Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘musikk’

ADVARSEL!!!
Dette er ein EXTRAGAVANCA-post!
Den er full av greier! Full! FULL!!! 

Brukeranvisning
Da denne posten er full av videoer, og eit moderne menneske ikkje kan forventes å bli sittende her og kikke på videoer heile kvelden, gjør du så:
– sett igang alle videoer i denne posten så kjapt du kan
– len deg tilbake
– lytt
(nynn med om du vil, om du kan skjelne noen melodi i kaoset)

* * *

Først ein colombiansk pappa med unger (videoartist Dicken Schrader med barna Milah og Korben) som gjør ein cover av Depeche Mode, Everything Counts. Herrrlig!

Og originalen, Depeche Mode:

Og da dette er ein EXTRAGAVANCA-post …
– slenger vi like gjerne på ein video med Eva Dahlgren også:

Og ei mindre vakker låt til; Den makalösa manicken:

Og så smeller vi til med Povel Ramel og hans «Far jag kan inte få upp min kokosnöt»:

Og til slutt eit musikalsk fyrverkeri; M.A. Numminen, med hans «Kookospähkinä», eit herlig musikalsk bravurnummer:

Hallelujah!
Hurra-hurra-hurra!
Extragavanca!

(og pust ut)
pkh

* * *

Og så kan du kanskje ta deg tid til å sjå på denne reklamen:


God natt!

Read Full Post »

Etter prinsippet om at alt kan kokes, bare du har sterk nok varme og ei gryte som tåler det, serverer jeg i dag ei oppskrift på hvordan du baker moderne musikk.

Du anbefales ikke å gjøre dette hjemme om du ikke har tunga rett i munnen.

Ha en god dag!

Read Full Post »

En ny serie, der jeg poster videoer med Laurie Anderson, og gjør meg noen funderinger om fortellinger og lyder, og følelser.

Og da passer det med «Kokoku»:

Det er en herlig letthet over dette, koblet med en originalitet som fikk meg til å gispe første gang jeg hørte det (tilbake på åttitallet).

Jeg er ikke så glad i å se Laurie danse, men lydene, rytmene og den fantastisk fortellende synge-stilen er topp! Hun skaper landskaper med dybde og driv, og lokker oss inn i fortellinger der merkelige paradokser snur opp ned på tankene våre. Dette er fortellerkunst som leker frem innsikter bortenfor fornuften; der følelser, fornemmelser og skjønnhet åpner for noe vi vanskelig kan sette ord på uten å bøye ordene utenfor gramatikkens orden. Dette er måter å bruke språket på, som lar S’ene bli lurende slanger, og pausene bli til lysninger i ordjungelen.

Vær så god; nyt!

Read Full Post »

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Åh, det er bare ikke mulig å slippe denne serien om sangeren og låtskriveren Neil Diamond før jeg har løpt lina helt ut. Lina løper til endes når jeg endelig en dag poster min ungdoms favoritt her, og det er heldigvis et stykke dit enda. Neil Diamond har mange fine sanger …

Et nytt skritt på veien her, med sangen Shilo, en sang om gutten som hadde en fantasivenn; Shilo. Vennen Shilo kom alltid når han ropte. Når andre sviktet var det fantasivennen han vendte seg til: When no one else would come, Shilo you always came!

Stemma til Neil Diamond står veldig godt til denne litt såre fortellingen.

Som vanlig har jeg funnet en video-som-ikke-er-video. Denne gangen er det noen primitive fraktal-lignende bilder i bevegelse. Ikke noe å se på. Men musikken og sangen er flott. Len deg tilbake og lytt.

Read Full Post »

Nok en post i min serie om sangeren Neil Diamond.

Åh, denne serien er bare så deilig å lage! Den ene låta etter den andre dukker opp fra min ungdoms dal, og får hjertet til å skjelve. Stemmen er sterk, musikken flott og minnene fiiine!

Videoen er helt enestående denne gangen! Virkelig helt enestående! Roen og dybden i den, det meditative billedspråket, den subtile hentydningen til fortidens utilgjengelighet, og den geniale måten musikken kommer i forgrunnen på! Har sjelden sett en video som passer så godt til en musikk jeg bare vil HØRE!

Og jeg gir den til deg helt gratis! No strings attached! Lytt mann, lytt!

Read Full Post »

Joda, vi er tilbake med Neil Diamond, crooneren fra seksti-syttitallet. «I am, I said» er ei nydelig låt som fikk meg til å grine som ungdom.

En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.

Når han kommer til «I am, I cried! … And I am lost, and I can’t even say why», da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!

