Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘skolegutt’

Et lite punktum

rompetus1.jpgPappa sitter i lenestolen på stua og ser ut av vinduet. Det er mørkt ute, midt på natta. I etasjen over ligger Mamma og sover. Det samme gjør Poden og Skolegutt. Det er stille i huset denne siste natta i året.

Pappa har tatt på seg strikkejakka han ga seg sjøl til jul. Den er mjuk og varm. Han trives allerede i den. Ei god gave. Ermene er litt lange, så han kjenner ermekanten stryke mot tommelsida og over håndbaken. Det gjør ham rolig.

Han smiler mot mørket, mot lysene fra husene i åssida og stjernene på himmelen. Det finnes liv der ute, mennesker han ikke kjenner, galakser der helt andre planeter svever gjennom rommet. Her inne finnes det ei ro, ei stue med en lenestol i, og soverom der familien hans sover.

Det verker litt i ryggen når Pappa reiser seg. Ene kneet stikker når han skritter opp trappa. Han drar dørklinka forsiktig ned og går inn i rommet til guttene. Drar dyna over Poden og stryker Skolegutt over håret. Lukker døra etter seg.

Går stille inn til Mamma. Leselampa står på. Hun har glemt å slukke den. Pappa tar boka hennes og legger den på nattbordet. Så setter han seg på sengekanten og ser på henne. Hun ligger på sida med hodet nedi puta og dyna dratt opp under haka. Den ene hånda holder i dyna fra innsida, og i fotenden stikker en ullkledd fot ut. Røde ullsokker.

Mamma er en frossen dynesel som ligger stille under snøen. Hun venter på våren, venter på sangen av dryppende vann, fargeblaffet fra tusen blomster og den deilige duften av nyvekket liv. Hun drømmer sikkert om sol og varme, og latter på ei strand. Kanskje er hun naken i drømmen, men her er hun pakket inn i dyne og pysj og røde ullsokker.

Pappa har lyst til å forklare henne at vinteren har sine mørke sider, det gode mørket fullt av ro og peisvarme, og at den varmen vi har her inne er mer enn nok for fire. Men hun sover, og han tror uansett ikke at Mamma vil forstå vinteren, i hvert fall ikke slik han forstår den. Han bøyer seg forsiktig frem og kysser henne i tinningen. Hun snur seg under dyna. Et halvvåkent smil smyger frem fra dynekanten. Lyden av hennes «mmm» får det til å klumpe seg i brystet hans. Hørte hun ham tenke?

Mamma blir stille igjen. Våkner ikke. Pappa dytter dyna tettere rundt henne, sitter ei stund på sengekanten, puster rolig. Kjenner på den myke klumpen av kjærlighet han har i brystet, de varme følelsene han bærer for dette frosne mennesket.

Han slukker leselampa og går ut. Finner maskinen og setter seg for å skrive et dikt til henne, nå, den siste natta i det gamle året.

DU

Du har danset livet mitt fullt
av små nykker, små smykker,
irriterende glede, frustrert velbehag.

Selv kranglene med deg
er så fulle av kjærlighet at jeg
ikke får fortalt hvor fæl du er.

Du er fryktelig
og forferdelig
fin, du.

Når han er ferdig smiler han litt. Tenker at det blei et enkelt dikt, ingen stor poesi, men det trengs egentlig ikke noe mer. Natta er god nok som den er. Og så lar han det gamle året ende med et lite punktum.

Read Full Post »

paff.jpgSkolegutt har kjøpt seg samuraisverd, for sine egne penger. Samuraisverd er kult!

Poden får låne sverdet av Skolegutt, fordi Skolegutt vil lese litt i de spennende bøkene han har lånt på biblioteket. Bøker er kult, særlig bøker i serie som kan lånes tre stykker av gangen!

Mens Skolegutt sitter i sofaen og leser, løper Poden rundt på stuegulvet med samuraisverdet i hånda og sier: «SVISJ! SVISJ! KA-SVISJ!»

Mamma og Pappa sitter ved spisebordet og gjør ferdig frokosten. Når man er voksen har man mer tid til slikt: sitte rolig, nyte maten, prate. Og å lytte til ei juleplate med «christmas-crooners»: Bing Crosby, Burl Ives, Louis Armstrong. Plutselig står Poden foran dem, samuraisverdet i hånda: «Vet dere hvorfor det ikke er playstation-dag hver dag?»

De rister på hodene. Poden ser forventningsfullt på dem. Mamma sier: «Hvorfor det da»? Poden forklarer: «Hvorfor at vi kan ikke ha playstation-dag hver dag, fordi vi må jo ha litt fred også»!

