Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘poden’

Mamma hører feil!

Poden på fem synger av hjertets lyst, på engelsk, og Mamma hører på med fryd og forundring over den mirakuløse blandingen av engelske ord og fantasifraser.

Jeg synger engelsk, roper Poden begeistret; Ikke sant jeg synger engelsk nå, mamma?

Mamma er i tvil om hun skal påpeke at «engelsken» ikke er helt det, og går for en diplomatisk mellomløsning: Det er noen engelske ord der, men mye av det du synger er tulleord, vennen. Men du synger veldig fint!

Poden stopper, ser på henne med sinnarynker i panna: Jeg synger engelsk såh! Det er bare du som hører feil! Du har for dårlige ører! Han finner seg ikke i å bli korrigert på en så uskjønn måte, uten respekt for den åpenbare engelskheten i måten han synger på. Alle som virkelig lytter kan jo høre at dette er en engelsk måte å synge på.

Mamma står igjen med en litt lattermild følelse av å ha fått sitt pass påskrevet, å ha blitt irettesatt på mest ydmykende måte. Og det kan hun i grunnen leve med. Å knuse femåringens magiske engelsk vil hun i hvert fall ikke. Hun nikker og tier, og lytter til Podens melodi grand-prix fantastic!

Read Full Post »

Hva skal vi med Anne?

Vi feirer Pappa sin bursdag på en cafe i byen. Hans gode venninne og kollega Anne er med, og når vi drar igjen får hun skyss med bilen til Pappa og Mamma.

Når vi går til bilen, med Anne, faller det en kommentar fra Poden: Hva skal vi med Anne?

Vi stopper opp, ser på Poden, og skjønner at spørsmålet er alvorlig ment; Hva skal vi egentlig med Anne? Kan vi bruke henne til noe? Hvorfor er hun  med nå? Skal hun sitte barnevakt, eller skal hun brukes på noen annen måte? Har Anne noen nytteverdi?

Vi voksne blir litt overrumplet av spørsmålet, men det er fullstendig saklig, selvsagt. Poden er seks år, og spør bare om ting som opptar ham. Og akkurat nå trenger han å få kartlagt hvorfor dette Anne-mennesket skal sitte på i vår bil.

Vi skal kjøre henne hjem, sier Pappa; Det er ingenting vi kan bruke henne til i kveld.

Read Full Post »

Familien er på ferie, og en viktig begivenhet i ferien er at vi alle drar til en gård der de har islandshester, og bruker en dag på å ri. Ingen av oss kan ri fra før. Pappa red en gang for 32 år sida. Mamma har ridd islandshest før, men har glemt hvordan. Prinsen og Poden er grønne med dyr i det hele tatt (bortsett fra kontakten med den gamle tispa til Venstremannen (Divadatters forlovede), la oss kalle henne Røyta).

Heldigvis har vi funnet et sted der ingen rideerfaring trengs; Skogsbergs Islandshestar (i Vestre Ämtervik, Värmland, Sverige)

Vi hjelper til med hestene først; leier dem ut fra hestehagen, tjorer dem, børster dem fra bringe til bakende, og hjelper til å henge bissel og sal på dem.

Så kommer det store øyeblikket; når vi alle stiger opp, eller blir hjulpet opp, på hestene. Det er flott og spennende, og ikke så lite urovekkende for voksne foreldre som er på dypt vann, sammen med ungene sine. Vi setter oss opp, og Anki, som skal ri sammen med oss, begynner å forklarer hvordan vi får hesten hit og dit, hvordan vi får den fremover og hvordan vi får den til å stoppe. Og viktigst av alt; hvordan vi hindrer hesten fra å spise gress i grøfta.

