Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘nyttår’

vekt.jpg
.

GNÅ! Det er nå det starter! Det gamle er over og det nye er over oss!

Endelig er snøen kommet, den lavet faktisk over oss, og verda er nok en gang på skinner (ja, for vi nordmenn trenger snø for å føle at vinteren stemmer). Vi tillater oss kanskje å puste letta ut, for en stakket stund, for siden sist har vi lært at verda står på kanten av stupet, virkelig lært det, med filmen og fredsprisen og alt det der. Vi er i samme Titanic, og fremtida er full av isberg!

Jeg føler, og sikkert mange med meg, at nå skal vi endelig starte å redde verda, når det nye nå er over oss, med sine nye muligheter. Eller mulighet. Entall ja, for vi har bare denne ene verda og en eneste mulighet til å redde den, for oss. For oss, nemlig, for det er jo bare vår rase som trenger å reddes. De andre rasene, dyr, fugler og fisk, er fullstendig ubevisste om endringene som skjer og vil uansett akseptere det som skjer. Det har jo skjedd før, at denne planeten har kvittet seg med mesteparten av sitt høyerestående liv. Dinosaurene konka jo ut! Og planeten vil uansett overleve ei ny istid. Den kan godt fortsette gjennom verdensrommet uten oss, som et paradis for snøfluer (f.eks.).

Jeg har ingenting imot snøfluer, men jeg er jo et menneske, og her gjelder det altså å redde seg selv! Oss! Menneskeheten! Det nytter ikke å fortsette som før, for menneskeheten. Og for at menneskeheten skal endre kurs må hvert enkelt menneske egentlig gjøre noe. Så kanskje det er på tide med noen enkle forsetter? Du vet; slike vi finner på rundt de tider da vi ønsker hverandre GNÅ!

Forsetter for ei ny tid:

– Kildesorter og resirkuler
– Bruk RIMI-posene om igjen, eller en ryggsekk
– Slukk lyset i tomme rom, kutt ut tørketrommel, spar strøm
– Bruk tøfler og innegenser, spar strøm
– Sløyf flyturene om du kan, kjør og kjøp mindre, spar bensin
– Støtt politikere som tar de vanskelige avgjørelsene
– Bruk mindre dopapir

– Og til slutt: spar på pusten; bruk akronymer:

G N Å !

_________________________

Fotnote I: Vi bruker SYV (7) ganger så mye dopapir nå som vi brukte tidlig på syttitallet! Det kan tenkes at vi spiser mer nå (vi blir jo tjukkere for hvert år som går) og derfor bæsjer mer, men SYV ganger så mye? Hallooo!!! Jeg tror rett og slett at vi bruker mye mer papir på hvert dobesøk enn foreldrene våre gjorde! Vi fyller dassen med papir! Jeg mener, ærlig talt: er det nødvendig å GNUKKE SÅ MYE???

Fotnote II: Jeg er virkelig begynt å tenke miljø i løpet av fjoråret, og tenker at om jeg skal kreve handling av politikere og andre beslutningstagere, må jeg også kreve handling av meg selv. Så jeg er, blant annet, begynt å bruke mindre dopapir.

Fotnote III: «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig. Den har faktisk fattet begge dele dårlig». – Piet Hein

Fotnote IV: Jeg tror «Gnåbevegelsen» kan være en del av alle de små dråpene som fyller havene. Om du ler med nå, så er vi de dråpene som rister i latter. Havets humoristiske smådråper. Vår bevegelse trenger spøkefulle leveregler, som samtidig er fulle av alvor.

Read Full Post »

Et lite punktum

rompetus1.jpgPappa sitter i lenestolen på stua og ser ut av vinduet. Det er mørkt ute, midt på natta. I etasjen over ligger Mamma og sover. Det samme gjør Poden og Skolegutt. Det er stille i huset denne siste natta i året.

Pappa har tatt på seg strikkejakka han ga seg sjøl til jul. Den er mjuk og varm. Han trives allerede i den. Ei god gave. Ermene er litt lange, så han kjenner ermekanten stryke mot tommelsida og over håndbaken. Det gjør ham rolig.

Han smiler mot mørket, mot lysene fra husene i åssida og stjernene på himmelen. Det finnes liv der ute, mennesker han ikke kjenner, galakser der helt andre planeter svever gjennom rommet. Her inne finnes det ei ro, ei stue med en lenestol i, og soverom der familien hans sover.

Det verker litt i ryggen når Pappa reiser seg. Ene kneet stikker når han skritter opp trappa. Han drar dørklinka forsiktig ned og går inn i rommet til guttene. Drar dyna over Poden og stryker Skolegutt over håret. Lukker døra etter seg.

Går stille inn til Mamma. Leselampa står på. Hun har glemt å slukke den. Pappa tar boka hennes og legger den på nattbordet. Så setter han seg på sengekanten og ser på henne. Hun ligger på sida med hodet nedi puta og dyna dratt opp under haka. Den ene hånda holder i dyna fra innsida, og i fotenden stikker en ullkledd fot ut. Røde ullsokker.

Mamma er en frossen dynesel som ligger stille under snøen. Hun venter på våren, venter på sangen av dryppende vann, fargeblaffet fra tusen blomster og den deilige duften av nyvekket liv. Hun drømmer sikkert om sol og varme, og latter på ei strand. Kanskje er hun naken i drømmen, men her er hun pakket inn i dyne og pysj og røde ullsokker.

Pappa har lyst til å forklare henne at vinteren har sine mørke sider, det gode mørket fullt av ro og peisvarme, og at den varmen vi har her inne er mer enn nok for fire. Men hun sover, og han tror uansett ikke at Mamma vil forstå vinteren, i hvert fall ikke slik han forstår den. Han bøyer seg forsiktig frem og kysser henne i tinningen. Hun snur seg under dyna. Et halvvåkent smil smyger frem fra dynekanten. Lyden av hennes «mmm» får det til å klumpe seg i brystet hans. Hørte hun ham tenke?

Mamma blir stille igjen. Våkner ikke. Pappa dytter dyna tettere rundt henne, sitter ei stund på sengekanten, puster rolig. Kjenner på den myke klumpen av kjærlighet han har i brystet, de varme følelsene han bærer for dette frosne mennesket.

Han slukker leselampa og går ut. Finner maskinen og setter seg for å skrive et dikt til henne, nå, den siste natta i det gamle året.

DU

Du har danset livet mitt fullt
av små nykker, små smykker,
irriterende glede, frustrert velbehag.

Selv kranglene med deg
er så fulle av kjærlighet at jeg
ikke får fortalt hvor fæl du er.

Du er fryktelig
og forferdelig
fin, du.

Når han er ferdig smiler han litt. Tenker at det blei et enkelt dikt, ingen stor poesi, men det trengs egentlig ikke noe mer. Natta er god nok som den er. Og så lar han det gamle året ende med et lite punktum.

Read Full Post »