Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘skjebne’

Blir lokket ut på glattisen her, av Virrvarr, som sier hun tror på kunstene til Spåmannen i bloggen her, men ikke på andre spåkjerringer. Og så avslører hun hvordan hun selv spår folk og advarer mot denne sjarlatanske praksisen. Kan ikke snakke for Spåmannen, selvsagt, men tror han ville smile litt over «avsløringen» til Virrvarr. 😉

Skulle egentlig jobbe hardt med andre ting, men jeg får tillate meg et lite svar til hennes åpne og ærlige post (ah, Tomas, klarer ikke holde deg unna manesjen, uff-uff).

Here goes!

Klarsynte spekulasjoner

Selv har jeg familie som ser og gjør både det ene og det andre, og det har jeg aldri hatt problemer med å akseptere. Det finnes mer mellom himmel og jord enn noen av oss vet, og det finnes mer mellom øra våre enn vi har oversikt over. Vi kjenner ikke alle måtene vi påvirker hverandre på. Det jeg derimot har vansker med å akseptere er vidløftige «forklaringer» av okkulte fenomener. Dette feltet svirrer med begreper som folk bruker uten tanke for innhold og sammenheng. Det konstrueres verdensbilder med antagelser som er ganske drøye, og med en fantasifullhet som enhver fantasy-forfatter kan misunne. For meg er det stor forskjell på faktiske, okkulte fenomener, og den fanatiske iver mange viser i sin tolkning av dem.

Spådomskunst er helt greit for meg. At noen kan åpne seg for de strømningene eller det tankegodset eller de underliggende sammenhengene et annet menneske svømmer i, som gir det en «skjebne», syns jeg virker ganske rimelig. At slik klarsynthet har en positiv funksjon er jeg ikke i tvil om. Selv åpenbart «tullete» spådomstjenester har en fin og nyttig funksjon, mener jeg.

Det fine med tullespådommer er at folk stort sett bare forsyner seg med visdom fra dem som det passer dem selv. Det blir en ufarlig lek, med alvor i. Bra! Men det bringer meg til det som kan være negativt med spådommer: at klarsynte kan bruke sine kunster til å tegne fremtidsvisjoner som bryter ned folk, snarere enn å bygge dem opp, og dermed tvinge dem inn i en ond «skjebne». Det har jeg lite til overs for. Men det påligger ethvert menneske å virke positivt i andres liv, ikke bare spåkjerringer, så dette er en problemstilling som går utover spådomskunsten.

Virrvarr har tydeligvis gjort andre glade med sin spennende spådomskunst. I tillegg tror jeg hun har hjulpet mange med å tenke gjennom problemstillinger i sitt liv også, på en grunnleggende sunn måte. Ritualene hun bruker i sin «lek med skjebnen», setter faktisk deltageren i en spesiell sinnsstemning. Dette åpner for nye tankemønstre og innsikt hos den som deltar. Denne effekten opptrer i «spådommene» hennes helt uavhengig av om Virrvarr selv tror på dem.

Og jeg syns det er bare bra jeg, at folk åpner seg for det store mørket som omgir oss og får uventede innsikter. 🙂

Read Full Post »

~SerendipityCat~ sier: Jeg vil helst at alle skal ha det bra og være glade i hverandre, men sex vil jeg bare ha med kjæresten min! Mamman min er irriterende tafatt og jeg er syk, så jeg vil bli frisk! Kjære klarsynte Spåmann; kan jeg snart jobbe igjen?

Spåmannen svarer

Kjære Cat, din situasjon er trist og din historie nesten tristere. Å vite at man har en tafatt opprinnelse er en tung innsikt å bære. Men jeg skal la det ligge, og heller bringe mitt blikk i kontakt med din skjebne.

ordsnike.jpg

Du tilhører skjebnetegnet Ordsniken, Cat, et tegn som utmerker seg med en myk eleganse, både fysisk og verbalt. Dette gjør at mange ser på ordsniker som elegante sjeler, men det stemmer ikke alltid. Ofte vil Ordsniken formulere seg vakkert, men uten vett. Det samme gjelder for det fysiske, der Ordsniken kan hengi seg til vettløs hedonisme i ren beundring over egne evner til å nedlegge gaseller av det andre kjønn. Den skarpe tungen til Ordsniken kan både avdekke sannheter og tildekke dem (med løgner så vakre at de får mennesker til å gråte av glede). Dette er Ordsnikens dobbelte natur.

