Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sorg’

Du kan kanskje ha glede av å høyre på denne mens du leser:

ikon

Det er ikkje lett å miste noen, ikkje lett å vere igjen, aleine.

Sorga kan være vanskelig å finne, vanskelig å leve med. Livet uten ein av våre nærmeste kan være så skremmende at vi ikkje makter å la sorga fylle oss. Vi velger ho bort, bevisst eller ubevisst.

Men kjærleik er ein del av livet. Å miste noen vi elsker er ein del av livet, og da kommer sorga, som den tunge sida av kjærleiken. Ho kommer når det skjer, eller seinere.

Sorg høyrer heime i eit liv med kjærleik.

ikon

Eg mista far min i 1979. Eg var 17 år gammel og forstod ikkje hva som skjedde med meg. Han døydde av kreft i magen. Det ringte ein lege fra sjukehuset i Lærdal og fortalde meg at far min kunne leve ei veke, eller høgst eit par måneder. Eg forstod det ikkje. Eg var ung og dum, og visste ikkje da hvor høgt eg elska pappa.

Han døydde to uker etterpå. Eg var på visitt ein gang, og såg pappa innskrumpa og rar, med tenna i eit glas på nattbordet. Han var framand for meg. Visste ikkje hva eg skulle seie, så han gjorde pinen kort for meg og bad meg vente på gangen mens han snakka med mamma. Det var siste gang eg såg han. Eg fekk aldri sagt farvel. Eg fekk aldri sagt at eg elska han.

Eg gråt ikkje over pappa når han døydde. Eg gråt ikkje når eldste søstra mi kom og holdt rundt meg, og fortalte at pappa var dau. Eg gråt ikkje ved grava eller i gravølet.

Eitt år seinere mista eg bikkja mi; Fant. Han var blitt galen, etter at pappa døydde og eg hadde dratt på folkehøgskule. Det var oss to Fant hadde knytta seg mest til i familien, så han vart farlig etter at vi forsvann. Eg ringte dyrlegen, som kom og satte ei sprøyte. Fant låg på sofaen og døydde, på ein plastsekk. Eg sat på kne ved sida av. Han sovna inn mens eg sat og holdt på han.

Der kom tårene. Eg sat der i fleire timer og skreik, over Fant og over pappa, og over det livet vi tre hadde hatt aleine året før, da pappa var separert fra mamma, før han døydde.

Eg hadde nydt det livet til fulle, i pappa sin rolige omsorg. Og no var han borte, og Fant var borte. Nå var heile det livet tapt. Sorga som kom var så sterk at eg vræla av smerte!

ikon

Ein sommer i livet traff eg ei ung og vakker kvinne. Eg var fullstendig åpen og vergelaus, uten stengsler for det som kom; denne vakre kvinna! Hjertet mitt låg åpent, og eg var i ei livskjensle som best kan sammenlignes med ein sjuåring. Ho steig inn i mitt liv så lett og sjølsagt at eg knapt forstod hva som skjedde, eller hvordan det kunne skje.

Ho var forlova, og når det viste seg at vi hadde noe spesielt, steig ho ut igjen fra livet mitt. Det var viktig, kjente eg. Fint at vi ikkje gjorde noe gale, men lot ting skje i rett rekkefølge. Eg håpte ho ville slå opp med forloveden, og det gjorde ho. Men ho kom ikkje tilbake til meg. Ho trengte å finne seg sjøl, og hadde skjønt at ho ikkje kunne gjøre det i samliv med han. Eg var ikkje viktig i det. Det var hardt å ta.

Så kom ho til meg likevel, den hausten, og eg gleda meg over det. Vi snuste på hverandre, og mitt hjerte stod like åpent som før. Eg håpte at dette ville gå bra, men var litt redd for at det ikkje skulle gå. Og rett nok; hennar hjerte var ikkje like åpent. Ho var varsom, ny i si sjølstende, og litt skremt av mine sterke kjensler; mi sterke vilje til å satse på henne.

Så ho går fra meg. Ho forteller meg det i ein telefonsamtale etter ei spesiell helg der ho var med på ei draumereise. Søndag kveld ringer ho og seier det. Eg høyrer det på stemma hennar før ho seier ordene; at ho vil gå fra meg. Ho forteller meg at ho har kjent sin eigen styrke denne helga, og at ho har kasta av seg frykta for å stå aleine. Det var ei «aha-oppleving» forteller ho.

