Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Oslo’

OFRENE

Fredag 22.juli 2011 skjedde det noe helt utenkelig, noe så grusomt at vi alle blir sittende litt avmektige, skremte, sårbare. En mann har gått rundt på Utøya og drept ungdommer. Han har samlet dem sammen, lokket dem til seg, og skutt dem ned, uten nåde. Kaldt og beregnende har han angrepet et sted der mange unge mennesker har vært samlet.

Vi griner her hjemme. Vi holder rundt hverandre, trøster hverandre, ser på nyhetene, og prøver å sette ord på det som har skjedd. Det er ikke lett, og vi strever med det. Vi vet ikke helt hva vi skal si til hverandre, eller til barna. Vi føler oss avmektige i forhold til det. Hvordan skal vi forstå noe slikt? Hva har vi av innsikter som kan forklare en slik brutalitet? Vi er sjokkert og skremt, og ikke i stand til å finne noen mening i dette.

Jeg måtte flykte fra det i dag morges. Jeg gikk en tur i skogen. Jeg satte meg ved et tjern og stirret utover, lyttet til vinden og fuglene, og kjente etter hvem jeg er og hvor jeg var. Jeg lot være å tenke på denne grusomme hendelsen, ei stund, der, i skogen. Jeg prøvde å la være å tenke på det, i hvert fall, men det murret jo i bakhuet. Jeg satt til jeg var rolig, og satt litt til. Så gikk jeg hjem igjen.

Og da møtte jeg det igjen. Det var tydelig, med en gang jeg møtte mennesker. Ansiktene deres var så prega av det som har skjedd. De stirret vaktsomt på meg. De hilste, men det var noe sorgfullt over måten de gjorde det på. Jeg følte meg likedan; sjokkert inn i en vaktsomhet, en følsomhet, og en tenksomhet. Det knøt seg til i hjertet mitt igjen. Hva? Hvorfor? Hvem er han? Hvor blir det av håpet, troen, kjærligheten i dette? Forsvinner det?

Massakren på Utøya er så grusom og brutal at jeg ikke kan la være å tenke på det. Jeg føler med de som sitter igjen med døde ungdommer i familien. Det må være så fortvilende og vondt! Jeg føler med ungdommene som opplevde masakren, som la på svøm i det kalde vannet, som lå klemt innunder et tre eller satt og frykta for livet bak en stein, og som kanskje mistet venner eller kjærester i denne grusomme hendelsen. Jeg føler med de som så andre bli skutt, og som må leve videre med slike grusomme minner.

Det er så vondt å tenke på hva som har skjedd på Utøya, og hvem det skjedde med. Ungdommen er bærere av håpet til sine foreldre, sine besteforeldre og andre slektninger. De er lovende unge sjeler i øynene til sine lærere og trenere, og andre de søker råd hos i innledningen til voksenlivet. De er mennesker med livet foran seg, mennesker med store muligheter. Og nå er dette håpet, disse talentene og løftene om fremskritt, dette livet og disse mulighetene … alt dette er brutalt drept for så mange av dem.

Fremtida blir fattigere uten dem. Våre muligheter er innsnevret. Håpet er skjørere. Vi er alle ofre for denne handlingen.

Det er så trist, trist, trist.

*

GJERNINGEN

Uansett hvilke motiver gjernings-mannen har hatt, så fremstår brutaliteten og den beregnende utføringen som fullstendig meningsløs. Det finnes intet standpunkt, ingen mening, som kan gjøre en slik handling til noe annet enn en ødeleggende og ond grusomhet. Vår forståelse av dette må være vår egen, ikke den forkvaklede forståelsen gjernings-mannen måtte ha av sine egne grusomheter. Vi fordømmer denne brutaliteten. Vi ser den som meningsløs, ødeleggende, ondsinnet. Noen annen forståelse er ikke mulig.

