Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘morgen’

fisinneFamilien sitter i dobbelsenga og leser julekalenderen. Mamma har tatt bildene, og Pappa har skrevet teksten, om tre små figurer som prøver å finne et hjem. To av figurene er kosedyr fra huset, og den tredje er en liten nisse. De har problemer med å finne et hjem, men de drar i hvert fall innom de fleste steder i byen som ungene kjenner til, og møter mange folk som ungene kjenner. Fortellingen er ganske dramatisk!

Men så er dagens julekalender-fortelling over. Pappa og Mamma sitter i senga og føler seg ganske fornøyd med seg selv, særlig fordi det er ganske mye strev å lage en slik adventsfortelling …

– Hva er klokka, spør Lesehesten. Han skal på skolen og må passe på at han rekker å gå sammen med kameratene.

– Fem på halv, sier Mamma.

– Fem på halv hva da, spør Lesehesten.

– Fem på halv dyne, sier Pappa.

– Hah! Det er ingenting som heter det, sier Lesehesten, med niåringens nyopplyste skråsikkerhet.

– Goddag, sier Pappa da, og tar Lesehesten i hånda; Jeg heter Fem PÅ Halv Dyne! Hva heter du?

Lesehesten himler med øynene!

– Ååh! Er du helt teit, eller! Det er ingen som heter sånn!

Men Poden knise-ler nedi dyna, der han ligger og krummekoser seg i varmen til Mamma og julekalenderen og alt som er bra for en femåring som gjerne vil våkne litt langsomt.

– Men jeg heter jo Fem På Halv Dyne, sier Pappa, så overdrevent uskyldig at det er ekstra plagsomt for niåringen; Det kan jo ikke jeg noe for! Og dessuten har jeg ikke tid til å krangle med deg, fordi jeg må skynde meg å vokse opp, så jeg kan bli Hel Dyne. Ha-ha-ha!

Pappa ler av sin egen dumme vits, og Lesehesten himler så voldsomt med øynene at det nesten er plass til en hel soloppgang der. Pappa er såå vanvittig fjern innimellom, altså!

Read Full Post »

Pappa svinger ut fra porten hjemme med Poden i baksetet. De skal til barnehagen. Plutselig roper Poden ut: «Fotgjengere!»

Pappa skvetter og ser seg om, men ser ikke et eneste menneske på veien. Fortau og hager og balkonger er også tomme. Det er ingen alminnelige fotgjengere å se. Vel-vel, Poden er jo kjent for å se masse som andre ikke ser, spesielt når de kjører bil. De har for eksempel en lek som heter «Gul bil», som handler om å se flest gule biler, og det er ikke måte på hvor mange gule biler Poden ser da …

Når de nærmer seg barnehagen skriker poden «Fotgjengere!» igjen. Pappa ser fremdeles ikke et menneske på veien eller andre steder. Når han stopper bilen spør han forsiktig: «Hvordan ser sånne Fotgjengere ut da?»

«Fire streker og en hump», sier Poden bestemt og hopper ut av bilen. Pappa låser bilen og går etter Poden opp til barnehagen. Han er like klok. Fire streker og en hump har ikke opplyst Pappa det grann. Det er tidlig morgen og Pappas kreative kretser virker døde.

Samme ettermiddag roper Poden nok en gang ut, like før de er hjemme: «Fotgjengere!» Det kommer med stor begeistring, som om det er noe fint han ser. Nok en gang er Pappa på bar bakke når det gjelder forståelse. Det var folk i veien litt lenger nedi bakken, men akkurat her er det ingen. Altså må dette dreie seg om fotgjengere i mer enn alminnelig forstand.

virvlant.jpgDisse fotgjengerne til Poden er noen mystiske fabeldyr, med en hump og fire streker. Kan det være en dromedar, tenker Pappa, men slår det fra seg. Han har ikke sett så mange dromedarer i nabolaget i det siste.

Neste dag gjentar utropene seg, og Pappa setter igang seriøs etterforskning.

– Poden; er fotgjengerne levende?

Poden tenker seg om, og nikker så bekreftende.

– Hvor lever de da?

– Nedi jorda.

Det kommer med all den sakkyndighet en fireåring kan oppdrive. Pappa er like klok, og fortsetter etterforskningen.

– Beveger de seg da?

– Nææi!

Det høres ut som Pappa nå har avdekket håpløs uforstand om verda. Poden ser på ham med lattermilde og himlende øyne. Det er «pappa tuller»-blikket. Så dumt går det tydeligvis ikke an å spørre!

– Men, hvordan ser fotgjengerne ut da?

– Det er to streker og en hump … og så to streker til … og en hump.

Jaha, tenker Pappa, som du roper i skogen får du svar. Fabeldyrene til Poden kan tydeligvis ha to humper, slik som kamelen. Han ser selvsagt den nye beskrivelsen i forbindelse med sine tanker om dromedarer dagen før, men føler seg slett ikke klokere. Dette fabeldyret er tydeligvis noe bare Poden kan se, noe som skifter form etter Podens humør. Pappa ser for seg en hamskiftende figur med pinnebein eller vinger eller horn, og humper både her og der.

Poden blir levert, og Pappa drar hjem. Arbeidsdagen begynner jo, og en voksen mann kan ikke tulle seg bort i slike spekulasjoner. Han låser seg inn, tar av skoene og legger nøklene i vinduskarmen. Mamma har stått opp. Hun sitter og spiser frokost. «Har du hørt om fotgjengerne», spør Pappa.

– Ja, morsomt, ikke sant?

Mamma smiler, tydeligvis overbevist om at Pappa har intuitiv innsikt i fabeldyrenes verden.

– Eh … jo, men jeg vet ikke hva de er.

– Fartshumper.

Mamma ser ikke opp en gang. Hun sitter med suveren innsikt i Podens indre verden, spiser cornflakes og leser sakspapirer, og bare vet slikt! Pappa klarer ikke la være å blåse av den irriterende overlegenheten hennes.

– Pff!

Han tramper opp på kontoret, setter i gang maskinen og begynner å skrive. Han er forfatter. Ordene er hans domene. Han skriver om troll og fabeldyr og alt mulig fantastisk. Og han har ikke noe problem med å skille fantasi og virkelighet! Nemlig!

Read Full Post »