Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘pappa’

Lillebror står i skogen ein haustdag med ansiktet oppovervendt, i eit regn av gule bjørkeblader, og seier; «Pappa! Dette ønsker jeg at alle mennesker får oppleve!»

Pappa står like bortafor, ser sønnen stå i det gyldne regnet. Høyrer dei gyldne ordene. Blir så rørt at han slett ikkje tenker på å ta bilde av det.

Seinere tar pappa bilde av skogen. Og gjør Lillebror sine ord til sine: Dette ønsker eg alle mennesker får oppleve!

Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.

Skogen ved Røyrivann, fra kano ein formiddag hausten 2013.

Read Full Post »

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »

Mann med sko

Pappa er ute og går. Det er fint vær, byen summer rundt ham, og han skal ingen steder. Han kan ta det helt med ro, og nyte høstsola.

Han spaserer nedover Bogstadveien. Det er flere år siden sist. Kikker i vinduer, ser på folk, smiler og tenker at når han blir sulten, da stikker han bare innom en kafe, en hvilken som helst kafe. I dag er nemlig alt godt nok!

Han merker at den ene skoen sitter løsere enn den andre, så han stopper og bøyer seg for å knytte lissene igjen. Det viser seg at lissene slett ikke er gått opp. Han undrer seg litt over det, retter ryggen og spankulerer videre.

skolopMen nå merker han tydelig at den høyre skoen sitter en tanke løsere. Det er ikke mye, men nok til at han blir gående og kjenne på skoen; hvor løs den er, hvordan den gir en følelse av at lissa er gått opp. Han tenker litt på ting han har hørt før, om at ene foten gjerne er litt større enn den andre.

Venstrefoten er størst, altså, tenker Pappa.

Men, nei, han husker veldig godt at en ekspeditør på en skobutikk fortalte ham at det er høyrefoten som er størst. Så dette stemmer ikke. Det er noe galt, og det nytter ikke å tenke at det er en bagatell, for nå har han lagt merke til det, og klarer ikke å la være å legge merke til det! Så han spankulerer med sanseapparatet fullstendig fokusert på forholdet mellom foten og skoen der nede, på høyre side.

Dessuten føles det som om skoen blir løsere og løsere. Så han stopper, og sjekker lissene igjen. Og nå, hurra, er de gått opp! Ja, han får virkelig en hurra-følelse, for det lar ham stramme lissene og da føler han at han har gjort noe med det!

Og så går han videre. Nå er alt greit … men nei. Det er fremdeles forskjell! Neiiii!

Read Full Post »

Hva skal vi med Anne?

Vi feirer Pappa sin bursdag på en cafe i byen. Hans gode venninne og kollega Anne er med, og når vi drar igjen får hun skyss med bilen til Pappa og Mamma.

Når vi går til bilen, med Anne, faller det en kommentar fra Poden: Hva skal vi med Anne?

Vi stopper opp, ser på Poden, og skjønner at spørsmålet er alvorlig ment; Hva skal vi egentlig med Anne? Kan vi bruke henne til noe? Hvorfor er hun  med nå? Skal hun sitte barnevakt, eller skal hun brukes på noen annen måte? Har Anne noen nytteverdi?

Vi voksne blir litt overrumplet av spørsmålet, men det er fullstendig saklig, selvsagt. Poden er seks år, og spør bare om ting som opptar ham. Og akkurat nå trenger han å få kartlagt hvorfor dette Anne-mennesket skal sitte på i vår bil.

Vi skal kjøre henne hjem, sier Pappa; Det er ingenting vi kan bruke henne til i kveld.

Read Full Post »

Familien er på ferie, og en viktig begivenhet i ferien er at vi alle drar til en gård der de har islandshester, og bruker en dag på å ri. Ingen av oss kan ri fra før. Pappa red en gang for 32 år sida. Mamma har ridd islandshest før, men har glemt hvordan. Prinsen og Poden er grønne med dyr i det hele tatt (bortsett fra kontakten med den gamle tispa til Venstremannen (Divadatters forlovede), la oss kalle henne Røyta).

Heldigvis har vi funnet et sted der ingen rideerfaring trengs; Skogsbergs Islandshestar (i Vestre Ämtervik, Värmland, Sverige)

Vi hjelper til med hestene først; leier dem ut fra hestehagen, tjorer dem, børster dem fra bringe til bakende, og hjelper til å henge bissel og sal på dem.