«Aha», sier Pappa og ser på Mamma, som gjør sitt beste for å nikke betydningsfullt og se alvorlig ut. Hun lykkes. Poden er fornøyd med mottagelsen av sin nye innsikt, og springer lykkelig videre: «Jihaaa! KA-SVISJ! SVISJ!»

Read Full Post »

hufs.jpgPoden og skolegutt og pappa spiller fotball på plenen bak huset. To benker er mål. Det skrikes og fektes med armene, og sparkes i hytt og pine. Poden er fornøyd hver gang han treffer ballen og ser den fyke mot buskene eller steinene, eller mål (unntaksvis). At pappa akker seg over at ballen havner i buskene er veldig, veldig morsomt. Hver gang ballen fyker inn i buskene ser poden med forventning på pappa, som lydig akker seg og himler med øya.

Han har talent, poden, med sitt pågangsmot og sin kroppslige væremåte. Han kaster seg inn mellom pappa og storebror, og er med i klynga. Han skifter mellom hyperentusiasme og totalfrustrasjon. Skolegutt er eldre, så han er roligere og dyktigere. Hos ham er det et innbitt ønske om å vinne som dominerer. Han vet at pappa er bedre enn dem. Å slå pappa i fotball er nesten umulig, men om han bare kunne få til et smart skudd …

De to guttene er så intense at pappa blir mer andpusten av dem enn av selve spillet. Muligens er det fordi pappa ikke spiller fotball, men skuespiller. Han gjør seg til, slik at de to skal oppleve at dette er både morsomt, spennende og utfordrende på samme tid. Pappa snubler i ballen og faller så lang han er. Poden sparker ballen vekk og skolegutt skyter i mål, og de jubler som om det var en cupfinale!

Poden og skolegutt har vunnet, og pappa føler seg som en ganske vellykket skuespiller. Og scenen er en humpete plen bak huset. Plastikkballen kostet 29 kroner. Teater blir ikke billigere eller bedre enn dette!

Read Full Post »

slyngel.jpgSkolegutt og pappa spiller Ludo. Det er anstrengende. Pappa bygger tårn og sperrer brikkene til skolegutt. Og mens skolegutt sine brikker står stille, kan pappa flytte de andre brikkene sine og ta ham igjen. Det er urettferdig! Skolegutt vil gjerne være stor, men han vil være flink også, og vinne. Vinne!

Spill handler om å belønne riktig innsats. Belønningen er å vinne. Når man ikke vinner har man mislykkes, i et vanlig spill. I Ludo er det riktig å sperre motspillerens brikker, og flytte sine egne. Men det er frustrerende for en skolegutt å se pappa spise opp hele forspranget. Så frustrerende at skolegutt får tårer i øynene!

Heldigvis endrer det seg. Pappa kommer frem til tårnet selv også, og da har han ikke noe valg: han må flytte brikkene i tårnet. Da kan skolegutt endelig få hevnen sin. Han flytter etter, og slår inn brikkene til pappa. Og når skolegutt må flytte sitt tårn klarer ikke pappa slå inn hans brikker. Så det er skolegutt som vinner! Hurra!

Pappa gjør sitt beste for å være en forferdelig nedslått taper, og skolegutt legger ikke fingrene imellom. «Ha-hah! Jeg slo deg», utbasunerer han, «Jeg er bedre enn deg»! Og så legger han til noen gode råd om hvordan pappa kan bli bedre. Ja, for nå er skolegutt blitt en vinner, og angsten for å tape har endelig sluppet taket. Den grusomme angsten i et slag Ludo. Puh!

Ludo: et pappbrett med enkle farger, simple regler og masse terningflaks. Det er veldig anspent, langtekkelig, og så grusomt at pappa lover seg selv at han skal finne bedre spill til skolegutt. Pappa gir den angstfylte Ludo’en til korpsets sitt loppemarked. Han vil heller lete frem de gode spillene!

De finnes jo; de spillene som underholder og utfordrer på en positiv måte. De spillene som er en opplevelse å spille, ikke bare en konkurranse. Pappa finner nye brettspill med historiske temaer, og samarbeidsspill med fine pedagogiske vinklinger for skolegutt (og poden). Han snuser litt på de «rare» spillene også, de som ikke handler om å vinne i det hele tatt: rollespillene. Pappa finner rollespillet Fabula. Skolegutt og mamma blir med. De spiller rollene, mens pappa er fortelleren.

Ludo’en er glemt, for nå er skolegutt og mamma opptatt med å utforske en hel verden!

Read Full Post »