Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘penger’

Jeg har vært ei fattiglus hele mitt liv. De fem siste årene har jeg vært mer blakk enn noen gang. Du har sannsynligvis hatt mer penger å rutte med enn meg, kjære leser. Jeg har sjelden vært over NULL på kontoen min, og har måttet tenke meg godt om hver gang jeg skulle kjøpe ei bukse. Har ønsket meg nye klær til bursdag og jul, for å slippe det regnestykket, fordi det oftest endte med at jeg ikke hadde råd. Det har hjulpet å være gift med ei veldig tålmodig og generøs kvinne, men det har vært plagsomt å være så lite i stand til å bidra til familieøkonomien.

Tidligere har jeg levd aleine, og vært enda verre stilt. Regninger har jeg vært nødt til å drite i, og ta etterhvert som pengene kom. Og de kom ikke. Jeg har mistet titusener av kroner jeg hadde krav på fra det offentlige, fordi de aldri fortalte meg det og fordi når jeg fant ut av det, var det ingen tibakevirkende virkning for mine rettigheter. Jeg har latt være å søke midler også, fra både trygdeetat, sosialkontor og arbeidsformidling, sikkert hundretusener av kroner, fordi jeg ikke orket tredemølla. Fordi jeg var for svak og syk, og manglet tillit til at mennesker virkelig ville hjelpe meg

Jeg har betalt mye mer til mine kreditorer enn jeg burde, fordi jeg har ikke har orket å se på regningene, og latt dem gå til inkasso. Jeg har opplevd å komme hjem, og finne døra til den 17 kvadratmeter store hybelen min plombert av namsmannen, på grunn av ubetalte regninger.

Jeg har, kort sagt, vært ei fattiglus.
– men det har ikke gjort meg ulykkelig. Det er ingen smerte og lidelse i en tom bankkonto.

Ulykken ligger i å mangle kontakt med seg selv, sin livsfølelse. Smerten ligger i å ikke føle noen ro. Mangel på lykke er en sjelelig tilstand; en mangel på åpne kanaler inn til vår livskraft. Tragedien er å se kjærligheten ligge brakk, fordi vi ikke får tilgang til de kreftene vi vet bor i oss.

De som tror vi kan leve lykkelig i samfunn uten høye idealer, tar feil. Samfunnet trenger likhet, frihet og brorskap i god blanding og balanse. Det gir oss den nødvendige materielle og mellommenneskelige tryggheten til å skape vår egen lykke. Men vi trenger sjelefred også, og der ligger nøkkelen.

Sjelefreden ligger i vår bevissthet; i vår evne til å holde hodet kaldt og kroppen i ro når regningene renner inn, slik at man er i stand til å ta de fornuftige grepene. Jeg var IKKE der, og som følge av det gikk regninger til inkasso, og namsmannen kom på døra. Men så snudde jeg, og begynte å snakke med kreditorer og banker, og da fant jeg en sjelefred som lot meg ta ytterligere grep. Jeg var fremdeles like forbanna fattig, men jeg slapp å plage med selv med dårlig samvittighet fordi jeg ignorerte den vanskelige situasjonen min.

For meg er dette en fortelling om hvordan sjelefred aldri kan oppnås gjennom flukt. Den kan bare oppnås gjennom å se problemene i hvitøyet, og ta ansvar for egne handlinger. Ved å ta ansvar for mine handlinger, skapte jeg det fundamentet jeg trengte for å gå dypere i meg selv, i jakt på lykken. Det høres teit ut; men jeg dro meg selv opp etter nakkehårene!

Det var en lang og utfordrende prosess. Det har tatt årevis. Og det har vært tungt for både meg selv og mine nærmeste. Men jeg er stolt av å ha gjennomført den. Jeg er stolt av resultatet. Jeg er lykkelig.

I dag står det klart for meg at lykke slett ikke skapes av ytre ting. Jeg er fremdeles ingen rik mann, men den store forskjellen ligger i hvordan jeg er menneske i dag. Velstand er ikke det samme som lykke. Lykken skapes av meg og i meg, og den ER meg når jeg lykkes med det. Slik er jeg menneske.

Read Full Post »

Det er morgen. Poden skal i barnehagen. Mamma skal kjøre, så Pappa setter seg til foran maskina på kontoret. Men Poden kommer opp igjen når han har hørt Mamma og Pappa avtale at Pappa skal gå til barnehagen, finne bilen der, og ta med Poden hjem.

Poden kommer øverst i trappa utenfor kontoret: Pappa?

– Ja?

– Når du ser lommeboka mi i bilen, da må du ikke ta den ut. Okei?

– Ja, det er greit.

– Da er det en avtale.

– Jada, det er en avtale, sier Pappa, og smiler litt for seg selv over Podens formelle avslutning.

Men Poden er slett ikke ferdig.

– Pappa?

– Ja?

– Kan du hente meg tidlig?

– Når da?

– Klokka tre?

– Jeg får se, kanskje …

– Da er det en avtale. Du henter meg klokka tre. Okei?

Pappa tenker at det var da voldsomt, men smiler og nikker, og bekrefter avtalen.

Mamma roper nedenfra, og Poden går ned trappa igjen. Men så stopper han, snur, og løper opp til toppen igjen.

– Pappa?

– Ja, vennen?

– Når du har henta meg, da må vi kjøre til Handlesenteret. Okei?

– Hvorfor det da?