Så kommer det store øyeblikket; når vi alle stiger opp, eller blir hjulpet opp, på hestene. Det er flott og spennende, og ikke så lite urovekkende for voksne foreldre som er på dypt vann, sammen med ungene sine. Vi setter oss opp, og Anki, som skal ri sammen med oss, begynner å forklarer hvordan vi får hesten hit og dit, hvordan vi får den fremover og hvordan vi får den til å stoppe. Og viktigst av alt; hvordan vi hindrer hesten fra å spise gress i grøfta.

Poden er bare seks, så han må ri i tau etter Anki. Prinsen er ni, så han får ri selv. Og det går ikke bra. Poden er sur fordi han ikke får ri selv, og Prinsen er så forsiktig med tømmene at hesten hans gjør akkurat som den vil. Den dukker hodet ned i saftig grøftegress, og blir der. Prinsen blir mer og mer fortvila, og til tross for oppfordringer om å bruke muskler, klarer han ikke å styre hesten. Pappa burde egentlig vite bedre; muskler hjelper ikke mot et dyr på 300 kilo, der noen av de sterkeste musklene sitter i nakken. Nakken forblir bøyd mot grøftegresset.

Til slutt må Anki ta Prinsen i tau etter seg også. Prinsen er ganske fornøyd med det. Alt er bedre enn å være prisgitt et fremmed dyr uten språk, men med potensielt ville instinkter …

Mamma og Pappa klarer heldigvis å styre sine beist … eh … hester, og litt etter litt snegler følget seg over jordene og opp mot skogen.

hesteturDer får Poden lov å styre selv, noe han gjør med stor glede og autoritet. Han styrer hit, og han styrer dit, og styrer med vilje hesten sin ut i grøfta for å spise. Pappa misforstår, og prøver å gi gode råd, men Poden forklarer enkelt at han vil at hesten skal spise han. Og så styrer han videre, på sin måte, som om han er født til å sitte på hesteryggen.

De griller pølser i skogen, ved et tjern, og koser seg i sommervåt idyll. Det regner lett, men ingen tar skade av det. Å ri på hest i villmarka er alt for spennende til å bry seg med slikt plukk. Dessuten gjør pølser og tursjokolade bålpausen helt prima.

Og så setter de seg opp igjen, og Prinsen er godt fornøyd med å slepe bak guiden fremdeles. Poden derimot, sitter på hesten og stråler av vellyst.

De rir avgårde, og Poden vil gjerne ri først også, noe han bare gjør, helt av seg selv, til guidens store forbauselse. Hun blir faktisk ridende langt bak med sin hest og Prinsen på slep. De rir opp bakkene og fryder seg over naturen og lydene fra hestene, ikke minst prompelydene fra Mamma sin stolte ganger.

Poden blir dratt inn i folden igjen, av Anki, som ikke vil ha noe av at den nybakte «verdensmesteren» (Podens egen beskrivelse av rideferdighetene sine) mister kontrollen når hesten hans skjønner at nå skal de hjem. Han må ri bak, og blir sur som ei potte av det.

Men noe seinere er han knisende fornøyd, fordi han får mulen på sin hest til å dytte til halen til Prinsen sin hest, noe Prinsen selvsagt ikke liker. Poden styrer hestemulen frem og tilbake, og kniser fornøyd. Muligens er det dette som får Prinsen til å gå med på å ri selv litt etterpå.

Det fikser han. Så det er et fornøyd følge som vender tilbake til gården; alle rir selv, alle er slitne i rumpa og alle kjenner at denne dagen har vært noe helt spesielt.

Hestene blir strigla. Noen kyllinger blir kost med. Vi takker Anki for turen. Pappa roser henne litt, for hun var flink med både hester og folk.

Og så er dagen over. Fire såre rumper setter seg inn i bilen for å kjøre hjem, men når Pappa lar falle en bemerkning om det, blir det dårlig mottatt i baksetet. Prinsen syns all prat om tiss og rumpe er pinlig, så han himler med øynene over Pappas pinligheter. Og Poden er «verdensmester til å ri»! Det holder han hardnakket på, og følger opp med å erklære: «Så jeg har ihvertfall ikke vondt i rumpa! Ikke i det hele tatt! Jeg får ikke vondt i rumpa av å ri, jeg»!

Mamma og Pappa ser på hverandre, og smiler. Slik er det bare.