Fremtida di er preget av denne dobbeltheten, Cat. Ditt tvisyn vil trekke mange venner til lyset fra ditt mentale bål, men i mørket utenfor lyskretsen vil også uvenner samle seg. De vil gå under navn som Frøken Vilhaditt, Herr Vilhadeg, Mister Såret, Fru Skamdeg og den allestedsnærværende General Livsløgn.

La dem stå der, Cat, i mørket utenfor ditt egentlige liv. Lyskretsen din er vid nok. Bålet er varmt og du strekker deg som flammene, mot stjernene og håpet. Din dans rundt glørne som lyser i dine venners øyne er sann, Cat, og den deles av de som ser hvor viktig livet ditt er. I deres øyne er ikke din innsats i livet målt etter hvor mange lønningsposer du finner. De ser din måte å være menneske på som din største innsats. De vet at du satser alt i dette livet, at du har satt alt inn på å være et ekte menneske og en god venn. Slik er det innenfor din lyskrets. Der vinner du den høyeste premien hver dag: kjærligheten.

Du vil vinne Kjærlighetens Førstepremie!

(Det er særlig imponerende at en Ordsnik vinner denne premien! Flott innsats! Gratulerer med ei strålende fremtid!)

Så jeg ser ei fremtid for deg full av glade unger, en kjæreste som vokser for hver dag han tilbringer med deg, en vennekrets som slår ring om deg og medmennesker som respekterer deg. Jeg ser ei fremtid der din kamp mot misunnelse, sjalusi, grådighet, bitterhet og løgn bærer frukter. Jeg ser et lys over ditt hode, Cat, en ring av selvtillit og tilgivelse. Kjærlighetens ring skal stråle over deg når du en gang lener deg tilbake og dør.

Og de som kjente deg skal regne seg som heldige. De skal danse på grava di, i respekt for deg og i glede over alt du ga dem. Jeg ser at de ler i ditt gravøl, skåler over ditt liv og kaller deg et lysende eksempel. Du vil bli en skytsengel, Cat, en lysende engel for dine etterkommere! Dine barn og barnebarn vil føle at du våker over dem, og den kjærligheten du bar på vil styrke dem, selv etter din død. Ja, for jeg ser at livet ditt vil få enda større betydning etter din egen død, Cat.

Minnet om deg vil lege alle mennesker som vandrer på jorden med skadet sinn.

Men i en annen dimensjon …

– vil du være et skrekkens eksempel!

Der vil du bukke under for livsløgnen og miste kjærligheten av syne. Der vil din eleganse komme i forgrunnen, og din praktiske sans miste grepet om det livet du ønsker å bygge. Du vil danse foran speilet, le av alle kløner og spidde alle sjenerte mennesker med di skarpe tunge. Og du vil føle deg så veldig, veldig sexy når du dyrker deg selv.

I en annen dimensjon vil din skjønnhet skape sorg og intet annet. Dine tankebaner vil være egosentriske, som en måne av støv og stein rundt det hamrende hjertet ditt. Du vil være blant dem som roper: Vi fikk rett! – når forurensingen ødelegger livet til dine barnebarn. I en annen dimensjon vil du få rett i alt du tror og tenker, og du vil smile hjerteløst når verda siger inn i mørket.

Denne livsløgnen vil du først gjennomskue når du ligger ensom og forlatt, døende under en svart himmel, i mørket utenfor det bålet du engang matet med god ved fra eget liv. Da vil du forstå at livet ikke handler om å dyrke seg selv, men om å dyrke alle spirer til kjærlighet og glede. Livet handler om å dyrke den kostbare arv vår lille, store klode er. Dette vil du forstå, Cat, men for seint.

Det er for seint å få rett når verda er et vrak!

Men dette er en annen dimensjon, ikke en dimensjon du trenger leve i. Du trenger å leve her, nå, før det er for seint.

