungdom i rollespill. Da ser eg stadig denne typen testing, og eg ser stadig hvordan enkelte unger blir satt utafor. For ein som meg, som har opplevd grov mobbing på kropp og sinn, gjennom barndom og ungdomstid, og som veit hvor tøft det er å komme ut i voksenlivet uten venner eller sosiale ferdigheter …
– er det trist å sjå, sjølsagt.
Men sånn er det; unger reagerer instinktivt og brutalt på andre unger som ikkje er «på plass», på ein eller anna måte. Da er det mi oppgave som voksen å hjelpe dei med å regulere denne adferda, i mine grupper. Og det gjør eg ved å rolig insistere på at alle skal inkluderes i samspillet, på at ingen skal gis bannord over valg dei gjør i spillet, bidrag dei kommer med. Eg insisterer rolig på at ingen kan styre andre sine roller, og gir gruppa med roller utfordringer dei må stå sammen mot, at det blir imperativt for dei å nettopp å stå sammen.
I dette samspillet ligger det ein tosidig liten menneskemagi:
  1. det gir dei som står utenfor ei blankofullmakt til å utforske valg og konsekvenser, og dei får lov til å delta i samspillet på like fot med dei som er innafor. Dei har masse å lære av dette.
  2. det gir dei som er innafor muligheten til å utvikle større menneskekunnskap, ved at dei får øve seg i samspill med unger som ikkje fungerer så godt sosialt. Dei får utvikle høyere toleranse, og lærer seg å fokusere på positive muligheter i samspillet med «problematiske mennesker». Og så får dei sjå, ved sjølsyn, hvordan dette gjør at «problemene» blir mindre. Dei har masse å lære av dette.
egg
Denne formen for rolig insistering virker. Det kan ta noen år, men etter eitt eller to eller tre år kan eg oppleve at den utstøtte ungen ein dag står på trappa etter spillinga, sammen med dei andre, og snakker om hva som skjedde, og hva som kan komme til å skje neste gang …
– han/ho er med; er kommen innenfor.
Det er små suksesser, men eg veit at dette kan være avgjørende for ungen det gjelder. Det gir han/ho muligheten til å suge til seg sosiale ferdigheter i fritt samspill med andre, og på den måten lære seg noe alle mennesker desperat trenger i voksenlivet; aktiv sjølregulering og sosiale ferdigheter.
Så dette er hva eg tror vi trenger å gjøre i ein mobbesituasjon:
Vi trenger:
– å sjå til at voksne si regulering av ungenes adferd blir fiksa; mobbing blir til fordi voksne ikkje ser si oppgave som oppdragere, og feiler i å ta sitt ansvar for å regulere ungenes adferd. Om det er mobbing på ein skole, er det eit signal om at skolen (og muligens lokalsamfunnet) er eit dårlig oppvekstmiljø. Stort sett er det snakk om manglende voksenengasjement. Det må endres; lærere og andre voksne må engasjere seg positivt. Voksne kan skape positive ringvirkninger, som endrer oppvekstmiljøet.
Vi trenger:
– å sjå på hvem dei ressurs-sterke elevene er; hva slags utfordringer får dei i skolehverdagen? Har dei sosiale rollemodeller som trekker dei i positive retninger? Blir dei utfordra på oppførsel og ansvar for andre? Har dei god retning på livet, eller er dei tøffinger som utvikler eigne interne koder for å være vellykka (helgefyll, knulle først, råkøyre, osv.)? Her er er det plenty av signaler å lese, om du faktisk bryr deg om disse unge menneskene, og hva slags holdninger dei tar med seg ut i voksenlivet.
Vi trenger:
– å skape ei ressursgruppe rundt mobbeofferet/ofrene, der den mobba blir fulgt rundt av positive voksne, og etterhvert; barn, i eit samspill som er trygt og morsomt. Så vi oppretter rett og slett ei aktivitetsgruppe med spennende og morsomme ting å gjøre, som foregår i friminutter og til/fra skolen, hver dag i ein lang periode. Det gir offeret mulighet for å utfolde seg, og inngå i sosialt samspill, og det plasserer voksne som buffere mot mobbinga, der den er verst.