Read Full Post »

Det er morgen. Poden skal i barnehagen. Mamma skal kjøre, så Pappa setter seg til foran maskina på kontoret. Men Poden kommer opp igjen når han har hørt Mamma og Pappa avtale at Pappa skal gå til barnehagen, finne bilen der, og ta med Poden hjem.

Poden kommer øverst i trappa utenfor kontoret: Pappa?

– Ja?

– Når du ser lommeboka mi i bilen, da må du ikke ta den ut. Okei?

– Ja, det er greit.

– Da er det en avtale.

– Jada, det er en avtale, sier Pappa, og smiler litt for seg selv over Podens formelle avslutning.

Men Poden er slett ikke ferdig.

– Pappa?

– Ja?

– Kan du hente meg tidlig?

– Når da?

– Klokka tre?

– Jeg får se, kanskje …

– Da er det en avtale. Du henter meg klokka tre. Okei?

Pappa tenker at det var da voldsomt, men smiler og nikker, og bekrefter avtalen.

Mamma roper nedenfra, og Poden går ned trappa igjen. Men så stopper han, snur, og løper opp til toppen igjen.

– Pappa?

– Ja, vennen?

– Når du har henta meg, da må vi kjøre til Handlesenteret. Okei?

– Hvorfor det da?

SlangelPoden legger ut om et legosett han ønsker seg (Mamma roper), som han ikke vet hva koster, men som i hvert fall koster mindre enn et annet legosett han også ønsker seg (Mamma roper, men blir oversett), og det er på lekebutikken på senteret, og da vil han dra dit og se om han har penger nok i lommeboka si til å kjøpe det …

– Så vi må kjøre til Handlesenteret.  Okei?

– Okei!

– Da har vi en avtale på det!

(Mamma roper igjen)

– Ja, da har vi en avtale på det. Jeg skal hente deg klokka tre, og jeg og du og lommeboka di skal dra på Handlesenteret for å se om du kan kjøpe det legosettet. Greit! Men nå må du løpe! Mamma roper! Vi ses etterpå! Ha det!

– Ha det!

Poden løper ned. Pappa snur seg mot maskina igjen. Han hører stemmene deres der nede, og døra som går igjen, og så blir det stille. Pappa sitter der, klar til å jobbe nå, og full av det mentale bruspulveret slike unger kan skape.

Read Full Post »

flammenDet er bursdagen til Poden. Morgenen er den tradisjonelle; med frokost på senga og gaver fra familien. En kniv og en kikkert, og et lite dataspill. Ikke no’ lego.

Det er påske og fridag, så de drar til Rynkemor. Hun ligger på sykehuset og dør, og derfor drar de og gir henne klemmer, og forteller om bursdagen. Og så synger de; Hurra for deg som fyller ditt år! Først en gang for Poden, og så en gang til, ekstra høyt, for Rynkemor, fordi hun fyller åtti om to uker. Og det er jo ikke sikkert at hun lever så lenge. Men hun fortjener en slik sang for det!

Så klemmer de henne igjen, uten at hun merker så mye av det, og drar hjem for å forberede selskapet. Stor oppdekking og masse mat. Gjestene kommer tidlig, og hjelper til med rydding og mat, og snart er det full fest rundt langbordet. Det spises spagetti, blåses lys og fråtses i sjokoladekake. Og det åpnes presanger; bøker, filmer, og et veldig populært dataspill!

Men ikke no’ lego! Poden gjemmer seg bak sofaen og gråter! Mamma trøster, og sier at han fikk jo masse lego hos tante for bare to dager siden, men det teller ikke. Pappa kommer og trøster også, og sier det samme om legoen fra tante. Virker ikke som om noen forstår at lego som ikke er pakket inn, som ikke er et helt sett, ikke er det samme. Gjestene går, tårene blir tørket, og dataspillet blir satt på. Da glemmes ulykken.

Samme kveld er den helt borte, for når Poden skal legge seg er han helt enig med seg selv i at dette var en innmari fin bursdag, altså! Strålende fornøyd er han.

Og for en gangs skyld føler Pappa at han er like full av høyder og dyp som sønnen sin. Å vandre fra dødsleiet til sin egen mamma, og til en viktig årsdag for sin egen sønn, samme dag, det skaper kontraster som får Pappa til å føle seg både vrengt og skura i følelseslivet.

Han siger ned i sofaen, med Mamma i armkroken, og sitter bare der, helt stille.

