Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘ro’

Igjennom alle menneskesinn; en horisont,
en solnedgang vi aner over knivseggen
der barndommens land ble skåret
mot voksenlivets krav om flukt …

– fra den riktige verden
og inn i nabolagene der galskapen,
der ensomheten, der frykt og
fortvilelse bor, der frådende raseri
åpner sine avgrunner i oss.

Flyktninger med kniver var vi,
men nå er vi vendt tilbake
til barndommens ekte landskap,
og vi bærer nysmidde døpeskjeer
i landet der alle sjeler bor.

– Hattfjelldal 6.november 2009
(til Cecilia og Heikka)

Read Full Post »

Snøen har lagt oss til hvile

Det er natt når Pappa drar hjem fra festen. Han kjører i sludd og søle, langs motorveien inn til byen. Han ser en bil som kjører uten lys, og bekymrer seg litt for det, men heldigvis ser han sjåføren oppdage det selv, og slå på lysene.

På en bensinstasjon møter han fem unge jenter, knisende fulle og sultne, som et uropunkt i natta. Han står rolig og venter på sin tur, og når det kommer en åpning ved kassa kjøper han tabletter mot halsvondt. Det er begynt å krible nå, og han håper å unngå en syk start på vinteren.

Kjører med sitronsmak i munnen inn i bylandskapet. Lar seg sluke av Festningstunnellen, og kommer opp igjen til et sentrum som er litt lysere enn det var. Snøen er i ferd med å legge seg, og veien er full av motstand mot hjulenes rullende fremdrift.

Han svinger opp veien hjemme, og merker hjulene spinne i bakken. Skjønner at dette er et tegn fra Kong Vinter om at dekkene er for gamle, mønsteret for slitt. Det er på tide med nye dekk. Kjører forsiktig, spinnende, til han ser huset og den blå døra. Der svinger han inn og parkerer sin røde bil.

Smiler ved tanken på snøen han må måke i morgen. Går bort under treet i hagen og tisser. Står der og kjenner vinteren i nakken, den kiler ham med smeltende fnugg. Trekker opp smekken og stirrer ut i skogen ved huset, ut i det lysnende mørket. I morgen er vinterens magiske lys her, tenker han, og så låser han opp døra og går inn.

Han er aleine i huset. Poden og Lesehesten og Mamma er bortreist. Pappa tar en appelsin, skreller den, og sitter stille ved vinduet. Han lar snøen roe verden og sjela, og kjenner saften fra tenkte skiturer fylle munnhulen. I morgen skal snøen og jeg møtes i skidans, tenker han.

Kler seg naken. Pusser tennene. Slår på nattlampa og trekker dyna oppunder haka. Leser litt, men sovner snart. Pappa er ferdig med dagen, med festen, med alle tankene om hva som har vært og hva som skal komme. Rommet er stille. Verden sover. Snøen har lagt oss til hvile.

snumme

Read Full Post »

Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Read Full Post »

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Dette er den lille gledens dag.

Ikke spør meg hvorfor. Glede trenger ingen grunn. Den kan bare komme og fylle deg. Brått kan den være der, eller langsomt sige inn, innenfor det du ellers går rundt med av følelser. Der kan den lille gleden vokse på måter du knapt registrerer, før den folder seg ut som en sjeleblomst, en kroppslig lykketilstand.

En gledens hverdag.

Ikke spør meg hvordan en hverdag kan føles slik. Hvordan du lager din glede? Med uvitenhet? Med en barnslig vilje til å overraskes? Med et ufrivillig hikst et sted i hugen? Den lille gleden kommer uten åpenbare årsaker. Langsomt som det meningsløse kan den fylle deg, og få deg til å smile slik alle enfoldige mennesker smiler; uten forbehold eller selvbevissthet. Det finnes ingen gode grunner til å leke, ingen grunner til å le. Leken og latteren er sin egen grunn. Og slik er gleden; det enkleste av alt, avslappende fin og følsom.

Så dette er en gledens dag. En smilelekelattreluskelate-lykkedag.

I dag.

Ja. Akkurat slik. Den lille gleden. Mmm …

_________________________________________

PS: mannen i rød t-skjorte på videoen er forresten Bobby McFerrin, et vokalt unikum og en gledesspreder av de sjeldne. Han opptrer i Konserthuset i Oslo i dag, tirsdag 20.mai klokka 19.30. Den konserten anbefales!

PPS: klarte du å høre sangen ferdig? Ikke? Ti minutter er lang tid når man venter, men det finnes en løsning. Om du har lyst til å lytte til slutten, men ikke får det til, så prøv å synge med! Disse to menneskene leker seg med lyd. Du kan være med å leke. Sitt bare foran datamaskina og syng i vei, eller nynn, eller humm. Det er bare deilig.

Ha en fin dag!

Read Full Post »