Og da må ho gå fra meg også, sånn at ho virkelig kan stå aleine, være sterk aleine, lære seg hvem ho sjøl er, før ho inviterer andre inn i livet sitt. Ho treng fred til å gå i seg sjøl, og til å gå den bratte vegen som fører dit ho skal. Og min sterke kjærleik, mine draumer om oss, er i vegen for det.

Ho seier noe om å ikkje såre meg, men det bryr meg ikkje. Ho har jo rett til å velge seg sjøl og sitt liv foran meg. Sånn må det jo være! Eg blir avvist, sendt vekk, støtt ut, såra. Det smerter. Sjølsagt!

Eg grin. Eg kjenner ei djup smerte over avvisninga, og sørger over tapet av muligheter som ligger i forholdet vårt. Ho er ei vakker kvinne, sterk og vakker, og eg ville så gjerne skapt ein ny familie med henne, med ei blanding av nye og gamle unger. Eg ville så gjerne bygd eit hus til familien vår, med henne. Eg ville så gjerne utforska livet, og samlivet, med henne. Eg ville så gjerne …

Men sånn vart det ikkje. Så eg grin. Det varer ikkje så lenge. Under ein time grin eg, og så er eg ferdig med det. Smerta tar slutt. Kjensla av avvisning renn ut.

Når eg legg meg den kvelden, er det med ei sterk glede over at ei kvinne eg elsker har tatt eit viktig steg i livet. Ho er på veg mot noe godt for seg sjøl. Det vil eg så gjerne at ho skal oppleve, så eg kan ikkje anna enn å glede meg over det som skjer med henne.

Eg kjenner på sorga over det vi mista, og glede over henne eg elsker. Eg kjenner at dette er to sider av samme sak; ho står i hjertet mitt i sorg og glede, samtidig.

ikon

Eg mista mamma i 2009. Ti dager før ho fylte åtti år døydde ho, på Lovisenberg sjukehus her i Oslo. Vi var samla rundt henne dei siste to vekene; alle barna og barnebarna. Vi sang for henne, prata med henne, holdt henne, lo og hjalp henne med å møte dauden; den store uvissa.

Og vi grein. Eg grein. Eg var ein annan mann nå enn da eg mista far min. Tårene kom fritt. Sorga var der, for vi visste alle at det gjekk mot slutten. Ho visste det. Vi visste det. Dødsleiet var ei nådetid for oss, der vi fekk ta farvel og vise kjærleik, ein siste gang.

Vi brukte den tida godt. Så når mamma døydde, var det med eit letta sukk. Vi gret, men vi var også letta. Vi var faktisk glade i sorga, over at vi hadde fått tid til å seie farvel, tid til å vise all den kjærleiken vi kjente for henne. Det var kjærleik i tårene.

Og når ho døde stod vi der; ved fotenden av senga hennar. Den lille familien min og eg stod der, og vi sang den vakreste vuggevisa vår for henne, for bestemor som låg i senga og var død. Vi sang for henne sjøl om ho ikkje høyrde, fordi sangen er eit kjærleikens språk som ikkje bryr seg om døden. Tonene fra strupene våre vandra sammen med henne inn i det store mørket. Sånn tok vi farvel; to alvorlige barnebarn, ei blankøyd mor, og meg; pappa og sønn, som sang med gråt i halsen.

Det var to vakre veker, det dødsleiet. Og begravinga vart fin. Fine ord vart sagt, både av prest og av familie. Og gravølet hadde allslags folk fra livet til mamma. Det var godt, og rett, og vakkert.

ikon

Eg gifte meg i 1998, med den vakreste kvinna på jorda! Bryllaupet var ein fest, ei feiring av kjærleiken.

I våres mista eg henne, etter femten års ekteskap. Eg endra meg, vart frisk, og i dei voldsomme prosessene rundt dette klarte ikkje vi å holde ekteskapet levende. Eg hadde fått noen varsler om at det kunne skje, men eg hadde ikkje forstått varslene i det heile tatt.

Når bruddet kom var det ufattelig vondt! Eg hadde gråtetokter i fanget hennar, i sofaen for meg sjøl og med henne, i senga, ute i skogen … og ho grein også. Det var vondt for oss begge. Det var vondt fordi vi elska hverandre. Vi elsker hverandre ennå, sjøl om vi er einige om at samlivet er over.

For det var noe vi klarte å gjøre midt i den voldsomme endringa, og i konfliktene den skapte; vi klarte å holde på kjærleiken til hverandre. Vi klarte å la være å bebreide hverandre for at vi ikkje lenger passa til å leve sammen. Vi gjorde sjølsagt det, men vi vart ikkje værende i ei slik bebreiding. Vi raste også, og banna, men vi vart ikkje værende i sinnet. Vi lot kjærleiken gi oss retning gjennom bruddet.

