Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Posts Tagged ‘sykdom’

Første del av denne forteljinga finner du HER.
Andre del finner du HER.

Dette er tredje del av forteljinga om meg sjøl, som voksen.
Og denne delen handler om …

DEN STORE KJÆRLEIKEN

01sleivEg skriv dette for å ære den kvinna som valgte å dele så mange av sine år med meg, for å ære hennar evne til kjærleik, i takksemd over gåva ho gav meg.

Denne kvinna kom inn i livet mitt som eit lys den første vårdagen 1997. Det var ein søndag, 2.mars, og sola skein i våre liv.

Vi flytta sammen to dager seinere, i eit samliv vi begge sa JA til. Året etter gifta vi oss, i eit fantastisk bryllup, der eg såg den vakreste kvinna i verda komme mot meg utenfor Tinghuset, smilende, lykkelig! Vi sa ja, og feira kjærleiken på plenen utenfor mormors hus. Mi nye kone heldt ei tale til meg fra terrasse-trappa der, som eg vil bære i hjertet til evig tid.

Vi fikk vårt første barn i 1999; ein gutt. Vi kjøpte hus, og feira eittårs-dagen hans på gulvet i stua til det nye huset.

Vi var lykkelige, men eg var ennå ikkje frisk, og dei første åra med sønnen vår var tøffe. Det begynte å gå galt for denne skamferte mannen. Vi skulle pusse opp huset sammen, men eg klarte ikkje å gjøre noe. Eg vart bare sittende og stirre i veggen. Kona var fortvila, men ho tok ansvar og gjorde det meste, så mykje ho kunne, og huset vart fint. Veldig fint!

I 2003 fikk vi vårt andre barn, ein ny gutt. Også han født på Aker Sjukehus, på ei fødeavdeling som nå er nedlagt, men som var fantastisk. Dei hadde svært god greie på hva ein fødsel er (ei utfordring kroppen er skapt for), og ga kona mi og meg to svært gode opplevinger. For meg, som hadde vært eit vrak av eit menneske, og som framleis var sjuk, var det utrolig sterkt å være med å sette liv til verda!

Vi var ein lykkelig familie på fire; lillebror, storebror, kona og eg. Innimellom var vi fleire, med storesøster, mormor og tante. Ja, vi var lykkelige, sjøl om eg var sjuk og kona var sliten av å ta ansvaret for økonomien. Vi dro til Kanariøyene, koste oss i sola. Vi dro til London, koste oss i Kew Gardens. Vi reiste med mormor til Danmark, og storkoste oss! Botaniska Trädgården i Gøteborg var også ein slager. Vi koste oss på hytteturer i Østmarka, med storesøster og tante. Koste oss heime i peiskroken. Lo og leika, og skapte ein familie full av glede.

Eg hadde alltid vært ein stormseiler, og var framleis ikkje ferdig med seilasen min, men i livet med denne kvinna fikk eg hvile, nesten hver dag. Ho ga meg ei havn som var så trygg, så god, så full av kjærleik at det var eit mirakel i livet mitt.

Mot alle odds levde eg eit godt liv.

Hvorfor?

Fordi vi begge tok med oss eit stort JA inn i samlivet. Vi ga hverandre tillit; om eg spurte om å dra nordover på festival, da sa ho JA. Om ho spurte om å dra til USA på sommerverksted, da sa eg JA. Om eg spurte om ho ville være med på hyttetur i vinterferien, da sa ho JA (sjøl om ho var ei sinke på ski). Om ho spurte om eg ville være med på teaterhelg i London, da sa eg JA (sjøl om eg syns klassisk teater kan være kjedelig). Vi sa JA, heile tida, og levde eit godt liv med det.

Men det var fleire grunner til at det fungerte ;
– vi var flinke til å seie dei gode orda; «Eg elsker deg!» Og vi var to sterke viljer, likeverdige i styrke og intelligens; vi brynte oss på hverandre, og hjalp hverandre. Også hadde vi godvilje for hverandre, så vi var i stand til å seie «Unnskyld» når det var naudsynt, og vi kunne seie «Eg tilgir deg».

Hverdager blir til mens vi går, og eg har erfart at det er fem ord som er ekstra viktige i eit samliv;
– elsker, takk, JA, unnskyld, tilgir.
På disse orda, og det dei står for, kan du bygge eit godt liv sammen med eit anna menneske.