Ekstrem voldsutøvelse er en del av mange samfunn, også siviliserte demokratier. Dette har vi kjent til lenge, selv om vi i Norge har vært forskånet fra å oppleve slike hendelser her. Men vi lever i en internasjonal verden, der strømninger i forskjellige samfunn påvirker hverandre. Det er flere som har tenkt at noe slikt kunne komme til å skje her også. Når tragedien skjedde på en skole i Finland, var det mange som sa at det like gjerne kunne skje her. Nå har de fått rett. Det har skjedd.

Det er som om verden har åpnet ei Pandoras eske av brutalitet, og denne brutaliteten har spredd seg, fra land til land, fra sinn til sinn. Også til oss har det spredd seg. For de mest ustabile blant oss er dette plutselig en mulighet; å ramme samfunnet de har mistet troen på, med en brutalitet som vekker oppsikt. Vi kan bare møte deet med en fortsatt tro på samfunnet, og et fortsatt arbeid for å gjøre samfunnet bedre, mer inkluderende. At én mann tyr til en gruoppvekkende brutalitet, en brutalitet som kanskje speiler sårene han bærer på, det raseriet eller den avmakten han føler … det kan ikke rokke vår tro på et inkluderende, åpent og nært samfunn.

Det er trist at vi, som samfunn, opplever at noen sjeler er fortapte. Det må være helt grusomt for mannens familie å oppleve at deres sønn, bror, fetter avslører seg som ei så fortapt sjel. Det er trist at vi lever i ei tid der en mann gir ei slik form til si misnøye. Det er trist at denne mannen har satt seg selv så utenfor at det mest utenkelige plutselig bir mulig.

Veldig, veldig trist.

*

VÅR SORG

Dette er trist. Dette er smertefullt. Dette er helt grusomt og meningsløst og ondt.

Vi må tenke på dette, og vi kan ikke tenke på det uten å føle smerte, sorg, raseri. Vi trenger å holde rundt hverandre, å være der for hverandre, å gi hverandre all den tryggheten familie og venner kan skape. Vi trenger trygghet for å gi oss over til det virvarret av følelser som velter opp i oss. Vi trenger å slippe følelsene til. Det er sunt å reagere på brutaliteten med slike følelser. Vi trenger å være sammen om å bearbeide tapet av så mange mennesker blaqnt oss, slik vi er sammen om et dødsfall i familien. Følelsene trenger å få komme opp i oss, når vi er sammen, slik at vi kan se den og vite at vi føler det samme. Det hjelper, selv om det er vondt. Slik er sorgen.

Og vi trenger å tenke på hva slags samfunn vi har; hvorfor dette skjer, hvordan det kan skje, og hvordan vi kan møte det?

«Vi har et åpent samfunn», sier de stadig på TV. «Vi har kort avstand mellom politikere og befolkning», sier de. Jeg er enig. Vi har det, og det er en styrke for oss som samfunn. Vi snakker mer åpent om mange utfordringer og konflikter enn mange andre samfunn. Vi står nærmere hverandre, kanskje fordi vi er så heldige å leve i et lite land. Åpenhet og nærhet er gode egenskaper for et samfunn. Det er bra at vi ser hverandre. Jeg tror det er grunnen til at vi ikke har opplevd noe slikt før. Åpenheten og nærheten har gitt oss et sunt samfunn, der mange er hjulpet ut av den håpløsheten og følelses-kulden som kan fange et slikt menneske. Vi klarer ikke å hjelpe alle som trenger det, men vi har tross alt et samfunn som forsøker å hjelpe de svakeste og mest forvirrede blant oss.

Dette er ikke ei tid for å føle stolthet over det norske samfunnet. Det er ei tid for å føle sorg og fortvilelse over at vi har mislyktes i å forsvare oss mot brutaliteten. Vårt forsvar har vært det beste, mener jeg, men det er ikke tilstrekkelig. Vi må akseptere at tragedien likevel kan ramme oss, og bære sorgen som følger.

Vi trenger alle en sterk og dyp sorgprosess nå, i kongeriket Norge.