SlangelPoden legger ut om et legosett han ønsker seg (Mamma roper), som han ikke vet hva koster, men som i hvert fall koster mindre enn et annet legosett han også ønsker seg (Mamma roper, men blir oversett), og det er på lekebutikken på senteret, og da vil han dra dit og se om han har penger nok i lommeboka si til å kjøpe det …

– Så vi må kjøre til Handlesenteret.  Okei?

– Okei!

– Da har vi en avtale på det!

(Mamma roper igjen)

– Ja, da har vi en avtale på det. Jeg skal hente deg klokka tre, og jeg og du og lommeboka di skal dra på Handlesenteret for å se om du kan kjøpe det legosettet. Greit! Men nå må du løpe! Mamma roper! Vi ses etterpå! Ha det!

– Ha det!

Poden løper ned. Pappa snur seg mot maskina igjen. Han hører stemmene deres der nede, og døra som går igjen, og så blir det stille. Pappa sitter der, klar til å jobbe nå, og full av det mentale bruspulveret slike unger kan skape.

Read Full Post »

– Åh, jeg er så sint, så sint!

Poden sitter på rommet sitt og leker, og snakker med seg selv. Pappa går tilfeldigvis forbi og stopper. Hva er det gutten sier? Sint?

– Poden, er du sint for noe?

– Nei.

Poden ser opp på Pappa. Smiler.

– Men du sa du var så sint, så sint!

– Det er Karius og Baktus som sier det! Vet du hva? Kan du gjette når de sier det?

– Eh … nei, det vet jeg ikke.

– Helt på slutten!

– Åja, nå husker jeg det, ja. Det er når tannlegen har ødelagt husene deres, ikke sant?

– Ja.

– Hvor har du sett Karius og Baktus da?

– På barnehagen.

– Åja, fikk du vist frem den løse tanna di da?

– Ja, begge to!

– Hvordan går det med tanna di forresten? Få se!

Poden gaper lydig opp og Pappa undersøker. Han har to løse tenner foran nede, og den ene er veldig løs. Kan komme ut hver dag som helst nå.

* * *

Når de pusser tenner den kvelden, og Poden skal skylle, kommer det masse blod i vasken. Pappa undersøker og finner ut at tanna er falt ut. Men den er ikke å finne noe sted. Poden må ha spytta den ut i vasken, og så er den blitt skylt ned. Uff da!

Det blir ei lita krise, ja. For Poden har en storebror som har forklart alt om Tannfeen og ratene som tenner ligger på nå for tida: 20 kroner! men da må man ha ei tann å legge i glasset, slik at Tannfeen har noe å bytte med. Verken Pappa eller storebror tror Tannfeen legger penger i tomme glass. Storebror hevder dette utfra tradisjonens sterke overbevisning, selvsagt, og Pappa støtter opp utfra en frykt for at tomme vannglass plutselig skal få større symbolverdi enn de er verdt.

– Jammen, da får jeg ikke noen penger fra Tannfeen da! Ikke noen …

Poden snufser og kvelden er ganske trist. For Pappa, en godhjertet og middelaldrende mann med svake punkter både her og der når det gjelder ungene sine, er gode råd dyre. Innimellom snufsing og storebrors hjerteløse snusfornuft prøver Pappa å samle tankene til en løsning …

– Poden! Vi kan prøve å lure Tannfeen!

– Snufs! Åh, kan vi lure … hvordan da?

– Jeg kan gå ut og finne en slik liten hvit stein vi har i oppkjørselen, en som er omtrent så stor som ei tann, og så kan vi legge den i glasset!

– Åh, snufs!

– Ja, for Tannfeen kommer jo når det er mørkt, så han vil ikke se at det er en stein, og ikke ei tann!

Storebror rykker til. Her er det noe som tydeligvis ikke stemmer.

– Pappa! Tannfeen er ei dame!

– Nei, det er en mannetannfe som henter guttetenner! Visste du ikke det?

– Mannetannfe?

– Japp!

– Åh …

* * *

Det går bra. Neste morgen lyder brølet fra barnerommet:

– Pappa! Pappa! Mannetannfeen har vært her! Vi har lurt han! Han har tatt steinen og lagt igjen en penge!

Poden kommer inn med glasset i hendene. Han stirrer oppi og sier det er en penge der. Pappa får se, og spiller veldig, veldig overrasket.

– Jøss! Det var flaks! vi klarte jammen å lure mannetannfeen! Det er jo tyve kroner jo, akkurat som om det skulle vært ei ekte tann oppi der!

– TYVE KRONER!!!

Poden er svært fornøyd. De fisker ut pengen og tørker den, og Poden går og finner lommeboka, og så må de telle alle pengene som er i den, og der er det 49 kroner! Poden føler seg rik!

Og både Poden og Pappa føler seg veldig lure, så de snakker lavt sammen, slik luringer gjør. For de har jo lurt Tannfeen, og det er det best å snakke ganske lavt om, så ikke Tannfeen hører det og blir sur. For Poden har jo ei tann til som er løs også, og det er ganske viktig at han får en penge for den også!

Seinere samme dag kommer Poden til Pappa og sier han må hviske noe. Pappa bøyer seg ned.

– Vet du hva?

– Nei, hvisker Pappa.

– Det er bra med Karius og Baktus!

– Åh, hvordan da?

– Fordi at de gjør at tennene faller ut! Og da får vi penger!

Read Full Post »