Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sang’

Mamma hører feil!

Poden på fem synger av hjertets lyst, på engelsk, og Mamma hører på med fryd og forundring over den mirakuløse blandingen av engelske ord og fantasifraser.

Jeg synger engelsk, roper Poden begeistret; Ikke sant jeg synger engelsk nå, mamma?

Mamma er i tvil om hun skal påpeke at «engelsken» ikke er helt det, og går for en diplomatisk mellomløsning: Det er noen engelske ord der, men mye av det du synger er tulleord, vennen. Men du synger veldig fint!

Poden stopper, ser på henne med sinnarynker i panna: Jeg synger engelsk såh! Det er bare du som hører feil! Du har for dårlige ører! Han finner seg ikke i å bli korrigert på en så uskjønn måte, uten respekt for den åpenbare engelskheten i måten han synger på. Alle som virkelig lytter kan jo høre at dette er en engelsk måte å synge på.

Mamma står igjen med en litt lattermild følelse av å ha fått sitt pass påskrevet, å ha blitt irettesatt på mest ydmykende måte. Og det kan hun i grunnen leve med. Å knuse femåringens magiske engelsk vil hun i hvert fall ikke. Hun nikker og tier, og lytter til Podens melodi grand-prix fantastic!

Read Full Post »

Mamma døde i dag.

Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.

Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.


Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.


Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.


Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.

Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.

Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.

Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …

Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.

Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.

Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.

Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å «leva med deg», faen så vanskelig å be deg «leva det sjøl». Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:

Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.

Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.

Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.

Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.

Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.

Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.

Hvil i fred, mamma.

ikon

Read Full Post »

Gamle Rynkemor ligger for døden. Mamma og Pappa forteller guttene at hun er gammel og skal dø nå, og får dem til å tegne fine vårtegninger til henne. Poden klager fælt over nødvendigheten i en tegning til Rynkemor, men den blir jo både fin og ferdig til slutt, og da er han fornøyd.

For da kan han spille det nye dataspillet sitt … tror han.

Men neida; da drar Mamma og Pappa guttene med på sykehuset for å besøke Rynkemor. Og der ligger hun, rynkete og innsunket, koblet til masse maskiner, og ligner på noe fra Star Wars. Men det er ikke fres nok i henne til at det virkelig er Star Wars, selv om hun puster tungt og surkler som en Darth Vader. De gir henne tegningene, og så gjemmer den ene seg bak ei bok og den andre bak en stol.

Poden sitter på gulvet bak stolen til Pappa, og hvisker om ikke de skal dra hjem snart. Pappa svarer ikke. Han er opptatt av å snakke med Rynkemor, som har fått av seg pustemaska nå. Han spør om hun er redd, og hun sier at innimellom er hun det, ja. Hun er sliten, grå i fjeset, og har bedt om å få slippe flere forsøk på å holde henne i live. Det gjør ikke fysisk vondt, men det gjør psykisk vondt, sier hun.

Poden hvisker at han gleder seg til å spille dataspillet sitt, og spør om de ikke skal dra snart …

Pappa synger en gammel sang for Rynkemor, en hun har lært ham; Danse mi vise av Einar Skjæraasen. Rynkemor synger med på refrenget, og Mamma sitter ved siden av og gråter. Når de kommer til siste verset blir Rynkemor stille, og Pappa har problemer med å holde stemma stødig:

Somme er fattige,
somme er rike.
Bere tel slut
er vi jamsis og like.
Vegen er lystig,
og vegen er vrang.
Danse mi vise,
gråte min sang.

Det blir stille. Pappa ser Rynkemor inn i øynene, men hun lukker dem og puster tungt. Bak ham hvisker Poden; Skal vi dra hjem nå? Pappa snur seg og sier de må bli ei stund til, så ikke Rynkemor må ligge aleine her. Poden går med på å tegne litt. Prinsen sitter bak boka si, og Rynkemor sier noe om at han ligner på henne, fordi han forsvinner inn i boka. Han ser opp, sier «åh», og fortsetter å lese.

Rynkemor spiser litt, mens Mamma og Pappa ser på. Det er ikke så mye mer å si. De sitter bare stille, og hjelper henne med å tørke opp litt søl. Hun skjelver på hendene. Pappa tar henne i ene hånda og sier de er glade i henne. Bak stolen hans tegnes det stjerneskip som skyter hverandre ned med små laser-lyder; Tjing-tjing! Tjing! Ptsjouh!