Mobbing er eit alvorlig problem. Det finnes mange offer for mobbing, men det er eit større problem enn «bare» ofrenes tragedier. Mobberne blir ofte tapere i dette også. Og lokalsamfunnet taper på det.

I siste instans så taper vi alle; det er ikkje godt å leve i eit samfunn der unge mennesker tar livet av seg, fordi andre har behandla dei dårlig. Da har vi mislykkes i å skape det gode samfunnet vi alle trenger. Og vi har mislykkes der det trengst mest; blant dei minste av oss; barna.

Reklamer

Read Full Post »

unavn021Det har vært ein stygg seilas, dette livet mitt. Mykje vondt har eg holdt ut, og båret på. Alle såra blei gitt meg av andre, men dei var mine sår å lege, mine sår å bli frisk fra.

Det starta for 44 år sida. Eg var sju år, på veg til skulen første skuledag. Eg var lett til sinns, forventningsfull, glad for den nye ranselen, glad i livet, full av bobler over hvor godt det var å være til. Eg hadde eit lys i meg, og eit lys rundt meg! Sånn var eg den dagen, på veg til skulen …

Eg gikk ni års helvete i møte. Mobbehelvete. Dette var slutten av sekstitallet. Det var ikkje mykje fokus på mobbing den gangen. Folk visste at unger var stygge med hverandre, men det blei regna som normalt. Sånn var det bare.

Eg gikk på Farnes Grunnskule, og seinere på Øvre Årdal Ungdomskule. Eg var forfulgt gjennom heile skuletida, på veg til og fra skulen også. I hvert friminutt var det ein gjeng som hersa med meg, la meg i bakken, sparka og slo. Dei lo og mora seg over mine fåfengte forsøk på forsvar. Dei ga meg kallenamn, stygge namn som gjorde meg skamfull. Dei erta meg for alle kjensler eg viste. Alle forsøk på å ta igjen blei latterliggjort, eller førte til meir juling. Eg blei prylt til å akseptere alt dei sa om meg, uten å mukke. Hver dag var det juling. Juling. Juling. Juling.

Eg lyktes i å rømme til lærerrommet noen ganger, og sa fra til lærerne hvor stygge dei andre ungene var. Dei fortalte meg at det bare var leik, og ba meg gå ut i friminuttet igjen og leike. DEI  hadde friminutt, skjønner du, men EG var alt anna enn fri. Ikkje eitt eineste jævlig minutt hadde eg fri. Eg var fanga på ein skule der alle utganger var vokta, der alle uteområder var jaktmarker for gjengen som ville ta meg. Det var deira leik, ikkje min.

Eg dro fra bygda når far min døydde, i 1979. Da var eg sytten år gammel, og braut av skulegangen for å rømme fra ei rolle eg ikkje lenger holdt ut. Eg var klovnen, den tragiske figuren som alltid sa eller gjorde noe dumt, slik at alle skulle le i stedet for å slå og plage. Far min døydde av kreft, og eg dro austover.

Eg var ein skada mann. Eg hata meg sjøl, eg hata og mistrodde alle andre, og alle mislikte meg. Eg dro til Elverum, og begynte på ein folkehøgskule der. Eg fekk ikkje venner på skulen. Elverum folkehøgskule var ikkje ein plass eg trivdes; eg krangla med rektor, var redd for dei andre gutta, og var håplaus i mine forsøk på å snakke med jenter. Eg var i opposisjon til alt og alle, og gjekk ut fra skulen etter eit år med «Underkjent» stempla på vitnemålet, i litteratur valgfag; det faget eg burde likt mest av alle.