Vi hadde altså eit godt samliv, og det var eit sterkt fundament i livet mitt, men så, ein ettermiddag i 2005, fikk eg ein ny klarhet; Tomas, nå skal du begynne å jobbe med deg sjøl igjen! Kanskje kom den beskjeden fordi eg hadde eit sterkt fundament i livet, og var klar for å takle nye utfordringer …

Eg visste at eg var sjuk. Og eg hadde aldri vært i tvil om at dette øyeblikket ville komme. Men likevel kom det kasta på meg, og eg ville ikkje! Eg hadde eit godt liv! Eg ville virkelig ikkje! Fan-fan-fan! Eg banna og svor, og stritta imot! NEI!!!

Det nytta ikkje, og eg visste det. Eg har hatt noen sånne klarheter opp gjennom livet mitt, og det har alltid vært valg som er tydelige, tatt av meg på eit høgare plan, og ikkje mulig å velge bort. Slik er det bare, når klarheten kommer. Så eg skulle, og måtte jobbe med meg sjøl.

Eg stupte ned i eit svart hull. Eg vart sjukere enn noensinne. Fra 1999 til da hadde eg reist landet rundt som forteller og foredragsholder, men det stoppa heilt opp. Eg vart fullstendig hjelpelaus. Lå på sofaen, i eit djupt indre mørke. Eg såg heil og frisk ut, ein voksen mann i sin beste alder, men på innsida strevde eg med å holde håpet oppe. Noen dager kjende eg meg fullstendig knust, ødelagt, verdilaus, på innsida.

I dette mørket var det lyspunkter, sjølsagt. Eg fann det vanskeligere å være pappa for ungene mine, men likevel ga dei meg stor glede. Storesøster kom nærmere med i denne tida, og det ga glede. Det var vanskeligere å være mann til kona mi, men likevel var det lite anna som gleda meg meir enn henne. Og ho var fantastisk! Den evna til kjærleik ho viste i dette var heilt utrolig! Ho tok ansvar for meg, for seg sjøl, for ungene, for huset og livet vårt …
– og samtidig evna ho å møte meg med øyne så fulle av kjærleik at det knapt var til å fatte! Det er den største opplevinga av kjærleik eg noensinne har hatt. Ho var mi største støtte i den prosessen eg gjekk gjennom.

Hennar kjærleik var Den Store Kjærleiken!

Eg var forvirra og motlaus. Eg skulle liksom jobbe med meg sjøl, men eg visste ikkje hva eg skulle gjøre, eller hvordan, og trodde at eg ikkje gjorde noenting. Alt stod stille og var jævlig, trodde eg …
– men eg var i prosess; dette ufattelige mørket, denne tomheten, var ei åpning. Det åpna kroppen min for den angsten som lå djupest inne! Eg drukna nærmest i ein altomfattende angst. Det verste var ein ettermiddag våren 2007, når eg var aleine heime, og skulle gå opp trappa til andre etasje. Det gikk ikkje. Eg kunne ikkje gå opp den trappa. Eg visste at det var heilt tåpelig, men eg kunne ikkje! Eg seig sammen på gulvet foran trappa, krøka meg sammen i fosterstilling,  låg der og knuga meg sjøl. Eg veit ikkje hvor lenge eg låg sånn, men eg var aleine, full av angst, og fullstendig prisgitt dei kreftene som hadde herja med livet mitt sida barndommen.

Det var bunnen. Det var jææævlig, men nødvendig å falle så djupt inn i mørket. Det ser eg nå.

Året etter vart eg anbefalt å gå til ein terapeut på Hamar. Det var ei veldig god venninne som anbefalte denne terapeuten, så eg gjorde det. Der fikk eg to behandlinger med ei terapiform som heiter «Reisen». Det er ei form for indre emosjonell reise utvikla av Brandon Bays. Den gjorde heile forskjellen for meg. Vi gjekk gjennom alle negative kjensler eg bar på, lot dei ta over og undersøkte hva dei inneholdt. Det var tøft; eg skalv og skreik, banna og freste …
– men terapeuten satt der med meg, holdt meg i situasjonen og gjorde meg trygg. Vi tok kjenslene ei for ei, eg fylte kroppen min med hver kjensle, og vi lot det ta den tida det trengte. Til sist var det ingen negative kjensler igjen. Eg havna i ein stor indre tomhet. Det var ingenting der. Det var skremmende. Og så sank eg ned i denne tomheten …
– og der fann eg mi opprinnelige, reine livskjensle igjen; ro, kjærleik, glede!

