Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘Spill’

Prinsen har fått månedspenger, og vi legger turen om handlesenteret, der han gjerne vil kjøpe et nytt PS2-spill, med en «eye-candy» til (et kamera som lar spilleren styre figurer ved å hoppe og fekte med armene foran skjermen til spillet).

Han finner spillet, og spør om ikke mamma kan spørre om fotogreia, men mamma vil gjerne at gutten skal lære seg slike enkle ting selv, så hun ber ham gå til disken og snakke med en ekspeditør.

Han går til disken, og viser frem spillet, og spør om han kan få kjøpe «eye-candy’en» også. Den unge ekspeditøren bak disken sier at nei, det går ikke; «For du må kjøpe et spill med eye-candy’en. Vi selger den bare sammen med et spill, ikke for seg». Og så snur han seg vekk, som om saken er avgjort.

Prinsen står der med spillet han vil kjøpe, og forstår ikke et spøtt av hva ekspeditøren mener. Har han ikke nettopp sagt at han vil kjøpe et spill da???

En annen, tydeligvis mer erfaren, ekspeditør har imidlertid oppfattet situasjonen, og kommer med det gutten trenger. Han selger både «eye-candy» og spill til den spillsugne Prinsen, og alle parter er fornøyde …

– muligens bortsett fra den absurde ekspeditøren, som har fått ødelagt den surrrealistiske bobla han skapte over disken sin.

___________________________

Og mamma? Hun smiler, og forklarer sønnen  at noen folk er rare. «Noen folk er bare rare», sier hun. Og så ler hun sammen med Prinsen, og tenker at han sikkert har godt av slike små surrealismer i hverdagen.

«God øvelse i hvor merksnodige mennesker kan være», tenker hun.

Read Full Post »

Regeldiktatoren!

pistrep.jpgPoden vil lage spill. Han får et A3-ark av pappa, og tegner noen streker og tall der, og vips er spillet ferdig.

Pappa er den heldige prøveklut for podens spill. De tar noen legomenn som brikker, og poden erklærer at i dette spillet trengs det ikke terninger. Pappa spør hva spillet handler om, og blir oversett.

Poden starter og flytter ut på brettet med sin legomann, i en flott bue fra startfeltet til et «felt» midt på arket. Pappa spør om hvordan man vinner spillet, men blir oversett. Slike spørsmål er ikke interessante for en fireårig spillskaper. Da tar pappa sin legomann og flytter den i en bue ut på brettet, i håp om at det er et bra trekk (bra utført, i hvert fall). Men poden tar pappas legomann og flytter den tilbake til start. «Hvorfor gjør du det», spør pappa. «Fordi når du flytter dit må du tilbake til start», sier poden. Nemlig! Og så flytter poden til et nytt felt. Pappa prøver å flytte til et annet felt, men nok en gang blir han flyttet tilbake til start. Pappa protesterer, men poden forklarer at de to feltene han flyttet til var slik, men at det svarte feltet er slik at man kommer rett til mål, som er i midtfeltet. Nemlig! Og så flytter poden inn i midtfeltet, der det nettopp er blitt avslørt at målet er, så poden vinner. 1-0 til poden.

I det andre spillet er det også poden som starter. Han flytter til det svarte feltet (som jo gjør at man kommer rett til mål), og hopper straks videre til målfeltet, og vinner. Pappa rakk ikke en gang å flytte! 2-0 til poden.

I det tredje spillet vil pappa starte, og det får han lov til. Han flytter straks til det svarte feltet, og vil hoppe videre til mål. «Men det kan du ikke», sier poden. «Hvorfor ikke det», spør pappa. «Fordi det svarte feltet er stengt», svarer poden. Så da er det hans tur. Han flytter ut på brettet og det er pappa sin tur. Pappa flytter til målfeltet, og sier han har vunnet, men poden sier at målfeltet også er stengt. Da setter pappa legomannen sin ved siden av målfeltet, og sier: «Da venter jeg her til det åpner igjen». Poden setter sin legomann på andre siden av målfeltet og venter. Plutselig sier poden: «Nå er det åpent»! – og flytter straks sin legomann inn i mål og vinner! 3-0 til poden!

Ja, slik gikk det. Pappa er en meget furten taper som roper høyt om at dette var URETTFERDIG! Og det syns poden er veldig, veldig morsomt! «Rettferdighet» er nemlig et begrep som ikke gjelder for pappa, bare for en liten pode når noe går ham imot. Og når poden er regeldiktator trengs ikke rettferdighet, for da er alltid verden perfekt!

______________________________________

Vite mer om hvorfor fireåringen er slik? Jean Piaget sin kognitive utviklingsteori er fin lesning. Han deler barn kognitive utvikling inn i fire hovedfaser. Den preoperasjonelle fasen, som omhandler årene 2-7 (grovt sett), kaster et visst lys over oppførselen til poden i denne teksten.

Read Full Post »

slyngel.jpgSkolegutt og pappa spiller Ludo. Det er anstrengende. Pappa bygger tårn og sperrer brikkene til skolegutt. Og mens skolegutt sine brikker står stille, kan pappa flytte de andre brikkene sine og ta ham igjen. Det er urettferdig! Skolegutt vil gjerne være stor, men han vil være flink også, og vinne. Vinne!

Spill handler om å belønne riktig innsats. Belønningen er å vinne. Når man ikke vinner har man mislykkes, i et vanlig spill. I Ludo er det riktig å sperre motspillerens brikker, og flytte sine egne. Men det er frustrerende for en skolegutt å se pappa spise opp hele forspranget. Så frustrerende at skolegutt får tårer i øynene!

Heldigvis endrer det seg. Pappa kommer frem til tårnet selv også, og da har han ikke noe valg: han må flytte brikkene i tårnet. Da kan skolegutt endelig få hevnen sin. Han flytter etter, og slår inn brikkene til pappa. Og når skolegutt må flytte sitt tårn klarer ikke pappa slå inn hans brikker. Så det er skolegutt som vinner! Hurra!

Pappa gjør sitt beste for å være en forferdelig nedslått taper, og skolegutt legger ikke fingrene imellom. «Ha-hah! Jeg slo deg», utbasunerer han, «Jeg er bedre enn deg»! Og så legger han til noen gode råd om hvordan pappa kan bli bedre. Ja, for nå er skolegutt blitt en vinner, og angsten for å tape har endelig sluppet taket. Den grusomme angsten i et slag Ludo. Puh!

Ludo: et pappbrett med enkle farger, simple regler og masse terningflaks. Det er veldig anspent, langtekkelig, og så grusomt at pappa lover seg selv at han skal finne bedre spill til skolegutt. Pappa gir den angstfylte Ludo’en til korpsets sitt loppemarked. Han vil heller lete frem de gode spillene!

De finnes jo; de spillene som underholder og utfordrer på en positiv måte. De spillene som er en opplevelse å spille, ikke bare en konkurranse. Pappa finner nye brettspill med historiske temaer, og samarbeidsspill med fine pedagogiske vinklinger for skolegutt (og poden). Han snuser litt på de «rare» spillene også, de som ikke handler om å vinne i det hele tatt: rollespillene. Pappa finner rollespillet Fabula. Skolegutt og mamma blir med. De spiller rollene, mens pappa er fortelleren.

Ludo’en er glemt, for nå er skolegutt og mamma opptatt med å utforske en hel verden!

Read Full Post »