Eg hata ikkje at ho ikkje ville endre seg, eller at ho ikkje ville endre forholdet for å redde det. Ho hata ikkje at eg endra meg, eller at eg ville endre forholdet vårt. Vi såg hvor nødvendig det var for oss begge å være den vi var; eg måtte endre meg, ho måtte holde på seg sjøl.

Denne innsikten i hverandres natur, og den kjærleiken vi kjente for hverandres forskjellige natur, gjorde sorga vår vakker. Vi skiltes som venner, i respekt og kjærleik. Eg er vanvittig glad for at vi makta å gjøre det, og stolt over måten vi gjorde det på.

Vi sørger nok ennå, men vi har kjærleiken som ei bru mellom oss, og den gjør både sorga og samarbeidet om barna våre lettere.

ikon

Sorga er ei tung, men vakker, side av kjærleiken. Sorg er vakkert.

Så eg sørger. Denne gangen lar eg den tunge kjensla av sorg vare, eg vil at ho skal vare. Eg skriv denne posten for å kjenne på gammel sorg også, og  tårene renn mens eg skriv, stille, her eg sit for meg sjøl. Hjertet er åpent, kjærleiken lever, eg grin over pappa og Fant, over den vakre kvinna eg aldri fikk, over mamma og eks-kona, over alle andre eg har mista; venner, kjærester, familie …

Eg vil kjenne på denne sida av kjærleiken, kjenne på sanninga som ligg i sorga, det vakre i henne, og kjenne hvor godt sorga gjør for hjertet.

Ja, for sorga gjør godt, når vi aksepterer henne som ein del av kjærleiken. Smertene vekker oss, om vi lar dei. Sorg åpner hjertet for meir kjærleik, både til den vi sørger over, dei vi framleis er sammen med, og dei vi ennå ikkje har møtt.

Eg sørger fordi eg elsker.

ikon

PS: her er ei av mine favoritt synge-damer; Sinead O’Connor. Ho synger vakkert om sorg og smerte i denne sangen; «Nothing Compares to You«, i ein video som er skjærende vakker fordi den lar henne stå så naken foran kamera.

Tårene i denne videoen er det vakreste eg noensinne har sett i ein musikkvideo.

Read Full Post »

Håp

I går, under høymessa, sang vi Til ungdommen mens tårene trillet. Da gråt lillebror også. Mest fordi mor og far og mormor gråt, tror jeg.

I dag var det ett minutts stillhet. Da satt vi i sofaen; kona, de to guttene og jeg. Lillebror lukket øynene, og satt helt stille. Jeg vet ikke hva han tenker på, men han sitter stille sammen med oss.

Seinere sitter jeg og jobber, på kontoret. Lillebror kommer inn, finner seg et blankt ark, og sier han vil tegne. Han setter seg på tegneplassen ved vinduet, og begynner å tegne en ridder. Han liker å sitte der og tegne, når jeg jobber. Lillebror tegner en hjelm, og er svært fornøyd med det. Han sitter og godter seg over sin egen tegning, og viser den stolt frem til far i forskjellige faser. På et punkt i prosessen så snur han seg mot meg og sier: Ååå, pappa! Jeg er så utrolig fornøyd med denne tegningen! Og så ser han litt mer på den, og legger til: Gjett om jeg er fornøyd!

Lillebror forstår at noe alvorlig har skjedd, og deltar på sin måte når vi ber om det. Men han er mer opptatt av å tegne, og å spille det nye Donkey Kong spillet,og å være sammen med vennene som er i byen. Verden er ikke vesentlig forandret for ham. Det er ferie, og han har sitt å stelle med.

Og det syns jeg er veldig godt å se. Det er som om denne tragedien tilhører oss; de litt eldre, mens lillebror er så uskyldig at han skånes fra sorgen og smerten. Den virkelige uskylden, den barnet besitter, er ikke berørt.

Det er fremdeles håp.

Read Full Post »

OFRENE

Fredag 22.juli 2011 skjedde det noe helt utenkelig, noe så grusomt at vi alle blir sittende litt avmektige, skremte, sårbare. En mann har gått rundt på Utøya og drept ungdommer. Han har samlet dem sammen, lokket dem til seg, og skutt dem ned, uten nåde. Kaldt og beregnende har han angrepet et sted der mange unge mennesker har vært samlet.