Poden er bare seks, så han må ri i tau etter Anki. Prinsen er ni, så han får ri selv. Og det går ikke bra. Poden er sur fordi han ikke får ri selv, og Prinsen er så forsiktig med tømmene at hesten hans gjør akkurat som den vil. Den dukker hodet ned i saftig grøftegress, og blir der. Prinsen blir mer og mer fortvila, og til tross for oppfordringer om å bruke muskler, klarer han ikke å styre hesten. Pappa burde egentlig vite bedre; muskler hjelper ikke mot et dyr på 300 kilo, der noen av de sterkeste musklene sitter i nakken. Nakken forblir bøyd mot grøftegresset.

Til slutt må Anki ta Prinsen i tau etter seg også. Prinsen er ganske fornøyd med det. Alt er bedre enn å være prisgitt et fremmed dyr uten språk, men med potensielt ville instinkter …

Mamma og Pappa klarer heldigvis å styre sine beist … eh … hester, og litt etter litt snegler følget seg over jordene og opp mot skogen.

hesteturDer får Poden lov å styre selv, noe han gjør med stor glede og autoritet. Han styrer hit, og han styrer dit, og styrer med vilje hesten sin ut i grøfta for å spise. Pappa misforstår, og prøver å gi gode råd, men Poden forklarer enkelt at han vil at hesten skal spise han. Og så styrer han videre, på sin måte, som om han er født til å sitte på hesteryggen.

De griller pølser i skogen, ved et tjern, og koser seg i sommervåt idyll. Det regner lett, men ingen tar skade av det. Å ri på hest i villmarka er alt for spennende til å bry seg med slikt plukk. Dessuten gjør pølser og tursjokolade bålpausen helt prima.

Og så setter de seg opp igjen, og Prinsen er godt fornøyd med å slepe bak guiden fremdeles. Poden derimot, sitter på hesten og stråler av vellyst.

De rir avgårde, og Poden vil gjerne ri først også, noe han bare gjør, helt av seg selv, til guidens store forbauselse. Hun blir faktisk ridende langt bak med sin hest og Prinsen på slep. De rir opp bakkene og fryder seg over naturen og lydene fra hestene, ikke minst prompelydene fra Mamma sin stolte ganger.

Poden blir dratt inn i folden igjen, av Anki, som ikke vil ha noe av at den nybakte «verdensmesteren» (Podens egen beskrivelse av rideferdighetene sine) mister kontrollen når hesten hans skjønner at nå skal de hjem. Han må ri bak, og blir sur som ei potte av det.

Men noe seinere er han knisende fornøyd, fordi han får mulen på sin hest til å dytte til halen til Prinsen sin hest, noe Prinsen selvsagt ikke liker. Poden styrer hestemulen frem og tilbake, og kniser fornøyd. Muligens er det dette som får Prinsen til å gå med på å ri selv litt etterpå.

Det fikser han. Så det er et fornøyd følge som vender tilbake til gården; alle rir selv, alle er slitne i rumpa og alle kjenner at denne dagen har vært noe helt spesielt.

Hestene blir strigla. Noen kyllinger blir kost med. Vi takker Anki for turen. Pappa roser henne litt, for hun var flink med både hester og folk.

Og så er dagen over. Fire såre rumper setter seg inn i bilen for å kjøre hjem, men når Pappa lar falle en bemerkning om det, blir det dårlig mottatt i baksetet. Prinsen syns all prat om tiss og rumpe er pinlig, så han himler med øynene over Pappas pinligheter. Og Poden er «verdensmester til å ri»! Det holder han hardnakket på, og følger opp med å erklære: «Så jeg har ihvertfall ikke vondt i rumpa! Ikke i det hele tatt! Jeg får ikke vondt i rumpa av å ri, jeg»!

Mamma og Pappa ser på hverandre, og smiler. Slik er det bare.

Read Full Post »

Det er morgen. Poden skal i barnehagen. Mamma skal kjøre, så Pappa setter seg til foran maskina på kontoret. Men Poden kommer opp igjen når han har hørt Mamma og Pappa avtale at Pappa skal gå til barnehagen, finne bilen der, og ta med Poden hjem.

Poden kommer øverst i trappa utenfor kontoret: Pappa?