Read Full Post »

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

hmoore3

Read Full Post »

hufsDet er ettermiddag. Poden og Pappa sitter og spiser ettermiddagsmat. Poden tar ei potetkake i begge hendene, og legger den nøye ned på fjøla foran seg. Han insisterer på å smøre potetkaka si sjøl. Han tar smøreost på kniven og begynner å bre den utover. Han er ingen mester til å gjøre det, men han er stille og konsentrert, og driver på til osten er spredt utover nesten hele potetkaka. Da slikker han av kniven, slik Pappa pleier å gjøre, og legger den fra seg.

Så ruller han potetkaka sammen, og løfter den til munnen. Han tar en bit og sier «mmm».

Pappa ser på ham, og gleder seg over viljen til å lære seg hverdagens små ferdigheter.

Read Full Post »

geipeDet er helg og snø, og familien drar på aketur. Det kunne vært en skitur, selvsagt, men akkurat denne dagen blir det aketur, fordi Divadatter og Venstremannen og tante Kry og alle skal være med, og det er ikke alle som har ski.

Skullerudstua ligger fint til for den som vil komme seg ut av Tigerstaden, uten å ha annet enn offentlig mobilitet. Så gjengen samles der, og marsjerer oppover bakkene med akebrett og sekker og glade utrop. Det løpes og danses i snøen, kastes snøball og formes stadig nye kalde allianser. Alle får sin del av iskrystaller i ansiktet, og alle som er med på leken tåler steken … nesten. På et punkt blir Prinsen sittende i snøen, litt stille, fordi han fikk en håndfull snø i nakken. Ille nok å få det i fjeset, men nakken er verst. Snø som smelter og renner ned ryggen er ikke bare behagelig.

Han blir resolutt løftet opp, avkledd og skrubbet ned, før han igjen påføres tykke lag med konfeksjon og kan fortsette turen. Det lysner snart for den unge prinsen, når Pappa erklærer «reservetank-pause» og drar frem tursjokoladen. Sittende på akebrettene smatter de på sjokoladebitene, ser på den snøkledte skogen, og forteller håpløse vitser (som heldigvis ikke alle har hørt). De ler uansett, fordi det er deilig å være i skogen en snødag.

dingel4De fortsetter den tunge oppfarten, med akebrettene på slep. Vel fremme på toppen, med utsikt til en alle tiders gedigen aketur ned igjen, lages det noen småbakker som ungene kan leke i (sammen med tante Kry), og Pappa tar frem ved fra sekken. Her skal det grilles pølser! Jippiii!

Men akk; han har glemt fyrstikker! De skrekkslagne ansiktene til Poden og Prinsen er ubetalelige, men heldigvis av kort varighet. Tante Kry røyker jo, og kan bidra med en lighter til opptenning. Det blir fyr på det lille bålet i snøen, og Pappa og Venstremannen går i skogen for å spikke pinner. Mamma sitter frossen igjen ved bålet og passer på, mens Poden og Prinsen og Divadatter og Tante Kry går til toppen av en liten bakke like ved, for å gjøre nok en eskapade i løssnøen. De kommer nedover som ei veldig lokal snøføyk, og dukker leende opp når snøen legger seg nederst i bakken, alle fire dekket av hvitt fra topp til tå og skjønt enige om at det der var en vanvittig bra aketur.

Jada, sier Pappa, men bare vent til vi skal kjøre tog ned igjen. To kilometer akebakke er noe helt eget, vet dere …

dingel1De setter seg rundt bålet med pølse på pinne. Det grilles og snakkes, og pusten står som hvit røyk fra munnene deres. Pølsene forsynes med potetkaker, selvsagt. Pappa er ganske klar på at potetkaker er langt å foretrekke fremfor vanlige hvetelomper, og han får rett av alle i følget. Det ER bedre!

Prinsen får ei svartsvidd pølse, som han holder opp i lufta, mens han lystig erklærer:

– Dette er pølsenes første svarte president!

De andre stopper å tygge, ser på hverandre, og på han, før de bryter ut i skoggerlatter. Prinsen har virkelig slått til med turens mest minneverdige sitat! Han får et skulderklapp av Pappa, og noen anerkjennende nikk fra de andre voksne, men mest er det nok latteren som gleder ham. Hans ekskursjoner ut i komikkens intrikate landskap begynner virkelig å slå an nå, og når han attpåtil klarer å blande aktuelle politiske saker inn i sin humor, da får det Pappas idealistiske hjerte til å banke litt ekstra.