Vi griner her hjemme. Vi holder rundt hverandre, trøster hverandre, ser på nyhetene, og prøver å sette ord på det som har skjedd. Det er ikke lett, og vi strever med det. Vi vet ikke helt hva vi skal si til hverandre, eller til barna. Vi føler oss avmektige i forhold til det. Hvordan skal vi forstå noe slikt? Hva har vi av innsikter som kan forklare en slik brutalitet? Vi er sjokkert og skremt, og ikke i stand til å finne noen mening i dette.

Jeg måtte flykte fra det i dag morges. Jeg gikk en tur i skogen. Jeg satte meg ved et tjern og stirret utover, lyttet til vinden og fuglene, og kjente etter hvem jeg er og hvor jeg var. Jeg lot være å tenke på denne grusomme hendelsen, ei stund, der, i skogen. Jeg prøvde å la være å tenke på det, i hvert fall, men det murret jo i bakhuet. Jeg satt til jeg var rolig, og satt litt til. Så gikk jeg hjem igjen.

Og da møtte jeg det igjen. Det var tydelig, med en gang jeg møtte mennesker. Ansiktene deres var så prega av det som har skjedd. De stirret vaktsomt på meg. De hilste, men det var noe sorgfullt over måten de gjorde det på. Jeg følte meg likedan; sjokkert inn i en vaktsomhet, en følsomhet, og en tenksomhet. Det knøt seg til i hjertet mitt igjen. Hva? Hvorfor? Hvem er han? Hvor blir det av håpet, troen, kjærligheten i dette? Forsvinner det?

Massakren på Utøya er så grusom og brutal at jeg ikke kan la være å tenke på det. Jeg føler med de som sitter igjen med døde ungdommer i familien. Det må være så fortvilende og vondt! Jeg føler med ungdommene som opplevde masakren, som la på svøm i det kalde vannet, som lå klemt innunder et tre eller satt og frykta for livet bak en stein, og som kanskje mistet venner eller kjærester i denne grusomme hendelsen. Jeg føler med de som så andre bli skutt, og som må leve videre med slike grusomme minner.

Det er så vondt å tenke på hva som har skjedd på Utøya, og hvem det skjedde med. Ungdommen er bærere av håpet til sine foreldre, sine besteforeldre og andre slektninger. De er lovende unge sjeler i øynene til sine lærere og trenere, og andre de søker råd hos i innledningen til voksenlivet. De er mennesker med livet foran seg, mennesker med store muligheter. Og nå er dette håpet, disse talentene og løftene om fremskritt, dette livet og disse mulighetene … alt dette er brutalt drept for så mange av dem.

Fremtida blir fattigere uten dem. Våre muligheter er innsnevret. Håpet er skjørere. Vi er alle ofre for denne handlingen.

Det er så trist, trist, trist.

*

GJERNINGEN

Uansett hvilke motiver gjernings-mannen har hatt, så fremstår brutaliteten og den beregnende utføringen som fullstendig meningsløs. Det finnes intet standpunkt, ingen mening, som kan gjøre en slik handling til noe annet enn en ødeleggende og ond grusomhet. Vår forståelse av dette må være vår egen, ikke den forkvaklede forståelsen gjernings-mannen måtte ha av sine egne grusomheter. Vi fordømmer denne brutaliteten. Vi ser den som meningsløs, ødeleggende, ondsinnet. Noen annen forståelse er ikke mulig.

Ekstrem voldsutøvelse er en del av mange samfunn, også siviliserte demokratier. Dette har vi kjent til lenge, selv om vi i Norge har vært forskånet fra å oppleve slike hendelser her. Men vi lever i en internasjonal verden, der strømninger i forskjellige samfunn påvirker hverandre. Det er flere som har tenkt at noe slikt kunne komme til å skje her også. Når tragedien skjedde på en skole i Finland, var det mange som sa at det like gjerne kunne skje her. Nå har de fått rett. Det har skjedd.

Det er som om verden har åpnet ei Pandoras eske av brutalitet, og denne brutaliteten har spredd seg, fra land til land, fra sinn til sinn. Også til oss har det spredd seg. For de mest ustabile blant oss er dette plutselig en mulighet; å ramme samfunnet de har mistet troen på, med en brutalitet som vekker oppsikt. Vi kan bare møte deet med en fortsatt tro på samfunnet, og et fortsatt arbeid for å gjøre samfunnet bedre, mer inkluderende. At én mann tyr til en gruoppvekkende brutalitet, en brutalitet som kanskje speiler sårene han bærer på, det raseriet eller den avmakten han føler … det kan ikke rokke vår tro på et inkluderende, åpent og nært samfunn.