– Ja?

– Når du ser lommeboka mi i bilen, da må du ikke ta den ut. Okei?

– Ja, det er greit.

– Da er det en avtale.

– Jada, det er en avtale, sier Pappa, og smiler litt for seg selv over Podens formelle avslutning.

Men Poden er slett ikke ferdig.

– Pappa?

– Ja?

– Kan du hente meg tidlig?

– Når da?

– Klokka tre?

– Jeg får se, kanskje …

– Da er det en avtale. Du henter meg klokka tre. Okei?

Pappa tenker at det var da voldsomt, men smiler og nikker, og bekrefter avtalen.

Mamma roper nedenfra, og Poden går ned trappa igjen. Men så stopper han, snur, og løper opp til toppen igjen.

– Pappa?

– Ja, vennen?

– Når du har henta meg, da må vi kjøre til Handlesenteret. Okei?

– Hvorfor det da?

SlangelPoden legger ut om et legosett han ønsker seg (Mamma roper), som han ikke vet hva koster, men som i hvert fall koster mindre enn et annet legosett han også ønsker seg (Mamma roper, men blir oversett), og det er på lekebutikken på senteret, og da vil han dra dit og se om han har penger nok i lommeboka si til å kjøpe det …

– Så vi må kjøre til Handlesenteret.  Okei?

– Okei!

– Da har vi en avtale på det!

(Mamma roper igjen)

– Ja, da har vi en avtale på det. Jeg skal hente deg klokka tre, og jeg og du og lommeboka di skal dra på Handlesenteret for å se om du kan kjøpe det legosettet. Greit! Men nå må du løpe! Mamma roper! Vi ses etterpå! Ha det!

– Ha det!

Poden løper ned. Pappa snur seg mot maskina igjen. Han hører stemmene deres der nede, og døra som går igjen, og så blir det stille. Pappa sitter der, klar til å jobbe nå, og full av det mentale bruspulveret slike unger kan skape.

Read Full Post »

flammenDet er bursdagen til Poden. Morgenen er den tradisjonelle; med frokost på senga og gaver fra familien. En kniv og en kikkert, og et lite dataspill. Ikke no’ lego.

Det er påske og fridag, så de drar til Rynkemor. Hun ligger på sykehuset og dør, og derfor drar de og gir henne klemmer, og forteller om bursdagen. Og så synger de; Hurra for deg som fyller ditt år! Først en gang for Poden, og så en gang til, ekstra høyt, for Rynkemor, fordi hun fyller åtti om to uker. Og det er jo ikke sikkert at hun lever så lenge. Men hun fortjener en slik sang for det!

Så klemmer de henne igjen, uten at hun merker så mye av det, og drar hjem for å forberede selskapet. Stor oppdekking og masse mat. Gjestene kommer tidlig, og hjelper til med rydding og mat, og snart er det full fest rundt langbordet. Det spises spagetti, blåses lys og fråtses i sjokoladekake. Og det åpnes presanger; bøker, filmer, og et veldig populært dataspill!

Men ikke no’ lego! Poden gjemmer seg bak sofaen og gråter! Mamma trøster, og sier at han fikk jo masse lego hos tante for bare to dager siden, men det teller ikke. Pappa kommer og trøster også, og sier det samme om legoen fra tante. Virker ikke som om noen forstår at lego som ikke er pakket inn, som ikke er et helt sett, ikke er det samme. Gjestene går, tårene blir tørket, og dataspillet blir satt på. Da glemmes ulykken.

Samme kveld er den helt borte, for når Poden skal legge seg er han helt enig med seg selv i at dette var en innmari fin bursdag, altså! Strålende fornøyd er han.

Og for en gangs skyld føler Pappa at han er like full av høyder og dyp som sønnen sin. Å vandre fra dødsleiet til sin egen mamma, og til en viktig årsdag for sin egen sønn, samme dag, det skaper kontraster som får Pappa til å føle seg både vrengt og skura i følelseslivet.

