Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘opplevelse’

Lillebror står i skogen ein haustdag med ansiktet oppovervendt, i eit regn av gule bjørkeblader, og seier; «Pappa! Dette ønsker jeg at alle mennesker får oppleve!»

Pappa står like bortafor, ser sønnen stå i det gyldne regnet. Høyrer dei gyldne ordene. Blir så rørt at han slett ikkje tenker på å ta bilde av det.

Seinere tar pappa bilde av skogen. Og gjør Lillebror sine ord til sine: Dette ønsker eg alle mennesker får oppleve!

Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.

Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.

Read Full Post »

Familien er på ferie, og en viktig begivenhet i ferien er at vi alle drar til en gård der de har islandshester, og bruker en dag på å ri. Ingen av oss kan ri fra før. Pappa red en gang for 32 år sida. Mamma har ridd islandshest før, men har glemt hvordan. Prinsen og Poden er grønne med dyr i det hele tatt (bortsett fra kontakten med den gamle tispa til Venstremannen (Divadatters forlovede), la oss kalle henne Røyta).

Heldigvis har vi funnet et sted der ingen rideerfaring trengs; Skogsbergs Islandshestar (i Vestre Ämtervik, Värmland, Sverige)

Vi hjelper til med hestene først; leier dem ut fra hestehagen, tjorer dem, børster dem fra bringe til bakende, og hjelper til å henge bissel og sal på dem.

Så kommer det store øyeblikket; når vi alle stiger opp, eller blir hjulpet opp, på hestene. Det er flott og spennende, og ikke så lite urovekkende for voksne foreldre som er på dypt vann, sammen med ungene sine. Vi setter oss opp, og Anki, som skal ri sammen med oss, begynner å forklarer hvordan vi får hesten hit og dit, hvordan vi får den fremover og hvordan vi får den til å stoppe. Og viktigst av alt; hvordan vi hindrer hesten fra å spise gress i grøfta.

Poden er bare seks, så han må ri i tau etter Anki. Prinsen er ni, så han får ri selv. Og det går ikke bra. Poden er sur fordi han ikke får ri selv, og Prinsen er så forsiktig med tømmene at hesten hans gjør akkurat som den vil. Den dukker hodet ned i saftig grøftegress, og blir der. Prinsen blir mer og mer fortvila, og til tross for oppfordringer om å bruke muskler, klarer han ikke å styre hesten. Pappa burde egentlig vite bedre; muskler hjelper ikke mot et dyr på 300 kilo, der noen av de sterkeste musklene sitter i nakken. Nakken forblir bøyd mot grøftegresset.

Til slutt må Anki ta Prinsen i tau etter seg også. Prinsen er ganske fornøyd med det. Alt er bedre enn å være prisgitt et fremmed dyr uten språk, men med potensielt ville instinkter …

Mamma og Pappa klarer heldigvis å styre sine beist … eh … hester, og litt etter litt snegler følget seg over jordene og opp mot skogen.

hesteturDer får Poden lov å styre selv, noe han gjør med stor glede og autoritet. Han styrer hit, og han styrer dit, og styrer med vilje hesten sin ut i grøfta for å spise. Pappa misforstår, og prøver å gi gode råd, men Poden forklarer enkelt at han vil at hesten skal spise han. Og så styrer han videre, på sin måte, som om han er født til å sitte på hesteryggen.

De griller pølser i skogen, ved et tjern, og koser seg i sommervåt idyll. Det regner lett, men ingen tar skade av det. Å ri på hest i villmarka er alt for spennende til å bry seg med slikt plukk. Dessuten gjør pølser og tursjokolade bålpausen helt prima.

Og så setter de seg opp igjen, og Prinsen er godt fornøyd med å slepe bak guiden fremdeles. Poden derimot, sitter på hesten og stråler av vellyst.

De rir avgårde, og Poden vil gjerne ri først også, noe han bare gjør, helt av seg selv, til guidens store forbauselse. Hun blir faktisk ridende langt bak med sin hest og Prinsen på slep. De rir opp bakkene og fryder seg over naturen og lydene fra hestene, ikke minst prompelydene fra Mamma sin stolte ganger.

