Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘skyggen’

– Du krysser Akerselva

Du vandrer i Oslo nattestid, i de stille gatene, der snøen dør i møtet med byens varme. Selv fryser du, og har med deg ei personlig sky som stadig blir ny. Den vokser ut av den åpne kjeften din. Er det den som skaper tåka du nå går inn i? Er det din frostrøyk som legger seg over Akerselva og gjør byen til en blanding av virkelighet og skyggebilde? Bærer du din egen skygge med deg, i deg, som en dom du må sone innen natta er over?

– Schous plass

Du ser en skygge ved Deichmanske. Den gamle murbygningen til biblioteket ligger som en straffeanstalt i mørket. Snøen er begynt å legge seg, men sporene dine er svarte hull i det hvite, bevis for og varsel om en forbrytelse. Du blir plutselig redd for at Skyggen skal gli inn i sporene dine, og følge dem mot din rygg. Ryggen din blir stivere ved tanken, og hånda di knytter seg. Du skynder deg videre. Må komme deg hjem før tanken tar deg!

skyggen– 7-eleven ved Olav Ryes plass

Full og sliten snubler du inn på 7-eleven, møter blikket til en skeptisk nattekspeditør og later som du leter etter noe i hyllene ved vinduet. Gjennom vinduet ser du den: Skyggen. Det er ingen tvil nå, Skyggen har fulgt sporene dine hit. Den venter på deg under det skitne lyset fra ei lampe øverst på Olav Ryes plass. Du snur deg vekk, og ekspeditøren snur seg mot deg, spør om du skal ha noe. Du vet plutselig ikke hva du gjør i denne butikken. Du får panikk og flykter, ut i snøen og natta.

– Helgesens gate

Snøen legger seg over alt og alle. Det laver ned. Natta blir hvit under fallende flak, hvit og stille. Du lager ikke lyd når du subber oppover Thorvald Meyers gate. En gjeng kalde festdeltagere velter ut av Helgesens gate. De går med hvite snøkalotter på hodene, som om de bærer på hver sin personlige nordpol. Selv bærer du en kulde i ryggen, for du vet at om du snur deg er Skyggen der, som et sort hull i det hvite. Den følger deg like sikkert som døden.

– Birkelunden

Du ser inn i snøkavet over Birkelunden. Tårnet på Paulus kirke forsvinner i det hvite. Trærne står som hvite voktere over deg. Du hufser deg sammen om din egen litenhet og subber videre i den ubrutte dynen av kulde. Føttene dine er kalde. Kinnene dine er stive. Fingrene graver seg inn i brystet ditt, holder jakka sammen, stenger Skyggen og døden og angsten ute. Du er arvingen etter gamle polfarere, og krysser denne plassen som om den var innlandsisen på Grønnland.

– Waldemar Thranes gate / Sannergata

Du stopper. Du snur deg brått. Du stirrer rett på den: Skyggen. Den står der, svart og svær, full av natt. Du tar et skritt mot den, puster tungt, knytter hendene, tenker at nå er det nok! Den har drept gleden du gikk hjem med. Dansen og latteren med dine venner er visket vekk av dette mørket. Men den står like taus, ubeveget, som om den var en upersonlig skjebne du ikke kan rikke ved. Gleden er død, men raseriet lever, og nå skriker du det mot denne skikkelsen: Dra til helvete! Dette er Oslo, Grünerløkka! Her har du ingen makt!

Frontlyktene fra en bil skjærer gjennom snøkavet og nattemørket. Du ser skyggen løse seg opp i intet når lyset treffer den. Bilen farer forbi, snøen virvler, du står igjen med bankende hjerte. Faen heller, tenker du: Jeg er altfor skvetten! Det var jo ingenting! Du ler av deg selv, og så går du videre. Det blir deilig å komme hjem, ta en kopp te, slappe av med litt nattradio og et teppe over beina. Og så senga …

Bak deg samler Skyggen seg igjen, men den lar deg gå. Driver ned mot byen nå. Skyggen trenger en ny redsel å leve på …

Read Full Post »