Han siger ned i sofaen, med Mamma i armkroken, og sitter bare der, helt stille.

Read Full Post »

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

hmoore3

Read Full Post »

hufsDet er ettermiddag. Poden og Pappa sitter og spiser ettermiddagsmat. Poden tar ei potetkake i begge hendene, og legger den nøye ned på fjøla foran seg. Han insisterer på å smøre potetkaka si sjøl. Han tar smøreost på kniven og begynner å bre den utover. Han er ingen mester til å gjøre det, men han er stille og konsentrert, og driver på til osten er spredt utover nesten hele potetkaka. Da slikker han av kniven, slik Pappa pleier å gjøre, og legger den fra seg.

Så ruller han potetkaka sammen, og løfter den til munnen. Han tar en bit og sier «mmm».

Pappa ser på ham, og gleder seg over viljen til å lære seg hverdagens små ferdigheter.

Read Full Post »

geipeDet er helg og snø, og familien drar på aketur. Det kunne vært en skitur, selvsagt, men akkurat denne dagen blir det aketur, fordi Divadatter og Venstremannen og tante Kry og alle skal være med, og det er ikke alle som har ski.

Skullerudstua ligger fint til for den som vil komme seg ut av Tigerstaden, uten å ha annet enn offentlig mobilitet. Så gjengen samles der, og marsjerer oppover bakkene med akebrett og sekker og glade utrop. Det løpes og danses i snøen, kastes snøball og formes stadig nye kalde allianser. Alle får sin del av iskrystaller i ansiktet, og alle som er med på leken tåler steken … nesten. På et punkt blir Prinsen sittende i snøen, litt stille, fordi han fikk en håndfull snø i nakken. Ille nok å få det i fjeset, men nakken er verst. Snø som smelter og renner ned ryggen er ikke bare behagelig.

Han blir resolutt løftet opp, avkledd og skrubbet ned, før han igjen påføres tykke lag med konfeksjon og kan fortsette turen. Det lysner snart for den unge prinsen, når Pappa erklærer «reservetank-pause» og drar frem tursjokoladen. Sittende på akebrettene smatter de på sjokoladebitene, ser på den snøkledte skogen, og forteller håpløse vitser (som heldigvis ikke alle har hørt). De ler uansett, fordi det er deilig å være i skogen en snødag.

dingel4De fortsetter den tunge oppfarten, med akebrettene på slep. Vel fremme på toppen, med utsikt til en alle tiders gedigen aketur ned igjen, lages det noen småbakker som ungene kan leke i (sammen med tante Kry), og Pappa tar frem ved fra sekken. Her skal det grilles pølser! Jippiii!

Men akk; han har glemt fyrstikker! De skrekkslagne ansiktene til Poden og Prinsen er ubetalelige, men heldigvis av kort varighet. Tante Kry røyker jo, og kan bidra med en lighter til opptenning. Det blir fyr på det lille bålet i snøen, og Pappa og Venstremannen går i skogen for å spikke pinner. Mamma sitter frossen igjen ved bålet og passer på, mens Poden og Prinsen og Divadatter og Tante Kry går til toppen av en liten bakke like ved, for å gjøre nok en eskapade i løssnøen. De kommer nedover som ei veldig lokal snøføyk, og dukker leende opp når snøen legger seg nederst i bakken, alle fire dekket av hvitt fra topp til tå og skjønt enige om at det der var en vanvittig bra aketur.

Jada, sier Pappa, men bare vent til vi skal kjøre tog ned igjen. To kilometer akebakke er noe helt eget, vet dere …

dingel1De setter seg rundt bålet med pølse på pinne. Det grilles og snakkes, og pusten står som hvit røyk fra munnene deres. Pølsene forsynes med potetkaker, selvsagt. Pappa er ganske klar på at potetkaker er langt å foretrekke fremfor vanlige hvetelomper, og han får rett av alle i følget. Det ER bedre!