Det er trist at vi, som samfunn, opplever at noen sjeler er fortapte. Det må være helt grusomt for mannens familie å oppleve at deres sønn, bror, fetter avslører seg som ei så fortapt sjel. Det er trist at vi lever i ei tid der en mann gir ei slik form til si misnøye. Det er trist at denne mannen har satt seg selv så utenfor at det mest utenkelige plutselig bir mulig.

Veldig, veldig trist.

*

VÅR SORG

Dette er trist. Dette er smertefullt. Dette er helt grusomt og meningsløst og ondt.

Vi må tenke på dette, og vi kan ikke tenke på det uten å føle smerte, sorg, raseri. Vi trenger å holde rundt hverandre, å være der for hverandre, å gi hverandre all den tryggheten familie og venner kan skape. Vi trenger trygghet for å gi oss over til det virvarret av følelser som velter opp i oss. Vi trenger å slippe følelsene til. Det er sunt å reagere på brutaliteten med slike følelser. Vi trenger å være sammen om å bearbeide tapet av så mange mennesker blaqnt oss, slik vi er sammen om et dødsfall i familien. Følelsene trenger å få komme opp i oss, når vi er sammen, slik at vi kan se den og vite at vi føler det samme. Det hjelper, selv om det er vondt. Slik er sorgen.

Og vi trenger å tenke på hva slags samfunn vi har; hvorfor dette skjer, hvordan det kan skje, og hvordan vi kan møte det?

«Vi har et åpent samfunn», sier de stadig på TV. «Vi har kort avstand mellom politikere og befolkning», sier de. Jeg er enig. Vi har det, og det er en styrke for oss som samfunn. Vi snakker mer åpent om mange utfordringer og konflikter enn mange andre samfunn. Vi står nærmere hverandre, kanskje fordi vi er så heldige å leve i et lite land. Åpenhet og nærhet er gode egenskaper for et samfunn. Det er bra at vi ser hverandre. Jeg tror det er grunnen til at vi ikke har opplevd noe slikt før. Åpenheten og nærheten har gitt oss et sunt samfunn, der mange er hjulpet ut av den håpløsheten og følelses-kulden som kan fange et slikt menneske. Vi klarer ikke å hjelpe alle som trenger det, men vi har tross alt et samfunn som forsøker å hjelpe de svakeste og mest forvirrede blant oss.

Dette er ikke ei tid for å føle stolthet over det norske samfunnet. Det er ei tid for å føle sorg og fortvilelse over at vi har mislyktes i å forsvare oss mot brutaliteten. Vårt forsvar har vært det beste, mener jeg, men det er ikke tilstrekkelig. Vi må akseptere at tragedien likevel kan ramme oss, og bære sorgen som følger.

Vi trenger alle en sterk og dyp sorgprosess nå, i kongeriket Norge.

*

HÅPET OG FREMTIDA

Samfunnet trenger å løfte blikket også, når sorgprosessen tillater det. Vi har ei fremtid å ta vare på, et land med mennesker av alle avstøpninger. Vi har et ansvar for å fortsette arbeidet med å skape et samfunn som er åpent, med en nærhet av samfølelse og medfølelse.

Vårt håp er å holde fast på åpenheten og nærheten. Vårt håp er å si at ungdommen som samlet seg på Utøya i sommer, for å snakke politikk, for å møtes i flørt og glede, de gjorde det riktige; de engasjerte seg i vårt politiske system, og var villige til å ta sin del av ansvaret i folkestyret. Det er håp i at unge mennesker samles for å utdanne seg til demokrati.

Vi må tro på at nærheten og åpenheten er riktig. Troen på nære mellom-menneskelige forhold, der vi ser og støtter hverandre, og hjelper hverandre i å forbli fungerende mennesker. Troen på at åpne samtaler og politiske diskusjoner er veien fremover for samfunnet vårt, en vei tuftet på frihet, likhet og samhold. en vei som lar oss søke fredelige løsninger på våre menings-forskjeller, innenfor et politisk system vi alle deler; folkestyret.

Vår ide om Norge som et åpent samfunn, med nærhet mellom menneskene, tror jeg uttrykker vår neste-kjærlighet; vår evne til å delta i hverandres liv, ta hensyn til hverandre både i hverdagens små konflikter, og i politiske avgjørelser. Slik opplever de fleste av oss at Norge er, og det er viktig. Det gjør en forskjell. Vi trenger denne kjærligheten. Det er den som gjør oss til deltagende i den sorgen de etterlatte nå opplever. Det er den som gjør at vi opplever sorg selv også. Den er en definerende egenskap i vårt samfunn. Vi deltar i denne tragedien, med sorg og tårer, og i det viser vår kjærlighet seg.