Etter maten er Rynkemor sliten. Øynene hennes virrer, slik de gjør når lungene ikke klarer å kvitte seg med den brukte lufta. Hun trenger maska igjen. Sykepleieren kommer og fikser det. Mamma og guttene sier farvel. Fra Poden kommer det et hjertefølt Jess! når han skjønner at nå skal de hjem. De gir klemmene sine til Rynkemor og går. Pappa blir sittende og vake over henne. Rynkemor lukker øynene og lar pustemaskina hjelpe seg. Han finner ei av bøkene hennes, og leser litt.

Pappa tenker på den yngste sønnens overfladiske møte med døden, og husker seg selv i lignende situasjoner som barn. Det å se noen dø er ikke noe barn bryr seg så mye med. Er for lite action i slikt, og døden er for fjern til at de forstår hvor endelig den er. Så møtet med døden blir en liten prøvelse foreldre skaper for dem. Han smiler.

Og så ser han på Rynkemor, liten og innsunket, pistrete i håret, med mørke blodårer liggende utenpå de magre hendene. Lyden fra pustemaskina går i takt med det smale brystet hennes, som hever seg og senker seg.

Det gjør psykisk vondt å se henne så liten og sårbar. Han holder på boka, leser litt, kjenner seg rolig og skjør på en gang. Lar Rynkemor hvile så mye hun kan. Hun har i hvert fall fått se guttene …

hmoore3

Read Full Post »

Dessverre var gårsdagens reportasje fra KRONINGEN av figurenes konge mangelfull. FRK hadde tekniske problemer, og fikk bare rapportert fra halve seremonien. Men i dag har vi vært så heldige å få en privat situasjonsrapport fra første del av kroningen. Den elskverdige og høyst respekterte figuren Tostomp var til stede, med sin sønn Ikkeno, og de har velvilligst latt oss låne sine opptak og bilder fra seremonien.

Opptakene gjengis som de er, uten noen redigering, slik at DU, kjære leser, kanskje kan oppleve litt av den umiddelbare glede denne store hendelsen ble møtt med.

* * *

Seremonien ble åpnet med trompyytenes inntogsmarsj!

– Hysj! Nå skal de spille!

tromp21(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(mumle-mumle, hviske-tiske)

– Stillhet!

– Vær vennlig å reise dere foran terminalene, i respekt for Hans Mest Kongelige Høyhet Rex Homunculus!

trompyyt(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

(pust)

– TA-TA-TA-TAAA!!!

tostomp1– Hvem er det der?

– Hysj! Det er Hans Mest Kongelige Høyhet Rex Homunculus!

– Hvorfor sprader han slik? Og hvorfor har han vimpel og gullkrone?

– Fordi han er kongen vår!

– Men vi er jo frie figurer! Det har du sagt …

– Ja, og nettopp derfor har vi valgt en konge! Skjønner du?

– Den tannglisne figuren som gliser og vinker slik … er han vår konge?

– Ja! Ikke spør så mye nå! Vi skal feire og vinke og glise tilbake, slik at kongen syns det er jævt å være kongelig!

– Hi-hi-hi!

– Hva er det du kniser av?

– Se da! Han hopper i lufta og tar vimpelen i foten! Og tissefanten hans dingler som ei kirkebjelle! Og hør som han brøler!

– Av med klærne, opp i trærne!

rex

– Hører du?

– Ja, jeg hører, og nå må vi svare!

– AV MED KLÆRNE, OPP I TRÆRNE!!!

– Stillhet!

– Vær vennlig å hilse Hans Mest Kongelige Høyhet Rex Homunculus med figurenes nasjonalsang! Vi synger etter melodien til B.E.Philipp, opprinnelig skrevet til sangen «Steinbrytervise» av den nasjonalromatiske figuren Henrik Wergeland! Den nye teksten er laget av figurenes nasjonalskald: Peoten!

(klapp-klapp-klapp)

– Stillhet! Vi synger nå vår nydiktede: «Figurenes nasjonalsang»! Forsanger vi være vår alles Triade Kânon, fra Figurenes blandakor!

kor2(host, hark, kremt)

– Folk og figurer skriver i blogger,
men vi skal gi alle folk e-en sprut!
Ti mens vi synger, muntre i klynger,
fyller vi skjermen med vår saluut!

(jadda!)

– Ja, la oss hore, knulle og more,
fylle vår hverdag med vitser og hint!
Da, mens vi synger, muntre i klynger
fyller vi skjermen med spøk og med splint!

(jodda!)