Prinsen får ei svartsvidd pølse, som han holder opp i lufta, mens han lystig erklærer:

– Dette er pølsenes første svarte president!

De andre stopper å tygge, ser på hverandre, og på han, før de bryter ut i skoggerlatter. Prinsen har virkelig slått til med turens mest minneverdige sitat! Han får et skulderklapp av Pappa, og noen anerkjennende nikk fra de andre voksne, men mest er det nok latteren som gleder ham. Hans ekskursjoner ut i komikkens intrikate landskap begynner virkelig å slå an nå, og når han attpåtil klarer å blande aktuelle politiske saker inn i sin humor, da får det Pappas idealistiske hjerte til å banke litt ekstra.

Pølsene glir ned, sammen med toddy fra tante Kry, noen appelsiner, litt salat (som Mamma selvsagt har med, siden hun er en disippel av Grethe Roede for tida … igjen). og noen enorme sjokoladekjeks Venstremannen har kjøpt på Deli de’Luca nedi byen. Det er virkelig topp å sitte i snøen og gasse seg slik. Pappa ser på Poden og Prinsen, og gleder seg over deres totale tilstedeværelse i dette vinterlige eventyret. Slik tblir det minner av, vet han, og han vil gjerne at ungene hans skal ha med slike minner.

dingel8Mamma ser lykkelig ut også. Hun får gått en del i snøen i dag, noe ledestjerna Grethe Roede gir masse kudos for (mulig det ikke heter «kudos», forresten, men «kosemerker»). Det er nytt møte i fettsvinn-gruppa hennes dagen etter. så dette gjør mirakler med motivasjon og samvittighet og (muligens) vekta. Divadatter sitter og holder rundt Venstremannen sin, og tante Kry virker helt oppglødd over det hele. Ai-ai-ai, ingenting er som opplegg der alle parter er helt og holdent lykkelige!

Og så kommer tida for å dra tilbake. De slukker bålet og sparker snø over restene. Rydder alt som er av søppel opp i sekken, og snører igjen alt som kan snøres. Her skal det kjøres akebrett for alt hva remmer og tøy kan holde. To bratte og lange bakker, harstampet, med et lite lag snø på toppen, og ei flate mellom som de kanskje kan klare uten å stoppe. om de får fart nok. De satser på stor fart og overlater styringen til høyere makter (nei, ikke Grethe Roede).

De setter seg på varepulkene (lange akebrett) og hekter seg sammen i et tog med seks stykker. Bak seg har de et løst slengende akebrett og Mamma på en ratt-kjelke (snowracer). Mamma er ikke hektet sammen med toget. Hun er skeptisk til å sitte sammen med de andre i et tog hun ikke tror noen kan styre. Hun skal vise seg å få rett i denne antagelsen (og feil, for det er faktisk morsomt å forulykke i løssnø).

Starten er treig. De har satt seg ned på de to varepulkene litt for langt unna den egentlige starten på bakken, og må dytte en del før de endelig begynner å sige fremover. Mamma venter til de er godt i gang, før hun kommer etter, bremsende med kjelkens kraftige (og bråkete) snøbrems. Toget skyter fart etterhvert, og huiingen fra passasjerene stiger i styrke. De er i sannhet passasjerer alle sammen, for alle forsøk på styre doningen viser seg å være fullstendig nytteløse. Doningen holder stø kurs først, men så skjærer den ut, treffer en kant og skjærer tilbake. Det begynner å gå opp for passasjerene at dette umulig kan gå bra hele den lange bakken ned. De humper over noen små bulker i bakken, får større fart igjen, og skrenser så med ustoppelig momentum rett mot småskogen!