*

HÅPET OG FREMTIDA

Samfunnet trenger å løfte blikket også, når sorgprosessen tillater det. Vi har ei fremtid å ta vare på, et land med mennesker av alle avstøpninger. Vi har et ansvar for å fortsette arbeidet med å skape et samfunn som er åpent, med en nærhet av samfølelse og medfølelse.

Vårt håp er å holde fast på åpenheten og nærheten. Vårt håp er å si at ungdommen som samlet seg på Utøya i sommer, for å snakke politikk, for å møtes i flørt og glede, de gjorde det riktige; de engasjerte seg i vårt politiske system, og var villige til å ta sin del av ansvaret i folkestyret. Det er håp i at unge mennesker samles for å utdanne seg til demokrati.

Vi må tro på at nærheten og åpenheten er riktig. Troen på nære mellom-menneskelige forhold, der vi ser og støtter hverandre, og hjelper hverandre i å forbli fungerende mennesker. Troen på at åpne samtaler og politiske diskusjoner er veien fremover for samfunnet vårt, en vei tuftet på frihet, likhet og samhold. en vei som lar oss søke fredelige løsninger på våre menings-forskjeller, innenfor et politisk system vi alle deler; folkestyret.

Vår ide om Norge som et åpent samfunn, med nærhet mellom menneskene, tror jeg uttrykker vår neste-kjærlighet; vår evne til å delta i hverandres liv, ta hensyn til hverandre både i hverdagens små konflikter, og i politiske avgjørelser. Slik opplever de fleste av oss at Norge er, og det er viktig. Det gjør en forskjell. Vi trenger denne kjærligheten. Det er den som gjør oss til deltagende i den sorgen de etterlatte nå opplever. Det er den som gjør at vi opplever sorg selv også. Den er en definerende egenskap i vårt samfunn. Vi deltar i denne tragedien, med sorg og tårer, og i det viser vår kjærlighet seg.

Vi trenger å håpe, slik de drepte ungdommene på Utøya håpte. Vi trenger å holde på troen om at fri og fredelig menings-utveksling er samfunnets beste vei fremover. Vi trenger å holde fast på neste-kjærligheten.

Denne tragedien er noe vi må gjennomleve, og gråte våre bitre tårer over, men vi kan søke sammen og styrke hverandre i den. La oss gå gjennom den med en styrket tro på hva kongeriket Norge skal være. Tro, håp og kjærlighet er sterke pillarer i samfunnet vårt. La oss styrke de pillarene nå, når vi trenger dem som mest.

La oss ta hverandres hender og gi hverandre styrke til å takle denne tragedien.

*

En sang som uttrykker noe av  det jeg føler:

*

(bildene i denne posten er lånt fra Dagbladets nettsider)

Read Full Post »

Lothianes indre figur:

03lothiane

– Picklianne –

Kort geografi over et indre landskap

Picklianne er en entusiastisk vandrer! Hun går gjerne i fem forskjellige sko på én gang, og helst på en slik måte at hennes hurtigt arbeidende føtter skaper illusjonen av en regnbue som glir frem over marken. «Jeg liker regnbuedans», sier hun når hun presenterer seg for mulige kavalerer.

Hun er en hodefoting, vet dere, og den slekta er diger! De sprer seg utover verda fra Japan til Frøen T-bane stasjon! En av deres fineste bedrifter er Barnekunstmuseet i Oslo, Norge, Tellus, Universum. Et fint hvilested for prominente hodefotinger.

Picklianne er ellers veldig opptatt av hår. «Hodet er til for å bære håret med stolthet», mener hun, og føttenes oppgave er å bære hodet og håret rundt slik at andre kan se den stolte hårmanken hennes. Hva skulle man ellers med dette hodet??? Eller alle føttene???