Vi trenger å håpe, slik de drepte ungdommene på Utøya håpte. Vi trenger å holde på troen om at fri og fredelig menings-utveksling er samfunnets beste vei fremover. Vi trenger å holde fast på neste-kjærligheten.

Denne tragedien er noe vi må gjennomleve, og gråte våre bitre tårer over, men vi kan søke sammen og styrke hverandre i den. La oss gå gjennom den med en styrket tro på hva kongeriket Norge skal være. Tro, håp og kjærlighet er sterke pillarer i samfunnet vårt. La oss styrke de pillarene nå, når vi trenger dem som mest.

La oss ta hverandres hender og gi hverandre styrke til å takle denne tragedien.

*

En sang som uttrykker noe av  det jeg føler:

*

(bildene i denne posten er lånt fra Dagbladets nettsider)

Read Full Post »

Mamma døde i dag.

Hun er så liten og sliten på slutten. De rynkete hendene hennes ligger slappe på dyna. Blå blodårer snor seg rundt sener og bein. Huden er grå på steder, av lite blod. Hjertet orker ikke gi blod til hele kroppen, så det prioriterer de viktigste organene.

Vi synger for henne. Selv synger jeg meg gjennom to hele sangbøker, alle sanger jeg kan i dem, bortsett fra en håndfull som jeg ikke syns passer. Men noen sanger går igjen, flere ganger, med klump i halsen og tårer i øynene.

Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga.
Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.


Blåmann, blåmann, svar meg no, mekra med ditt kjende ljod!
Ikkje enno bukken min, må du døy frå guten din.


Vinden rider høyt på sky, over hav og land og by, stormen raser tung og hvit, sorg og død kom ikke hit. Noen kommer noen går, noen dør i livets vår, stjerner lyser hvite.


Vi synger for henne, for oss selv, for å finne ord, for å trette henne mindre med prat, for å gjøre ventetida mindre trettende. Og vi snakker med henne, spøker, får henne til å le, prøver å fortelle henne hvor glad vi er i henne, og hvor mye hun har gitt oss. Hun lytter, og hun svarer, og hun blir fort sliten. De tar henne ned på akutten, kobler henne til maskinene der. Men det er vondt med maskinene, og hun er så mentalt sliten. Mamma ber om å få slippe kampen, og legene kobler fra maskinene. De venter hun skal dø innen døgnet er over, men hun kjemper videre.

Hun blir flyttet opp på avdelingen igjen, på eget rom nå. Det ligger folk på gangen her, men hun skal dø, så hun får eget rom. Jeg tenker masse gode tanker om Lovisenberg sykehus for det, smiler så godt jeg kan til sykepleierskene, som er så flinke, lavmælte og oppmerksomme, og som hele tida sier vi må kalle på dem om det er noe. Sier takk til dem så mye jeg kan, og smiler.

Snur meg mot mamma igjen. Tar en våt svamp i munnen hennes. Tørker henne over panna. Holder henne i den magre hånda. Pust har hun nesten ikke, så ordene hennes blir uklare, men når jeg spør om hun er fornøyd med livet, kommer det gamle, harde draget rundt munnen hennes; Nei! Jeg vil leve mer! Jeg er ikke ferdig! Det er så mye kamp i de ordene, så mye av det mamma mi er; et iltert motstands-menneske.

Og hun holder fast på livet, i dagevis, over ei uke etter at legene har fortalt at hun vil dø snart nå. Hun får kramper, hun surkler og blir sprengrød, og så blir hun helt blågrå … men gang etter gang kommer hun seg igjen, litt, og fortsetter å trekke pust. Det smale brystet hennes går opp og ned, i ujevn rytme, opp og ned, opp og ned …

Og jeg finner ei vakker vise av Bjørn Eidsvåg. Jeg er ikke trygg på melodien, så jeg leser den for mamma;

Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skritta for deg.
Du må gå de sjøl, men eg ve gå de med deg, eg ve gå de med deg.

Og det setter så godt ord på denne situasjonen, her og nå, ved mamma sitt dødsleie. Jeg leser videre:

Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl, men eg ve grina med deg, eg ve grina med deg.