Hoiingen deres forvandles til et frydefullt vræl. De treffer en snøkant rett foran småskogen, letter og flyr inn mot et tett buskas av fingertykke seljer. Snøen slår opp som et beskyttende slør over det som nå skal skje …

Det som skjer er et mirakel! Et mirakel!

dingel3Alt blir hvitt. Ingen ser noe. Det er kun gravitale og sentrifugale fornemmelser som forteller passasjerene på det avsporede toget hva som skjer. Varepulkene treffer seljeskogen med bunnene først. De fleksible seljespirene legger seg langsomt under vekta fra full-lastede varepulker. Midt i det hvite opplever passasjerene et øyeblikk av myk «vektløshet», idet toget deres rolig settes ned i løssnøen og blir stående. Noen seljeskudd reiser seg på begge sider av dem, og snøen legger seg. Passasjerene har stoppet å skrike, i ren forbløffelse over den underlige fornemmelsen når selja tok imot og satte dem fra seg så uventet omsorgsfullt. De sitter der, dekket av snø og fyllt av himmel.

Mamma har bremset opp i kanten av veien, og spør bekymret hvordan det går.

Da begynner alle å le. Det sprudler opp i dem, ustoppelig som ei sjampagneflaske. De ler i lettelse og glede over dette mirakelet! De holder rundt hverandre og koster vekk snø, og ler. De strever seg ut av varepulkene, og faller i snøen, og ler. Dytter hverandre og snakker i munnen på hverandre om hvor helt utrolig det der var, og ler enda mer. Mamma syns de er gale, og mener de må skjønne at dette kunne gått veldig, veldig galt.

Det forstår de, de voksne i hvert fall, men de bryr seg ikke, for dette var et mirakel de gjerne lever farlig for å oppleve en gang til …

De kaver seg ut av løssnøen og småskogen, og inn på veien igjen. Nok en gang lager de tog og setter avgårde. Det går et stykke nedover, men så kommer flata og farten svinner. De prøver å dytte, men det hjelper ikke. Varepulkene er ikke veldig glidevennlige, egentlig, så de trenger en skikkelig bakke for å komme noen vei. De går bort til neste bakke, der Mamma venter. Hun er bekymra, for denne bakken er enda brattere, og den har et elvegjel på ene sida. Mulig at minsten skal ake med henne, slår hun frempå om …

dingel71Minsten, Poden, som vanligvis griper enhver anledning til å gjøre ting med Mamma (også omtalt som «Kosemamma» og «Verdens beste mamma»), vil ikke. han blir faktisk fornærma over muligheten for at han ikke skal få være med å kjøre tog en gang til. Så de setter seg oppi vareuøkene igjen, sikter fronten inn på omtrent midt i gata de nå skal ake ned, og dytter fra.

Denne gangen er de «heldige» og får styrehjelp fra en langsgående kant i snøgata. De skyter nedover som en torpedo fra andre verdenskrig, og ser tyske soldater og motstandsfolk i nikkers sprette til alle kanter, i frykt for den samlede tyngden som kommer vrælende nedover bakken. Divadatter mister faktisk nerven sin, og setter en fot ut i snøen for å bremse. Det hjelper ikke (og Pappa brøler at det er farlig), men det gir dem alle et iskaldt gyv av snøkrystaller rett i ansiktene. Poden, som sitter fremst mellom beina til Divadatter, begynner å hyle av den isende smertedusjen.

Men toget lar seg ikke stoppe av hensynet til hylende femåringer. Det stopper ikke for noenting. En fremmed mamma med akebrett og unge kaster seg til sidenmidtveis i bakken, men opplever at akebrettet deres rives ut av hennes hånd og blir med toget nedover. Det legger seg over Poden som et beskyttende panser, og blir med helt til bunnen av bakken. Ingen av passasjerene ser egentlig hva som skjer nå, men nederst i bakken er det en sving som ingen av dem kommer til å ta. Toget av to varepulker, to barn og fire voksne, skyter rett frem, treffer nok en gang en snøkant og letter …

Denne gangen er finnes det ingen småskog til å ta imot dem. De skyter ut i fri luft og lander i en unnabakke som leder rett ned i et bekkefar. De sklir ned bakken, i løssnø nå, stopper på kanten av bekken, og så, uten at de rekker å skjønne hva som skjer, eller hindre det, vipper varepulkene over til sida og tipper dem alle på hodet i den iskalde bekken!