Ord for dagen:

Løgnen er sexy, sannheten fruktbar.

Lyv når du flørter! Vær sann når du elsker!

Read Full Post »

skrill.jpgVi spiller alle Skjebnespillet, ikke sant? Det har vi gjort siden vi var små poder og podinner. Skjebnespillet er veldig enkelt: du sier JA eller NEI eller TJA til alt som skjer i virkeligheten, og hvert valg du gjør får innvirkning på samspillet ditt med virkeligheten. Veldig, veldig enkelt …

Men det kan være litt stygt, dette spillet. La meg forklare:

Det var en gang en pode som sa JA til virkeligheten, og virkeligheten sa JA til poden. Ja-poden hadde et deilig liv, fullt av magi og glede. Når han begynte på skolen var det med et stort og deilig JA i hjertet.

Men når ja-poden ble skolegutt begynte virkeligheten å si NEI. De andre guttene ertet ham selvsagt, slik alle gutter erter hverandre, men når han ikke syntes det var ålreit, eller reagerte «feil», begynte de å mobbe. Vi vet egentlig ikke hvordan det skjer, men når klassemiljøet er en blanding av hakkementalitet og likegyldighet fra voksne, skal det lite til. Da blir mobbing en del av hverdagen. Mobberne sier NEI til et annet menneske hele tida: NEI, du er ikke morsom! NEI, du får ikke være med! NEI, vi liker deg ikke! NEI, du får ikke være glad, eller fornøyd, eller trygg i klassen! Og noen NEI får form av klypende fingre, sparkende føtter og spyttende munner.

Men, tenker du, det finnes jo voksne som ser og stopper mobbing. Slik er det jo: voksne passer på barna og gir dem gode verdier. Det er kanskje slik nå (er det?). Dessverre blei ja-poden skolegutt før virkeligheten blei slik. Når gutten ba om hjelp fra de voksne på skolen fikk han til svar at: NEI, det er jo bare lek!

Så gutten lærte ganske tidlig at livet er et grusomt skjebnespill

Virkeligheten til gutten blei så full av NEI at gutten selv forandret seg. Han begynte å si NEI til alt. NEI, jeg tør ikke smile! NEI, ingen liker meg! NEI, jeg er ikke flink! NEI, jeg stoler ikke på voksne! NEI, livet er ikke morsomt! Gutten begynte å ta valgene selv, på vegne av mobberne sine, og hvert valg han tok gjorde NEI til et større ord i livet hans. Guttens skjebne var et digert NEI.

Og så vart gutten vaksin, og hæin gikk og var så lei. Han hadde fridd åt jinta si, men jinta hu sa NEI. Han fikk det ikke til å stemme med damene. De sa NEI til ham. Han fiksa ikke jobben heller. Hadde problemer med å akseptere sjefens autoritet, problemer med det sosiale samspillet med kollegaene, og problemer med overdreven selvkritikk. Og livet ellers var ensomt, tomt for venner, tomt for glede, tomt. Gutten var blitt en angstbitersk NEI-mann.

bustyvel.jpgNeimannen spilte videre, men et sted i bakhodet murret en bevissthet om at dette var gal måte å spille skjebnespillet på. Med munnen full av NEI går jeg en trist skjebne i møte, tenkte Neimannen. Eller var det ja-poden som tenkte dette, fra et sted dypt inne i neimannen? Uansett hvor ideen kom fra så startet neimannen å forandre seg. Han begynte å si TJA, mange store TJA som stilte spørsmålstegn ved alle ting i livet hans: mangelen på venner og kjæreste, mangelen på positivitet i jobben, mangelen på ro. Hvorfor er det slik? TJA, kanskje det skyldes det andre mennesker har gjort mot deg? Kanskje du ikke er en NEI-mann, men en mann med sunn skepsis til virkeligheten og dine medmennesker?