Eg fikk ein redskap å jobbe med i forhold til raseri, motløyse og angst. Eg kunne bruke Reisen på meg sjøl, til å jobbe med dei gamle greiene. Den hadde vist meg hva eg bar på, hva eg var slags menneske, djupt der inne. Den lot meg hente fram denne vakre livskjensla igjen, og bruke henne til å vaske meg sjøl rein for negative kjensler. Det tok tid, men eg hadde endelig eit redskap å jobbe med, og opplevde at eg var i ein positiv prosess som brakte meg framover.

Det var vanskelig i ekteskapet. Det vart stadig vanskeligere. Kona mi stod på for oss begge, men ho kjente seg einsam i det heile. Ho vart sliten av ansvar, konflikter, mørke og sjukdom. Det er ikkje lett å stå ved sida av ein partner som lener seg på deg heile tida. Og det blir ikkje lettere av at partneren bruker all tid i verda på å hele seg sjøl, i stedet for å ta imot hjelp. Det var vanskelig for henne.

02gjemt

Og så, ein mandag ettermiddag tidlig i februar 2013, gjekk sola opp for meg. Eg køyrde inn i ein solnedgang, men i meg stod sola opp når lyset strålte inn gjennom frontruta på bilen. Eg visste brått at nå skulle eg heles; nå skulle dei siste endringene i meg komme; eg skulle bli frisk! Og mi oppgave var å ta imot alle gode endringer med åpne armer.

Det var ei fantastisk kjensle!

Men akk; endringer er utfordrende. Dei skulle komme til å koste meg ekteskapet. Den kvinna eg hadde vært gift med i femten år, det mirakelet eg hadde levd med i seksten år, dette nydelige samlivet skulle ta slutt.

Ho og eg klarte ikkje å gå den siste biten av vegen sammen. Endringene som kom i meg den våren, krevde også endringer i vårt samliv, og det makta vi ikkje å få til. Det vart for vanskelig. Eg ville ting som ho slett ikkje ville, og ho kunne ikkje forstå hvorfor eg måtte endre noe som var så godt. Vi hadde problemer med å snakke om det. Ho var for sliten etter år med oppofringer, eg var for forvirra av alt som endra seg.

Så i juni 2013, på måneden 15 år etter at vi gifta oss, tok det slutt. Vi gjekk fra hverandre, i vennskap, men med ei stor sorg over det vi begge tapte. Eg flytta ut, og etterlot henne i huset med dei to sønnene våre. Vi blei enige om at det skulle være sånn, så dei to kunne fortsette på samme skule med samme venner. Det var hardt, men av og til må ein gjøre offer for andre, særlig om ein har unger og skal skilles. Eg sørger over ungene som ikkje er tilstede i hverdagene mine lenger. Eg sørger over eit tapt samliv, så rikt og godt at det lyser i livet mitt.

Eg sørger over det eg har tapt.

Men eg kjenner takksemd for det ho ga meg. Ho stod i forholdet vårt gjennom så mykje mørke og vansker, stod som ei klok og trygg støtte for meg, og for gutta våre. Ho ga av seg sjøl i kjærleik, tok imot all den kjærleik eg kunne gje, og var ei kvinne med eit åpent hjerte. Gang på gang åpna ho hjertet sitt for meg, og overraska med si evne til å elske. Eg fikk kjærleik så djup og vakker som noe du finn i film eller litteratur, men dette var virkelig; ein kjærleik som fylte hverdagene våre, som eg og ungene mine fikk leve i. Det var eit privilegium å bli elska av ei sånn kvinne.

Ho gav meg Den Store Kjærleiken!

Takk!

19bommen

Read Full Post »

Jeg har bestemt meg for å si nei til vaksine mot svineinfluensa. Jeg har et generellt nøkternt forhold til inntak av medisiner; de er sterke kjemikalier jeg helst bruker når jeg er virkelig syk, trenger det og er overbevist om at de vil hjelpe kroppen min å bli frisk. Til en viss grad kan jeg tenke meg å ta medisin i forebyggende hensikt, foreksempel som vaksine, men da vil jeg helst velge det utfra en nøktern og tillitsvekkende informasjon om risikoen; risikoen for sykdom og risikoen ved å ta vaksinen.