De vræler virkelig nå, og oppe i skiløypa står det et dusin bekymrede skiløpere og rister på hodet over det de har vært vitne til. Makan til dumskap og ansvarsløshet!

dingel6Men i bekken fortsetter dumskapen! De begynner faktisk å le! De kaver seg i land, og er dryppende våte, og kalde som fy, men de ler! Pappa forstår at selv om ikke alle er gjennomvåte, vinterkledte som de er, er det likevel viktig å komme seg raskt til bilen nå, og hjem, til et varmt bad og varm sjokolade, og tørre klær. Han får dem med seg, leende, opp i skiløypa, og så går de så fort de bare kan mot bilen. Men de smiler og ler, og er opprømte over det de har opplevd. Det er ingen tvil om at DETTE var tidenes aketur!

Mamma går også sammen med dem, kjeftende full av bekymring for de små. Pappa holder tann for tunge, og smiler over hennes (rettmessige) bekymringer. Han tenker mer på Poden, som fikk hele snøføyka i fjeset, og håper det ikke stopper den lille fra å ville ake mer. Men fra Poden kommer det plutselig et utsagn som får alle de voksne til å heve øyebrynene:

– Neste gang vil jeg ikke sitte foran! Da vil jeg sitte på det bakerste akebrettet!

Han er med andre ord villig til å bli med på denne galskapen igjen! Fantastisk! Pappa er over seg av lykke og stolthet over å ha satt til verda en slik hardhaus!

Read Full Post »

pistrepSnøen ligger som et uskyldig dekke i oppkjørselen.

Det er morgen. Huset er i gang, barna skal ut, og Mamma er mistenkelig sein med å kle på seg. Det blir etterhvert klart for Pappa at hun regner med at han skal kjøre Poden til barnehagen. Men Pappa ser at det «uskyldige» dekket i oppkjørselen må måkes før noen bil kan komme på veien. Han syns det er for mye om han skal bruke en halvtime på måking, og så en halvtime på kjøring, mens Mamma får gjøre som hun vil.

– Det har snødd i natt! Jeg kan måke, og så kan du kjøre!

– HVA!?

– Jeg kan måke oppkjørselen, og så kan du kjøre Poden i barnehagen.

– Men jeg kjørte i går!

– Fordi du skyldte meg en dag fra sist uke!

– Åhh! Skal vi liksom holde regnskap på alt nå da!

– Nei, men du får ikke dobbelt betalt for en avtale vi har gjort!

– Åhh! Vel, da vil jeg måke! Du får kjøre!

– Da må du kle på deg og måke nå! Jeg kan ikke sitte og vente mens du tuller deg vekk på badet!

– Ja-ja-ja! Jeg skal kle på meg og måke! Hmpfff!

– Mamma?

– Ja!?

– Det er spådd mer snø i dag …

– Javel?

– Så du må sikkert måke mer seinere i dag …

– Hva!? Ikke tale om! Det er urettferdig!

– Men kjære deg; du må jo ikke måke! Om jeg skulle måke, måtte jeg selvsagt ta all måkingen i dag. Om du syns det er urettferdig, kan du velge å kjøre i stedet for …

Det blir stille inne på badet. Pappa smiler for seg selv. «Urettferdighet» er av og til ei svært subjektiv greie. Han forventer en utvikling i rettferdighets-sansen til Mamma innen kort tid …

Og så skjer det … ei langt mildere stemme melder fra badet:

– Det er greit! Jeg kan kjøre! Du får måke!

– Greit?

– Mmm!

– Flott! Da går jeg ut og måker nå, så oppkjørselen er klar til du skal ut med bilen!