Pølsene glir ned, sammen med toddy fra tante Kry, noen appelsiner, litt salat (som Mamma selvsagt har med, siden hun er en disippel av Grethe Roede for tida … igjen). og noen enorme sjokoladekjeks Venstremannen har kjøpt på Deli de’Luca nedi byen. Det er virkelig topp å sitte i snøen og gasse seg slik. Pappa ser på Poden og Prinsen, og gleder seg over deres totale tilstedeværelse i dette vinterlige eventyret. Slik tblir det minner av, vet han, og han vil gjerne at ungene hans skal ha med slike minner.

dingel8Mamma ser lykkelig ut også. Hun får gått en del i snøen i dag, noe ledestjerna Grethe Roede gir masse kudos for (mulig det ikke heter «kudos», forresten, men «kosemerker»). Det er nytt møte i fettsvinn-gruppa hennes dagen etter. så dette gjør mirakler med motivasjon og samvittighet og (muligens) vekta. Divadatter sitter og holder rundt Venstremannen sin, og tante Kry virker helt oppglødd over det hele. Ai-ai-ai, ingenting er som opplegg der alle parter er helt og holdent lykkelige!

Og så kommer tida for å dra tilbake. De slukker bålet og sparker snø over restene. Rydder alt som er av søppel opp i sekken, og snører igjen alt som kan snøres. Her skal det kjøres akebrett for alt hva remmer og tøy kan holde. To bratte og lange bakker, harstampet, med et lite lag snø på toppen, og ei flate mellom som de kanskje kan klare uten å stoppe. om de får fart nok. De satser på stor fart og overlater styringen til høyere makter (nei, ikke Grethe Roede).

De setter seg på varepulkene (lange akebrett) og hekter seg sammen i et tog med seks stykker. Bak seg har de et løst slengende akebrett og Mamma på en ratt-kjelke (snowracer). Mamma er ikke hektet sammen med toget. Hun er skeptisk til å sitte sammen med de andre i et tog hun ikke tror noen kan styre. Hun skal vise seg å få rett i denne antagelsen (og feil, for det er faktisk morsomt å forulykke i løssnø).

Starten er treig. De har satt seg ned på de to varepulkene litt for langt unna den egentlige starten på bakken, og må dytte en del før de endelig begynner å sige fremover. Mamma venter til de er godt i gang, før hun kommer etter, bremsende med kjelkens kraftige (og bråkete) snøbrems. Toget skyter fart etterhvert, og huiingen fra passasjerene stiger i styrke. De er i sannhet passasjerer alle sammen, for alle forsøk på styre doningen viser seg å være fullstendig nytteløse. Doningen holder stø kurs først, men så skjærer den ut, treffer en kant og skjærer tilbake. Det begynner å gå opp for passasjerene at dette umulig kan gå bra hele den lange bakken ned. De humper over noen små bulker i bakken, får større fart igjen, og skrenser så med ustoppelig momentum rett mot småskogen!

Hoiingen deres forvandles til et frydefullt vræl. De treffer en snøkant rett foran småskogen, letter og flyr inn mot et tett buskas av fingertykke seljer. Snøen slår opp som et beskyttende slør over det som nå skal skje …

Det som skjer er et mirakel! Et mirakel!

dingel3Alt blir hvitt. Ingen ser noe. Det er kun gravitale og sentrifugale fornemmelser som forteller passasjerene på det avsporede toget hva som skjer. Varepulkene treffer seljeskogen med bunnene først. De fleksible seljespirene legger seg langsomt under vekta fra full-lastede varepulker. Midt i det hvite opplever passasjerene et øyeblikk av myk «vektløshet», idet toget deres rolig settes ned i løssnøen og blir stående. Noen seljeskudd reiser seg på begge sider av dem, og snøen legger seg. Passasjerene har stoppet å skrike, i ren forbløffelse over den underlige fornemmelsen når selja tok imot og satte dem fra seg så uventet omsorgsfullt. De sitter der, dekket av snø og fyllt av himmel.

Mamma har bremset opp i kanten av veien, og spør bekymret hvordan det går.

Da begynner alle å le. Det sprudler opp i dem, ustoppelig som ei sjampagneflaske. De ler i lettelse og glede over dette mirakelet! De holder rundt hverandre og koster vekk snø, og ler. De strever seg ut av varepulkene, og faller i snøen, og ler. Dytter hverandre og snakker i munnen på hverandre om hvor helt utrolig det der var, og ler enda mer. Mamma syns de er gale, og mener de må skjønne at dette kunne gått veldig, veldig galt.

