Liten surrealisme

Prinsen har fått månedspenger, og vi legger turen om handlesenteret, der han gjerne vil kjøpe et nytt PS2-spill, med en «eye-candy» til (et kamera som lar spilleren styre figurer ved å hoppe og fekte med armene foran skjermen til spillet).

Han finner spillet, og spør om ikke mamma kan spørre om fotogreia, men mamma vil gjerne at gutten skal lære seg slike enkle ting selv, så hun ber ham gå til disken og snakke med en ekspeditør.

Han går til disken, og viser frem spillet, og spør om han kan få kjøpe «eye-candy’en» også. Den unge ekspeditøren bak disken sier at nei, det går ikke; «For du må kjøpe et spill med eye-candy’en. Vi selger den bare sammen med et spill, ikke for seg». Og så snur han seg vekk, som om saken er avgjort.

Prinsen står der med spillet han vil kjøpe, og forstår ikke et spøtt av hva ekspeditøren mener. Har han ikke nettopp sagt at han vil kjøpe et spill da???

En annen, tydeligvis mer erfaren, ekspeditør har imidlertid oppfattet situasjonen, og kommer med det gutten trenger. Han selger både «eye-candy» og spill til den spillsugne Prinsen, og alle parter er fornøyde …

– muligens bortsett fra den absurde ekspeditøren, som har fått ødelagt den surrrealistiske bobla han skapte over disken sin.

___________________________

Og mamma? Hun smiler, og forklarer sønnen  at noen folk er rare. «Noen folk er bare rare», sier hun. Og så ler hun sammen med Prinsen, og tenker at han sikkert har godt av slike små surrealismer i hverdagen.

«God øvelse i hvor merksnodige mennesker kan være», tenker hun.

Read Full Post »

Foreldres konkurransefortrinn

Pappa står opp. Det er søndag. Ungene er allerede oppe. De har spist frokost, og sitter med playstation på stua. Det er regelen: spise før dere spiller. De er flinke å følge opp. Sanksjonen er klar: ingen spilling resten av dagen om dere spiller uten å spise frokost. Har skjedd bare en gang.

Men pusse tenner gjør ikke guttene av seg selv. Det er ikke veldig populært. Så Pappa roper:

– Kom hit! Det er tannpussetid!

– Ja.

Svaret er ikke veldig entusiastisk, og lyden av spillet dør ikke hen. Pappa står klar, og har ikke tenkt å bruke morgentimene på venting, så han tar i bruk et av de eldste av hverdagens trylletriks:

– Førstemann opp får pusse først!

Reaksjonen er umiddelbar. På et tidels sekund er spillet satt på pause. Lesehesten kommer stormene opp til andre etasje, og presenterer et lykkelig seiersglis på toppen av trappa. Han var først!

Pappa pusser tennene hans, og tenker litt over det han kaller «foreldres konkurransefortrinn».

Foreldrenes konkurransefortrinn er rett og slett deres evne til å bruke barnas vilje til å være først og best for å skape entusiastisk driv i ellers lite populære aktiviteter. Ingenting er som å konkurrere om å vinne upopulære premier, faktisk.

Read Full Post »

Fred på jord

Skolegutt har kjøpt seg samuraisverd, for sine egne penger. Samuraisverd er kult!

Poden får låne sverdet av Skolegutt, fordi Skolegutt vil lese litt i de spennende bøkene han har lånt på biblioteket. Bøker er kult, særlig bøker i serie som kan lånes tre stykker av gangen!

Mens Skolegutt sitter i sofaen og leser, løper Poden rundt på stuegulvet med samuraisverdet i hånda og sier: «SVISJ! SVISJ! KA-SVISJ!»

Mamma og Pappa sitter ved spisebordet og gjør ferdig frokosten. Når man er voksen har man mer tid til slikt: sitte rolig, nyte maten, prate. Og å lytte til ei juleplate med «christmas-crooners»: Bing Crosby, Burl Ives, Louis Armstrong. Plutselig står Poden foran dem, samuraisverdet i hånda: «Vet dere hvorfor det ikke er playstation-dag hver dag?»

De rister på hodene. Poden ser forventningsfullt på dem. Mamma sier: «Hvorfor det da»? Poden forklarer: «Hvorfor at vi kan ikke ha playstation-dag hver dag, fordi vi må jo ha litt fred også»!

«Aha», sier Pappa og ser på Mamma, som gjør sitt beste for å nikke betydningsfullt og se alvorlig ut. Hun lykkes. Poden er fornøyd med mottagelsen av sin nye innsikt, og springer lykkelig videre: «Jihaaa! KA-SVISJ! SVISJ!»

Read Full Post »

Er det playstation-dag i dag?

Spørsmålet ble stilt av en fireårig pode. “Nei”, sa pappa, “det er playstation-dag i morgen”.

Neste ettermiddag, som altså er en playstation-dag, ringer mor og sier at poden heller vil spille playstation enn å være med og bake pepperkaker på skolen til bror skolegutt. Pappa sier: “Nei, han må bli med på pepperkakebaking”. Poden må følge mamma direkte fra barnehagen til skolen, til pepperkakeverkstedet. Pappa er hjemme og jobber.

Når poden kommer hjem spør pappa om det var gøy på pepperkakebaking. Poden husker at pappa var den slemme som sa han måtte være med på det, så han sier et klart: “NEI”, og lager suremunn. Og så tramper han opp i stua for å spille playstation.

Samme kveld spør pappa mamma hvordan det var på pepperkakebaking. Hadde poden det fint der? “Jada”, sier mamma, “Han hadde det kjempefint. Frøken husket ham fra foreldremøtet og han lagde rakett-pepperkaker og spiste masse pepperkakedeig”. Og hun forteller hvordan poden sa at nå gikk han på skolen, selv om han ikke gikk der. Så poden hadde det fint. Men han var sur på pappa, og det er viktig å huske, så poden skulle i hvert fall ikke fortelle noe om hvor fint det var på skolen. Pappa må ikke tro at han kan si nei til playstation uten å bli straffet!

Nå ligger poden og sover, og han drømmer sikkert om Lego Star Wars og Yoda og alle de andre pepperkakefigurene. Og kanskje pappa er Darth Vader i drømmen. En diger Darth med rødt melissverd som sier nei med dommedagsstemme. Og poden har grønt lasersverd, og nonstop-knapper og er fryktelig modig.

Ja, for det er jo slike drømmer små poder har!

Read Full Post »