Og så går Pappa ut, finner snøskuffa og setter i gang. Det er en deilig, frisk vintermorgen med rein snø og litt dryss fra trærne. Han måker seg ferdig ganske raskt, og så setter han seg på benken oppi bakken, med vottene under baken, og nyter det myke vinterlandskapet.

Han elsker snø, og det er god trim i å måke. Og når Mamma kommer ut med Poden, og ser at Pappa har kjørt ut bilen, og snudd den i den trange oppkjørselen, da får han litt kjærlighet tilbake også, og kjenner at dagen har fått en god start.

Read Full Post »

unavn05

Poden og Prinsen og Pappa kjører trikk.De skal besøke Besta på sykehuset. Hun har fått lungebetennelse. På trikken sitter Prinsen og følger med på en plansje som viser stasjonene på banen. Poden og Pappa ser på folkene på banen. Det kommer inn ei barnevogn med en baby oppi. Poden forteller Pappa at han har sluttet med bleier «for lange siden». Pappa nikker og sier at ja, Poden er ingen baby.

– Ikke Prinsen heller, sier Poden.

Da prøver Pappa seg på en morsomhet:

– Poden, hør her …

Pappa vinker ham til seg, for å hviske noe i øret hans:

– Når Prinsen har bursdag kan vi pakke inn ei bleie som en presang! Og så gir vi den til ham som bursdagsgave! Da blir han sikkert veldig overraska! Det blir morsomt!

– Nei!

Poden er ganske klar. Bleier er ikke morsomme! Han kan ikke tenke seg å gå med bleie selv (sluttet for mange, mange år siden), og dermed er det helt utenkelig at det kan være morsomt å gi bleie i presang til storebror. Bleier er ikke noe man spøker med til en femåring!

* * *

Så kommer de frem til sykehuset, og der finner Poden ut at det er veldig morsomt å tulle med Besta. Han gjemmer seg bak stolen, og stikker hodet frem og sier «Bø!», og da skvetter Besta! Det er kjempemorsomt!

Pappa skjønner at det er mye morsommere å si «Bø!» enn å gi bleier i presang til storebror. Å gjøre ting som får voksne til å reagere er helmax for en femårig pode.

Prinsen på si side er mer opptatt av å fortelle en vits til Besta. Han er veldig opptatt av å fortelle vitser for tida, og gjør det med stor flid:

– Besta, har du hørt den om to tomater som skulle gå over veien?

Besta nikker medgjørlig. Men det feiltolkes av Prinsen:

– Har du?

– Nei!

Besta rister på hodet. Prinsen bøyer seg frem og forteller:

– Det var to tomater som skulle gå over en vei. Og så gikk de over da … og så kom det en bil … øh, nei … og så ble den ene overkjørt … av en bil!

Han ser på Besta, som nikker og gjentar at den ene tomaten ble overkjørt av en bil, og spør hva som skjedde da?

– Da sa den andre tomata at «Kom igjen ketsjupp!»

Besta og Pappa ler høflig, slik voksne ofte ler når unger prøver seg i humorens vanskelige landskap. Men Prinsen er ikke ferdig:

– Ja, fordi når tomata blir overkjørt så blir den liksom ketsjupp da, vet du! Fordi den er skvisja utover! Skjønner du? Så derfor snakker den andre tomata liksom til ketsjuppen!

Og så ler han!

Da ler Poden også, av den enkle grunn at latteren til Prinsen er et tydelig signal om at noe er morsomt. Poden syns det er morsomt å le! Ikke minst å le sammen med storebror! Da liker han seg ekstra godt. De ler med hikst og hyl og åpne ansikter. Pappa misunner dem litt. Hikstende barnelatter er langt å foretrekke fremfor høflig voksenlatter.

Men han og Besta kan le litt hjertelig de også, over disse ungene sine forsøk på å lære seg humor. Humor læres ved å herme, og hermingen kan være litt komisk i seg selv …

Dessuten er det lite som er så smittende morsomt som barnelatter!

Read Full Post »

Older Posts »