– Hurra, de faller! Hvilket rabalder!
Hurra, figurer, vi vinner til sluut!
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenges all folkeskikk med en saluut!

(hoppsann!)

– Veven skal beve under vår neve;
hurra figurer, nå knaller vårt skuud!
Folk og figurer skriver i blogger,
hurra, nå jager vi folkene uud!

(host, hark, kremt)

tostompl– Skal vi virkelig «jage folkene uud»?

– Neida, det er bare slikt man synger!

– Men jeg har hørt at han der kongen er ganske vill, altså! Han hadde nakenbursdag like før jul!

– Hysj! Hva ER det du sier, Ikkeno?

– At han hadde naken…

– Nei! Ti stille med deg nå! Ikke snakk sånn!

– Jam…

– Hysj!

– M…

– Nei, dette går ikke! Nå går vi hjem! Du får ikke se mer på kroningen om du skal få slike ideer av det! Kom nå! Og hold munn!

(mumle-mumle)

Read Full Post »

– Hei! Vi i Figurenes Blandakor vil gjerne synge en sang for alle som strever litt der ute nå, i julestria. Vi syns synd på alle som får for lite sex, for lite glede, for lite latter, for lite venner, for lite mat og for lite kakao. Med krem! Vi syns alle skulle ha krem i livene sine, og at den skulle være ferdigpiska! Dersom alle hadde ferdigpiska krem ville verden vært bedre og livet lettere!

– Vi har valgt ut en glad sang om bjeller som klinger, og så har vi laget en egen sang om å synge mot inn i hjertene (den går etter melodien til «Hurra for deg»). Disse to sangene er til dere!

(kremt, host, hark)

– Aaaa …

korKom nå og bli med
til stallen skal du se
at Blakken blir så glad
når vi skal dra avsted.
Så tar vi vognen frem
og legger grimen på
og Blakken viser vei,
hu hei, hvor det skal gå!

Bjelleklang, bjelleklang,
over skog og hei!
Hør på bjellens muntre klang
når Blakken drar i vei!
Følg oss ut, følg oss ut,
over mo og li,
der hvor veien svinger seg
i skogens eventyr.
Det klinger over veien
en munter melodi
som fuglene i heien
så lystig stemmer i.
Bjelleklang, bjelleklang,
over skog og hei!
Hør på bjellens muntre klang
når Blakken drar i vei.

* * *

Hurra for deg som fyller din dag,
med noe interessa-ant!
Nå vil vi hjelpe deg med fyl-let
og gi deg en liten sja-ant!
Vi vil gjerne slå omkring deg en ring,
synge for deg en sang og song og sing!
Putte i ditt hjerte alle gode ting
og væ-ære-e din draba-ant!
Det er sa-ant!

* * *

Read Full Post »

Da er vi kommet til slutten av min serie med sangeren Neil Diamond. Det er med stor glede jeg har tatt dere med på denne reisen i min barndoms musikalske landskap. De sangene Neil ga oss vil stå for all fremtid (i hvert fall mi fremtid). Jeg har lyst til å avslutte med noe helt spesielt; et potpurri over fem av hans sanger, bilagt med bilder av ham, postkortsolnedganger og italienske landskaper.

Vi avslutter altså i samme gate som hele serien: med en suveren «ikke-video». Her det kun stillbilder og ingenting annet som kan forstyrre de gyldne toner. Lukk gjerne øynene og nyyyyt.

Musikk taler til følelsene i oss, sies det. Selvsagt gjør den det. Og jeg tror musikken virker best om vi lytter uten alt for mange hemninger og fordommer. Når vi åpner oss for musikkens rytmer og toner, og lar sangene flyte inn i vårt bevisste og ubevisste jeg. Da har vi sjansen til å oppleve harmonier som går lenger enn tonene.

Det er deilig å åpne opp for det barnslig umiddelbare innimellom. Det er så deilig å bare være et følelsesmenneske uten tanke for annet enn nået. Det er deilig å drukne all rastløshet og ambisjoner i rein musikk.

La oss lytte til Neil Diamond igjen.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Ah, mens jeg har så veldig mye annet å gjøre, kan jeg likevel ta et lite skritt videre i min lille serie med Neil Diamond, min barndoms helt og store stemme. Her kommer han i en «video» fra før musikkvideoen egentlig oppstod. Det er svart/hvitt og enkelt, og det ender på en litt abrupt måte. Og det er en av hans store slagere: Song Sung Blue, en nydelig sang.