I forhold til svineinfluensa syns jeg det er for mange ubesvarte spørsmål, så jeg velger å la være. For meg virker det som om det er skapt en merkelig opphetet stemning rundt denne sykdommen, som ikke korresponderer med informasjonen om dens faktiske utbredelse og styrke.

Flere ting har fått meg til å tenke dette, den mest nylige er DENNE saken.

Jeg syns det virker svært risikabelt å skulle forsyne store deler av befolkningen med en vaksine der produsenten fraskriver seg ansvaret for eventuelle bivirkninger. Det er et klart signal om at denne medisinen ikke er grundig nok testet. Det virker som et stort og lite tillitsvekkende eksperiment med folks helse. Jeg liker det ikke.

Det jeg liker minst ved det, er det faktum at våre helsemyndigheter ikke har maktet å holde hodet kaldt. Jeg tror at en nøktern og fornuftig tilnærming til denne epidemien ville vært å vente litt med de radikale tiltakene, og først få konkret dokumentasjon på utbredelse og virkning.

Nå ser det ut som alvorsgraden i denne sykdommen er svært overdrevet. Den virker ikke å være mer alvorlig for befolkningen som helhet enn en vanlig influensa. Og jeg tror ikke det skyldes forholdsreglene vi har tatt. Denne sykdommen er bare ikke så farlig som det er blitt hevdet.

Jeg har tre spørsmål:

  1. Hvorfor er stemningen rundt denne sykdommen så opphetet?
  2. Hvorfor er det satt igang så kraftige tiltak på så tynt grunnlag?
  3. Hvem blant våre helsemyndigheter har bidratt til å kaste bensin på bålet?

Read Full Post »

Dette er historien om en helbredelse.

Fra den gang jeg var syv år og gikk i første klasse på skolen, til i går, onsdag den 18. november 2009 klokka 11.00, har jeg vært et offer. Jeg ble mobbet på skolen, og ingen grep inn. Ni år med helvete på skolen skapte et sår som fikk prege årene som fulgte også. Voksenlivet ble fullt av vansker. Dette er noe de fleste mobbeofre opplever. Det er tragisk, men slik er det.

Livet mitt var bygget på et helvete, en verkende smerte og et svik. Inntil i går. I går fikk jeg nytt kjøremønster for mitt liv.

Det tok meg førti år å vende tilbake til den livsfølelsen jeg var født med. Og når det endelig skjedde, var det enklere enn jeg trodde. Jeg trengte bare det rette verktøyet, den rette hjelperen. I går fant jeg henne. Jeg fikk hjelp av ei fantastisk dame på Hamar. Hun heter Sissel Danielsen og er en av to stykker som driver Alma-senteret.

Sissel tok meg med på en reise i mitt indre, helt inn til sjela og ut igjen. Underveis i denne prosessen tok vi tak i det voldsomme sinnet mitt, kulden som har ligget under, motstanden som har holdt meg, redselen og smerten. Vi gikk gjennom det hele, helt ned til der roen finnes, der roen og gleden og kjærligheten likevel finnes. Og så tok vi med oss disse gode følelsene opp igjen, og tok for oss alle de vonde følelsene med kjærligheten som redskap. Det var veldig effektivt!

Med kjærligheten som altomsluttende kraft var jeg i stand til å hente frem det største av mine gamle spøkelser; ensomheten. Jeg har møtt den før, og kjempet hardt med den, men denne gangen fant jeg den dype og ufattelig vonde ensomheten til en liten syvårig gutt … en gutt som blir mobbet og som ikke tør si fra.

Å se meg selv slik, så klart for mitt indre øye, var hjerteskjærende. Jeg grein, jeg skreik, jeg brølte over den smerten mitt syvårige jeg følte. Der stod jeg, aleine under et stort mørkt tre, med en ransel på ryggen og en bøyd nakke, skamfull over den evige ertingen til de andre ungene. Helt aleine var jeg, og uten vett til å fortelle min far og mor at jeg var mobbet. Uten evne til å gjøre noe med det. Jeg var så ufattelig ensom og hjelpeløs. Og i går så jeg meg selv for første gang, og jeg forstod for første gang at det ikke var mobbingen som var verst. Det verste var å være aleine med det, å ikke få noe hjelp fra lærerne og ikke ha mamma og pappa å støtte meg til. Det verste var å stå så liten og aleine under det store, mørke treet på skoleveien.