Ho har det vondt innimellom, blir rød i ansiktet og kjenner pusten svikte. Og vi ser blikket hennes virre, og vet hun kjenner panikk over pusten som uteblir, og kaller på sykepleierne. Hun får morfin, og andre midler som hjelper henne med pust og kramper og vannsamling i lungene. Og jeg leser videre:

Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje leva livet for deg.
Du må leva det sjøl, men eg ve leva med deg, eg ve leva med deg.

Det er faen så vanskelig å lese med tårene rennende fra øynene, gråten sprengende i halsen. Det er faen så vanskelig å «leva med deg», faen så vanskelig å be deg «leva det sjøl». Vi vil så gjerne puste for deg, leve for deg, gi deg lenger tid. Men slik er det. Tida nærmer seg slutten. Vi er her, men alt vi kan gjøre er å holde deg i hånda, synge, grine, og lese:

Eg ser at du er redd, men eg kan ikkje gå i døden for deg.
Du må smake han sjøl, men eg gjør død til liv for deg, eg gjør død til liv for deg.
Eg har gjort død til liv for deg.

Vi kan ikke gå i døden for deg, mamma. Det er din død, din veg som er til endes, og vi som blir tilbake for å stelle kroppen din, legge deg i ei kiste, senke deg ned i ei grav, synge over deg, minnes.

Du dør til slutt mamma, og akkurat da er jeg hjemme. Så de ringer meg og forteller at mamma døde i dag. Og jeg kaster meg i bilen, og kjører som en villmann gjennom byen, som om det var mulig å kjøre tilbake til minuttet før hun døde, mulig å kjøre tilbake til den tida mamma levde.

Men jeg kommer for sent. Hun er død. Kroppen og ansiktet hennes er så voldsomt og ugjenkallelig stille, så fullstendig fjernt fra livet. Det er en avgrunn mellom liv og død. Men vi samler oss rundt henne, jeg og kona mi og barna våre. Og så synger vi voggevisa vår for henne, som en avskjed.

Slik døde mamma; niesa mi, som var der akkurat da, skulle akkurat hjelpe henne over på sida, og så hikstet mamma til, tre ganger, og sluttet å puste. Og det var det.

Jeg håper de hikstene var av lettelse, lettelse over at noe hadde sluppet taket i henne, og lettelse over at hun selv endelig kunne slippe taket, og dø.

Hvil i fred, mamma.

ikon

Read Full Post »

Ah, mens jeg har så veldig mye annet å gjøre, kan jeg likevel ta et lite skritt videre i min lille serie med Neil Diamond, min barndoms helt og store stemme. Her kommer han i en «video» fra før musikkvideoen egentlig oppstod. Det er svart/hvitt og enkelt, og det ender på en litt abrupt måte. Og det er en av hans store slagere: Song Sung Blue, en nydelig sang.

De av dere som har fulgt denne serien, vet at det er slik jeg liker det: at musikken får stå i sentrum. Jeg må faktisk beklage at jeg ikke fant en genuin «ikke-video» denne gangen.

Denne sangen går til alle dere som har lyst til å grine litt. Det er godt å grine. Grin om du er ulykkelig og trenger å få det frem. Grin om du er lykkelig og trenger å flomme over litt. Grin om du er litt sentimental og nostalgisk, slik denne sangen gjør meg, og trenger å hulke litt over hvordan verden var og har forandret seg.

Ja, dette er en typisk hulkesang, en slik en vi liker å høre seint en kveld, eller muligens: tidlig en søndag morgen, i senga, dovne og deilige, mens vi reflekterer over livet.

Ha en fin dag!

Read Full Post »

Et drama i fem akter.

Dramatis personae

– Divadatter (i tyveåra)
– Pappa (noe eldre)
– Dramaduden (i tyveåra)
– Rockeduden (i tyveåra)

Akt 1

Divadatter ser på Pappa over kanten på tekoppen.

– Nei, det er slutt med ham. To måneder siden det ble slutt.

Pappa er overrasket. Dramaduden var jo så flott, og de var så forelska, og nå er det slutt.

– Men Dramaduden … eh … hva skjedde?

– Ingenting.

– Ingenting?

– Vel, han glemte liksom at vi var sammen, og lå med ei dramaqueen i klassen sin.

baelj.jpg

– Og det kaller du «ingenting»?

– Hadde egentlig ikke lyst til å si det.

Akt 2

– Ok. Og ikke noe nytt på gang?

– Eh … (Pappa legger merke til at hun nøler på samme måte som ham selv) … jeg traff en mann, Rockeduden, like etter det var slutt med Dramaduden. Han var her på spillejobb, tre dager, og det var helt fantastisk!

– Fantastisk? Hva mener du?