Sukk!

MEN …

Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt «ikkevideo»), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer’n:

Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang …

Sukk!

Read Full Post »

Jepp, det er tid for Neil Diamond igjen, den gamle crooneren fra seksti-syttitallet. Foranledningen er en blogpost med en sang av The Cardigans hos Glamourbibliotekaren. For å møte all den feminine deiligheten der, poster jeg Neil Diamond her. Denne gangen med den intense kjærlighetsballaden Sweet Caroline.

Jeg har anstrengt meg for å finne den dårligste videoen, selvsagt, hvor sangen får stå mest mulig for seg selv, sammen med trompetene. Lytt og nyyyyt!

Read Full Post »

Vel, en sanger som gjorde sterkt inntrykk på ungdommen Tomas. Soolaimon er en av de fineste sangene hans (videoen er ikke noe særlig):

Rører virkelig ved noe helt innerst i hjertet mitt, denne musikken. Skjønner absolutt ikke hvorfor Neil Diamond virker å være glemt …

Nåvel, har bestemt meg for å gjøre mitt. Kommer til å kjøre en serie med Neil Diamond her, av musikalske og nostalgiske årsaker. Det er massevis av fine sanger å ta av. Håper dere vil like det.

Read Full Post »

trausken.jpgLesehesten er ivrig! Han har fått blokkfløyte på skolen, og har lært en tone!

Tonen heter H.

Lesehesten viser frem blokkfløyta til alle, og mamma er spesielt interessert. Hun er interessert i alle nye dippedutter, også blokkfløyter. Poden er også veldig interessert. Han står ved siden av og strekker seg for å se så godt som mulig. Poden er interessert i alt Lesehesten driver med, for han er jo stor og flink og flott og morsom å leke med (men irriterende gjerrig med egne godterier).

Pappa er muligens mer reservert, med vage minner om sure toner og stive spillefingre fra egen skoletid.

Det blir satt opp en impromptu konsert: «Variasjoner over tonen H». Den er en formidabel suksess! To tredjedeler av publikum er i ekstase. Mamma hyler sin imponasje og Poden danser (fordi glede ikke kan stå stille). Den siste tredjedelen av publikum dekker sine tenners gnissel bak ei avis, og klapper høflig når det hele heldigvis er over.

Jeg fikk også blokkfløyte på skolen, sier mamma, det var kjempegøy! Hun forteller om det med entusiasme, og pappa forstår at hun ville tilhørt den delen av klassen hans som syntes blokkfløyte var en magisk mulighet til å erobre musikkens verden. Pappa var egentlig ikke så veldig glad i dem. Entusiaster med høylydte instrumenter er farlige.

Husk ottomanernes janitsjarer!!!

(Pappa sier det stille, inni seg. Han velger unnvikelsens strategi, i håp om at konfrontasjon kan unngås. Stilt til veggs må han kanskje si noe om at «blokkfløyte er fint», og bli nødt til å smile et tennersgnissende pedagogisk falsk-smil)

Midt oppi blokkfløytebråket får Pappa en plutselig innsikt om kjærligheten: Kjærlighet kan faktisk veksle i styrke, selv om den er «evig». Altså: noen ganger kan den helt rettmessig være litt svakere enn ellers. Og Pappa tenker tilbake på bryllupet, vielsens gode intensjoner, dette med «i gode og onde dager». Om fremtida skal inneholde masse blokkfløyteblåsing, er det mulig han får testet tesen om «onde dager» nå.

Jada, sier mamma, jeg likte å spille blokkfløyte!

Men så ble du voksen, sier Poden, og får Mamma til å stoppe opp litt, mens hun tenker over det merkelige utsagnet. Pappa kunne kysset ham der og da, den lille Poden, som sier slikt.

Pappa benytter den lille pause til å flykte. Han setter seg på kontoret, lukker døra og ørene, og tenker konstruktive tanker om kjærlighet. Muligens har alle mennesker en bestemt mengde kjærlighet i hjertet sitt. Når det blir mindre på noen, må det gis mer til andre. Akkurat nå føler Pappa at han har mest å gi Poden. Det føles godt. Det er jo viktig at noen husker de minste blant oss. Meget viktig! Kanskje Pappa rett og slett skal ta med Poden på cafe, for å drikke varm sjokolade, slik at Mamma og Lesehesten kan dyrke tilværelsens ondskap i fred …

Nedenfra kommer det fjerne ekkoet av folkeskolens musikalske big-bang. En musiker er født. I verste fall kan det hende den vokser og trives, og blir ei evig støykilde. Akk-ja!

Read Full Post »