Nå fikk jeg tenne et leirbål i mitt indre, og invitere mamma og pappa dit, og alle lærerne. Jeg fikk fortalt mamma og pappa hva som hadde skjedd, og de holdt rundt meg, der, ved leirbålet i mitt indre. Jeg fikk endelig fortalt dem det, og de fikk holde meg i sin trygghet. De fikk endelig trøsta meg, førti år etter. Og det hjalp. Jeg kunne tilgi dem, og tilgi meg selv at jeg var for liten til å si det den gangen.

Og jeg fikk fortalt lærerne, alle lærerne, hvor kaldt og dumt det var av dem å se disse overgrepene skje, uten å gjøre noe med dem, uten å engasjere seg på vegne av den lille gutten de hadde ansvar for. Jeg fikk fortalt dem hvor ondt det var å sende ham ut i skolegården igjen, når han kom og fortalte at de andre ungene ertet ham. Og jeg fikk tilgi dem også, tilgi dem fra dypet av mitt hjerte. De fikk sitte ved leirbålet og se på hva som hadde skjedd med meg, og jeg skjønte at om de virkelig hadde sett kulden i sine egne handlinger, ville de handlet anderledes, fordi de også bærer ei kilde til kjærlighet i sitt indre.

Jeg tok den lille syvårige gutten til meg, og overtok ansvaret for ham. Voksne meg tok over alt mørket og smerten og ensomheten, og lot den lille gutten bli trygg igjen. Og jeg lot den lille gutten bli en del av min store kjærlighet, tok ham ut av skallet som ble laget den gangen, og lot ham bli fri i min egen kropp. Det var som å bli hel igjen, for første gang siden den gang. Det var som å bli den lille gutten, og likevel; som å bli voksne meg for første gang, fullt og helt.

Det var den beste følelsen jeg noengang har kjent. Så åpen, så hel, så glad og full av kjærlighet.

Slik endte de to timene hos Sissel Danielsen på Alma-senteret. Behandlingen hun brukte var Reisen. Denne behandlingen har virkelig åpnet et rom i meg som jeg har savnet, og som jeg på en måte har visst fantes der. Jeg har bare ikke hatt nøkkelen til dette fantastiske rommet. Men nå er jeg gitt en nøkkel til mitt sanne jeg, så livet vil aldri bli det samme, uansett.

Jeg må innrømme at jeg var redd dagene før jeg kom dit. Jeg hadde lest om denne behandlingsformen, og visste at mennesker hadde opplevd fullstendig helbredelse med den. Jeg var både redd for å bli helbredet og for ikke å bli det. Redd for den totale endringen av meg selv, og redd for å håpe.

Men når jeg gikk ut fra senteret klokka kvart over elleve i går, var endringen total! Og likevel var jeg ikke endret; jeg var mer meg selv enn jeg hadde vært på førti år! Det var en så befriende følelse at jeg gråt av glede! Jeg var full av fryd!

Jeg frydet meg over livet! Alt liv! Hele mitt liv! Hele meg!

Så jeg satte meg i bilen og kjørte hjemover. På veien fra Hamar til Oslo er det masse veiarbeider. Jeg møtte stadig skilt med teksten: «Nytt kjøremønster», Og jeg følte at det passet så godt. Det var som om de gule veiskiltene ropte at livet mitt hadde fått et nytt kjøremønster. Slik føltes det faktisk. Jeg har fått et helt nytt kjøremønsket å følge i livet mitt.

Og når jeg stoppet på Nebbenes kafeteria for å spise lutefisk, satt jeg og så ut av vinduet, og da parkerte det en tankbil like utenfor. På den stod det «YX Energi». Og jeg, i min overstrømmende joviale tilstand, måtte smilende innse at også dette var et tegn fra universet (i mangel på en gud bruker jeg «universet»). Mine X og Y-kromosomer er fulle av energi, selvsagt! Hi-hi-hi!