Men det var rektor som hadde oss i norsk, og eg hata han inderlig for alt han stod for. Han stod for alle arrogante lærere eg noensinne hadde bedt om hjelp fra. Rektor det året var Sigmund Moren, som hadde sitt siste år som rektor før pensjonen. Han klarte dessverre ikkje å fange opp denne skakk-køyrde unge mannen. Eg boikotta han til slutt, og dreit i alt han sa.

Noen år seinere var eg nyskilt, ein 22 år gammel mann, med ansvaret for ei jente på fire. Eg hadde prøvd å gå til psykolog, men legen min høyrde ikkje på meg, og sendte meg feil. Det skjønte eg ikkje før eg kom til terapi; eg la ut om problemene min i nesten ein halv time, før han avbraut meg og fortalte at han slett ikkje var psykolog! Så han kunne ikkje hjelpe meg! Legen hadde sendt meg feil, sjøl om eg hadde sagt VELDIG TYDELIG at eg trengte ein psykolog!!! Det var eit svik mot ein mann som alltid hadde opplevd svik; at ingen noensinne høyrde på hva eg sa. Eg gjekk heim og grein!

Eg budde i eit hus i skogen på Stange. Eg var aleine. Ingen ville hjelpe. Eg gjorde opp status. Dette er hva eg summerte opp for meg sjøl den gangen:

Unavn01Eg hater meg sjøl! Er redd for einsemda, så når eg er aleine og kvelden kommer, da blir eg rastlaus og flykter ut på byen. Oftest går eg aleine i bygatene og slenger, ser på folk som er sammen med venner, høyrer dei ler, og går ein annan veg. Aleine. I mørket. Full av mørke. Det mørket som var innprenta meg hver eineste dag i ni år;
– Så dum du er, Tomas!
– Hei Tomata, er du råtten!?
– Pell deg vekk, du får ikkje være med!
– Hei gutter, der er Tomas-tosken, vi tar han!

Alle andre hater meg! Eg er ein sosial bulldoser uten sosiale antenner. Det blir alltid feil når eg prøver å snakke med folk. Det er noe eg ikkje forstår, noe alle andre klarer å manøvrere i, som eg går på grunn i, på hver fest, i hver samtale med folk, i alle vennskap eg tror skal bli til noe. Eg har aldri lært det, for eg fikk aldri være med, fikk aldri lære det dei andre lærte om hvordan man snakker sammen, leiker sammen, ER sammen. Mobbinga har gjort meg til ein sosial krøpling!

Eg klarer ikkje å gjøre jobben min! Det har aldri fungert. Eg kommer i klammeri med sjefen, og med kollegene. Eg kommer ofte for seint, legger meg sjuk og blir heime, lusker unna arbeidsoppgaver, og er generelt dårlig til å jobbe og dårlig likt av alle. Eg er lat! Eg har for mykje mørke i meg, og det tar for mykje krefter, så eg klarer bare ikkje stille opp og jobbe like hardt som alle andre! Eg klarer ikkje møte kravene på jobben med eit smil, for eg er usikker på alt, og alt eg prøver å gjøre er eit stort slit. Eg har ikkje krefter til å jobbe, for eg bruker alle kreftene på å holde mørket, angsten, i sjakk!

Det var oppsummeringen. Dønn ærlig, og grusomt. Eg var ein fullstendig ødelagt mann som ikkje fungerte i noen av livets viktige deler. Det var resultatet av ni års mobbehelvete.

*

Hva gjør ein mann i ein sånn situasjon?
Hva ville du gjort?
Hva faen ville DU gjort!?
Hengt deg?
Kasta deg i fossen?

Andre ungdommer i heimbygda mi gjorde det. Nabojenta kasta seg i fossen. Ein anna mann fra bygda dro til byen, tok inn på hotell, og skaut seg sjøl. Hotellfolka sprang til, og fann han i ein blodpøl. Han hadde funne ei kjapp løysing, og flykta fra eit liv som ikkje var til å holde ut!

