Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘natt’

Snøen har lagt oss til hvile

Det er natt når Pappa drar hjem fra festen. Han kjører i sludd og søle, langs motorveien inn til byen. Han ser en bil som kjører uten lys, og bekymrer seg litt for det, men heldigvis ser han sjåføren oppdage det selv, og slå på lysene.

På en bensinstasjon møter han fem unge jenter, knisende fulle og sultne, som et uropunkt i natta. Han står rolig og venter på sin tur, og når det kommer en åpning ved kassa kjøper han tabletter mot halsvondt. Det er begynt å krible nå, og han håper å unngå en syk start på vinteren.

Kjører med sitronsmak i munnen inn i bylandskapet. Lar seg sluke av Festningstunnellen, og kommer opp igjen til et sentrum som er litt lysere enn det var. Snøen er i ferd med å legge seg, og veien er full av motstand mot hjulenes rullende fremdrift.

Han svinger opp veien hjemme, og merker hjulene spinne i bakken. Skjønner at dette er et tegn fra Kong Vinter om at dekkene er for gamle, mønsteret for slitt. Det er på tide med nye dekk. Kjører forsiktig, spinnende, til han ser huset og den blå døra. Der svinger han inn og parkerer sin røde bil.

Smiler ved tanken på snøen han må måke i morgen. Går bort under treet i hagen og tisser. Står der og kjenner vinteren i nakken, den kiler ham med smeltende fnugg. Trekker opp smekken og stirrer ut i skogen ved huset, ut i det lysnende mørket. I morgen er vinterens magiske lys her, tenker han, og så låser han opp døra og går inn.

Han er aleine i huset. Poden og Lesehesten og Mamma er bortreist. Pappa tar en appelsin, skreller den, og sitter stille ved vinduet. Han lar snøen roe verden og sjela, og kjenner saften fra tenkte skiturer fylle munnhulen. I morgen skal snøen og jeg møtes i skidans, tenker han.

Kler seg naken. Pusser tennene. Slår på nattlampa og trekker dyna oppunder haka. Leser litt, men sovner snart. Pappa er ferdig med dagen, med festen, med alle tankene om hva som har vært og hva som skal komme. Rommet er stille. Verden sover. Snøen har lagt oss til hvile.

snumme

Read Full Post »

– Du krysser Akerselva

Du vandrer i Oslo nattestid, i de stille gatene, der snøen dør i møtet med byens varme. Selv fryser du, og har med deg ei personlig sky som stadig blir ny. Den vokser ut av den åpne kjeften din. Er det den som skaper tåka du nå går inn i? Er det din frostrøyk som legger seg over Akerselva og gjør byen til en blanding av virkelighet og skyggebilde? Bærer du din egen skygge med deg, i deg, som en dom du må sone innen natta er over?

– Schous plass

Du ser en skygge ved Deichmanske. Den gamle murbygningen til biblioteket ligger som en straffeanstalt i mørket. Snøen er begynt å legge seg, men sporene dine er svarte hull i det hvite, bevis for og varsel om en forbrytelse. Du blir plutselig redd for at Skyggen skal gli inn i sporene dine, og følge dem mot din rygg. Ryggen din blir stivere ved tanken, og hånda di knytter seg. Du skynder deg videre. Må komme deg hjem før tanken tar deg!

skyggen– 7-eleven ved Olav Ryes plass

Full og sliten snubler du inn på 7-eleven, møter blikket til en skeptisk nattekspeditør og later som du leter etter noe i hyllene ved vinduet. Gjennom vinduet ser du den: Skyggen. Det er ingen tvil nå, Skyggen har fulgt sporene dine hit. Den venter på deg under det skitne lyset fra ei lampe øverst på Olav Ryes plass. Du snur deg vekk, og ekspeditøren snur seg mot deg, spør om du skal ha noe. Du vet plutselig ikke hva du gjør i denne butikken. Du får panikk og flykter, ut i snøen og natta.

– Helgesens gate

Snøen legger seg over alt og alle. Det laver ned. Natta blir hvit under fallende flak, hvit og stille. Du lager ikke lyd når du subber oppover Thorvald Meyers gate. En gjeng kalde festdeltagere velter ut av Helgesens gate. De går med hvite snøkalotter på hodene, som om de bærer på hver sin personlige nordpol. Selv bærer du en kulde i ryggen, for du vet at om du snur deg er Skyggen der, som et sort hull i det hvite. Den følger deg like sikkert som døden.

– Birkelunden

Du ser inn i snøkavet over Birkelunden. Tårnet på Paulus kirke forsvinner i det hvite. Trærne står som hvite voktere over deg. Du hufser deg sammen om din egen litenhet og subber videre i den ubrutte dynen av kulde. Føttene dine er kalde. Kinnene dine er stive. Fingrene graver seg inn i brystet ditt, holder jakka sammen, stenger Skyggen og døden og angsten ute. Du er arvingen etter gamle polfarere, og krysser denne plassen som om den var innlandsisen på Grønnland.

