Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘samliv’

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

eggnavnlDet skjedde her en dagen at jeg trengte ei klesklype for å lukke en pose havregryn, og så fomlet jeg i kjøkkenskuffen til jeg fant ei. Men den viste seg å være mye mørkere enn de vanlige klesklypene … og så skjønte jeg at dette var ei av de klesklypene jeg berget inn fra tørkestativet i hagen i høst. Disse treklypene var nemlig blitt mye mørkere i treverket av å henge ute så lenge.

Jeg la dem i trappa inne, og det ble påtalt av kona. Hun ga uttrykk for at disse klesklypene ikke var noe særlig verdt, og jeg reagerte med umiddelbar beskyttelsestrang overfor klypene JEG hadde reddet. Så hun fikk beskjed om at disse klesklypene var gode som noen, og skulle tas vare på.

Dette var nok grunnen til at jeg reagerte med en følelse av GLEDE når jeg stod der, på kjøkkenet, en vinterdag, og hadde fått ei litt ekstra mørk klesklype i hånda. Det var rett og slett ei sentimental klesklype jeg stod med der, som minnet om tidligere heltebedrifter (rett nok i svært beskjeden skala).

Hverdagen er full av slike «sentimentale klesklyper», tror jeg. Jeg håper du også har denne typen «klesklyper» (skjeer, sokker, tekopper), og at vi er sammen om å ha et rikt indre liv …

Read Full Post »

Mamma og Pappa har snart vært gift i 10 år! Pappa vil selvsagt feire, og spør Mamma om ikke det kunne være en god idé? Hun blir tatt litt på senga.

vlupmope– Er det virkelig 10 år?

– Jepp, sier Pappa; Skal vi feire?

– JAAA!

– Fint, da må vi skaffe barnevakt til neste fredag.

– JAAA, barnevakt, og så går vi ut og … eh … neste fredag?

– Ja, det er datoen.

– Eh …

Mamma nøler, og så rødmer hun.

– «Eh» hva da?

Pappa aner truende skyer i samlivets horisont, og skyene siver uvergelig inn i stemma hans også. Det får Mamma til å stupe i det:

– Jeg har et møte.

– Tull! Ingen har møter på en fredagskveld!

– Nei, jo, det er på ettermiddagen, men det er liksom slik at det er middag etterpå.

– Javel, det driter vel jeg i! De kan spise uten deg!

– Ja, jo, men … eh …

– Ikke kom her med flere eh’er! Det er 10 års bryllupsdagen vår!

– Ja, men det hadde jeg glemt, og så…

– GLEMT?

– Nei, jo, jeg mente det ikke…

Pappa er fullstendig likegyldig med hvor meningsfullt eller ikke Mammas glemsel og vrangvilje er! Her skal det feires! Basta bom!

– Det har ingenting å si! Bryllupsdagen vår skal feires, om jeg så må feire den alene!

– Jammen Pappa da! Ikke vær slik! Det er et veldig viktig møte, forstår du, og jeg er vertinne for middagen etterpå…

– Driter jeg i!

– Vi kan jo feire på lørdag…

– NEI! Da feirer jeg heller alene!

– HVA! Uten meg?

Stemma til Mamma når hun sier «uten meg», burde være et faresignal, men Pappa er så full av sine egne faresignaler at han ikke hører noenting! Han er ikke den som skal gi seg, nei! Hun skal søren pine ham få som fortjent!

– JA! UTEN DEG! UTEN-UTEN-UTEN! Du har jo glemt dagen likevel, så det er vel ikke så farlig!

– ÅJA? JA DA KAN DU BARE GLEMME HELE BRYLLUPSDAGEN!

Og så slamrer hun så hardt med dørene at ungene våkner, og skriker. Og Mamma skriker fra soverommet at han bare kan gå og feire alene! Og Pappa sitter igjen og merker at han har prustet som en okse gjennom nesa, så han har fått masse snørr på overleppa. Så han går på do og tørker seg, og blir sittende der og stirre i dodøra, og føler at dassen var akkurat rette sted å sitte akkurat nå. Han føler seg som en dass! Og dum! Erkedum! Og han tenker at det ikke er så viktig, likevel; å huske bryllupsdager eller å feire dem akkurat på datoen. At det faktisk er dumt å gjøre slike tall viktigere enn dagen i dag …

Ja, for nå har han jo ødelagt denne dagen, tror han, og da blir det liksom én dag mindre å feire. Da må de feire «10 år minus 1 dag» – bryllupsdag. Han ser ned i gulvet på do, og legger merke til at Lesehesten har tissa utafor igjen. Han tar litt papir og tørker opp. Og så lysner han; Men, vent; i og med at vi har ødelagt denne dagen, da må vi jo vente til lørdagen med å feire da! Hvis vi venter til lørdagen, får vi jo én dag til, så da blir det likevel 10 års bryllupsdag! Haha! Nemlig!