Ikke ta meg for alvorlig. Jeg tok ikke meg selv alvorlig når jeg satt der og så den tankbilen, men jeg frydet meg likevel over å tenke slik; litt lykkelig lekende med det nye livet mitt. Og det er jo virkelig sant; jeg er full av energi! Full av fryd og ro og kjærlighet! Jeg har ei kilde i meg, ei sjelekilde som gir mitt liv et helt nytt kjøremønster.

Jeg tror man må ha opplevd det selv, for å fatte hvor jublende sterkt det er å endelig finne helbredelse for et sår som har verket i førti år.

Read Full Post »

Først var jeg glad. Så begynte skolen, og jeg ble redd. Jeg ble satt utenfor, mobbet sammenhengende og daglig i ni år. Det var ingen hjelp å få. Jeg var alene mot mobben.

Dette er ikke historien om mobbingen. Det er historien om min helbredelse.

Det store egoet

Mobbingen fikk meg til å dyrke mitt eget ego så mye at når jeg endelig ble voksen var egoet så stort at det nesten overskygget alt annet. Det var en forsvarsstrategi, selvsagt. Jeg tror denne strategien sprang ut av min stahet og min visshet om at jeg hadde egenverdi. Dette egoet bragte meg trygt gjennom første delen av voksenlivet. Det fikk meg til å ta tak i livet mitt og gjøre noe ut av det.

Men de siste årene har dette store egoet gått på den ene smellen etter den andre. Jeg har åpnet opp for en dypere endring, åpnet for de traumene ni års sammenhengende mobbing på skolen ga meg. Disse traumene har vært skjult under dette egoet, og for å få dem frem har jeg vært nødt til å rive ned DET STORE EGOET.

Tomas blir syk

Det første skrittet var å innrømme for meg selv at jeg var syk, at jeg trengte å være syk, å være fullstendig maktesløs overfor traumene. Ved å gjøre det lot jeg traumene endelig komme opp, herje med meg, ta fra meg makten over min hverdag og mine handlinger. Jeg visste selvsagt ikke hvor jævlig den prosessen kom til å bli når jeg startet den. Jeg ante ikke hvor langt den ville gå, og hvor mye den ville koste. Jeg tror vi er heldige i så måte; at når vi står overfor en virkelig stor utfordring ser vi aldri alle konsekvensene, og det gir oss mot til å starte det hele. Heldigvis.

Jeg ble syk, og måtte gi opp alt håp om å bli frisk. jeg måtte venne meg til at sykdommen tok den tida den tok, og at jeg bare måtte vente, uten å planlegge å bli frisk i morgen eller neste uke. All planlegging måtte stoppes. Alle muligheter måtte parkeres. All fremdrift i livet krasjet i sykdommen. Jeg var altomfattende og alvorlig syk. Lenge. Flere år.

Nå begynner jeg å friskne til. Veldig, veldig langsomt.

Tomas blir liten

Etter sykdommen trenger jeg å komme til et helt nytt sted. Jeg kan ikke lenger være den mannen jeg var. Det store egoet er der fremdeles, men det er ikke lenger et fruktbart alternativ. Jeg trenger å bli liten, en ganske liten og ubetydelig mann som ikke trenger prestere noe stort lenger.

Jeg jobber ganske aktivt med å bli så liten som mulig. Hver gang jeg blir mindre, og tror jeg har nådd målet, finner jeg ut at jeg må bli enda mindre. Mindre og mindre og mindre, hele tida.

Og nå har det gått opp for meg at jeg faktisk er i ferd med å bli ingenting. Null. Nix.

Tomas blir ingenting

Jeg ser frem til å bli et null. Jeg ser virkelig frem til å kaste av meg alle gamle forsvarsverk, å slipe det store egoet helt vekk, å nullstille livet. Jeg ser for meg at i et slikt ingenting finnes det ei ro.

Muligens blir jeg et frø der, eller et sandkorn, eller en utpust som plutselig stopper. En tilstand som ikke forventer eller krever noe mer. Bare ro.

Ro.

Read Full Post »

PAPPA!

Skriket er totalt, fullt av barnets desperasjon i en umulig situasjon. Pappa og Mamma spretter opp fra sine respektive sofaer og stormer opp trappa til andre etasje. Pappa har lange bein og bryter lydmuren først. Han kaster seg inn som en reddende engel på barnerommet.