– Waldemar Thranes gate / Sannergata

Du stopper. Du snur deg brått. Du stirrer rett på den: Skyggen. Den står der, svart og svær, full av natt. Du tar et skritt mot den, puster tungt, knytter hendene, tenker at nå er det nok! Den har drept gleden du gikk hjem med. Dansen og latteren med dine venner er visket vekk av dette mørket. Men den står like taus, ubeveget, som om den var en upersonlig skjebne du ikke kan rikke ved. Gleden er død, men raseriet lever, og nå skriker du det mot denne skikkelsen: Dra til helvete! Dette er Oslo, Grünerløkka! Her har du ingen makt!

Frontlyktene fra en bil skjærer gjennom snøkavet og nattemørket. Du ser skyggen løse seg opp i intet når lyset treffer den. Bilen farer forbi, snøen virvler, du står igjen med bankende hjerte. Faen heller, tenker du: Jeg er altfor skvetten! Det var jo ingenting! Du ler av deg selv, og så går du videre. Det blir deilig å komme hjem, ta en kopp te, slappe av med litt nattradio og et teppe over beina. Og så senga …

Bak deg samler Skyggen seg igjen, men den lar deg gå. Driver ned mot byen nå. Skyggen trenger en ny redsel å leve på …

Read Full Post »

Et lite punktum

rompetus1.jpgPappa sitter i lenestolen på stua og ser ut av vinduet. Det er mørkt ute, midt på natta. I etasjen over ligger Mamma og sover. Det samme gjør Poden og Skolegutt. Det er stille i huset denne siste natta i året.

Pappa har tatt på seg strikkejakka han ga seg sjøl til jul. Den er mjuk og varm. Han trives allerede i den. Ei god gave. Ermene er litt lange, så han kjenner ermekanten stryke mot tommelsida og over håndbaken. Det gjør ham rolig.

Han smiler mot mørket, mot lysene fra husene i åssida og stjernene på himmelen. Det finnes liv der ute, mennesker han ikke kjenner, galakser der helt andre planeter svever gjennom rommet. Her inne finnes det ei ro, ei stue med en lenestol i, og soverom der familien hans sover.

Det verker litt i ryggen når Pappa reiser seg. Ene kneet stikker når han skritter opp trappa. Han drar dørklinka forsiktig ned og går inn i rommet til guttene. Drar dyna over Poden og stryker Skolegutt over håret. Lukker døra etter seg.

Går stille inn til Mamma. Leselampa står på. Hun har glemt å slukke den. Pappa tar boka hennes og legger den på nattbordet. Så setter han seg på sengekanten og ser på henne. Hun ligger på sida med hodet nedi puta og dyna dratt opp under haka. Den ene hånda holder i dyna fra innsida, og i fotenden stikker en ullkledd fot ut. Røde ullsokker.

Mamma er en frossen dynesel som ligger stille under snøen. Hun venter på våren, venter på sangen av dryppende vann, fargeblaffet fra tusen blomster og den deilige duften av nyvekket liv. Hun drømmer sikkert om sol og varme, og latter på ei strand. Kanskje er hun naken i drømmen, men her er hun pakket inn i dyne og pysj og røde ullsokker.

Pappa har lyst til å forklare henne at vinteren har sine mørke sider, det gode mørket fullt av ro og peisvarme, og at den varmen vi har her inne er mer enn nok for fire. Men hun sover, og han tror uansett ikke at Mamma vil forstå vinteren, i hvert fall ikke slik han forstår den. Han bøyer seg forsiktig frem og kysser henne i tinningen. Hun snur seg under dyna. Et halvvåkent smil smyger frem fra dynekanten. Lyden av hennes «mmm» får det til å klumpe seg i brystet hans. Hørte hun ham tenke?

Mamma blir stille igjen. Våkner ikke. Pappa dytter dyna tettere rundt henne, sitter ei stund på sengekanten, puster rolig. Kjenner på den myke klumpen av kjærlighet han har i brystet, de varme følelsene han bærer for dette frosne mennesket.

Han slukker leselampa og går ut. Finner maskinen og setter seg for å skrive et dikt til henne, nå, den siste natta i det gamle året.

DU

Du har danset livet mitt fullt
av små nykker, små smykker,
irriterende glede, frustrert velbehag.

Selv kranglene med deg
er så fulle av kjærlighet at jeg
ikke får fortalt hvor fæl du er.

Du er fryktelig
og forferdelig
fin, du.

Når han er ferdig smiler han litt. Tenker at det blei et enkelt dikt, ingen stor poesi, men det trengs egentlig ikke noe mer. Natta er god nok som den er. Og så lar han det gamle året ende med et lite punktum.

Read Full Post »