Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘neil diamond’

Slik skjer det: midt på tjukkeste sommeren ruller jeg inn på en kafeteria midt i tjukkeste Sverige, langt unna noe sted jeg før har vært. Og der; blant oversminkede servitriser og ubarberte trailersjåfører … der hører jeg Neil Diamond for første gang på mange, mange år (utenfor denne bloggen). Gjennom høytaleranlegget sendes Cracklin Rosie, en av hans mange hits. Og den følges opp med flere!

Og det går opp for meg at han fremdeles dyrkes av noen der ute, noen jeg ikke vanligvis omgås med. Og jeg blir rørt, fordi jeg følte meg så fremmed på dette stedet, og nå kan jeg sitte og smile fårete fordi vi tross alt har noe felles. Og jeg kjøper dessert til ungene, bare for å kunne sitte litt lenger og lytte, og se på de underlige menneskene der inne.

Og mens jeg kikker på dem begynner jeg å tenke at fremmedgjøring er noe vi gjør med oss selv. Når jeg føler meg fremmed for andre mennesker er det fordi jeg dyrker forestillinger om at jeg er menneske på en annen måte. Og jeg tenker at det er en ganske teit innstilling å ha, så lenge det tross alt er snakk om overfladiske forskjeller.

Jeg ser en sjåfør som blir hilst velkommen av ei servitrise, en fast gjest, tydeligvis. Smilet hennes er varmt og han setter tydelig pris på det. Jeg ser to stykker som preiker bortved vinduet, slitne, men glade for pausen. Og jeg ser ei brystfager eierinne sette seg med en gjeng caps-bærende mannfolk og drikke kaffe. Det er ikke noe hokuspokus å være et godt menneske. Det handler om å preike litt, å ta en kopp sammen, og å smile til hverandre.

Ikke det at jeg snakket med noen på den kafeteriaen. Jeg lot ungene spise desserten sin, og så kjørte vi videre. Men det var uansett fint å høre Neil Diamond der …

Her kommer en derfor liten ekstra gave til alle lesere av denne bloggen, og til alle trailersjåfører der ute. Selv om min Neil Diamond serie var over, må det bli nok en sang med den gamle stjernen. Denne gangen tar vi He ain’t heavy, he’s my brother, siden den også sier noe om akkurat dette. Dette er altså en encore, som det heter.

__________________

Og sammen med den vil jeg gjerne gi et lite filmtips: «Frankie & Johnny», med Michelle Pfeiffer og Al Pacino. Ei romantisk lita perle å kose seg med for alle mulige par der ute når høsten kommer snikende. Jeg mener dette er Michelle og Al på sitt aller, aller beste, og det sier ikke lite …

Read Full Post »

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

MIn lille serie med Neil Diamond fortsetter. Det er ikke kun en serie til din opplysning, kjære leser, men også en serie som lar meg gjenoppdage og nyoppdage sangeren Neil Diamond. Og det er ei fantastisk reise for min del, et dypdykk inn i en musikalsk genialitet som har overlevd årtiene.

Denne gangen en sang jeg ikke kjente fra før; Love on the Rocks, fra filmen «The Jazz Singer». Nok en gang har jeg funnet en ikke-video, en del av filmen der Neil leverer en sterk vokalprestasjon.

«Ikke-video» = en video som ikke er kul eller effektfull, gjerne bare stillbilde(r), eller som her; sangeren sitter med en gigantmikrofon midt i fjeset mesteparten av «videoen». Det fine med ikke-videoen er at musikken får stå aleine. For min del, som syns mange musikkvideoer er pretensiøst tull, er det et pluss.

Det er noe med denne stemma; ei spennvidde som favner fra det lavmælt myke til det overveldende sterke, uten en eneste falsk eller anstrengt tone. Dette er gull, vet du, smeltet gull i øregangene; vondt og vakkert på én gang. Nyt, kjære lytter, nyt …

(og spill den igjen, mens du ser på ingenting)

Read Full Post »

Ah, mens jeg har så veldig mye annet å gjøre, kan jeg likevel ta et lite skritt videre i min lille serie med Neil Diamond, min barndoms helt og store stemme. Her kommer han i en «video» fra før musikkvideoen egentlig oppstod. Det er svart/hvitt og enkelt, og det ender på en litt abrupt måte. Og det er en av hans store slagere: Song Sung Blue, en nydelig sang.