Poden blir dratt inn i folden igjen, av Anki, som ikke vil ha noe av at den nybakte «verdensmesteren» (Podens egen beskrivelse av rideferdighetene sine) mister kontrollen når hesten hans skjønner at nå skal de hjem. Han må ri bak, og blir sur som ei potte av det.

Men noe seinere er han knisende fornøyd, fordi han får mulen på sin hest til å dytte til halen til Prinsen sin hest, noe Prinsen selvsagt ikke liker. Poden styrer hestemulen frem og tilbake, og kniser fornøyd. Muligens er det dette som får Prinsen til å gå med på å ri selv litt etterpå.

Det fikser han. Så det er et fornøyd følge som vender tilbake til gården; alle rir selv, alle er slitne i rumpa og alle kjenner at denne dagen har vært noe helt spesielt.

Hestene blir strigla. Noen kyllinger blir kost med. Vi takker Anki for turen. Pappa roser henne litt, for hun var flink med både hester og folk.

Og så er dagen over. Fire såre rumper setter seg inn i bilen for å kjøre hjem, men når Pappa lar falle en bemerkning om det, blir det dårlig mottatt i baksetet. Prinsen syns all prat om tiss og rumpe er pinlig, så han himler med øynene over Pappas pinligheter. Og Poden er «verdensmester til å ri»! Det holder han hardnakket på, og følger opp med å erklære: «Så jeg har ihvertfall ikke vondt i rumpa! Ikke i det hele tatt! Jeg får ikke vondt i rumpa av å ri, jeg»!

Mamma og Pappa ser på hverandre, og smiler. Slik er det bare.

Read Full Post »

slyngel.jpgSkolegutt og pappa spiller Ludo. Det er anstrengende. Pappa bygger tårn og sperrer brikkene til skolegutt. Og mens skolegutt sine brikker står stille, kan pappa flytte de andre brikkene sine og ta ham igjen. Det er urettferdig! Skolegutt vil gjerne være stor, men han vil være flink også, og vinne. Vinne!

Spill handler om å belønne riktig innsats. Belønningen er å vinne. Når man ikke vinner har man mislykkes, i et vanlig spill. I Ludo er det riktig å sperre motspillerens brikker, og flytte sine egne. Men det er frustrerende for en skolegutt å se pappa spise opp hele forspranget. Så frustrerende at skolegutt får tårer i øynene!

Heldigvis endrer det seg. Pappa kommer frem til tårnet selv også, og da har han ikke noe valg: han må flytte brikkene i tårnet. Da kan skolegutt endelig få hevnen sin. Han flytter etter, og slår inn brikkene til pappa. Og når skolegutt må flytte sitt tårn klarer ikke pappa slå inn hans brikker. Så det er skolegutt som vinner! Hurra!

Pappa gjør sitt beste for å være en forferdelig nedslått taper, og skolegutt legger ikke fingrene imellom. «Ha-hah! Jeg slo deg», utbasunerer han, «Jeg er bedre enn deg»! Og så legger han til noen gode råd om hvordan pappa kan bli bedre. Ja, for nå er skolegutt blitt en vinner, og angsten for å tape har endelig sluppet taket. Den grusomme angsten i et slag Ludo. Puh!

Ludo: et pappbrett med enkle farger, simple regler og masse terningflaks. Det er veldig anspent, langtekkelig, og så grusomt at pappa lover seg selv at han skal finne bedre spill til skolegutt. Pappa gir den angstfylte Ludo’en til korpsets sitt loppemarked. Han vil heller lete frem de gode spillene!

De finnes jo; de spillene som underholder og utfordrer på en positiv måte. De spillene som er en opplevelse å spille, ikke bare en konkurranse. Pappa finner nye brettspill med historiske temaer, og samarbeidsspill med fine pedagogiske vinklinger for skolegutt (og poden). Han snuser litt på de «rare» spillene også, de som ikke handler om å vinne i det hele tatt: rollespillene. Pappa finner rollespillet Fabula. Skolegutt og mamma blir med. De spiller rollene, mens pappa er fortelleren.

Ludo’en er glemt, for nå er skolegutt og mamma opptatt med å utforske en hel verden!

Read Full Post »