De av dere som har fulgt denne serien, vet at det er slik jeg liker det: at musikken får stå i sentrum. Jeg må faktisk beklage at jeg ikke fant en genuin «ikke-video» denne gangen.

Denne sangen går til alle dere som har lyst til å grine litt. Det er godt å grine. Grin om du er ulykkelig og trenger å få det frem. Grin om du er lykkelig og trenger å flomme over litt. Grin om du er litt sentimental og nostalgisk, slik denne sangen gjør meg, og trenger å hulke litt over hvordan verden var og har forandret seg.

Ja, dette er en typisk hulkesang, en slik en vi liker å høre seint en kveld, eller muligens: tidlig en søndag morgen, i senga, dovne og deilige, mens vi reflekterer over livet.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Denne lille posten er en liten hilsen til alle dere som skriver så fine meldinger i bloggen min. Det er virkelig veldig, veldig hyggelig å få så mange fine ord fra dere!

Jeg skjønner nå at jeg har viklet meg inn i noe jeg ikke ante rekkevidden av, da jeg begynte å blogge en gang før jul. Det er følelser i dette her, følelser som vokser og trives og kommer til uttrykk i det vi gir hverandre. Det er «snålt» (som Vibeke sa i en kommentar her) at vi skal skape så sterke og gode følelser hos hverandre, og at vi klarer å skape en samtale som inneholder så mye engasjement og klokskap, uten noensinne å ha sett hverandre. Det er snålt, men det er fint. Jeg liker det. Takk!

Nå vil jeg gjerne gi dere noe helt spesielt, en gave av det unike slaget. Jeg vil at dere skal få en liten sang. Dette er en sang fra meg til alle dere! Ja, til deg også, så følg med nå:

Se for deg at jeg står der, 45 år, skalla, tannløs og en tanke dryg rundt midjen. Jeg har på meg en tettsittende sykkelkortbukse og en skimrende showjakke i brodert kinesisk gullsilke. Til munnen holder jeg en nyinnkjøpt oppvaskbørste fra Jordan (spesialdesignet). Og jeg synger av hjertens lyst.

Og om du virkelig vil ha denne gaven innunder huden, ja da vet jeg hva du kan gjøre:

Start sangen igjen, og syng med!

Syng så høyt du kan foran skjermen din, så synger jeg med foran min! La oss synge i kor, og forestille oss hvordan vi ser ut når vi gjør det!

(og skriv gjerne din fantasi om hvordan DU ser ut her, når du synger med i sangen om kjærligheten)

Figurene elsker dere også!

Så de kommer med en egen liten gave, helt av seg selv, et lite innblikk i det de gjør når de virkelig har det godt. Dette er et sjeldent innblikk i figurenes intime liv, så jeg håper dere setter pris på den fullkomne åpenheten og totale tilliten de viser dere:

Dette er kjærlighetens gave!

Den er til deg!

Vær så god!

🙂

________________________________

Sangen? «Som en gummiboll» med M. A. Numminen, en fantastisk finsk sanger!

Read Full Post »

Nok en post i min serie om sangeren Neil Diamond.

Åh, denne serien er bare så deilig å lage! Den ene låta etter den andre dukker opp fra min ungdoms dal, og får hjertet til å skjelve. Stemmen er sterk, musikken flott og minnene fiiine!

Videoen er helt enestående denne gangen! Virkelig helt enestående! Roen og dybden i den, det meditative billedspråket, den subtile hentydningen til fortidens utilgjengelighet, og den geniale måten musikken kommer i forgrunnen på! Har sjelden sett en video som passer så godt til en musikk jeg bare vil HØRE!

Og jeg gir den til deg helt gratis! No strings attached! Lytt mann, lytt!

Read Full Post »

Joda, vi er tilbake med Neil Diamond, crooneren fra seksti-syttitallet. «I am, I said» er ei nydelig låt som fikk meg til å grine som ungdom.

En fin video denne gangen, rolig og mørk, med en nydelig fremføring av sangen.

Når han kommer til «I am, I cried! … And I am lost, and I can’t even say why», da kjenner jeg enda hulken i brystet. Fiin sang!

Sukk!

MEN …

Så kommer jeg over en like fin versjon, med en video-som-ikke-er-video (også kalt «ikkevideo»), og DET er jo midt i mi gate. Her kommer’n:

Flott, eller hva? Tenk det: at du kan gå på nettet og hente deg en gammel platespiller, med snurrende plate og lavmælt gnikking til slutt, og en fin gammel sang …

Sukk!

Read Full Post »

Older Posts »