Det forstår de, de voksne i hvert fall, men de bryr seg ikke, for dette var et mirakel de gjerne lever farlig for å oppleve en gang til …

De kaver seg ut av løssnøen og småskogen, og inn på veien igjen. Nok en gang lager de tog og setter avgårde. Det går et stykke nedover, men så kommer flata og farten svinner. De prøver å dytte, men det hjelper ikke. Varepulkene er ikke veldig glidevennlige, egentlig, så de trenger en skikkelig bakke for å komme noen vei. De går bort til neste bakke, der Mamma venter. Hun er bekymra, for denne bakken er enda brattere, og den har et elvegjel på ene sida. Mulig at minsten skal ake med henne, slår hun frempå om …

dingel71Minsten, Poden, som vanligvis griper enhver anledning til å gjøre ting med Mamma (også omtalt som «Kosemamma» og «Verdens beste mamma»), vil ikke. han blir faktisk fornærma over muligheten for at han ikke skal få være med å kjøre tog en gang til. Så de setter seg oppi vareuøkene igjen, sikter fronten inn på omtrent midt i gata de nå skal ake ned, og dytter fra.

Denne gangen er de «heldige» og får styrehjelp fra en langsgående kant i snøgata. De skyter nedover som en torpedo fra andre verdenskrig, og ser tyske soldater og motstandsfolk i nikkers sprette til alle kanter, i frykt for den samlede tyngden som kommer vrælende nedover bakken. Divadatter mister faktisk nerven sin, og setter en fot ut i snøen for å bremse. Det hjelper ikke (og Pappa brøler at det er farlig), men det gir dem alle et iskaldt gyv av snøkrystaller rett i ansiktene. Poden, som sitter fremst mellom beina til Divadatter, begynner å hyle av den isende smertedusjen.

Men toget lar seg ikke stoppe av hensynet til hylende femåringer. Det stopper ikke for noenting. En fremmed mamma med akebrett og unge kaster seg til sidenmidtveis i bakken, men opplever at akebrettet deres rives ut av hennes hånd og blir med toget nedover. Det legger seg over Poden som et beskyttende panser, og blir med helt til bunnen av bakken. Ingen av passasjerene ser egentlig hva som skjer nå, men nederst i bakken er det en sving som ingen av dem kommer til å ta. Toget av to varepulker, to barn og fire voksne, skyter rett frem, treffer nok en gang en snøkant og letter …

Denne gangen er finnes det ingen småskog til å ta imot dem. De skyter ut i fri luft og lander i en unnabakke som leder rett ned i et bekkefar. De sklir ned bakken, i løssnø nå, stopper på kanten av bekken, og så, uten at de rekker å skjønne hva som skjer, eller hindre det, vipper varepulkene over til sida og tipper dem alle på hodet i den iskalde bekken!

De vræler virkelig nå, og oppe i skiløypa står det et dusin bekymrede skiløpere og rister på hodet over det de har vært vitne til. Makan til dumskap og ansvarsløshet!

dingel6Men i bekken fortsetter dumskapen! De begynner faktisk å le! De kaver seg i land, og er dryppende våte, og kalde som fy, men de ler! Pappa forstår at selv om ikke alle er gjennomvåte, vinterkledte som de er, er det likevel viktig å komme seg raskt til bilen nå, og hjem, til et varmt bad og varm sjokolade, og tørre klær. Han får dem med seg, leende, opp i skiløypa, og så går de så fort de bare kan mot bilen. Men de smiler og ler, og er opprømte over det de har opplevd. Det er ingen tvil om at DETTE var tidenes aketur!

Mamma går også sammen med dem, kjeftende full av bekymring for de små. Pappa holder tann for tunge, og smiler over hennes (rettmessige) bekymringer. Han tenker mer på Poden, som fikk hele snøføyka i fjeset, og håper det ikke stopper den lille fra å ville ake mer. Men fra Poden kommer det plutselig et utsagn som får alle de voksne til å heve øyebrynene:

– Neste gang vil jeg ikke sitte foran! Da vil jeg sitte på det bakerste akebrettet!

Han er med andre ord villig til å bli med på denne galskapen igjen! Fantastisk! Pappa er over seg av lykke og stolthet over å ha satt til verda en slik hardhaus!

Read Full Post »

Older Posts »