JEG ER KVALM!

Lesehesten sitter i overkøya og klager sin nød. Gutten er ikke lykkelig over å skulle kaste opp i si eiga seng. Pappa stopper ikke, selv om han hadde sett for seg verre ting, men skrider resolutt bort til senga, tar gutten, løfter ham ned og bærer ham mot badet. Mamma, like resolutt, finner ei skål og holder under, og på gangen kommer det!

Buwæææ! Klæsj!

Phu! Heldigvis for skåla! Mamma og Pappa puster lettet ut. Oppkast på gulvet og i senga en sein kveld, når de aller helst vil dovne hen foran TV’en, det er langt fra drømmescenariet. Men nå slipper de det; oppkastet er møtt med faglig styrke og handlekraft fra erfarne småbarnsforeldre. Alt er i skåla, ingenting på gulvet.

Neste morgen: yoghurt til Poden, og risbrød med forsiktig pålegg til Lesehesten. Han surner: «Jeg vil også ha yoghurt»! Pappa forklarer at yoghurt er som å mate oppkastet, og holder på sitt. Lesehesten er småsjuk, skal være hjemme, og liker ikke Pappa sin fornuftsbaserte forbudspolitikk. Han marsjerer ut på stua og vil ikke snakke med tyrannen. Gremme-gremme-gremme!

Ettermiddag: Mamma kommer hjem og endelig får Lesehesten spise yoghurt igjen. Ah, yoghurt! Himmelske føde! Kaukasiske mesterstykke! Lesehesten spiser fornøyd og intetanende om hva som skal komme.

Kveld: Pappa! Ropet er ikke fullt så desperat, men Pappa vet umiddelbart hva det dreier seg om. Han løper, men stikker innom kjøkkenet og tar med ei bøtte, og kommer frem i tide til å stikke bøtta under haka på Lesehesten.

Buwæææ! Klæsj!

Pappa hjelper Lesehesten ned på gulvet, og lar ham sitte over bøtta til magen er tom. Hnng! Hnng! Hnng! Det kommer mistenkelig hvitt oppkast i bøtta …

Oppkast er vondt, men det går over, og etterpå føler man seg bedre igjen. Pappa sier at nå må Lesehesten unngå yoghurt i fire dager! Han sier det mest på spøk, men Lesehesten er så klok av nylig erfart skade at han nikker megetsigende; dette er han enig i! Ikke mer yoghurt i dag eller de neste dagene! Pappa ser fortørnet på gutten: er det virkelig hans sønn som sier seg enig i å IKKE innta yoghurt, den hellige yoghurt, på FIRE HELE DAGER???

Joda, det var det, men neste morgen er alt glemt! Lesehesten vil ha yoghurt til frokost. Pappa minner ham på enigheten om å ligge unna yoghurt i fire dager. Lesehesten lager ei grimase, som om akkurat DET er det dummeste han noensinne har hørt, og sier: Nå er jeg frisk! Jeg vil ha yoghurt! Det er nesten som om gutten på ett eller annet plan har oppfattet Pappas utfall som en spøk likevel. Doh!

Så det blir yoghurt til frokost. Heldigvis viser det seg at Lesehesten ER frisk. Yoghurten går ned og intet oppkast kommer opp. Tilbake til normalen. Den hellige morgenstunda med yoghurt er trygg og uendret!

To dager seinere: alt vel, trodde alle. Alle gjør seg klar til den store feiringen. Lesehesten dresses opp i finklær og flagg, og skippes tidlig ut av huset. Flaggheising på skolen, og buss til byen for å gå i tog forbi slottet. Vinking til kongen på balkongen, hilsing på ordførereren i Rådhuset og familiesamling på ettermiddagen. Lesehesten har et heseblesende program, og kommer til tante ganske blek om nebbet.

Er det bra med deg, spør Pappa. Nei, sier Lesehesten, jeg er kvalm. Han får legge seg ned i et rom for seg selv, med ei bøtte på gulvet for sikkerhets skyld. Feiringen fortsetter, men litt seinere skjer det fatale tilbakefallet.

Buwæææ! Klæsj!

Yoghurtguden krever stadige ofre av sine tilbedere.

Read Full Post »