Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Rynkemor’

flammenDet er bursdagen til Poden. Morgenen er den tradisjonelle; med frokost på senga og gaver fra familien. En kniv og en kikkert, og et lite dataspill. Ikke no’ lego.

Det er påske og fridag, så de drar til Rynkemor. Hun ligger på sykehuset og dør, og derfor drar de og gir henne klemmer, og forteller om bursdagen. Og så synger de; Hurra for deg som fyller ditt år! Først en gang for Poden, og så en gang til, ekstra høyt, for Rynkemor, fordi hun fyller åtti om to uker. Og det er jo ikke sikkert at hun lever så lenge. Men hun fortjener en slik sang for det!

Så klemmer de henne igjen, uten at hun merker så mye av det, og drar hjem for å forberede selskapet. Stor oppdekking og masse mat. Gjestene kommer tidlig, og hjelper til med rydding og mat, og snart er det full fest rundt langbordet. Det spises spagetti, blåses lys og fråtses i sjokoladekake. Og det åpnes presanger; bøker, filmer, og et veldig populært dataspill!

Men ikke no’ lego! Poden gjemmer seg bak sofaen og gråter! Mamma trøster, og sier at han fikk jo masse lego hos tante for bare to dager siden, men det teller ikke. Pappa kommer og trøster også, og sier det samme om legoen fra tante. Virker ikke som om noen forstår at lego som ikke er pakket inn, som ikke er et helt sett, ikke er det samme. Gjestene går, tårene blir tørket, og dataspillet blir satt på. Da glemmes ulykken.

Samme kveld er den helt borte, for når Poden skal legge seg er han helt enig med seg selv i at dette var en innmari fin bursdag, altså! Strålende fornøyd er han.

Og for en gangs skyld føler Pappa at han er like full av høyder og dyp som sønnen sin. Å vandre fra dødsleiet til sin egen mamma, og til en viktig årsdag for sin egen sønn, samme dag, det skaper kontraster som får Pappa til å føle seg både vrengt og skura i følelseslivet.

Han siger ned i sofaen, med Mamma i armkroken, og sitter bare der, helt stille.

Read Full Post »

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

hmoore3

Read Full Post »