Han river opp dodøra og roper det ut!

– Vi kan feire på lørdag!

Ingen svarer.

– Mamma?

Han lister seg inn på soverommet. Hun ligger med ansiktet i puta. Pappa setter seg ved siden av.

– Mamma? Det blir faktisk perfekt å feire på lørdagen! Hører du? Jeg vil feire med deg, og lørdagen er bedre. Jeg elsker deg!

Mamma snur seg.

– Gjør du?

– Selvsagt! Jeg elsker-elsker-elsker deg!

Hun tar ham rundt halsen og kliner seg inntil. Trøsteklemmer.

– Unnskyld at jeg glemte det!

– Du er tilgitt! Det gjør ingenting! Jeg ringer Passepiken nå!

Han kysser henne, og hun kysser han, og han går og ringer Passepiken og avtaler for neste lørdag. Da skal de nemlig feire «10 år pluss 1 dag» – bryllupsdag! Passepiken spør hvordan det har seg, og Pappa svarer lykkelig at han nettopp har reddet en dag som kunne gått tapt, og da må det feires. Javel, sier Passepiken nølende. Ikke forstår hun hva Pappa preiker om, men det trenger hun heller ikke. Hun får jo penger for å sitte der og lese, mens de to gærningene går ut.

_____________________________________________________

For deg som lurer: Bryllupsdager

Read Full Post »

Mamma ringer og Pappa er veldig, veldig kort i telefonen. Han legger på før Mamma får sjansen til å si «ha det» og «elsker deg». Han vil ikke si slikt. Føler det ikke nå.

Det står plutselig ganske klart for ham: han elsker ikke Mamma!

Men så, litt seinere samme dag, da elsker han Mamma igjen. Hun er ikke der akkurat da, og han har ikke lyst til å ringe, men han elsker henne plutselig igjen. Muligens fordi han kom på noe fint de gjorde en gang, eller fordi han bare husket følelsen, og liker den.

Men når han kommer hjem etter jobben, og Mamma sitter ved bordet med laptopen, og ungene ikke er i seng og heller ikke har spist … da elsker han slett ikke Mamma. Hun er ei teit og egoistisk Mamma som bryr seg mer om jobben sin enn om mann og barn. Nemlig! Og så tramper han rundt og er sur og bruker lang tid på å stappe mat i ungene og å stappe ungene ned i senga, og han roper ikke Mamma opp til nattasangen, selv om ungene spør. For Pappa elsker ikke Mamma!

Gir nattaklem til ungene og går på kontoret. Mamma kommer inn litt seinere og spør om det er noe. Han sier: «Neida, det er da slett ingenting!» Hun beklager at hun ikke hadde lagd mat til ungene, men … (hun forklarer noe, men Pappa snur seg mot spillet sitt og hører bare på med et halvt øre). Og når hun er ferdig sier han: «Bra! Jeg er opptatt.»

Neste dag står Pappa tidlig opp, får ungene avgårde og kjører til byen for å kose seg på en kafe. Har en fin dag, koser seg, jobber bra, slapper av. Mamma ringer og spør hvordan det går, og takker for at han tok ungene i morres. Pappa kjenner en voldsom kjærlighet flomme opp i seg bare fordi det er stemma hennes, så han sier at han elsker henne. Lavt og inderlig sier han det.

Og den kvelden, helt av seg selv, snakker de sammen når ungene har lagt seg, og det er en samtale så full av underforstått kjærlighet at Pappa kan slappe helt av. Det er ingen fare! Pappa elsker Mamma, og den kjærligheten vil han bære med seg hele livet, selv om han noen ganger ikke kan kjenne den. Det er jo ikke bare kjærlighet i et forhold. Det er irritasjon også, sinne og sorg, glede og frustrasjoner, sårbarhet og stivnakkethet.

Samlivet er fullt av merkelige tilstander vi setter hverandre i, når vi kommer så tett på. Det er ikke rart at kjærligheten blir overskygget en gang imellom. Det gjelder bare å være tålmodig, å ikke få panikk. La kjærligheten få lov til å ha sine sykluser.

Det tenker Pappa i senga den kvelden, og så snur han seg mot Mamma og tar hånda hennes. Og hun sier «god natt» på den halvsøvnige, deilige måten sin. Det er slik hun tar farvel når søvntoget bærer henne ut i natta. Pappa ligger igjen på sin myke perrong, merker at hun blir fjern, at hun sovner.

Og han begynner å grine, stille, for seg selv, med kjærligheten som en verkebyll i brystet.

Read Full Post »

hurra.jpg

Read Full Post »