Det tok mange år, men etterhvert forandret neimannen seg til et tjamenneske. Det høres kanskje ikke så storveies ut, men for neimannen var dette en enorm endring. Den var så gjennomgripende at straks tjamennesket forstod at endringen hadde inntruffet, forstod han også at nå kom det til å skje ting i livet hans. Og det skjedde store ting: tjamennesket fikk venner! Han fridde til ei jente og fikk TJA, og fridde til enda ei som svarte TJA, og tredje jenta han fridde til sa faktisk JA! Tjamennesket ble gift og fikk unger. Han fikk arbeid og skryt av sjefen, og kollegaer som respekterte ham. Han ble kjent som en skarpsindig tenker og teoretiker! Tjamennesket levde og hadde det godt, men alt ondt var ikke glemt.

Tjamennesket visste hele tida at denne «store» endringen bare var en del av Skjebnespillet. Det var ikke den endelige seieren. Når alt kommer til alt handler Skjebnespillet om å finne en varig lykke som fyller deg fra tå til topp. Det handler om å leve og dø med denne lykka innabords. Og lykke handler om å være deg selv fullt og helt, ikke stykkevis og avdelt. Fremdeles følte tjamennesket at det fantes sider i ham selv som var avdelt og utilgjengelige. Fremdeles bar han på skygger som hindret ham i å le så hjertelig han gjerne ville.

Så han tok fatt igjen, men denne gangen visste han ikke hva han skulle ta fatt i. Dame hadde han. Jobb hadde han. Og ensom var han slett ikke lenger. Det var bare denne uformelige skyggen, denne tilstanden i hans eget sinn, denne stadig fornybare anti-energien han bar på. Skyggen hindret latteren i å flomme over hverdagene hans, og gjøre dem til en sammenhengende rad av gode dager. Det var skyggen han måtte ta fatt i, og hvordan griper du egentlig en skygge?

Svaret er enkelt: du danser! Skyggen kommer innenfra, fra kroppen som er blitt kløpet og sparket og spyttet på. Kroppen må få lov til å finne seg selv igjen. Kroppen trenger bevegelse, lek med armer og bein som strekker seg mot utkanten av det mulige. Musklene trenger å bli varme og slitne, slik at de kan finne nye former å ligge i når du slapper av etterpå. Du danser fordi andre dansende mennesker har gode kropper som danser med deg, ikke mot deg. Du danser fordi frustrasjoner kan ristes løs, savn kan forsvinne i rytmen, angst kan drives vekk av berøring, raseri kan trampes ut. Tjamennesket deltok i livets dans, og danset seg langt inn i seg selv, uten å se hvor det bar. Svaret er kanskje enkelt, men livets dans er så utfordrende at mange slett ikke tør å forlate sine vante vegger, og bevege seg ut på det åpne dansegulvet.

plutt.jpgLivets dans brakte med seg gråt og kriser, fryktelige minner om hvor jævlig vond mobbingen hadde vært, og innsikt om hvor mye den hadde kostet. Det var en stiv og uformelig dans, en rad av ufullendte bevegelser, og tilsynelatende blindhet for hvor dette skulle føre. derfor ble også overraskelsen stor når det viste seg å virke. Tjamennesket merket plutselig at livets dans hadde vekket litt mer harmoni i ham. Det vokste frem tillit, livslyst og sensualitet fra bevegelsene. Oppdagelsen var så god at tjamennesket begynte å si JA til seg selv og livet. Og endelig kunne tjamennesket danse livets dans til fulle. Han utforsket sin fantastiske kropp, sine muligheter for hopp og mykhet og merkelige trinn. Tjamennesket danset etterhvert med glede, uten å tenke på hvordan han så ut, uten skepsis til seg selv! Han blei et virkelig menneske, eller en «mentsh», som det heter på jiddisk. Og Skjebnespillet, dette vi alle spiller, hva gjorde han med det? Han lot det ligge i esken.

Mennesket forlot spillet og begynte å skape sin egen lykke, å fylle dagene sine med positive bevegelser. Han danset med andre mennesker til timene blei små, hårene grå og kroppen sliten. Og når mennesket la seg ned for å dø stønnet han frem: Dette livet var slitsomt, men fy flate så GØY det var!

______________________________

Denne lille fortellingen er inspirert av Livets Dans av Savannah Marie Frenning, en kritikk Ida Jackson gir av boka/filmen/fenomenet The Secret (enig med Ida) og nevrolingvistisk programmering.

Read Full Post »