Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘nytelse’

Mann med sko

Pappa er ute og går. Det er fint vær, byen summer rundt ham, og han skal ingen steder. Han kan ta det helt med ro, og nyte høstsola.

Han spaserer nedover Bogstadveien. Det er flere år siden sist. Kikker i vinduer, ser på folk, smiler og tenker at når han blir sulten, da stikker han bare innom en kafe, en hvilken som helst kafe. I dag er nemlig alt godt nok!

Han merker at den ene skoen sitter løsere enn den andre, så han stopper og bøyer seg for å knytte lissene igjen. Det viser seg at lissene slett ikke er gått opp. Han undrer seg litt over det, retter ryggen og spankulerer videre.

skolopMen nå merker han tydelig at den høyre skoen sitter en tanke løsere. Det er ikke mye, men nok til at han blir gående og kjenne på skoen; hvor løs den er, hvordan den gir en følelse av at lissa er gått opp. Han tenker litt på ting han har hørt før, om at ene foten gjerne er litt større enn den andre.

Venstrefoten er størst, altså, tenker Pappa.

Men, nei, han husker veldig godt at en ekspeditør på en skobutikk fortalte ham at det er høyrefoten som er størst. Så dette stemmer ikke. Det er noe galt, og det nytter ikke å tenke at det er en bagatell, for nå har han lagt merke til det, og klarer ikke å la være å legge merke til det! Så han spankulerer med sanseapparatet fullstendig fokusert på forholdet mellom foten og skoen der nede, på høyre side.

Dessuten føles det som om skoen blir løsere og løsere. Så han stopper, og sjekker lissene igjen. Og nå, hurra, er de gått opp! Ja, han får virkelig en hurra-følelse, for det lar ham stramme lissene og da føler han at han har gjort noe med det!

Og så går han videre. Nå er alt greit … men nei. Det er fremdeles forskjell! Neiiii!

Read Full Post »

MIn lille serie med Neil Diamond fortsetter. Det er ikke kun en serie til din opplysning, kjære leser, men også en serie som lar meg gjenoppdage og nyoppdage sangeren Neil Diamond. Og det er ei fantastisk reise for min del, et dypdykk inn i en musikalsk genialitet som har overlevd årtiene.

Denne gangen en sang jeg ikke kjente fra før; Love on the Rocks, fra filmen «The Jazz Singer». Nok en gang har jeg funnet en ikke-video, en del av filmen der Neil leverer en sterk vokalprestasjon.

«Ikke-video» = en video som ikke er kul eller effektfull, gjerne bare stillbilde(r), eller som her; sangeren sitter med en gigantmikrofon midt i fjeset mesteparten av «videoen». Det fine med ikke-videoen er at musikken får stå aleine. For min del, som syns mange musikkvideoer er pretensiøst tull, er det et pluss.

Det er noe med denne stemma; ei spennvidde som favner fra det lavmælt myke til det overveldende sterke, uten en eneste falsk eller anstrengt tone. Dette er gull, vet du, smeltet gull i øregangene; vondt og vakkert på én gang. Nyt, kjære lytter, nyt …

(og spill den igjen, mens du ser på ingenting)

Read Full Post »