Picklianne er født i Pictland, og er vokst opp med ulyden fra klemte blærer med pipestilker stikkende ut. Det er slikt picktlianere gjør, når de ikke klusser rundt på hvite ark eller i uskyldige blogger. De ligner i grunnen litt på blærer fulle av pipestilker selv også, picktlianerne. Det er kanskje ikke noe rart at de liker å spise magesekker stappa med all verdens innmat og løk! Picklianne er også en pict etter slikt!

Picklianne lever under stjernene, må vite, men hun tenker gjerne på seg selv som ei stjerne også. «Det faller stjernelys på oss alle, om vi bare holder oss våkne lenge nok», sier hun. Og det har hun jo rett i! Tenk litt på det, du som tror du har et «realistisk» syn på livet …

* * *

Read Full Post »

Når figurene fikk vite at de hadde gått videre i Tordenbloggen sist uke ble de rett og slett spinnville! Ja, de ble fullstendig og radbrekkende kataklysmiske!!! Festen ville ingen ende ta! De fester faktisk videre denne uka!

Her følger en hastig reportasjetegning fra festen:

fest

VI MÅ TIL RÅDHUSET !!!

Det er seint på natt når dette ropet gjaller gjennom bloggens galleri i fete typer! Figurene er fulle og fullstendig hekta på tanken om å vinne verdensherredømme i www-land. De har lagd ballonger, kjøpt konfetti og fargerike bånd, synger den nydiktede www-sangen, og skåler i fargeglade drinker som jeg ikke kan huske å ha tegnet til dem. Begivenhetene er i ferd med å løpe helt ut av kontroll i bloggen og nærliggende virtualiteter!

Og nå vil de til Rådhuset!

Jeg prøver å få dem fra det, men de er fullstendig fatale i sitt ønske om å snakke med ordføreren!

– Men hvorfor det? Hva har dere å snakke med ordføreren i Oslo om!?

– Om vi kan bli vennskapsby!

– Hææ!?

– Vennskapsby! Hører du dårlig? Er du så gammel at du ikke kjenner de nye diplomatiske ordene, eller?

– Jeg hørte hva dere sa, og jeg er ikke gammel, men dere glemmer noe vesentlig …

– Å, hva da?

– At dere ikke kan være vennskapsby! Dere er ikke en by! Dere er bare noen spinnville figurer som ikke skjønner seg på virkeligheten!

– Men vi skal spørre om ikke Bloggeby kan være vennskapsby med Oslo!

– Bloggeby!?

– Nemlig!

De ser vanvittig triumferende ut! Som om de har lurt meg fullstendig. Jeg prøver å forklare dem at Bloggeby ikke er en virkelig by, men det øret vil de slett ikke høre på. De påstår hårdnakket at de er fullverdige borgere av Bloggeby, og at de skal sende en delegasjon til Rådhuset i Oslo.

Jeg sier at det ville være synd å avbryte festen, så kanskje de skal vente til det er tomt for sjampanje? Det går de med på, for det er snart tomt, og så feirer de videre med skrik og skrål og www-sangen …

Men jeg har en plan: jeg tegner opp en fire-fem magnumflasker med sjampanje, og legger inn i galleriet uten at de merker det. Det skulle være nok til å få dobbelt så mange figurer til å miste sans og samling.

sjampis

(La dem drikke seg snydens, så går de glipp av hele konkurransen i morgen! Heh-heh!)

– Fest i vei, figurer! Gratulerer og lykke til!

* * *

(I morgen skal vi ut i Tordenblogg-konkurranse igjen, mot Bharfot, en veldig fin kulturblogger (den fineste, faktisk). Da regner jeg med at vi taper, og så tenker jeg at figurene blir ganske flate, og at de legger alle ideer om kongelige og ordførere og jeg vet ikke hva, på hylla. Gud bedre meg om de fikk audiens hos ordføreren! Da ville de sikkert skjemme ut både meg og hele Bloggeby!)