De av dere som har fulgt denne serien, vet at det er slik jeg liker det: at musikken får stå i sentrum. Jeg må faktisk beklage at jeg ikke fant en genuin «ikke-video» denne gangen.

Denne sangen går til alle dere som har lyst til å grine litt. Det er godt å grine. Grin om du er ulykkelig og trenger å få det frem. Grin om du er lykkelig og trenger å flomme over litt. Grin om du er litt sentimental og nostalgisk, slik denne sangen gjør meg, og trenger å hulke litt over hvordan verden var og har forandret seg.

Ja, dette er en typisk hulkesang, en slik en vi liker å høre seint en kveld, eller muligens: tidlig en søndag morgen, i senga, dovne og deilige, mens vi reflekterer over livet.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Åh, det er bare ikke mulig å slippe denne serien om sangeren og låtskriveren Neil Diamond før jeg har løpt lina helt ut. Lina løper til endes når jeg endelig en dag poster min ungdoms favoritt her, og det er heldigvis et stykke dit enda. Neil Diamond har mange fine sanger …

Et nytt skritt på veien her, med sangen Shilo, en sang om gutten som hadde en fantasivenn; Shilo. Vennen Shilo kom alltid når han ropte. Når andre sviktet var det fantasivennen han vendte seg til: When no one else would come, Shilo you always came!

Stemma til Neil Diamond står veldig godt til denne litt såre fortellingen.

Som vanlig har jeg funnet en video-som-ikke-er-video. Denne gangen er det noen primitive fraktal-lignende bilder i bevegelse. Ikke noe å se på. Men musikken og sangen er flott. Len deg tilbake og lytt.

Read Full Post »

Nok en post i min serie om sangeren Neil Diamond.

Åh, denne serien er bare så deilig å lage! Den ene låta etter den andre dukker opp fra min ungdoms dal, og får hjertet til å skjelve. Stemmen er sterk, musikken flott og minnene fiiine!

Videoen er helt enestående denne gangen! Virkelig helt enestående! Roen og dybden i den, det meditative billedspråket, den subtile hentydningen til fortidens utilgjengelighet, og den geniale måten musikken kommer i forgrunnen på! Har sjelden sett en video som passer så godt til en musikk jeg bare vil HØRE!

Og jeg gir den til deg helt gratis! No strings attached! Lytt mann, lytt!

Read Full Post »

Joda, vi er tilbake med Neil Diamond, crooneren fra seksti-syttitallet. «I am, I said» er ei nydelig låt som fikk meg til å grine som ungdom.

En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.

Når han kommer til «I am, I cried! … And I am lost, and I can’t even say why», da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!

Sukk!

MEN …

Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt «ikkevideo»), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer’n:

Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang …

Sukk!

Read Full Post »

Jepp, det er tid for Neil Diamond igjen, den gamle crooneren fra seksti-syttitallet. Foranledningen er en blogpost med en sang av The Cardigans hos Glamourbibliotekaren. For å møte all den feminine deiligheten der, poster jeg Neil Diamond her. Denne gangen med den intense kjærlighetsballaden Sweet Caroline.

Jeg har anstrengt meg for å finne den dårligste videoen, selvsagt, hvor sangen får stå mest mulig for seg selv, sammen med trompetene. Lytt og nyyyyt!

Read Full Post »

Vel, en sanger som gjorde sterkt inntrykk på ungdommen Tomas. Soolaimon er en av de fineste sangene hans (videoen er ikke noe særlig):

Rører virkelig ved noe helt innerst i hjertet mitt, denne musikken. Skjønner absolutt ikke hvorfor Neil Diamond virker å være glemt …

Nåvel, har bestemt meg for å gjøre mitt. Kommer til å kjøre en serie med Neil Diamond her, av musikalske og nostalgiske årsaker. Det er massevis av fine sanger å ta av. Håper dere vil like det.

Read Full Post »