Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘regler’

Pappa står opp. Det er søndag. Ungene er allerede oppe. De har spist frokost, og sitter med playstation på stua. Det er regelen: spise før dere spiller. De er flinke å følge opp. Sanksjonen er klar: ingen spilling resten av dagen om dere spiller uten å spise frokost. Har skjedd bare en gang.

Men pusse tenner gjør ikke guttene av seg selv. Det er ikke veldig populært. Så Pappa roper:

– Kom hit! Det er tannpussetid!

– Ja.

Svaret er ikke veldig entusiastisk, og lyden av spillet dør ikke hen. Pappa står klar, og har ikke tenkt å bruke morgentimene på venting, så han tar i bruk et av de eldste av hverdagens trylletriks:

– Førstemann opp får pusse først!

Reaksjonen er umiddelbar. På et tidels sekund er spillet satt på pause. Lesehesten kommer stormene opp til andre etasje, og presenterer et lykkelig seiersglis på toppen av trappa. Han var først!

Pappa pusser tennene hans, og tenker litt over det han kaller «foreldres konkurransefortrinn».

Foreldrenes konkurransefortrinn er rett og slett deres evne til å bruke barnas vilje til å være først og best for å skape entusiastisk driv i ellers lite populære aktiviteter. Ingenting er som å konkurrere om å vinne upopulære premier, faktisk.

Read Full Post »

Regeldiktatoren!

pistrep.jpgPoden vil lage spill. Han får et A3-ark av pappa, og tegner noen streker og tall der, og vips er spillet ferdig.

Pappa er den heldige prøveklut for podens spill. De tar noen legomenn som brikker, og poden erklærer at i dette spillet trengs det ikke terninger. Pappa spør hva spillet handler om, og blir oversett.

Poden starter og flytter ut på brettet med sin legomann, i en flott bue fra startfeltet til et «felt» midt på arket. Pappa spør om hvordan man vinner spillet, men blir oversett. Slike spørsmål er ikke interessante for en fireårig spillskaper. Da tar pappa sin legomann og flytter den i en bue ut på brettet, i håp om at det er et bra trekk (bra utført, i hvert fall). Men poden tar pappas legomann og flytter den tilbake til start. «Hvorfor gjør du det», spør pappa. «Fordi når du flytter dit må du tilbake til start», sier poden. Nemlig! Og så flytter poden til et nytt felt. Pappa prøver å flytte til et annet felt, men nok en gang blir han flyttet tilbake til start. Pappa protesterer, men poden forklarer at de to feltene han flyttet til var slik, men at det svarte feltet er slik at man kommer rett til mål, som er i midtfeltet. Nemlig! Og så flytter poden inn i midtfeltet, der det nettopp er blitt avslørt at målet er, så poden vinner. 1-0 til poden.

I det andre spillet er det også poden som starter. Han flytter til det svarte feltet (som jo gjør at man kommer rett til mål), og hopper straks videre til målfeltet, og vinner. Pappa rakk ikke en gang å flytte! 2-0 til poden.

I det tredje spillet vil pappa starte, og det får han lov til. Han flytter straks til det svarte feltet, og vil hoppe videre til mål. «Men det kan du ikke», sier poden. «Hvorfor ikke det», spør pappa. «Fordi det svarte feltet er stengt», svarer poden. Så da er det hans tur. Han flytter ut på brettet og det er pappa sin tur. Pappa flytter til målfeltet, og sier han har vunnet, men poden sier at målfeltet også er stengt. Da setter pappa legomannen sin ved siden av målfeltet, og sier: «Da venter jeg her til det åpner igjen». Poden setter sin legomann på andre siden av målfeltet og venter. Plutselig sier poden: «Nå er det åpent»! – og flytter straks sin legomann inn i mål og vinner! 3-0 til poden!

Ja, slik gikk det. Pappa er en meget furten taper som roper høyt om at dette var URETTFERDIG! Og det syns poden er veldig, veldig morsomt! «Rettferdighet» er nemlig et begrep som ikke gjelder for pappa, bare for en liten pode når noe går ham imot. Og når poden er regeldiktator trengs ikke rettferdighet, for da er alltid verden perfekt!

______________________________________

Vite mer om hvorfor fireåringen er slik? Jean Piaget sin kognitive utviklingsteori er fin lesning. Han deler barn kognitive utvikling inn i fire hovedfaser. Den preoperasjonelle fasen, som omhandler årene 2-7 (grovt sett), kaster et visst lys over oppførselen til poden i denne teksten.

Read Full Post »

Yoghurt-regelen

gomm.jpgPappa sitter på porselensskåla da poden kommer og sier han vil ha mer yoghurt. «Jada, selvsagt kan du få mer yoghurt», sier pappa, «snakk med mamma om det». Pappa er for opptatt av porselenske gjøremål til å tenke over hvorfor poden kommer opp i andre etasje og spør ham, når mamma faktisk er på kjøkkenet i første.

Når pappa kommer ned på kjøkkenet begynner poden å grine. «Jeg fikk ikke mer yoghurt», sier han, ganske så forferdelig trist. Han sitter ved kjøkkenbordet med to rista loffskiver foran seg. «Hæ», sier pappa, «Han kan da vel få mer yoghurt» (uintelligent, stirrende på mamma).

Mamma sier at hun har en regel om at ungene ikke får mer yoghurt, «for det blir så mye». Pappa blir litt forbausa over mammas yoghurt-regel, og hevder at når poden og skolegutt har yoghurt til frokost (det har de hver dag) må de vel få så de blir mette. Og poden griner.

«Javel», sier mamma irritert, «så skal han få mer yoghurt da»!

Poden får yoghurt. Han tørker tårene og spiser. Pappa putter skivene i matpakka hans. Og så skal poden i barnehagen. «Pappa skal kjøre meg», sier poden, han som alltid vil ha mamma. Og pappa smiler, og tenker at «Jess! Denne dagen er jeg vinneren»!

Men pappa jubler ikke, for han aner en ulmende irritasjon hos mamma.

(ordet yoghurt rettet etter forordning av Oda Bhar, forfatteren beklager sin veike holdning i rettskrivningen)

Read Full Post »