Read Full Post »

– Du krysser Akerselva

Du vandrer i Oslo nattestid, i de stille gatene, der snøen dør i møtet med byens varme. Selv fryser du, og har med deg ei personlig sky som stadig blir ny. Den vokser ut av den åpne kjeften din. Er det den som skaper tåka du nå går inn i? Er det din frostrøyk som legger seg over Akerselva og gjør byen til en blanding av virkelighet og skyggebilde? Bærer du din egen skygge med deg, i deg, som en dom du må sone innen natta er over?

– Schous plass

Du ser en skygge ved Deichmanske. Den gamle murbygningen til biblioteket ligger som en straffeanstalt i mørket. Snøen er begynt å legge seg, men sporene dine er svarte hull i det hvite, bevis for og varsel om en forbrytelse. Du blir plutselig redd for at Skyggen skal gli inn i sporene dine, og følge dem mot din rygg. Ryggen din blir stivere ved tanken, og hånda di knytter seg. Du skynder deg videre. Må komme deg hjem før tanken tar deg!

skyggen– 7-eleven ved Olav Ryes plass

Full og sliten snubler du inn på 7-eleven, møter blikket til en skeptisk nattekspeditør og later som du leter etter noe i hyllene ved vinduet. Gjennom vinduet ser du den: Skyggen. Det er ingen tvil nå, Skyggen har fulgt sporene dine hit. Den venter på deg under det skitne lyset fra ei lampe øverst på Olav Ryes plass. Du snur deg vekk, og ekspeditøren snur seg mot deg, spør om du skal ha noe. Du vet plutselig ikke hva du gjør i denne butikken. Du får panikk og flykter, ut i snøen og natta.

– Helgesens gate

Snøen legger seg over alt og alle. Det laver ned. Natta blir hvit under fallende flak, hvit og stille. Du lager ikke lyd når du subber oppover Thorvald Meyers gate. En gjeng kalde festdeltagere velter ut av Helgesens gate. De går med hvite snøkalotter på hodene, som om de bærer på hver sin personlige nordpol. Selv bærer du en kulde i ryggen, for du vet at om du snur deg er Skyggen der, som et sort hull i det hvite. Den følger deg like sikkert som døden.

– Birkelunden

Du ser inn i snøkavet over Birkelunden. Tårnet på Paulus kirke forsvinner i det hvite. Trærne står som hvite voktere over deg. Du hufser deg sammen om din egen litenhet og subber videre i den ubrutte dynen av kulde. Føttene dine er kalde. Kinnene dine er stive. Fingrene graver seg inn i brystet ditt, holder jakka sammen, stenger Skyggen og døden og angsten ute. Du er arvingen etter gamle polfarere, og krysser denne plassen som om den var innlandsisen på Grønnland.

– Waldemar Thranes gate / Sannergata

Du stopper. Du snur deg brått. Du stirrer rett på den: Skyggen. Den står der, svart og svær, full av natt. Du tar et skritt mot den, puster tungt, knytter hendene, tenker at nå er det nok! Den har drept gleden du gikk hjem med. Dansen og latteren med dine venner er visket vekk av dette mørket. Men den står like taus, ubeveget, som om den var en upersonlig skjebne du ikke kan rikke ved. Gleden er død, men raseriet lever, og nå skriker du det mot denne skikkelsen: Dra til helvete! Dette er Oslo, Grünerløkka! Her har du ingen makt!

Frontlyktene fra en bil skjærer gjennom snøkavet og nattemørket. Du ser skyggen løse seg opp i intet når lyset treffer den. Bilen farer forbi, snøen virvler, du står igjen med bankende hjerte. Faen heller, tenker du: Jeg er altfor skvetten! Det var jo ingenting! Du ler av deg selv, og så går du videre. Det blir deilig å komme hjem, ta en kopp te, slappe av med litt nattradio og et teppe over beina. Og så senga …

Bak deg samler Skyggen seg igjen, men den lar deg gå. Driver ned mot byen nå. Skyggen trenger en ny redsel å leve på …

Read Full Post »