*

unavn07Eg flykta ikkje. Eg prøvde ikkje å ta livet mitt, sjøl om eg ofte tenkte på det.

Eg gjorde det mest heltemodige eg noensinne har gjort i heile mitt liv;
– eg tok eit valg om å endre meg!
I den jææævlige situasjonen valgte eg å drite i det sosiale, og å drite i jobben. Eg fortalte meg sjøl at eg aldri ville klare å fikse det sosiale eller jobben likevel, så eg skulle prøve å fikse einsemda. Eg skulle bare bli værende i huset i skogen,  i hvert fall PRØVE å holde meg der, og stille meg sjøl ansikt til ansikt med einsemda. Det var det eine problemet i livet mitt, som eg vågde å sjå i augene. Det var det eine problemet eg trodde eg hadde ein liten,  bitteliten, sjanse til å gjøre noe med.

Så starta eg kampen mot einsemda. Eg holdt meg heime. Eg grein. Eg flykta ut gang på gang, men tok opp kampen igjen hver gang. Satte meg ned heime, såg meg i speilet og banna, vandra fra rom til rom, gjekk ut til bilen, satte nøkkelen i låsen, tok han ut igjen, og gjekk opp i stua igjen. Satt der og grein, skalv, banna.

Låg i senga og lengta etter eit anna liv. Savna far min. Søstra mi. Den einaste kameraten eg noensinne hadde hatt; Rikard. Vi som spilte brettspill sammen, men som sjelden snakka sammen. Eg låg der, stod opp, gjekk ut i skogen, lot regnet gjøre meg gjennomblaut, gjekk inn igjen, tørka meg, kjente meg like ille som før.

Einsam.

Etter mange, mange år, begynte ting  å endre seg. Eg hadde flytta til Oslo. Eg hadde mista jobb etter jobb, flytta rundt omkring og vært så rastlaus som noensinne, men så;
– eg gjekk til banken i byen ein dag, og fortalte dei at eg trengte lån for kjøpe ein fast plass å bu. Dei sa at eg ikkje hadde lønn å låne på. Eg sa at eg var ein ærlig mann som alltid betalte det eg skulda. Eg sa at eg hadde vært kunde hos dei alle år, og alltid betalt alle smålån og regninger og alt. Og det var ikkje noe stort lån eg ba om; 120.000 kroner til å kjøpe ein hybel på 17,6 kvadratmeter på Bjølsen i Oslo. Dei dreit i dei vanlige låne-reglene sine, og ga meg pengene!

Der, på det lille krypinnet, roa eg meg. Der trivdes eg. Der begynte eg å invitere folk på middag. Folk eg møtte i byen. Folk eg dansa med, spilte fotball med, spilte brettspill med, rollespill. Eg hata ikkje meg sjøl lenger, og det gjorde at eg var roligere sammen med andre. Så dei hata ikkje meg lenger heller. Eg fikk venner!

Ein sommerdag i 1994, når eg var 32 år gammel, klokka halv fire ein onsdag, kjente eg plutselig ein klarhet i heile meg; Tomas, nå kan du slappe av! Nå kan du nyte fruktene av arbeidet du har gjort dei ti siste åra! Du er ferdig med det arbeidet! Du har vært flink, Tomas! Nyt det!

tromp2

Dette var første del av fortellinga om min kamp mot traumene
som ni års mobbehelvete ga meg.

Andre del finner du HER.

Read Full Post »

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »

Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Read Full Post »

skrill.jpgVi spiller alle Skjebnespillet, ikke sant? Det har vi gjort siden vi var små poder og podinner. Skjebnespillet er veldig enkelt: du sier JA eller NEI eller TJA til alt som skjer i virkeligheten, og hvert valg du gjør får innvirkning på samspillet ditt med virkeligheten. Veldig, veldig enkelt …

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte «feil», begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

bustyvel.jpgNeimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne «store» endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

plutt.jpgLivets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en «mentsh», som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.

Read Full Post »