Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Poesi og romaner’

Så er sommeren her, sommeren,
med regnet og vinden, og våre føtter
flappende mot svartjord på ukjente
stier, i kratt, i skog, i fjell

Aldri er vi så langt ute
fra hverdagen som de sommer-
dagene vi vandrer lenge under skyer
vi aldri før har gjettet formen på

Det er nå, nå er det vi er
hverandres første fremmede
merkelige bevegelser, berøringer
vi aldri fikk tid til før vi gikk

Da var vi stressede, strenge
med tida vi hadde, vi mistet
noe nærliggende i flukten
til møtet til møtet til

Og nå er sommeren her, føttene
peker oppover, og vi ser skyene
sitt langsomme sirkusopptog
fly over vår forstand

_____________________________________

Det blir litt stille i bloggeland under sommersola, tror jeg. Men det betyr ikke at du er glemt, min leser og kommentator. Jeg har hatt stor glede av denne bloggen og deres kommentarer her i våres, og vil gjerne ønske deg en god sommer!

_____________________________________

Og en spesiell hilsen går til de av våre lesere som er litt tykke og litt gærne:

Ella og Louis (fikk ikke fila inn her)

🙂

Read Full Post »

Verda er i endring. Dette er, og har alltid vært, et uomtvistelig faktum. I dag endrer verda seg like raskt som før. Vi hypnotiseres nærmest av alle nyvinningene. Vi suges inn i sms og nettsamfunn med kjappe tekster.

Det er rett og slett ikke tid til romaner mer. Vi har knapt tid til TV og film heller. Det går for treigt. Nå taster vi på mobilen, tar bilder på mobilen og har mobilen hengende som en pipende hjertehjelper i brystlomma. Og på jobb plinger epost-programmene sine lystige låter. Livet vårt går ikke på skinner lenger, det er trådløst.

Nettopp i dette er det poesien har sin store sjanse. «Poesi», vet du, den underlige litterære formen som sier mye (av og til alt for mye) med få ord. Omtrent slik:

Rosene i hagen
lokker til seg humler
og mennesker som somler
med å bli moderne.

slyngel.jpgVi må selvsagt vente at poeter strekker seg lenger, særlig at de strekker seg lenger frem i tid, slik at metaforene deres blir mer «up to date». Det nytter ikke å skrive om roser og fullmånen nå. Vi må poetisere det urbane og moderne. Foreksempel slik:

Mennene på fortauet
har syngende mobiler
i sine skjortelommer.
Våren kommer!

Jada, vi kommer, vi poeter. Vi blir virtuelle før du vet ordet av det. Følg med: om ett år er poesi blitt en verdenssuksess! Da er det uinteressant å vurdere et mobilabonnement uten gode poeter tilknyttet. Da er overvekten av eposttrafikk poetisk. Jada, slik vil det bli!

Utrydningstruede ord
vakler ut av rynkede munner.
Mennesker dør, språket deres
reinkarneres.

Hva? Tviler du? Er dette lyriske drømmerier? Phø! Dette jo komme! Hva skal ellers vi poeter gjøre? Et sted må jo diktningen ta veien. Det finnes knapt skrivebordsskuffer lenger, og å utgi diktsamlinger er en fornærmelse mot markedskreftene (markedskreftene styrer både forretningsliv og åndsliv, vet du). Så for å overleve må poesien bli virtuell. Uten mobilen dør poesien, og uten poesien dør … eh … språkets evne til å formidle noe mer enn bare øyeblikkets meldinger.

Jeg skal lære meg lykke,
skal stave de små stundene,
legge sammen det som rører meg,
finne ut hvor smått et smil kan være
og essemesse det til vennekretsen.

Jeg håper fremtida vil gi meg rett. Jeg håper poetene våkner, at poesien livner til og at menneskene blir i stand til å oppleve den rare gleden det er å ordsette verda på denne måten. Jeg vet det er urealistisk, men jeg håper, for den underlige og utfordrende poesien er verdt å ta vare på:

(fra filmen «Il Postino», med Massimo Troisi)

___________________________________________

Mer om poeten TomasHVM finner du HER.

Lurer du på hva en «metafor» er? Du finner forklaringen HER.

Read Full Post »

Jeg våkner.

Saltslikkende sol
på din nakne kropp.

Jeg våkner og ser.

Du snur deg og sukker
en flyktig morgensang.

Min hånd strekker ut,
snakker stille med din hud.
Stryker dine varme strender.

Solen vender seg i deg.
Brystene dine ruller mot meg.
Blikket ditt stiger over horisonten.
Leppene dine strekker sitt smil
langt inn i mine øyne.

Du er våken.

______________________________

Et dikt fra mi diktsamling «Dusindråper» dette, ei bok som enda ikke er ferdig, men som ligger og verker etter å bli skrevet gjennom igjen (for fjerde gang). Dette diktet er egentlig uten tittel, men tilhører syklusen «Glassblåserkyss». Den syklusen blei opprinnelig gitt ut i diktsamlinga «Munnfullmåne» i 1996. Den nye boka gir en ny versjon av denne syklusen, og elleve nye «dråper» (fortellinger) som alle handler om kjærleik. Hver dråpe omhandler et forhold fra start til slutt. Noen ender godt, og noen ender trist. Tolv dråper med tolv dikt i hver, altså: «Dusindråper».

Read Full Post »

sleivhan.jpgI ni måneder skaper kvinnen
min førstefødte, og jeg er kun
en satelitt rundt hennes mage.

I ni måneder bærer kvinnen
nytt liv i sin midte, og jeg grånes
av bekymring for dem begge.

I ni måneder stønner kvinnen
og overser meg helt, og jeg sukker
over skaperverkets ensomhet.

Etter ni måneder presser kvinnen
ungen ut i verden, og jeg løfter
et skaperverk i mine hender.

Ni år seinere ser jeg ungen løpe
i gresset med grønske på knærne
og et ansikt fyllt av livsglede.

Etter atten år er ungen blitt en voksen
som ser på meg med alvorlig ansikt
og forteller at den står på egne bein.

Selv står jeg knapt lenger, men stokken
støtter meg og kvinnen har min hånd,
og livet kan få lov å strømme videre.

Read Full Post »