– Vi var sammen hele tida og hadde det så utrolig fint de tre dagene. Vi var på samme bølgelengde, både mentalt og … fysisk.

– Fysisk? Sex, mener du?

Divadatter smiler brydd. Det er ikke vanlig at hun snakker så fritt med Pappa, og nå angrer hun kanskje litt. Å snakke om sexlivet sitt med gamlingen er å gå altfor langt. Hun nøyer seg med å nikke. Pappa smiler og spør selvsagt om detaljer, som den freidige frosken han er. Hun mumler at det får han ikke.

– Javel, du vil ikke snakke om det, men du kan i hvert fall beskrive det med ett ord.

– Himmelsk.

Det kommer med en lavmælt inderlighet som får Pappa til å forstå at dette er helt utenom det vanlige. Han smiler til henne. Himmelsk sex i tre dager er ingen liten ting å ta med seg videre i livet. Og får hun med seg mannen også er det sjanse for gjentagelser …

Akt 3

– Det høres jo veldig bra ut. Men, du sa han hadde spillejobb her, bor han et annet sted?

– New York. Han er med i et rockeband.

– Åh, uffda!

– Men vi har sms’et og mailet masse, og det har vært helt toppen. Rockeduden er klok. Han tenker masse på meg, og skriver ting som gjør meg glad.

– Jøss! Så da skal du flytte til New York da?

– Nei, vi er ikke kjærester.

– Men, om han er så flott på alle måter må du jo bli kjæreste med ham!

– Han skreiv at han hadde fått kjæreste for to dager siden. Og nå måtte han tenke mindre på meg, sa han, fordi han ellers fikk dårlig samvittighet for henne.

mufs.jpgAkt 4

– Og det er greit for deg?

– Trodde det, men i går, når jeg gikk til øving, tenkte jeg på ham og så begynte jeg å grine.

– Hmm … så han har fått kjæreste, men strever med å ikke tenke på deg, og du griner når du tenker på ham … er det mulig dere begge egentlig ønsker å være kjærester, med hverandre?

Divadatter ser på Pappa. Hun er litt blank i øya, sår over det som har skjedd. Hun sier ingenting. Pappa kjenner det knyte seg i brystet. Han føler med henne. Å miste noe som kan bli den store kjærligheten er vondt. Og det må være fælt å forstå det for seint.

Akt 5

– Du kan be ham gjøre det slutt med kjæresten, vet du. At han bor i New York trenger ikke bety noe. Dere liker hverandre og har det himmelsk sammen. Ta det på alvor! Drit i avstander og andre praktiske problemer! Om du og han er så sjelefrender som du sier, så vil et forhold mellom dere overleve det. Dere kan tenke langsiktig, og se om ikke livet gir dere muligheten til å flytte sammen om noen år.

Divadatter ser hoderystende på Pappa.

– Joda, men da må du først fortelle ham at du faktisk elsker ham, og be ham bli din.

Hun rister mer på hodet, men Pappa gir seg ikke.

– Jeg vet det høres gammeldags ut, men jeg mener virkelig at du bør forsøke. Sier han nei, så greit, men før du har sagt det finnes det ikke håp! Og skal du virkelig gi opp noe som er himmelsk?

Hun rister ikke på hodet lenger nå. Blikket hennes er et annet sted. Pappa holder kjeft. Han har fått henne til å tenke. Mer enn det kan han ikke gjøre. Han kikker på klokka. Tid for å gå. Poden er i barnehagen og skal hentes. Middag lages. Og det hverdagslige ekteskapet hans skal gå en ny omdreining. «Himmelsk», tenker han, «har vi hatt det himmelsk»? Han tenker tilbake, og smiler bredt når han husker noen av de himmelske øyeblikkene.

Han gir Divadatter en klem, og sier noe om at himmelsk sex uansett er bra å ha hatt, men at hun bør forsøke å kapre Rockeduden. Han høres jo mer enn himmelsk ut!

– Den mannen er jo et lite paradis på to bein!

Divadatter smiler og Pappa løper til bilen. På vei dit smiler han over den uventa åpenhjertigheten hennes. Så fint å bli fortalt slike ting av dattera si! Han ler og tenker at hun virkelig er i ferd med å bli ei voksen kvinne. Nå står det kanskje bare på ham, at han er voksen nok til å la henne ha disse tingene i fred. «Selvsagt kan du gi råd, men husk å ikke mase med det. Hennes liv, hennes valg. Husk det!», sier han formanende til seg selv, når han låser opp bilen.

Fortsettelse følger …

Read Full Post »