Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘språk’

En ny serie, der jeg poster videoer med Laurie Anderson, og gjør meg noen funderinger om fortellinger og lyder, og følelser.

Og da passer det med «Kokoku»:

Det er en herlig letthet over dette, koblet med en originalitet som fikk meg til å gispe første gang jeg hørte det (tilbake på åttitallet).

Jeg er ikke så glad i å se Laurie danse, men lydene, rytmene og den fantastisk fortellende synge-stilen er topp! Hun skaper landskaper med dybde og driv, og lokker oss inn i fortellinger der merkelige paradokser snur opp ned på tankene våre. Dette er fortellerkunst som leker frem innsikter bortenfor fornuften; der følelser, fornemmelser og skjønnhet åpner for noe vi vanskelig kan sette ord på uten å bøye ordene utenfor gramatikkens orden. Dette er måter å bruke språket på, som lar S’ene bli lurende slanger, og pausene bli til lysninger i ordjungelen.

Vær så god; nyt!

Read Full Post »

Verda er i endring. Dette er, og har alltid vært, et uomtvistelig faktum. I dag endrer verda seg like raskt som før. Vi hypnotiseres nærmest av alle nyvinningene. Vi suges inn i sms og nettsamfunn med kjappe tekster.

Det er rett og slett ikke tid til romaner mer. Vi har knapt tid til TV og film heller. Det går for treigt. Nå taster vi på mobilen, tar bilder på mobilen og har mobilen hengende som en pipende hjertehjelper i brystlomma. Og på jobb plinger epost-programmene sine lystige låter. Livet vårt går ikke på skinner lenger, det er trådløst.

Nettopp i dette er det poesien har sin store sjanse. «Poesi», vet du, den underlige litterære formen som sier mye (av og til alt for mye) med få ord. Omtrent slik:

Rosene i hagen
lokker til seg humler
og mennesker som somler
med å bli moderne.

slyngel.jpgVi må selvsagt vente at poeter strekker seg lenger, særlig at de strekker seg lenger frem i tid, slik at metaforene deres blir mer «up to date». Det nytter ikke å skrive om roser og fullmånen nå. Vi må poetisere det urbane og moderne. Foreksempel slik:

Mennene på fortauet
har syngende mobiler
i sine skjortelommer.
Våren kommer!

Jada, vi kommer, vi poeter. Vi blir virtuelle før du vet ordet av det. Følg med: om ett år er poesi blitt en verdenssuksess! Da er det uinteressant å vurdere et mobilabonnement uten gode poeter tilknyttet. Da er overvekten av eposttrafikk poetisk. Jada, slik vil det bli!

Utrydningstruede ord
vakler ut av rynkede munner.
Mennesker dør, språket deres
reinkarneres.

Hva? Tviler du? Er dette lyriske drømmerier? Phø! Dette jo komme! Hva skal ellers vi poeter gjøre? Et sted må jo diktningen ta veien. Det finnes knapt skrivebordsskuffer lenger, og å utgi diktsamlinger er en fornærmelse mot markedskreftene (markedskreftene styrer både forretningsliv og åndsliv, vet du). Så for å overleve må poesien bli virtuell. Uten mobilen dør poesien, og uten poesien dør … eh … språkets evne til å formidle noe mer enn bare øyeblikkets meldinger.

Jeg skal lære meg lykke,
skal stave de små stundene,
legge sammen det som rører meg,
finne ut hvor smått et smil kan være
og essemesse det til vennekretsen.

Jeg håper fremtida vil gi meg rett. Jeg håper poetene våkner, at poesien livner til og at menneskene blir i stand til å oppleve den rare gleden det er å ordsette verda på denne måten. Jeg vet det er urealistisk, men jeg håper, for den underlige og utfordrende poesien er verdt å ta vare på:

(fra filmen «Il Postino», med Massimo Troisi)

___________________________________________

Mer om poeten TomasHVM finner du HER.

Lurer du på hva en «metafor» er? Du finner forklaringen HER.

Read Full Post »